Noen som gjenkjenner denne fyren? Det er Karl Ove Knausgård, mannen som klarte det kunststykke å vinne Kritikerprisen for sin debutbok, Ute av verden. Det var på slutten av det 20. århundre, 1998-1999, debutantenes gullalder i Norge. Flash forward til 2006-2007: Ingen debutbøker er nominert. Cathrine Krøger hadde rett; dette var ikke debutantenes år.
Kritikerlagets nominasjonsliste for Beste skjønnlitterære voksenbok 2006 er forutsigbar som pokker og forsikrer oss om at de gamle fortsatt er eldst:
Kjartan Fløgstad: Grand Manila (beundringen for den fyren og hans nynorske eposer ser ut til å ikke ha noen ende i norsk finkultur), Dag Solstad: Armand V (likeså, minus nynorsk og epos), Jan Jakob Tønseth: Von Aschenbachs fristelse (universelt lovprist denne bokhøsten), Trude Marstein: Gjøre godt (også en kritikerfavoritt, en bok med 118 hovedpersoner!).
Men jeg kunne digge at Thomas Lundbo var nominert i kategorien Beste oversettelse for Muligheten av en øy av Michel Houellebecq. Thomas er, i likhet med meg, en ung underdog-forfatter/oversetter, og det hadde vært gøy om han vant. Nå har jeg nesten lest ferdig Plattform av samme forfatter (men ikke samme oversetter), og jeg sliter voldsomt med å se hva i huleste det er med denne boken som førte til en mediedebatt uten like i Frankrike. At språket er platt, er nå én ting. Boken er også ganske kjedelig fortalt, selv om temaet er interessant.
Det er fremdeles en gåte for meg hva som gjør at enkelte bøker blir universelt lovprist/forhatt (det går for det samme) og lest av alle og enhver. Anerkjennelse/fordømmelse står imidlertid ikke i en nødvendig sammenheng med salg, for Tønseths novellesamling er ifølge Dagbladet trykket opp i 4.700 eksemplarer, hvilket selvfølgelig innbringer noen kroner, men det utgjør ikke akkurat en bestselger. Selv min udugelige debutbok er trykket opp i 2.300 nettoeksemplarer.
Men hvorfor smeller Michel Houllebecq til og blir fransk litteraturs enfant terrible? Hvorfor blir ikke han også bare avskrevet som en litterær ubegripelighet? Hvorfor skriker ikke folk opp på samme måte når de skjønner at essensen i Stian M. Landgaards Herrer i åndenes rike utgjør et enda sterkere brudd med en drøss vedtatte sannheter som styrer våre liv? Er det fordi de simpelthen ikke er utstyrt med sensorer som fanger opp alvoret i dette? Er det fordi litteratur stort sett er blitt redusert til ordlek og tankespinn og eventyr og en god historie?
Faen, ikke vet jeg hva det er med Houllebecqs papptematikk i Plattform som gjør at folk rystes. Eller som Øystein Rottem (hvil i fred, gamle grinebiter) sa i sin anmeldelse: "Det som åpenbart har falt en del lesere tungt for brystet, er at forfatteren synes å forsvare prostitusjon og sexturisme til Thailand."
Herregud, jeg sjokkeres ... jeg tror knapt det jeg leser ... jeg ... har han våget å forsvare prostitusjon og sexturisme til Thailand!? Satan i helvete, dette er en ond forfatter! En ond mann! Jeg må bare KJØPE HANS BOK for å bevise hvor OND jeg synes han er! Og dermed sørger jeg naturligvis for at han både er ond og søkkrik!
Hadde folk bare sett hvor ond min hovedperson er! Himmel og havhest, han sørger jo praktisk talt for at én person begår selvmord, en annen blir gal, en tredje får ødelagt forholdet sitt -- der han løper omkring og sprer sine livsfarlige nietzscheanske overmennesketanker og lever dem ut i tide og utide. Satan, dette er ikke noen litterær ubegripelighet, dette er litterær ondskap, Trond Haugen! Og det burde du formidle til Dagsavisens lesere, slik at de blir himmelropende provosert og kjøper denne jævla ONDE boka!
På den annen side er det ikke bare-bare å ha mange lesere, særlig ikke når man skriver litteratur med diverse pinlige innslag. Folk tror jo alltid at forfatteren er identisk med hovedpersonen eller fortelleren! Se for eksempel hva Karl Ove Knausgård sa i et intervju med Studvest for åtte år siden:
Men at det ikke alltid er like fornøyelig å være forfatter har Knausgård allerede erfart.
