Takket være Observer fikk jeg nyss i at trondhjemsbaserte Adresseavisen har anmeldt Herrer i åndenes rike. Kjærkomment, siden det har gått usedvanlig tregt med anmeldelser siden boken utkom i august 2006. Forrige avis ut var Dagbladet, like før jul.
Anmeldelsen er forholdsvis lunken og skjemmes av visse feil, som at hovedpersonen kalles "Erik Winther", og at Kvalitetsreformen ble innført i "2005". Riktig svar er "Christian Winther" og "2003". Anmelderne nåtildags, altså ...
Ingressen lyder:
Filosofi i praksis viser seg å få katastrofale følger i denne noe langdryge og stivbente romanen.
Frister dette til videre lesning? Av anmeldelsen, altså. Trykk her.
Jøss da, er det fortsatt liv i denne boka?! Er det ikke flere måneder siden den kom ut? Trodde alle hadde glemt den, jeg.
Er det noe salg å snakke om etter julehandelhøytiden, da?
Liv og liv. En lunken anmeldelse er riktignok bedre enn ingenting, og jeg håper vel ikke at alle har glemt boken ennå.
Etter julehandelhøytiden er det intet salg å snakke om, dessverre. Men boken lever videre i diverse bibliotekutlån rundt om i det ganske land, og det er fint å vite.
Det er helt sikkert ikke deg det er noe i veien med. Jeg har ikke lest boken, men jeg har lest en del anmeldelser. De negative går stort sett i det samme. Skriver de at romanen er stivbent og langdryg? Grunnen til det er vel at dagens mennesker ikke orker å lese skikkelige romaner. De ønsker den raskeste veien til målet.
Det er din første roman? Jeg tror det går fremover med deg. Jeg får håpe du ikke stagnerer i motvind. At du begynner å skrive dummere bare fordi at det er noen dumme folk som i en dum stund har tenkt ut noe dumt, og misjonerer denne dumheten ut til en frisk og oppegående befolkning.
Men jeg hører da rykter. Kanskje går det på samme måte med meg, som med Christian Winther. Mennesket er blitt reprodusert i evigheter. Vi er kopier av kopier. Noen kopier er dårligere enn andre. Skal det skje noe stort i ens verden, må det et krafttak til. Det nytter ikke bare å være en kopi. Det nytter ikke!
Vel, du toucher innpå forfatterens store dilemma. Ja, kanskje kunstnerens største dilemma. Skal han skrive leservennlig litteratur som potensielt selger godt og gir ham anledning til å slutte i dagsjobben, eller skal han tviholde på sine litterære og språklige griller og forbli miskjent til sin død?
Herrer i åndenes rike er min første roman, og i den måtte jeg skrive av meg en del ting som presset på og ville ut, om meg selv, om Nietzsche, om universitetet og om filosofien. Dette gjorde muligvis boken utilgjengelig for de brede lag av befolkningen, selv om jeg i det lengste håpet at den skulle treffe et større publikum, at media skulle gjøre mer ut av den, at flere ville se alvoret i den, men det skjedde ikke. Intet vondt sagt om Helene Uri, men hennes De beste blandt oss er en lettvekterroman uten de vyer som min bok har, selv om den riktignok tar visse "forskermyter" på kornet, og den tok landet med storm. Man skjønner hva folk vil ha.
Jeg vil nok alltid skrive om de tingene som opptar meg, men jeg tror at jeg er blitt kvitt en del kjepphester med den første boken, og at jeg kan ta skrittet inn i andreboken med større frihet enn før. Det turde bli spennende.
Jeg leste boken i januar og hadde stor glede av den. Enhver bok som åpner med en nedsabling av I.Kant MÅ ha visse kvaliteter 🙂
For min del fant jeg trekantdramaet Kant-Rand-Nietzsche mer interessant enn bokens hovedpersoner. Den filosofiske spenningen er skildret bedre enn det personlige dramaet IMO, men ikke i skjemmende grad. Du fremstilller Objektivismens læresetninger bra og riktig, selv om Richard blir en parodi på hvordan en rasjonell egoist ville bære seg ad. Likefullt, jeg har vel også truffet en og annen Richard...
Hovedpersonens forkastelige adferd speiler etter mitt skjønn meget godt en praktisk anvendelse av Nietzsches tanker, og i slutten av boken forlater han jo disse ideene for å velge livet som et helt menneske. På samme måte fører Kants ideer Nikolai i ulykken. I filmen The Rope har Hitchcock beskrevet på en glimrende måte hvordan praktisering av FEIL ideer (og ikke ideer generelt som anmelderen i Adressa synes å mene) fører til ulykke, og boken oppnår mye av det samme. Jeg er meget spent på hva som skjer videre i Winthers liv og ikke minst tankeliv. Jeg kommer definitivt til å kjøpe og lese neste nummer...
Takk for tilbakemeldingen, Simon. Du er en av to personer her i verden som så langt har antydet et ønske om en oppfølger. Det er også hyggelig å høre om noen som fant glede i å bivåne det implisitte trekantdramaet i bakgrunnen mellom de store filosofene.
Generelt virker det som om høyresiden liker boken bedre enn venstresiden gjør. (Avisanmelderne befinner seg selvfølgelig i overveiende grad på venstresiden.) Og det på tross av at Ayn Rand får seg en nesestyver gjennom skildringen av Richard Celius. Men det er også dem på høyresiden som mener at både Rand og Richard er blitt uredelig fremstilt i boken ...
På mitt fiktive nattbord ligger "Herrer i åndenes rike" (se min blogg). Hvordan tror du boken trives i selskap med de andre bøkene som ligger der?
Ah, boken min trives nok meget godt i det selskapet. Jeg tror neppe den blir nedtynget av titlene som ligger oppå den.
Men jeg registrerer at du bruker mange forskjellige navn. Det er ikke meningen at man skal tro du er flere personer, vel? 🙂
Neida, det beror bare på hvem "man" er. 😉 Det er mest en cybervariant av å finne mæ sjæl.
absolutt slett anmelderarbeide, trønderne må skamme seg
Det synes jeg også. Kjipt med det kameraet ditt, forresten. City-effekt og alt.