Altså, når en så betydelig bloggpersonlighet som VamPus anbefaler min bok, Herrer i åndenes rike, er dette intet mindre enn en betydelig begivenhet i mitt unge forfatterliv. Jeg har jo ikke vært synderlig belemret med velvillige anmeldere i ordinære avismedier (Aftenposten var et hederlig unntak), og selv om jeg naturligvis ikke ser bort ifra at man lett kan finne ting å utsette på romanen, kan jeg ikke helt fri meg fra tanken om at det foreligger visse ... eh, "ideologiske uforsonligheter" til grunn for at noen anmeldere rett og slett ikke kan digge en hovedperson som (oi, oi) hater svakhet, sosialisme, altruisme, kjønnskvotering, særbehandling av minoriteter, og andre sosialdemokratiske kosebegreper, og som faktisk prøver (å faen!) å ta på alvor en nietzscheansk verdensanskuelse!
Selvfølgelig har anmelderne tidvis mer å fare med enn som så. Men jeg synes likevel det er litt pussig, og samtidig fascinerende, at Christian Winther (hovedpersonen) av mange blir betraktet som en litterær svakhet fordi de mener han er en "drittsekk" (han avfeier sin stakkarslige bror og overfeier dama til kompisen sin). Jeg tør anta at det skyldes noe i retning av dette: Enkelte mennesker i vår sivilisasjon (deriblant et par anmeldere) har evnet å forestille seg, virkelig erkjent for seg selv, at denne sivilisasjonen kanskje ikke er et absolutt, uomtvistelig faktum, og at vår menneskeart kanskje ikke er endelig fastlagt etter uangripelige moralske, kognitive og emosjonelle parametre. Disse forstår at en person som Christian Winther kan eksistere, at han er den antitesen som uunngåelig oppstår i et samfunn hvor konsensusen snart ikke belemres av annet enn skinnuenigheter.
På den annen side har vi dem som aldri har forestilt seg noe annet enn at denne verden må fortsette i samme retning som våre humanistiske (kristne/sosialistiske) idealer har diktert. Hvordan kan de se Christian Winther som noe annet enn en uforløst kreasjon frembragt av en ung og ikke helt vellykket forfatter med muggent tankegods på lager?
Nuvel. Anmeldere gjør jo bare jobben sin, mer eller mindre. Jeg er bare glad konsensusen ikke kun omhandler skinnuenigheter hva angår Herrer i åndenes rike, her rangeres jeg fra "litterær ubegripelighet" til "meget interessant debut", og slik må det nok bare være. Takk for at du bidro til å balansere vektskålene, VamPus.
Betydelig bloggpersonlighet - he he.. Er ikke det et tegn på at jeg ikke har et liv 🙂
Jeg tror problemet til anmelderne er at den "svakheten" de liker i litterære personer er egentlig ting de definerer som styrker, type anti-helt som ikke kjenner seg hjemme blant overklassefolk og driter seg ut etc. Og blodsbånd er tydeligvis hellig for svært mange, med mindre det er en incestuøs, voldelig far det er snakk om.
Syntes Winther var interessant jeg, kanskje fordi jeg kjente meg igjen i deler av han. Men så er det vel de menneskene som reflekterer noe av oss selv vi finner interessante 🙂
Hei, Stian Landgaard
Du skriver her på bloggen din: "[S]elv om jeg naturligvis ikke ser bort ifra at man lett kan finne ting å utsette på romanen, kan jeg ikke helt fri meg fra tanken om at det foreligger visse … eh, “ideologiske uforsonligheter” til grunn for at noen anmeldere rett og slett ikke kan digge en hovedperson som (oi, oi) hater svakhet, sosialisme, altruisme, kjønnskvotering, særbehandling av minoriteter, og andre sosialdemokratiske kosebegreper, og som faktisk prøver (å faen!) å ta på alvor en nietzscheansk verdensanskuelse!"
