Og alle roper på at FNs sikkerhetsråd må ta affære. Men hva kan FN gjøre? Intet annet enn å prate, prate, prate. Jeg minnes den godeste Mussolini og hans ekstremt lave respekt for Folkeforbundet, den internasjonale syklubben. Uheldigvis er heller ikke FN noe særlig bedre når bandittstatene begynner å skyte vilt.
Problemet er ikke at man prater, eller at man diskuterer for å finne en løsning. Problemet er at man er dum nok til å forsøke å finne en løsning for enhver pris. Før eller siden må et rasjonelt menneske begripe at opponenten ikke kan diskuteres med. Man kan ikke stagge en aggressor ved å gi ham det han vil ha, for han vil alltid ha mer. Særlig når han ser hvor lett det er å ta det fra mennesker med svak vilje, som vil unngå krig for enhver pris. Og slike mennesker finnes i overflod i Europa.
Forsoningspolitikk, appeasement, har vært prøvd før. Det mest kjente og katastrofale eksempelet er den britiske statsminister Neville Chamberlains forsøk på å gjøre Hitler tilfreds ved å la ham ta tsjekkisk-kontrollert Sudetenland i 1938. Hvis Hitler fikk dette, ville han være fornøyd, og krig ville unngås. Som vi vet, begynte annen verdenskrig året etter.
Og helt siden nettopp denne krigen, da store deler av det siviliserte, høykulturelle Europa lå i ruiner, har Vesten ikke gjort annet enn å beklage sin eksistens overfor resten av verden. Ukritisk multikulturalisme og relativistiske moraloppfatninger har dominert Europa de siste femti årene, og vi har knapt gjort annet enn å piske oss selv på ryggen. Det nye er at visse andre faksjoner rundt om i verden, inkludert fundamentalistisk islam, også er begynt å piske oss på ryggen. Denne utviklingen kommer til å bli vår undergang med mindre vi er beredt til å bruke alle midler, inkludert krig, for å sette en stopper for våre fienders ønskemål -- som er å drepe oss og gjøre oss til slaver.
USA er nå den eneste staten i verden som er sterk nok til å gjøre en slutt på disse truslene mot sivilisasjonen som blant andre Nord-Korea representerer, men da er det på tide at vi europeere slutter med våre tåpelige anti-amerikanske griller og innser at det går en grense for hvor lenge man kan forhandle med gale diktatorer. Tatt i betraktning at Kim Jong-Il nå sitter og leker seg med kjernefysiske kinaputter, bør ikke engang den mest hardbarkede sosialist ha noen problemer med å velge side.
Side kan jeg gjerne velge: på siden mot kjernevåpen og diktatur. Jeg er altså ikke på Nord-Koreas side.
Hvorvidt de skal angripes med militære midler er ikke så enkelt. For det første vil det jo utgjøre en vanvittig risiko for at disse kjernevåpnene blir brukt. For det andre vil det sette "Vesten" (som du så fint kaller det) i en vanskelig post-krigssituasjon. Koreakrig er nok ikke det USA ønsker seg nå.
Det er merkelig av deg å sammenligne Hitler og Kim Jung-Il. Du påpeker - helt riktig - at Hitler var en aggressor og ønsket lebensraum. Man kan ikke gi dem det de vil ha - det ville være urettferdig (men uttrykket "blodig urettferdig" passer utrolig dårlig inn her). Men Nord-Korea har ingen slike ekspansive ambisjoner. Av det Nord-Korea ønsker, hva er det vi ikke kan gi dem?
Jeg er, for å være helt ærlig, veldig usikker på hva Nord-Korea egentlig ønsker. Kanskje vi bør begynne med å finne ut av det?
Nei, Stian. Vi må ikke velge side. Globalpolitikk er ikke en fantasyroman der lyset kjemper mot de mørke kreftene. Nord-Korea er en særs underlig, og hissig liten stat som har null støtte internasjonalt. USA er en splittet aggressor som de siste fem årene har skjenet vilt ut av kurs. Nord Korea utgjør ingen trussel mot vår sivilisasjon. Vår største fiende er å falle for vår egen frykt, og la våre egne stater og våpenmakter begrense friheten vår.