– Jeg traff en perifer venn på Opera som jeg ikke hadde sett på et par år. Jeg prøvde og hilse, men hun overså meg. Etterpå kom hun bort og unnskyldte seg med at hun akkurat hadde lest en onani-scene fra boka, og at det gjorde henne kvalm å se meg. Jeg prøvde å forklare at det var Henrik som satt der med pornobladene, og ikke meg.
Ja, hovedpersonen din onanerte. Henrik Vankel onanerte. Men du er jo forfatteren, Knausgård. Du må i det minste ha tenkt på å onanere til pornoblader. Ergo kan det like gjerne ha vært du som onanerte i boka di, Knausgård, og leseren ble kvalm av deg.
Jeg har opplevd akkurat det samme. Christian Winther (hovedpersonen i Herrer i åndenes rike) blir så kåt og forbanna på samme tid at han puler/voldtar en stipendiat ved instituttet hvor han studerer. Dette får jo noen hver til å tro at det er jeg som gjør slikt, eller i hvert fall at jeg vil gjøre det. Ja, faen, de har sikkert rett. Jeg ville sikkert ha gjort det, hvis jeg ikke hadde vært så begredelig feig at jeg bare turde skrive om det.
Se på den hyggelige samtalen mellom programleder Hans Olav Brenner og Ari Behn i Bokprogrammet 10. oktober 2006: Brenners premiss er at karakterene i Entusiasme og raseri er hentet fra virkeligheten, og Behn gjør nærmest ikke annet enn å hevde at dette er fiksjon, dette er fiksjon, dette er fiksjon. Ja, vi har VG der, ja, vi har Dagbladet der, ja, vi har TV2 og NRK der, ja, vi har "knagger" og "infrastruktur" der som viser oss at dette er et kjent Norge, men personene er fiktive.
Fiktiv eller ikke. Hadde jeg vært Behn, hadde jeg faktisk vært flau over å la folk lese den fremstillingen av Kryx Zisswoll (Ari Behns fiktive alter ego) som rølper seg gjennom Entusiasme og raseri. Jeg beundrer Ari for å være så modig at han fikser å skrive noe slikt om "seg selv"; jeg hadde rett og slett ikke våget. Men samtidig er det kanskje lettere for ham, for media, ja, hele Norges Se & Hør-klubb, har allerede slukt ham hel, gulpet ham opp, drøvtygget og svelget ham igjen. Han har ingenting å tape på å ta rotta på seg selv.
Kanskje må man foreta et valg. Enten skriver man litteratur med finbuksene på. Ren og pen i tøyet, høy moral, et lass verdighet, velfrisert bart og blomst i knapphullet. Eller så drar man av seg fillene, blotter tredagersstubber og ter seg som en bajas i valsen. Man banner i kjerka, raper på offentlig sted, piller seg i nesa, pisser på tabuer og blåser opp skjørtet på de høyvelbårne representanter for Den gode smak.
Jeg synes Knausgård med Ute av verden klarte det kunststykke å skrive om et ekstremt tabu tema -- en lærer blir forelsket i sin tretten år gamle elev og løper linen ut med henne -- og samtidig presentere seg selv som en antitese til denne læreren. Bortsett fra denne ene bekjente som så for seg en onanerende Karl Ove med pornoblader, later det til at Offentligheten betraktet forfatteren som en rettskaffen mann med ring på fingeren; det var ingen som trodde at han var Henrik Vankels alter ego.
Men Behn og jeg -- vi er Kryx Zisswoll og Christian Winther. Han og Anne Kat Hærland slår og knuller hverandre, mens jeg forårsaker selvmord i familien, voldtar stipendiater og bedrar mine venner med deres kjærester. Ikke rart folk blir kvalme. Eller i hvert fall håper jeg de blir det.
Blomster i knapphullet har nemlig aldri kledd meg noe særlig.