Nei, du klarer kanskje ikke å fri deg fra den tanken, men det syns jeg du burde. Jeg har respekt for det å skrive en roman (det må, om ikke annet, ta mye tid), og jeg skjønner at det å skrive en bok er noe helt annet enn å lese en, men nettopp det poenget gjør at jeg også syns du bør være mer åpen for andres bedømninger av boka di. Du syns sikkert du har skrevet en god bok, men hvis ingen andre syns det, så burde kanskje det telle mer? Kanskje det ikke er resten av verden som er gal? Det går an å stritte mot veldig lenge og ikke anerkjenne hvor landet ligger, men det blir ganske patetisk å forsøke å projisere sine egne oppdiktede ideologiske grunner til at anmeldere ikke liker boka di, når den virkelige grunnen - som er åpenbar for de fleste lesere - er mye enklere: Boka er bare ikke så god, punktum. Handlingen er klisjéfull (selvmordet på slutten er som tatt fra en gymnasiast-stil), "filosofien" er jo faglig sett helt uten verdi, bare ufordøyd framstilling av noen konvensjonelle Nietzsche-overskrifter, helt uten perspektiv (+ litt klisjefull, ja, nesten komisk geni-dyrkelse) og den implisitte universitetskritikken syns jeg også viser et svært dårlig skjønn og er også veldig billig framstilt (_Tror_ du virkelig selv at filosofistudentene i Tromsø er så mye bedre enn alle andre i landet?).
Egentlig hadde jeg ikke orket å lese boka di, men siden jeg visste hvem du var (du var nesten så interessert at du ble med i fagutvalget i Bergen) og selv har studert filosofi både i Bergen og Tromsø, så har jeg slitt meg gjennom boka. Min vurdering er helt tydelig: Av de anmeldelsene jeg har sett her på sidene dine, så syns jeg helt klart den fra Dagsavisen svarer best til mine egne opplevelser. Jeg tror du hadde gjort deg selv en mye større tjeneste på lang sikt ved å ta inn over deg litt mer av kritikken, kanskje forsøke å lære noe, ikke bare avfeie alle som forutinntatt osv.
Du er fortsatt (relativt) ung, så du har i hvert fall fortsatt muligheten til å skrive bedre bøker i framtida hvis du klarer å være ærlig med deg selv. Men det er kanskje også litt av problemet: Man må kanskje har litt mer erfaring for å innse at man har noe å lære?
Mitt tydelige inntrykk er at du har gjort rett valg ved å droppe fag-filosofien, så lykke til framover med de neste bøkene!
Javel, Niels Petter, det var da voldsomt til surmuling. Likevel er det fint at du skriver disse tingene, slik at jeg får et bilde av hva mine lesere mener.
Jeg merker i hvert fall at et visst sinne er blitt vekket hos deg, og du sørger omhyggelig for å plassere årsaken til dette sinnet i bokens litterære (u)kvaliteter og ikke minst i forfatterens oppblåste selvbilde. Du går til og med ut ifra at jeg fnyser foraktelig av alle negative anmeldelser og tilskriver dem ideologisk forutinntatthet.
Sannheten, min gode mann, er at jeg betrakter enhver anmeldelse med stor interesse, og intet ville glede meg mer enn om jeg lærte noe som kunne forbedre min fremtidige skrivning. Ett eksempel på slik lærdom var at miljøbeskrivelsene mine ofte er kjedelige. Det skal jeg forbedre meg på.
Men tidvis er anmeldelsene så kryptisk og uinformativt skrevet at jeg sliter med å trekke ut en oppbyggelig essens jeg kan dra lærdom av. Selv du, med dine harmdirrende floskler, bidrar ikke meget til å opplyse meg eller andre om hva som feiler boken. Isteden projiserer du dine egne oppfatninger like mye som jeg gjør, når du eplekjekt uttaler deg om hva som er "åpenbar[t] for de fleste lesere". Når tilegnet du deg kunnskap om oppfatningen til de fleste lesere? Aldri. Du gjorde aldri det. Og hvis du hadde klart å holde hodet kaldt da du skrev denne kommentaren, hadde du kanskje husket på å ta i bruk din filosofiske dannelse før du lirte av deg slike hjelpeløse påstander.