Amerikahat vil uansett være fånyttes, der er vi enig. USA trenger tough love fra Europa: "Dere har rotet det fælt til i Midt-Østen. Hvis dere vil stoppe opp og høre litt på oss, kan vi rydde opp sammen."
Jeg ser du liker å lage en syndebukk av alt som smaker av multikulturalisme. Sant nok: innen etikken kan ikke alt være relativt, da sitter vi igjen med kaos. Men dessverre: de som har viglet opp mest bråk og faenskap de siste femti årene er nok ikke relativistene du forakter.
Selvsagt skal vi ikke velge side. Slikt gjør man bare i vendettadrevne æres-samfunn. Vi har et ansvar til å være mer avansert enn som så.
Jeg er usikker på den moralske berettigelse for å angripe Nord-Korea på det nåværende tidspunkt. Slik jeg ser det, er ikke Nord-Korea noen trussel mot USA. At Nord-Korea er en trussel mot Syd-Korea, er imidlertid ikke tvilsomt. Slikt sett kan man se at USA har et ansvar ved å være Syd-Koreas allierte.
Likevel er jeg altså i tvil om den moralske berettigelse. Foreløbig tror jeg Nord-Korea er avskrekket fra å ekspandere på Syd-Koreas bekostning. Hvor lenge dette varer, er det ingen som vet. Det ligger litt i kortene at kommisene i nord helst hadde sett at de produktive luringene i syd hadde laget mat for dem - de klarer det jo ikke selv. Faktisk er FN og hjelpeorganisasjoner en vesentlig årsak til at Nord-Koreas regime overlever - disse organisasjonene forer befolkningen hver vinter når den er i ferd med å sulte ihjel, alt i medlidenhetens navn. På kort sikt redder de liv, på lang sikt sørger de for å opprettholde helvete på jord. Slikt får man når man lar de gode intensjonene overskygge enhver rasjonell tanke. Måtte FN brenne i Nord-Korea.
Sigve: Mitt poeng er ikke først og fremst at Nord-Korea skal angripes militært ved første anledning, men at FN er like mislykket som Folkeforbundet var når det gjelder å stoppe diktatorer og bandittregimer. Men samtidig er det åpenbart at Nord-Koreas atomvåpenlager bare vil bli større jo mer man lar dem få være i fred -- samtidig som man hjelper Kim Jong-Il med å ruste opp ved at man sender befolkningen i landet nødhjelp, hvilket Nagel påpeker. Det er en helt forfeilet måte å hanskes med et slikt land på.
Og at man er redd for trusselen fra atomvåpen? Vel, man var redd for krig med Tyskland på 1930-tallet. Derfor lot man Hitler være i fred, og prisen man måtte betale da det virkelig kom til krig, ble desto høyere.
Hvordan vet vi at Nord-Korea ikke har ekspansive ambisjoner? De invaderte vitterlig Syd-Korea (Koreakrigen). Ut over er det ikke lett å si hva Nord-Korea som sådan "ønsker". Det kan være mange ting. Men landets myndigheter ønsker uten tvil å holde folk i slaveri, og det alene er nok til at man ikke kan betrakte disse myndighetene som legitime forhandlingspartnere.
Det viktigste er altså ikke å bombe Nord-Korea så fort som fanden, men at man vet hvor man står, moralsk og prinsipielt, og da kommer vi inn på neste kommentator ...
Palo: Nei, globalpolitikk er ikke en fantasyroman, men jeg tror mange som liker fantasy, skulle ønske verden var litt mer som i fantasygenren; da ville jo alt vært så mye enklere. Men det er ikke enkelt, noe våre helt klare uenigheter gjenspeiler: USA er ingen aggressor i den forstand du antyder, og etter min mening har landet kun skjenet ut av kurs i den grad det har unnlatt å angripe Iran -- som er den største sponsoren av islamsk terrorisme i dag.
Men Nord-Korea utgjør ingen trussel mot vår sivilisasjon? Husker du lignelsen om frosken og det kokende vannet? Hvis du kaster en levende frosk i kokende vann, vil den umiddelbart sprette ut. Men legger du den i kaldt vann og gradvis varmer det opp, blir frosken sittende -- til den koker ihjel. Det er det samme som skjer i dag med "litt terrorisme må vi tåle", "et par atomraketter i Kims arsenal må vi tåle" -- helt til vi ender opp med "daglige terrorangrep må vi tåle", "et par ukentlige kjernefysiske detonasjoner i våre storbyer må vi tåle".
