"Våkn opp!" formante forfatteren Erik Lundesgaard i en kronikk i Dagbladet i går. Mannen er vel mest kjent for å ha forkynt sin misnøye med de sparsomme royaltyinntektene han fikk for boken Skikk og bruk utgitt på Cappelen i 2005, men nå rykker han altså ut og proklamerer Cappelens moralske overlegenhet i forhold til de øvrige tre store i forlagsbransjen, Aschehoug, Gyldendal og Damm.
For mens Damm er villig til å kjøpe opp bokhandelkjeder (nærmere bestemt Tanum), hvilket Lundesgaard selv hevder er det økonomisk riktige å gjøre, så har Cappelen uttalt at deres strategi er å ikke eie bokhandler, hvilket Lundesgaard altså hevder er økonomisk uklokt, men det moralsk riktige å gjøre. Markedsøkonomien og konkurranseevnen blir nemlig overkjørt nå som de største forlagene er i ferd med å få monopol i bokbransjen, og her mener Lundesgaard at staten og Konkurransetilsynet må gripe inn.
Er det noen som ser en feilslutning i dette resonnementet? Markedsøkonomien blir overkjørt fordi én part frivillig kjøper en vare som en annen part frivillig selger? Sist jeg sjekket, var forutsetningen for markedsøkonomi nettopp et fritt marked, altså at hvem som helst har lov til å iverksette transaksjoner så lenge ingen tvang er involvert. På den annen side er det ingen forutsetning for det frie marked at det foreligger konkurranse; det er bare en forutsetning at ingen ved hjelp av makt forhindrer muligheten for konkurranse -- og det er kun staten som kan gjøre det. Derfor har vi et vinmonopol i Norge, men ikke et bokmonopol.
Hvis Lundesgaard virkelig mener at konkurranse "er sunt", som han skriver, bør han ikke prøve å stoppe frivillige transaksjoner av denne typen, for det er da konkurransen -- og viktigst: det frie marked og eiendomsretten -- mister all verdi. Hva er poenget med å arbeide i mange år for å bygge opp et stort og lønnsomt firma i et slikt samfunn? Man vet jo aldri når staten plutselig banker på døren og sier: "Dessverre, du har arbeidet for godt, firmaet ditt er blitt for lønnsomt, du ødelegger for andre aktører i bransjen. Vi blir nødt til å ta fra deg halve selskapet."
Lundesgaards moralsk høyverdige hensikt med sin kritikk er tilsynelatende å beskytte leserne, "konsumentene", for han mener at uten betydelig konkurranse vil forlagsgigantene kunne sette bokprisene høyere. Men dette er et feilspor som bare blir vanligere i det populistiske Norge: å appellere til "de svakes rettigheter" som våpen mot alt man ikke liker. Og her til lands er det vel ingenting som er mer mislikt enn økonomiske giganter. Hvis man, som jeg, tror at et fritt marked går planøkonomien en høy gang, og at eiendomsretten må ivaretas -- også for de store forlagene -- er det intet gyldig argument å rive ned Aschehoug, Gyldendal og Damm for å gi leserne lave bokpriser. (Ikke at jeg tror lave bokpriser hadde blitt konsekvensen uansett.)
Og hvis problemet egentlig er at Lundesgaard er sur for sine lave royaltyinntekter, bør han ikke angripe selve systemet som gjør det mulig å tjene penger. Jeg blir gjerne med på å forhandle frem bedre betingelser for forfatterne, men det må skje etter prinsippet om fair play. Forlagene er som kjent avhengige av at noen skriver bøker for dem (forfatterne), og at noen kjøper bøker fra dem (leserne). De kan hverken tvinge forfattere eller lesere inn i sin tjeneste, og derfor vil det være helt galt av staten å gå inn og tvinge forlagene inn i vår tjeneste.
I mellomtiden gratulerer jeg Damm med å ha gjort et fullstendig legalt bokhandelsoppkjøp og rykket opp på tredjeplass etter Aschehoug og Gyldendal. Bronsemedaljen er vel fortjent!
Du klarte ikke la være å blogge denne, nei. 🙂
Jeg finner ingenting her som jeg er uenig i, hvilket tilsier at din politiske filosofi ligger farlig nær min egen. Men hvorfor gir ikke det epistemologiske gapet utslag i politikken?
Det epistemologiske gapet du snakker om, ble vel behørig behandlet i kommentaren jeg skrev 6. juni til ditt innlegg "Forfatter griner fordi han mister uføretrygden".