Jajaminsann, morsomt skal det være. Og kommentaren din kom i hvert fall rett fra levra. Avslutningsvis takker jeg for gode ønsker om fremtiden, Niels Petter. Lykke til videre!
Hei igjen, Stian
Først en ting: Jeg skrev aldri et "harmdirrende" innlegg her på bloggen din, som du skriver nå i svaret. Jeg dirret aldri av harme, jeg syns bare det er irriterende at du synes å leve i en slags parallell verden og ikke evner å vise et visst mål av ydmykhet og naturlig beskjedenhet. (At du syns jeg i tillegg skrev "harmdirrende floskler", klarer jeg godt å leve med, men uten at jeg helt ser hva det har med saken å gjøre, bortsett fra at du får kommet med noen invektiver.)
Så til saken: Jeg baserer min antagelse om hva som er "åpenbart for de fleste lesere" på a)de anmeldelsene som jeg leste her på nettsidene dine, som generelt støttet opp om det inntrykket jeg fikk av boka (i.e. at den er ganske dårlig), og b)min egen vurdering av hva som er en vanlig litterær mening om boka di (det innrømmer jeg).
Poenget her er jo skillet mellom forfatter og leser, ikke om jeg har gjennomført en spørreundersøkelse blant de som har lest boka. En analogi: Jeg mener jeg kan si om f.eks. Harry Potter at det er åpenbart for de fleste lesere at det som beskrives i bøkene ikke er virkeligheten, selv om jeg aldri har gjennomført noen spørreundersøkelse.
Og om å ta til seg anmeldelser: Jeg forstår at det å lese anmeldelser av sin egen bok er vanskelig, men anmeldelser skal vel primært ikke være skrevet for forfatteren av boka, men for potensielle lesere. De er anmelderens inntrykk av boka, en sammenfattende vurdering av bokas kvaliteter. Altså ikke (i dagsaviser) en genre der man trekker fram eksempler og konkluderer på grunnlag av det, men at man må nøye seg med konklusjonen, sammenfatningen, og at begrunnelsen i stor grad blir implisitt, basert på den vurderinga som anmelderen har gjort av de forskjellige momentene i boka.
Jeg syns i hvert fall konklusjonen din støtter opp om det som var hovedpoenget i innlegget mitt: Det virker som om du har veldig vanskelig for å ta andres meninger til deg, ta dem på alvor og forstå at kanskje noen andre også har forstått noe. Og nå er det en misfornøyd anmelder (denne gangen meg) som kommer til kort, nå ved "filosofisk hjelpeløse påstander" som du trekker fram, og du går fri; det er hos _meg_ feilen ligger - at jeg har skrevet en dårlig anmeldelse - ingenting hefter ved deg eller boka di.
Hvis du er så misfornøyd med anmelderne av boka di, bør du kanskje heller leie en konsulent som kan gi deg konkrete tips om hva du bør forbedre. Men mitt tydelige inntrykk er at det i hvert fall burde være mulig å ta til seg litt av anmeldelsene om den generelle kvaliteten på boka. (Men du bør nok belage deg på å betale noen for å lese den så nøye.)
(Og du kom jo faktisk med en innrømmelse i svaret her, det var jo ikke så verst, bare det! ;))
he he, motsetningen din mellom nietzsche og sosialisme er jo fornøyelig, det er jo ikke akkurat noe problem å argumentere for at marx og nietzsche har relativt MYE til felles...
Hehe, du er sannelig en laugh riot, Niels Petter.
Din analogi er ikke uten videre gyldig. Anmelderne som hittil har uttalt seg om boken, er ikke nødvendigvis representative for de fleste lesere, og det er en himmelropende forskjell på hvorvidt Harry Potter beskriver virkeligheten eller ikke, og hvorvidt min bok er god eller ikke. Det første handler om almen forstand, det siste handler om litterær smak. Derfor må du nok ta i bruk en spørreundersøkelse likevel.
