Hva er Forfatterforeningen?

Debatten om Frid Ingulstad og Forfatterforeningen har virkelig slått noen dører opp på vidt gap. Det skulle ikke forundre meg om døren til Forfatterforeningen også blir slått opp på vidt gap snart, med den konsekvens at både Ingulstad og andre serieforfattere får bli medlemmer. Men hvis det skjer, håper jeg ikke presset fra "anti-elitistene" er årsaken. Jeg beundrer nemlig Anne Oterholm for motet hennes, at hun tør innta en så upopulær posisjon som det er å hevde i fullt alvor (i Norge i dag) at man opererer med "kvalitetsvurdering".

Om Forfatterforeningen på sikt skulle velge å endre sine opptakskrav, er det greit, for det er medlemmenes sak. Men hvis de beholder sin konservative profil og oppfatter seg som medlemmer av en eksklusiv klubb, er det også helt OK. Som ikke-medlem kan jeg mene hva jeg vil om Forfatterforeningen, men jeg har ingen rett til å legge meg opp i dens affærer.

For det som ikke ser ut til å være fattbart for mange, er følgende: Forfatterforeningen er en privat og suveren sammenslutning. Den er ikke et demokratisk valgt organ i statlig regi, og derfor er det ikke slik at enhver norsk statsborger, enten han leser Donald Duck eller Tolstoj, har rett til å bestemme hva Forfatterforeningen skal være, eller hvem som skal opptas som medlem i den.

Det er derimot organisasjonsfrihet i Norge, og det står enhver borger fritt å danne sin egen forening. De som ikke liker Forfatterforeningens vedtekter, kan starte en ny forfatterforening. Det har vært gjort før. 

Jeg forstår godt at mange ser en slags prestisje i å være medlem. Noen blir deprimerte når deres søknad blir avvist, og andre tør ikke engang søke av frykt for avslag. Det er som om medlemskap i Forfatterforeningen er den ultimate bekreftelsen på at man er forfatter -- etter den første bekreftelsen, da man ble antatt, og den andre bekreftelsen, da man ble innkjøpt av Kulturrådet. Men det finnes andre bekreftelser. F.eks. godt salg, litterære priser, antall rosende brev i postkassen. Listen er lang. Men hele bekreftelsesmanien koker ned til frykten for ulikhet. Er ikke jeg en like god forfatter som Dag Solstad? Hvorfor får ikke jeg Kritikerprisen? Hvorfor blir ikke jeg opptatt som medlem?

Likhet. Det ligger kanskje i fagforeningens natur. Selv om jeg aldri har sett på Forfatterforeningen som en fagforening. Mer som en sammenslutning av forfattere som betrakter seg som utøvere av høyverdig litterær kunst. Likevel arbeider den til en viss grad som en fagforening, siden den insisterer på kollektive avtaler (frykt for ulikhet), og den forsøker å ivareta forfatternes økonomiske interesser -- det gjelder også for ikke-medlemmer. 

I mitt forrige innlegg om denne saken laget jeg et skille mellom serieforfattere og "vanlige" forfattere. Jeg antok dette skulle være tilstrekkelig til å forklare hvorfor Frid Ingulstad ikke synes å være et nødvendig medlem i Forfatterforeningen, men for eksempel kunne passe i (den foreløbig fiktive) Serieforfatterforeningen. Nå har det imidlertid kommet inn synspunkter som kompliserer dette bildet. Anne Oterholm skrev nemlig i en notis på Forfatterforeningens hjemmesider: "Det som er helt klart, er at det ikke finnes mulighet for å stenge ute en serieforfatter fra forfatterforeningen bare fordi vedkommende er serieforfatter". I Dagbladet i går gjentok hun det: "det finnes ingen sjangerkrav i DnF som sier at serieforfattere ikke kan bli medlemmer".

Javel? Jeg forstod det slik på Ann Kavli i Bokprogrammet at hun mente det var en åpenbar forskjell på underholdningslitteratur og "seriøs" litteratur, og at disse måtte vurderes på ulike premisser. Med andre ord: Underholdningslitteratur er automatisk ute, mens "seriøs" litteratur alltid er aktuell for vurdering. 

I samme avis samme dag kom forøvrig Finn Stenstad på banen med en interessant betraktning om begrepet "underholdningslitteratur". Han hadde nemlig kalt flere av de (seriøse) bøkene fra sist høst "underholdning" og "underholdningslitteratur", og dette begrepet skulle jo visstnok være reservert for triviallitteraturen. Stenstads hovedpoeng er riktignok at underholdningslitteraturen kan være det som får folk til å lese, og derfor bør den ikke utestenges helt fra det gode selskap, men bipoenget hans -- som også Ingrid Brekke tar opp i dagens Aftenposten -- er at det til syvende og sist er svært vanskelig, og kanskje meningsløst, å trekke en solid grense mellom triviallitteratur og seriøs litteratur. For å sitere Brekke:

På en glidende skala fra søppel til kunstverk, virker det meningsløst å bruke kreftene på å definere hvor på millimeteren grensen går. At kvalitetslitteraturen blir dårligere av at man slapper av på grensepatruljeringen, er også vanskelig å tro. For i virkeligheten forholder hverken lesere, anmeldere eller forlag seg til om en bok er skrevet av et medlem av lauget eller ikke. Vi leter etter magien, opplevelsen, følelsen, erkjennelsen -- det som gjør at vi fortsetter å lese, å søke nye utfordringer og utvide horisonten.

Det er vanskelig å være uenig i dette. Og det er vanskelig å si noe annet enn følgende: Forfatterforeningen kan om så begrunne sine avslag og godkjennelser med stjernenes posisjoner på himmelen. Den er uansett en privat organisasjon bestående av feilbarlige mennesker som har sine individuelle oppfatninger om hva litteratur er, ennskjønt denne oppfatningen er påvirket av andre medlemmer, av tradisjonen innad i foreningen, og av et knippe ubestemmelige faktorer.

Hvis man endelig skjønner at Forfatterforeningen ikke har noe statlig monopol på å definere hva god litteratur er, og at det ikke er noe objektivt kvalitetsstempel å være medlem, antar hele debatten om den store, stygge Forfatterforeningen og de små, stakkarslige serieforfatterne en ganske annen karakter. Man skjønner plutselig at det ikke er noen vits i å la seg indignere over saken.

Det betyr ikke at man må frakjenne Forfatterforeningen enhver innflytelse på norsk litteratur, men det betyr at man må trekke sosialdemokrathjernen sin ut av nisselua og erkjenne at Forfatterforeningen ikke har noe "sosialt ansvar" eller en "demokratisk plikt" til å være inkluderende overfor alle og enhver. Like lite som jeg har en selvskreven rett til å få utgitt en bok på et forlag bare fordi jeg har slitt i årevis med å skrive den.