I nyeste utgave av Utropia har jeg skrevet innlegget "Karikert karaktersetting: Svar til Måseide", hvor jeg av plasshensyn kun tangerer overflaten i en omfattende sak som begynte med at jeg fikk B på en eksamen i filosofi, hvoretter jeg klaget -- og fikk C.
Det er ikke C'en i seg selv som er det mest graverende, men det feilkonstruerte byråkratiske apparatet som gjør det mulig å bli satt flere karaktertrinn ned ved en klage, for ikke å snakke om de midlene som tas i bruk for å presse ned et karakternivå som oppfattes å være for høyt.
Detaljene kan leses i innlegget, som altså er et svar på instituttleder Atle Måseides innlegg "Fakta versus fiksjon" i forrige Utropia.
Øvrige debattinnlegg fra ymse filosofer i nyeste utgave:
"Nafstads lederegenskaper", av professor Viggo Rossvær.
"Fasitfilosofi", av mastergradsstudent Fredrik Nilsen.
"Tas NOKUT på alvor?", av svennegradsstudent (!) Lone Dybdal.
Hei igjen, Stian Landgaard
Jeg skulle sikkert ikke ha engasjert meg i dette - jeg har mange andre ting å gjøre som gir meg mye større utbytte - men jeg klarer bare ikke å la være etter å ha lest dette innlegget (og særlig ditt innlegg i Utropia, svaret til Atle Måseide).
Jeg syns den manglende evnen til selvkritikk og å se sin egen posisjon som du her viser, er helt ufattelig forstemmende. Du innser riktignok innledningsvis at det det "ikke er utenkelig" at din oppgave faktisk _var_ blant de dårligste på kurset (som tydeligvis bare hadde sju studenter som leverte eksamen, altså en ganske liten gruppe), men avviser tydeligvis øyeblikkelig den muligheten som ikke reell, og går så raskt videre til drøfte det du ser som de andre mulighetene, manglende sensorveiledning og "et ønske fra administrativt hold om å presse ned karakterene".
Jeg må innrømme at det er vanskelig for meg å finne ord for hvor selvgod, selvopptatt, konspirerende og lite etterrettelig denne argumentasjonen er.
Stikk fingeren i jorda! Har det gått opp for deg at du kanskje _ikke_ er verdens beste filosof? (Bare det at du argumenterer på en så lemfeldig måte burde kanskje være en indikasjon?)
Alle studenter vet jo at man på filosofi (og de fleste andre fag også, for den saks skyld) ikke bruker sensorveiledning, så det er jo et helt irrelevant poeng. Du kan så klart spørre (som du også gjør i innlegget ditt) helt generelt hvorfor det er sånn i filosofi, men det er nå engang sånn det er og har vært lenge i dette faget. Alle andre klarer å leve helt fint med det og klager ikke på karakterene sine av den grunn. Uten videre begrunnelse har det i hvert fall ingenting med denne saken å gjøre.
Den andre muligheten du ser, er at "administrasjonen" ønsker å presse ned karakterene. Fra mitt ståsted er dette ikke bare en mulighet, men et faktisk forhold, men på en helt annen måte enn det du ser det: Statistikken viser at institutt for filosofi i Tromsø gir for gode karakterer (innvendingene om at studentene får så god oppfølging at de rett og slett er så mye bedre enn a)alle andre filosofistudenter i landet og b)alle andre studenter i Tromsø, faller - etter min vurdering (som jeg har vanskelig for å se kan være helt feil) - på sin egen urimelighet: Det finnes flere andre institutter som har like god oppfølging (lingvistikk er et selvopplevd eksempel), men de har ikke så oppblåste karakterer allikevel). Derfor _burde_ alle på filosofi - både faglig og administrativt ansatte - forsøke å justere karaktere ned. Det gir jo også den forklaringen på hvorfor din eksamen fikk en C av eksterne sensorer som er åpenbar for alle andre: De vurderte i forhold til det vanlige nivået, ikke det kunstig høye som er blitt skapt på instituttet her i Tromsø. Det er ikke nødvendig å koke opp en konspirasjonsteori der "byråkratiet" ønsker å blidgjøre "de høye herrer" og dermed "presser" de som vurderer eksamen til å dele ut urettferdig strenge karakterer til geniale studenter.
Og avslutningen din, der du skriver "Men når man skal gjøre den kollektive statistikken pen for diverse høye herrer, er det uskyldige individer som må lide overlast. Og det er noe man tydeligvis lett glemmer i den byråkratiske verden." er så selvrettferdig og pretensiøs at jeg har vanskelig for hvordan du klarer å leve i en så ugjennomtrengelig boble når du får så direkte og utvetydig tilbakemelding.
Så konklusjonen for deg burde være klar: Du burde ikke ha klagd, men vært fornøyd med den tydeligvis kunstig høye karakteren du hadde fått internt på instituttet. Det hadde vært bedre for deg - både for karakterutskriften og for selvbildet, tydeligvis - å ikke få en ekstern, uhildet karakter. Og jeg mener altså at du gjør deg selv en stor bjørnetjeneste ved å ikke ta inn over deg tilbakemeldinger, bare forsøke å finne andre å skylde på. Konspirasjonsteorier er ikke nødvendige, ofte er faktisk den enkleste (og mest sannsynlige) forklaringen også den sanne, selv om det kan svi å erkjenne det.
"Alle andre klarer fint å leve med det -- hvorfor ikke du? Du burde ikke ha klagd. Du burde ha vært fornøyd. Du burde ha gitt etter for overmakten. Du burde ikke ha trodd du var noe."
