Medlidenhet og lidelse

I sin nye kronikk i Aftenposten forklarer Jostein Gaarder indirekte hvorfor han skrev den første kronikken: Han følte slik sorg og vrede over bildene fra Qana. På grunn av medlidenhet, må man anta. Men hvorfor føler man medlidenhet?

Gjennom århundrenes løp er det mange som har gjort seg tanker om medlidenhetens vesen og dens funksjon i god og dårlig forstand. Men i vår kristne kultur har den nesten alltid vært regnet som en dyd, da den regnes som selve essensen av nestekjærlighet.

Likevel har medlidenheten gjennomgått en underlig forandring i våre tider. Fra å rette seg mot våre nærmeste og våre naboer til å handle om mennesker som bor under fjerne himmelstrøk. Mens det tidligere var ulykker og sorg i våre mest umiddelbare omgivelser som påkalte vår medlidenhet, var det også lettere å reagere aktivt på denne lidelsen. En gammel kvinne i nabolaget var blitt syk, og man besøkte henne. En person falt om på gaten, og man hjalp ham straks på bena. Enkelte ganger kunne man ikke gjøre noe for den forulykkede, men man var i det minste tilstede og "led med" ham i håp om å lindre noe av hans lidelse.

På grunn av medias betydelige kontroll over vår virkelighet er ikke lenger vår medlidenhet rettet bare mot det som ligger i vår umiddelbare nærhet, og den er heller ikke lenger bestemt av våre egne fortolkninger alene. En stor del av vår medlidenhet kanaliseres inn i media og er bestemt av hva media fokuserer på, og hvordan media fokuserer på det.

Nå for tiden ligger fokus på krigen i Libanon, hvor hendelsene i overveiende grad fortolkes som et brutalt israelsk angrep på en uskyldig sivilbefolkning -- og hvor det særlig er barn som rammes. Bombingen av Qana utløste en flom av bilder som fikk noen hver til å gå ut av sitt gode skinn. Jostein Gaarder skrev sin kronikk som en rasende reaksjon på disse bildene, som et uttrykk for medlidenhet med ofrene og de pårørende.

Men hva er medlidenhetens vesen? Mens den "kristne" forklaringen har vært at det ligger i vår natur å bry oss om og hjelpe dem som er dårligere stilt enn oss, mener den tyske filosofen Friedrich Nietzsche at medlidenhet er en egoistisk reaksjon på andres ulykke. Han skriver i Morgenrøde (§ 133) at reaksjonen kan skyldes to ting: Enten fordi vår stolthetsfølelse er blitt såret fordi vi "tillot" en ulykke å skje; vi var ikke mektige nok til å forhindre dette, og nå forsøker vi å gjenopprette vår egen stolthet ved å hjelpe den forulykkede. Eller fordi vi ser en fare for oss selv i en ulykke som rammer en annen, den minner oss om hvor skrøpelige vi mennesker er.

Men når man hjelper på bena en som har falt, utfører man utvilsomt en nyttig handling som tjener den lidende. Samtidig føler man seg vel fordi man aktivt har kunnet gjenopprette en situasjon som man fornemmet som ugunstig (hvis man selv var blitt rammet av den). Men når man skriver en kronikk i Aftenposten, hjelper man ikke ofrene i Libanon. De føler seg hverken bedre eller verre som følge av Gaarders medlidenhet. Det eneste han oppnår, er å gi uttrykk for sin misnøye med situasjonen, men dypest sett for avmakten over å ikke kunne gjenopprette den.

Medlidenhet er altså ikke å "dele" en annens lidelse, men å påføre seg selv en ny lidelse. Denne vil man som sagt bli kvitt ved å hjelpe den andre, men kan man ikke gjøre noe med hans lidelse, blir man heller ikke kvitt sin egen medlidenhetslidelse. Altså lider man i langdrag. Dette er en vond følelse, og sogar en svært farlig følelse. Det er nemlig en form for Weltschmerz, en kronisk følelse av at virkeligheten ikke lever opp til ens idealbilde. Dette er blitt en meget utbredt følelse i det intellektuelle Vesten, en evig nedstemthet over virkeligheten -- og samtidig en manglende evne til å gjøre noe med det.

Jo, Gaarder kunne i teorien ha sendt noen av sine millioner til Libanon i håp om at det skulle lette forholdene for de sivile der nede, ennskjønt han ikke ville hatt noen garantier for at ikke pengene hadde havnet i en kronerulling for anriket uran. Å stoppe lidelsene fullstendig ligger imidlertid utenfor hans kontroll. Og så snart krigen i Libanon er slutt, fokuserer media på en ny konflikt, og medlidenheten vekkes på ny.

Hva er da idealbildet som Gaarder og en rekke andre ser ut til å dele? Muligens en verden hvor det ikke finnes krig, hvor alle lever i fred og fordragelighet, hvor det ikke finnes lidelse. For hadde det ikke vært lidelse, hadde man nemlig sluppet å bli pint av denne vonde følelsen som kalles medlidenhet. Men lidelse har det alltid vært, og det er ingenting som tyder på at det vil ta slutt. Så medlidenheten fortsetter å innfinne seg. Men det er ikke nødvendigvis et onde, bare den kjenner sin besøkstid.

For det er bare nå i siste halvdel av det 20. århundre vi er blitt lært opp til å betrakte hele verden som vår familie. "Barna i Afrika" er angivelig våre brødre og søstre, og vi bør kjenne vår plikt til å lindre deres lidelser. Dette er vår nye avlat. Men denne formen for medlidenhet -- man kunne kalle den medialidenhet -- hvor din neste ikke bare inkluderer din nabo, men flere hundre millioner mennesker spredt omkring på kloden hvor det bare finnes TV-kameraer, er fundamentalt hyklersk og skadelig. Vi gjør nemlig ikke alt vi kan for å minske verdens lidelse, og skulle vi ha prøvd å gjøre det, ville vi både ha mislykkes og gått til grunne på vår medlidenhet. Og dette ville ingenlunde ha bidratt til å fjerne verdens lidelse, men derimot økt den.

Er det noe konflikten i Midtøsten har minst bruk for, er det tankeløse følelsesutbrudd. La derfor medlidenhet være forbeholdt umiddelbare og nærliggende situasjoner, og tenk kaldere og klarere om den store verden og de store begivenheter.