Interessant perspektiv. Houellebecq har jeg nettopp lest (The Elementary Particles), Herrer i åndenes rike kommer til å dumpe ned i postkassa hos meg når som helst, og på lista over bøker jeg skal kjøpe neste gang står det "noe av Knausgård". Denne posten kan det være artig å ha i bakhodet når jeg skal lese de to sistnevnte, så takk for det! 🙂
Jeg blir kvalm av deg, Landgaard! Du stjeler av andres kvinner, du knuser av Elvis-CD-er, du din brutale barbar av et nietzscheansk overmenneske. Selv din bror slo du i hjel, du sønn av Adam, du dreper av Abel. Og hva med din mor, du ditt ødipuskompleks? Hva gjorde ikke du med Eva i Paradiset? Du er en slange, Landgaard. Du åler deg rundt på din buk og stikker din giftige hoggtann i uskyldige kvinners skjød. Først forfører du dem med innsmigrende ord, så glefser du til, hardt og brutalt, o du store vampyrfar. Nei, jeg blir kvalm av deg. I sannhet jeg blir kvalm av deg. Selv kunne jeg aldri tenke meg å skrive en bok om noe ekkelt, især ikke der jeg selv er en slags syk hovedperson.
Hei Stian!
Oppfordring: Jeg synes du skal parallell-publisere disse innleggene på Forfatterbloggen også! Bloggen trenger flere stemmer og flere perspektiver, og innlegg som dette - og de andre du har lagt ut her - ville være gull verd!
Og i nettets tidsalder er det vel ingenting i veien for å publisere tekster både her og der.
Beste hilsen Tom
Hei, Tom! Hyggelig å se deg på denne kanten av nettet også. Faktisk var det en kamerat av meg som foreslo nøyaktig det samme for to dager siden: parallell-publiserte innlegg.
Jeg liker absolutt tanken, og grunnen til at jeg ikke har gjort det, er at jeg synes det blir rotete med kommentarer på to plasser. Skulle gjerne hatt en slags plugin som gjorde det mulig for leserne å se kommentarene begge steder.
Men i mangel av det er det forsåvidt mulig å nevne diskret at kommentarer også kan foreligge på den andre bloggen. Om folk leser ett eller begge steder, får bli deres sak.
Jeg er nemlig en av de bloggerne som synes at kommentarer er halve vitsen med blogging. Ellers kan man like gjerne skrive dagbok.
Men ditt (og min kamerats) forslag er ikke dumt, og jeg skal se om jeg får gjort det slik dere ønsker. Nå begynner jo dessuten temperaturen på Forfatterbloggen å nærme seg kokepunktet. Can't miss that!
Ved å inkludere linken til den andre bloggen, vil jo de interesserte finne frem til begge. Det var jo slik jeg oppdaget DENNE - jeg så at du hadde en annen URL i en kommentar i Forfatterbloggen, og voila.
Jeg skjønner hensynet til tråding og kommentering, men "problemet" er vel ikke større enn gevinsten ved å få dobbelt opp 🙂
2m
Jeg heier på parallell-publisering! Ellers er det selvfølgelig ikke vanskeligere enn at man tar seg en tur inn hit i ny og ne. Det er godt å få en oppdatering av hvilke forestillinger som rører seg i folkedypet, slik at man vet hva man utsetter seg for om man skulle kunne tenke seg å skrive en bok om noen som ikke holder sin sti ren.. Er det mulig å se for seg en bok uten mer eller mindre fæle folk (uten å si at man blir et fælt menneske av å onanere,her synes jeg kanskje leseren var litt vel fintfølende)? Det er kanskje verst hvis det er hovedpersonen selv som oppfører seg fælt, og ikke skurken. Skurker kan onanere og voldta (det er jo nesten det samme..) og meie ned for fote, som det heter, og forfatteren stiger bare i moralsk aktelse.
Jeg tror skuespillere opplever det samme, i større grad.
BM
Åja, jeg skjønte det ikke før nå - at han ikke onanerte I boka, som i PÅ, som at den stakkars jenta fikk det på hendene. Hvis man onanerer i bøkene sine mer indirekte og med ord isteden kan man gjøre det i alle sammen.
bloodymary: Mitt inntrykk har faktisk vært at når det gjelder min bok, liker anmelderne hovedpersonen så dårlig fordi han "forsøker å leve ut en Nietzsche-filosofi som fører til katastrofale følger", bla-bla. Som om boken hadde vært bedre hvis han hadde vært snill gutt. Nei, vi trenger flere bøker med helter som onanerer og voldtar.
Frigide Blanca: Blitt frigid plutselig? Det må jeg si. Men jeg skjønner at man kan misforstå det, hvis man kun leser tittelen på innlegget. I selve teksten tror jeg imidlertid det er ganske entydig.