Etter min ringe oppfatning er det først når vi kommer til metafysikken, at gapet virkelig utvider seg. Begge kan vi være enige om at verden er virkelig, og at individuelle rettigheter er en fin ting. Men vi grunner dette på vidt forskjellige innfallsvinkler.
Du klarte ikke la være å blogge denne, nei. 🙂
Jeg finner ingenting her som jeg er uenig i, hvilket tilsier at din politiske filosofi ligger farlig nær min egen. Men hvorfor gir ikke det epistemologiske gapet utslag i politikken?
Det epistemologiske gapet du snakker om, ble vel behørig behandlet i kommentaren jeg skrev 6. juni til ditt innlegg "Forfatter griner fordi han mister uføretrygden".
Etter min ringe oppfatning er det først når vi kommer til metafysikken, at gapet virkelig utvider seg. Begge kan vi være enige om at verden er virkelig, og at individuelle rettigheter er en fin ting. Men vi grunner dette på vidt forskjellige innfallsvinkler.
Kjære Stian M. Landgaard,
Takk for at du diskuterer mitt innlegg i Dagbladet, men kan desverre ikke se at dine argumenter er spesielt godt fundert.
Du tar grunnleggende feil om hva som er et fritt marked. Et fritt marked kjennetegnes blant annet av at det er flere aktører som eier delene av et produkts næringskjede.
Når forlagene også eier bokhandlerne blir de i praksis kjøpere av sin egne varer. Altså et kartell og det er ikke forenlig med sunn markedøkonomi.
Det frie marked du snakker om vil kunne skape private monopoler som kan oppheve konkurransen på lik linje med et statsmonopol. Et hvert marked må derfor reguleres i en eller annen forstand med klare spilleregler.
Et eks.: Det er ikke uten grunn at det i USA er såkalt trust-lovgivning som gjør at enklte aktører ikke kan bli monopolister i et marked. Slik er tydeligvis ikke Norge.
Beste hilsen
Erik Lundesgaard
Sist jeg sjekket, betydde monopol enerett. At man er alene om å faktisk ha noe, er ikke det samme som at man har en beskyttet rett til å være alene om det. Et monopol kan altså bare skapes og opprettholdes av staten, siden denne har maktmonopolet.
Den "sunne" markedsøkonomien du taler om, forutsetter at markedet er til for å tjene noe eller noen, formodentlig "samfunnet" eller et annet (innholds)løst begrep. Dermed forutsetter du at formålet med et marked er at aktørene på dette skal tjene noen andre enn seg selv - altså ren selvoppofrelse. Dette har aldri vært meningen med det som reelt sett er et fritt marked.
Det er begrensningene i markedet som gjør at aktørene får en altruistisk funksjon, ikke friheten i det. Dersom staten trekker frem antitrust-spøkelset, medfører det en begrensning i menneskenes rett til å handle fritt med hverandre.
Kjære Stian M. Landgaard,
Takk for at du diskuterer mitt innlegg i Dagbladet, men kan desverre ikke se at dine argumenter er spesielt godt fundert.
Du tar grunnleggende feil om hva som er et fritt marked. Et fritt marked kjennetegnes blant annet av at det er flere aktører som eier delene av et produkts næringskjede.
Når forlagene også eier bokhandlerne blir de i praksis kjøpere av sin egne varer. Altså et kartell og det er ikke forenlig med sunn markedøkonomi.
Det frie marked du snakker om vil kunne skape private monopoler som kan oppheve konkurransen på lik linje med et statsmonopol. Et hvert marked må derfor reguleres i en eller annen forstand med klare spilleregler.
Et eks.: Det er ikke uten grunn at det i USA er såkalt trust-lovgivning som gjør at enklte aktører ikke kan bli monopolister i et marked. Slik er tydeligvis ikke Norge.
Beste hilsen
Erik Lundesgaard
Sist jeg sjekket, betydde monopol enerett. At man er alene om å faktisk ha noe, er ikke det samme som at man har en beskyttet rett til å være alene om det. Et monopol kan altså bare skapes og opprettholdes av staten, siden denne har maktmonopolet.
Den "sunne" markedsøkonomien du taler om, forutsetter at markedet er til for å tjene noe eller noen, formodentlig "samfunnet" eller et annet (innholds)løst begrep. Dermed forutsetter du at formålet med et marked er at aktørene på dette skal tjene noen andre enn seg selv - altså ren selvoppofrelse. Dette har aldri vært meningen med det som reelt sett er et fritt marked.
Det er begrensningene i markedet som gjør at aktørene får en altruistisk funksjon, ikke friheten i det. Dersom staten trekker frem antitrust-spøkelset, medfører det en begrensning i menneskenes rett til å handle fritt med hverandre.