Jeg fascineres hver gang jeg møter en person med slike meninger. Det du forfekter, er rett og slett menneskehetens undergang. Alle skal blindt adlyde en autoritet og følge strømmen uten å tenke en eneste motstridende tanke. Man må for Guds skyld ikke tro man er bedre enn andre. Din helt i Herrer i åndenes rike må ha vært Nikolai Andersen. Kjipt at han gikk i dass på slutten, gitt.
Har du lest The Fountainhead av Ayn Rand? Der kan du kanskje lære noe om integritet og individets tro på seg selv. Den behandler dette temaet mer lettfattelig enn min bok gjør.
Hæ, "jeg fascineres hver gang jeg møter en person med slike mennesker"? Og "Det du forfekter, er rett og slett menneskehetens undergang"?
Hvis du ikke skjønner sjøl hvor oppstylta, poserende og malplassert de kommentarene er - uten at noen tar deg i hånda og viser deg skritt for skritt hva som er feilen - så er det bare ikke noen vits for oss å diskutere noe mer. Du må bare fortsette å tro at du er utsatt for en hevnaksjon fra universitetets side, at alt kretser rundt deg og at du generelt vet best av alle. Det er greit for meg, siden jeg heldigvis slipper å omgås deg, men mitt eneste poeng - som jeg hadde håpet kanskje kunne trenge inn, på en eller annen måte - var at jeg mener det også ville være en fordel for deg selv hvis du klarte å ta litt rev i seilene, være litt mer ydmyk, innse din egen posisjon litt klarere. Da ville du ikke framstå som en så latterlig person, som klager på en eksamen, får C av to eksterne sensorer, men fortsatt mener at alle andre må ta feil, for i ditt eget hode fortjener du jo selvsagt en A.
Det er selvsagt helt greit å tro at man er bedre enn andre, men det bør jo i det minste stemme litt overens med hvordan verden faktisk forholder seg - _er_ det faktisk sånn at du er så mye bedre enn andre? Da må man måle i noe, og hvis du vil hevde deg i den akademiske verden, så er karakterer "the name of the game", det kommer du ikke utenom. Man kan si veldig mye om karakterer, men fagfolk er stort sett enige om dem, og dermed utfører de den funksjonen de skal, så hvis gjennomgående opplever at du ikke får de karakterene du mener du fortjener, så er det kanskje på tide med en realitetsjustering?
Det er det som jeg opplever som forskjellen på deg og Ole T. H. fra Bergen (som du vel også skriver om i boka?); begge virker som dere har et veldig stort ego og et stort selvbilde og tar dere selv veldig alvorlig og mener dere vet best. Forskjellen er at Ole T.H. faktisk _er_ bedre enn de fleste i filosofi, og han har karakterene og karriéreveien som viser det, så med han er det bare slitsomt og tildels usympatisk, men ikke latterlig og patetisk.
Det får være alt fra min side i denne diskusjonen. Som sagt, min kommentar var altså - i kjernen - ment som et innspill for din egen del; som hjelp, på en måte, hvis du vil. Jeg har jo faktisk giddet å bruke tid på å skrive inn på denne siden, du får i hvert fall ta det som et tegn på velvilje fra min side, selv om jeg avstår fra å diskutere videre om Ayn Rand osv.
Nuvel. Du har visst fått det for deg at jeg "gjennomgående opplever" at jeg ikke får de karakterene jeg mener jeg fortjener. Men jeg fikk A på alle deleksamener på mastergraden inntil instituttet fant det for godt å begynne nedpressingen. Da fikk jeg en B, som jeg klaget på. Da fikk jeg C. Siden jeg ikke vant frem med min klage på denne C'en, tok jeg emnet opp på nytt igjen året etter. Det var riktignok et helt annet innhold da, men samme kurskode. Jeg var den eneste som halte i land en A på det kurset.
Jeg vet ikke om du studerer ved filosofi nå. Jeg så deg såvidt på Kjærbrygga for noen år siden, men du gjorde ikke noe vesen av deg, så jeg vet ikke hva du har fått med deg. Du er nemlig kanskje ikke klar over at instituttet er splittet på mange områder, og både studentene og flere av de ansatte er av samme oppfatning som meg. Foreløbig er det vel bare jeg som har vært freidig nok til å skrive bok om saken, og da regner jeg selvfølgelig med å møte motbør -- denne gangen fra en selvbestaltet oversmaksdommer som det oser misunnelse av. Slitsomme og tildels usympatiske kaller du dem som får gode karakterer og mener de fortjener det, jvf. denne irrelevante referansen til Ole T.H. (Jeg vet ikke engang hva T.H. står for, men jeg husker vedkommende såvidt.)
Jeg synes det er litt søtt at du betrakter deg selv som en slags samaritan som kom hit for å hjelpe meg til å bli et nytt og bedre menneske, for etter eget utsagn burde du strengt tatt ikke ha kastet bort tid på dette. For meg er det derimot åpenbart at du ble så støtt av min antatte selvgodhet og kontroversielle bok, at du ikke klarte å holde tilbake en rekke følelsesutbrudd og usakligheter som var avfødt av din motvilje, ditt ressentiment, for å si det slik. Du oppfatter tydeligvis ydmykhet som en dyd som det står dårlig til med hos meg. Men selv har du nettopp demonstrert en mangel på ydmykhet ved å komme hit og anklage meg i det vide og det brede basert på dine egne fastlåste oppfatninger om hvordan en student bør oppføre seg, hva god filosofi er, hva god litteratur er, hvordan instituttet fungerer, osv. Helt fra starten av var det åpenbart at du ikke ønsket en åpen diskusjon; du ønsket bare å skrike ut din vrede over denne boken du ikke klarte å fordøye, og dette har du lykkes i. Jeg takker for disse megetsigende innspill, men for din egen skyld håper jeg du lykkes i mer enn det.