Jeg synes Christian Winther er herlig. Han er på mange måter en drittsekk, men det er vi jo alle sammen, på et eller annet plan. Han er bare mer tydelig i sitt uttrykk, samtidig som han er hemningsløs. Hvilken deilig karakter!
Hell yeah!
Kanskje må man foreta et valg. Enten skriver man litteratur med finbuksene på. Ren og pen i tøyet, høy moral, et lass verdighet, velfrisert bart og blomst i knapphullet. Eller så drar man av seg fillene, blotter tredagersstubber og ter seg som en bajas i valsen. Man banner i kjerka, raper på offentlig sted, piller seg i nesa, pisser på tabuer og blåser opp skjørtet på de høyvelbårne representanter for Den gode smak.
- - -
Det er ikke så viktig hvordan man ter seg. Det viktige er at den gode smak ikke har smak. Ari Behn er ingen forfatter, han er en klovn. Han sjonglerer og vingler rundt fra medier til medier og regelrett ter seg som en hore. Du spurte meg en gang hvem du var nødt til å ta livet av for at boken din skulle selge. Du kunne jo begynne med Ari Behn. Det hadde vitterligen gledet meg å se hans legeme få smake dampveivalsen. Det hadde vært en begynnelse. Jeg må påpeke at jeg ikke har lest noe av Ari Behn nettopp fordi han på alle måter er like alminnelig som en krakk. Noen ganger avgjør tittelen om jeg kjøper en bok eller ei. Tittelen "trist som faen" appellerer ikke til meg. Jeg har aldri vært trist som faen. Heller dypt sørgende.
Jeg har ikke orket å legge ned så mye energi på å finne ut hvilken post denne kommentaren passer best på, men dette var i hvert fall en post som er inne på temaet om at "Herrer i åndenes rike" har fått kritikk grunnet på at noen av de som uttaler seg ikke liker Christian Winther. Hvilket jeg synes er et underlig argument.
Av en tilfeldighet har jeg nettopp sittet og lest et essay i "Writers on Writing - Collected Essays from The New York Times" skrevet av Rosellen Brown. Essayet har tittelen "Characters' Weaknesses Build Fiction's Strengths" og da kan man jo selv regne ut vad det handler om. En lenke til en kort synopsis finnes her: http://select.nytimes.com/gst/abstract.html?res=FA0914FD3E5F0C728CDDA80894D9404482, der man også kan kjøpe essayet i sin helhet.
Dette hadde vært veldig interessant å se nærmere på, Spectatia. Synd at man må betale for å lese det essayet. Mye også. Jeg får se om jeg lar nysgjerrigheten ta overhånd over lommeboken ...
Alternativt kan man kjøpe boken. Jeg betalte omkring 120 svenske kroner for boken hos min nettbokhandel og fikk den levert på noen få dager.
Ja, jeg tror faktisk det er flere essayer i den som kan være av interesse apropos diskusjonene her på bloggen din. For det neste essayet jeg leste handlet blant annet om tegnsetting og hvordan utgjør er en stor del av forfatterens stil. Jeg tillater meg et sitat:
"We can tell the way a writer thinks by looking at his or her desire to use, say, the apposite comma or, as a sentence nears completion, the subordinate clause."
Ja, det er mer aktuelt å kjøpe hele boken for 120 kroner enn å betale 40 kroner for å lese et essay på nettet. Skal se om jeg finner den i denne stund ...
Jepp, fant den. Bestiller den fra jobb i morgen. 🙂
Spectatia: Forøvrig kan jeg nevne at jeg nå har lest Writers on Writing: Volume I og er midt i Volume II. Meget interessante essays! Jeg oppfattet riktignok ikke alle som like relevante for forfattergjerningen som sådan, men likevel givende i kraft av å være livsbetraktninger avfødt av en erfaren forfatterhånd. Stadig vekk kom jeg over passasjer som var sitatmateriale i seg selv. Kommer nok til å lese flere av essayene på nytt.
Så hyggelig at du hadde utbytte av tipset. 🙂 Jeg er veldig enig med deg om at essayene er utrolig forskjellige. Ikke på langt nær alle gav meg noe, men en del syntes jeg var veldig interessante.
En annen forfatter som ofte skriver om forfatterens tanker og forutsetninger i sine bøker er jo Philip Roth. Jeg holder ofte på å mase om ham på min blogg, for han er nok min personlige favoritt.