Selvfølgelig kan du med rette synes boken er dårlig, men du har fremdeles ikke klart å demonstrere hvorfor. Å bruke begreper som "klisjéfull", "helt uten verdi", "ufordøyd framstilling", "viser et svært dårlig skjønn", etc., bidrar jo ikke til stort annet enn at du får ventilert hvor sur du ble gjennom lesningen av min edle bok, siden den tydeligvis tråkket deg på tærne minst et dusin ganger før du var ferdig med den. Det synes jeg er svært festlig.
Og du, dr. kaptial, må gjerne argumentere i vei. Jeg venter i spenning.
Ville først og fremst ha sagt at jeg er glad for at jeg har funnet denne bloggen der det bedrives lengre resonnement om både litteratur og andre emner som ikke bare er av typen "hva katta mi hadde til middag".
Jeg har blitt nysgjerrig på boken "Herrer i åndenes rike" ettersom jeg fascineres av emner som "filosofi i hverdagen" for å låne et uttrykk fra Cathrine Krøgers anmeldelse, men jeg har ikke lest den ennå.
Derimot har jeg med interesse lest blant annet den ovennevnte diskusjonen om hvorvidt de som har skrevet negative kritikker av denne boken "har rett". Og en av de tingene jeg nå hadde å si om det var det som Stian selv rakk å si før jeg kom så langt, nemlig at "Anmelderne som hittil har uttalt seg om boken, er ikke nødvendigvis representative for de fleste lesere". Jeg har hørt ett uttrykk som sier noe i stil med at "hvis anmelderne slakter det, så er et antageligvis bra". Selvfølgelig er ikke heller dette noen hundreprosentig regel, men en liten indikasjon på hvordan det kan være innimellom. Jeg skulle tro at anmeldere generellt kanskje er mer kritisk innstilte enn den vanlige leser. For hvor mye jobb og hvilken status skulle de ha hvis de ble for rause med rosen, tro? 😉
Men ikke minst, som Stian også sier, har jeg blitt slått av hvor lett det er å avfeie en fiktiv person som ikke er som man synes vedkommende bør være som "en litterær svakhet". Jeg har selv tatt meg i dette, såvel når man leser bøker som når man ser film, og tenkt "Er det virkelig ikke sannsynlig at et sånt menneske finns, eller er det bare for at jeg ikke VILL at det skal være sant?".
Nå ja, noen enkle funderinger bare.
Som sagt, noen egen mening om boken har jeg ikke ennå, men den ligger i hvert fall godt til på listen over de få norske bøker jeg muligens kommer til å lese i år.
Takk for dine innspill, Anne Sofie. Jeg deler dine funderinger om akkurat de samme tingene, både om kritikere og fiktive personer, og jeg tar gjerne imot tilbakemelding når du har lest boken. Såvel negativ som positiv. 🙂
Jeg er usikker på om anmelderne avfeier Winther som en «litterær svakhet», utelukkende på grunn av meningene han er en bærer av. Selv om jeg personlig ikke identifiserer meg med Winther, eller sympatiserer med handlingene og meningene hans, er grunnen til at han blir stående som et litterært konstruert produkt, og ikke en troverdig person, en annen. Det finnes flust med litterære skikkelser som verken vekker sympati eller identifiseringslyst, men som likevel er troverdige mennesker du har lyst til å lese mer om. Patrick Bateman (Am. Psycho), Jack Gladney (White Noise), Grenouille (Parfymen), Charlie Croker (A man in full), Henry Chinanski og Elling er alle eksempler på slike, jmf. min lesning.
Mitt problem med Winther (og de andre karakterene i «Herrer i åndenes rike») er enkelt nok at de ikke er troverdige personer, men flate figurer. Men så er også det å skape personer kanskje det vanskeligste ved forfattergjerningen. Helt personglig tror jeg Stian vil klare det bedre om hans romankarakterer diktes i sin helhet, og ikke kun er «reduserte» og tilpassede karakterer hentet fra det virkelige liv.