Onsdag 10. mai, mens jeg fortsatt var i Tyskland, mottok jeg en konsulentuttalelse fra min ærede redaktør i Spartacus. Denne uttalelsen inneholdt en kritisk gjennomgang av min oversettelse av Morgenröthe, som jeg leverte inn 29. mars. Sa jeg kritisk? Jeg mente svært kritisk. Konsulenten var aldeles ikke fornøyd med mitt arbeid, som han mente var preget av tunge og unorske setningskonstruksjoner.
Nå tenker jeg jo i mitt stille sinn at "skolenorsken" er en sosialdemokratisk uting som har rasert skriftkulturen hertillands, men ved nærmere ettertanke har jeg oppdaget at konsulenten til en viss grad har rett. Man oversetter helst ikke en setning til noe som dette:
Har man ikke selv i astronomien bekjentgjort (den påståtte) nytten i satellittenes arrangement (å kompensere på andre måter for det avsvekkede lys som skyldes den større avstand til solen, slik at himmellegemets beboere ikke skal mangle lys) som den endelige hensikt med deres arrangement og som forklaringen på deres tilblivelse.
Joda, jeg forstår godt hva som står der. Men jeg må innrømme at jeg har sett mer elegante oversettelser av kronglete setninger.
Hvorom allting er, må jeg nå foreta en gjennomgang av hele oversettelsen på nytt med et særlig skarpt blikk etter tung og unorsk syntaks preget av overdrevne substantivkonstruksjoner.
Eller for å si det på norsk: Nå må jeg gjennomgå hele oversettelsen på nytt. Og jeg må lete nøye etter tung og unorsk syntaks. Særlig der hvor jeg har overdrevet substantivkonstruksjonene.
Dette kan bety at den planlagte utgivelsen blir forskjøvet et stykke inn i den akk så ukjente fremtid. Foreløbig er boken tenkt å gå i trykken før oktober, så med andre ord har jeg fått meg litt av en sommerjobb. Vi får se om mitt arbeidstempo klarer å overholde deadline.
Nå er det jo fullt mulig å skrive poengterte og korte setninger på norsk uten at det resulterer i stakkato avsnitt som det du presterte ovenfor.
Kan man frykte at din fascinasjon for tysk har påvirket din norsk i negativ retning, særlig når du ikke skriver skjønnlitteratur? :p
Ditt første poeng medfører riktighet.
Dessuten er det vel snarere når jeg skriver skjønnlitteratur, at jeg tillater min sjel å vederkveges i dikteriske sfærer hvor ethvert edelt budskap kun lar seg gestalte gjennom et kunstnerisk-delikat sprog skjønnånder verdig.
Nå er det jo fullt mulig å skrive poengterte og korte setninger på norsk uten at det resulterer i stakkato avsnitt som det du presterte ovenfor.
Kan man frykte at din fascinasjon for tysk har påvirket din norsk i negativ retning, særlig når du ikke skriver skjønnlitteratur? :p
Ditt første poeng medfører riktighet.
Dessuten er det vel snarere når jeg skriver skjønnlitteratur, at jeg tillater min sjel å vederkveges i dikteriske sfærer hvor ethvert edelt budskap kun lar seg gestalte gjennom et kunstnerisk-delikat sprog skjønnånder verdig.