Vår frykt bør ikke ødelegge vår frihet, for det verste vi gjør, er å forby operaer som kan virke "støtende" mot islam. Men vår frykt bør heller ikke hindre oss i å handle i selvforsvar når trusselen er åpenbar, selv om den kanskje -- hva Nord-Korea angår -- er liten foreløbig.
"Selvsagt skal vi ikke velge side," sier du, for vi "har et ansvar til å være mer avansert enn som så". Jeg kjøper ikke denne argumentasjonen. Det er som å si at hvis man blir stilt ansikt til ansikt med en mordlysten galning, skal man ikke velge side mot ham (dvs. forsvare seg, slå ham ned, drepe ham om nødvendig), men heller sette seg på en pidestall og prøve å overskue "det store bildet"; for kanskje en mordlysten galning også har sine behov og rettigheter, og hvem er vel vi til å dømme ham? Før man er kommet særlig langt i den tankerekken, er man død som en sild.
Den største fordommen i den vestlige kultur i dag er at man tror man kan bruke fornuft til å løse alle verdenskonflikter på fredelig vis, og at man har et slags "sivilisert privilegium" til å heve seg over de stakkars barbarene som vil skjære over halsen på oss. Vårt blod er like rødt som deres; vi er mennesker, alle sammen, og så lenge det er noen der ute som vil oss til livs, har vi ingen annen plikt enn å forsvare oss på best mulig måte. Og da må man velge side -- eller dø.
Stian: takk for utfyllende svar. Vi har vel registrert før at vi er grunnleggende uenige på dette området.
For å spesifisere: Når jeg sier vi ikke skal velge side, betyr ikke det at jeg mener vi skal være passive og nøytrale. Langt i fra. Det jeg mener er at rett og galt er et resultat av handlinger og ikke av identitet. Samme hvor du er født i verden og hva din religion er skal du dømmes på grunnlag av dine handlinger. Å voldta og plyndre sivile, for eksempel, er en like forkastelig handling, enten den er utført av islamister eller amerikanske soldater. Vi skal ikke være mer ettergivende mot våre allierte. Da åpner vi bakdøren for fascisme og tyranni.
Min etiske posisjon kan kalles universalisme, og du kan vel være enig i at jeg langt fra er en relativist. Faktisk overrasker noen av dine uttalelser i forrige kommentar meg, nettopp fordi de kan smake av en slags etisk relativisme. Selvsagt er USA selve definisjonen av en statlig aggressor med tanke på Irak-invasjonen. Opererer du med et eget sett standarder som gjelder kun for USA, inntar du et relativistisk standpunkt. Din relativisme er minst like problematisk som dine motstanderes mer bløthjertede variant.
Du sier vi må velge side - eller dø. Jeg deler ikke ditt patosfylte verdensbilde. Men jeg er enig med deg i dette: det er vår plikt å forsvare oss selv og våre nærmeste. Men dette er nok du uenig i: islam og Nord-Korea utgjør størst trussel mot seg selv, og svært få andre. Den største trusselen mot oss og våre barn er nykonservatismen og deres tørst etter et ufritt overvåkningssamfunn.
Jeg lar meg ikke lure av lurveleven rundt skarve karikaturer. Frykten for islam er "full of sound and fury, signifying nothing" (hilsen Will Shakespeare).
PS: Den største sponsoren av islamistisk terrorisme er Saudi-Arabia, og har vært det i lang tid. Altså ikke Iran. Men det tror jeg du visste. En vestlig intervensjon av Saudi hadde jeg kunne støttet.
Jeg opererer ikke med et eget sett standarder som gjelder kun for USA, men de fleste gjør faktisk det. De reagerer mindre på at islamister kutter hodet av uskyldige sivile, enn når en gjeng amerikanske soldater holder irakiske fanger i bånd. Så vi er slett ikke mer ettergivende mot våre allierte.
Ellers merker jeg meg at du ikke er prinsipielt imot at man invaderer bandittstater, så da skåler vi på det.