Er det virkelig frykten for å bli "avslørt" av fremtidige arbeidsgivere som er årsaken til at så mange bloggere velger å opptre anonymt? Jeg prøver å forestille meg det:
Intervjuer: Nå har vi klarlagt dine referanser. Dette ser veldig bra ut, Ola Nordmann. Men jeg lurer bare på en liten ting ...
Arbeidssøker: Mhm?
Intervjuer: I 2003 skrev du et innlegg på bloggen "Ola Nordmanns verden", hvor du hevdet at ikke-vestlige innvandrere må sendes ut av landet på første fly hvis de begår alvorlige forbrytelser. Er dette noe du står ved i dag?
Arbeidssøker: Ehm ... vel, tja. Har ikke tenkt så mye på det i det siste, akkurat.
Intervjuer: Vårt firma har to medarbeidere fra henholdsvis Irak og Uganda. Du skjønner sikkert at det kan bli pinlig hvis de finner ut at deres nye kollega misliker innvandrere?
Arbeidssøker: Men jeg mener jo ikke alle ikke-vestlige innvandrere ...
Intervjuer: Likevel gir det et tydelig signal om hvor du står, rent politisk. Vi har ikke hatt for vane å ansette personer med rasistiske tilbøyeligheter her ...
Arbeidssøker: Jammen, jeg er jo ikke ras--
Intervjuer: ... og vi har i hvert fall ikke tenkt å begynne nå. Så -- vi takker for interessen, men stillingen er allerede besatt. Finner du veien ut?
Er dette sannsynlig? Kanskje ikke. Kanskje sitter arbeidsgiveren og googler hvert eneste navn fra jobbsøknadene, og hvis navnet dukker opp på tvilsomme steder, er det rett i søpla med søknaden.
Men hva er da tvilsomme steder? Skrev jeg en kommentar i en gjestebok i 1997, hvor jeg kom i skade for å si at pornolovgivningen bør liberaliseres? Har jeg da bevist for hele verden at jeg er en person som ikke innordner meg i det gode selskap, og at jeg derfor ikke kan regne med å få jobb andre steder enn i nærmeste dagligvarebutikk?
Eller i mitt tilfelle: Kom jeg i skade for å skrive en bok om mitt eget institutt, slik at ingen universiteter vil slippe meg altfor langt inn i varmen, av ren frykt for at "ånei, nå skrev han om oss også"? Sitter instituttlederne og googler stipend-søkere for å være sikre på at kun de som vet å holde kjeft, slippes inn?
De fleste av oss sitter nok på en del meninger som vi gjerne vil kommunisere til andre, men som vi ikke tør vedgå oss i offentlighetens grelle lys, rett og slett fordi de på et eller annet vis bryter med den bestående orden. Og hvis vi tror at vår best mulige fremtid består i å være et produktivt tannhjul i samfunns-maskineriet, er det kanskje ikke rart at enkelte velger å blogge anonymt.
Takk for en god, spennende og svært interessant post, Stian. Denne var det schwung av. For min egen del synes jeg at innvandrere (spesielt de av en ikke-vestlig bakgrunn) som begår alvorlige lovbrudd, burde sendes ut av landet, muligens sammen med resten av familien. Det siste er en represalie, slik at disse menneskene skal forstå at deres handlinger ikke bare får konsekvenser for dem selv, men for deres nærmeste også. Det handler om kontroll, om å sette foten ned og sende ut et signal på hva man aksepterer og ikke. Mindre lovbrudd kan straffes med en rød strek i passet. Tredje strek kvalifiserer til utkastelse.
Hadde jeg havnet i et slikt intervju du beskriver, ville jeg svart følgende på om jeg står for synet i dag: "Ja, det gjør jeg, men husk at vi snakker om lovbrytere her, kriminelle, ikke innvandrere generelt."
Selv takk, Ken. Nå er dette innvandrer-spørsmålet selvsagt bare et eksempel. Intervjueren kunne like gjerne ha sagt akkurat det samme, selv om du hadde avgitt det svaret.
Hele poenget er bare at jeg spekulerer litt i hva sammenhengen er mellom anonym blogging og fremtidige arbeidsgivere.
Jeg skjønner det, Stian, og det er en aktuell problemstilling. På den annen side, ønsker du å jobbe for en arbeidsgiver som ugleser deg for dine meninger? Et menneskes personlige oppfatning av saker og ting er irrelevant så lenge det ikke går på bekostning av det arbeidet som utføres. Det er mine to cent.
Jeg tror ikke at grunnen til at mange blogger anonymt er at de ikke tør stå for meningene sine. Muligens hvis de er veldig kontroversielle, men de fleste meningsblogger er jo ikke det. Men hvis du skriver f.eks historier FRA jobben, så er jo ikke det noe arbeidsgivere er fryktelig glad for? Det er i hvert fall en stor del av grunnen til at jeg blogger anonymt.
Jeg tror jeg hadde googla arbeidssøkere hvis jeg var arbeidsgiver. Og hvis jeg fant rasistiske ytringer i deres navn så hadde det vært rett i søpla med søknaden.
Jeg er en av de anonyme. Grunnen til anonymiteten er egentlig friheten til å si dumme ting. Og til å komme med betroelsesaktige ting uten at alle venner og bekjente skal behøve å få vite om det.
Men interessant perspektiv du har...
Jeg skriver svært lite når jeg er på jobben, men det har vel blitt en post eller to og noen kommentarer. Selv om jeg trekker det vekk fra arbeidstiden min ved dagens slutt ser det jo rart ut. Andre utfordringer knyttet til arbeidsgiver har jeg ikke når det gjelder bloggging.
Det har jo kommet fram en del argumenter for å blogge anonymt, både her og på ditt parallellpubliserte innlegg på Forfatterbloggen. Og forskjellige bloggere legger forskjellig vekt ved disse argumentene.
Men for å se det fra den andre siden da, hvorfor IKKE blogge anonymt? Hva er det negative? Eller hva er det som taler for å blogge under fullt navn? Selv om jeg kanskje ikke kan se enormt sterke argumenter mot å blogge under fullt navn, så ser jeg ingen sterke argumenter for heller...
Utfra et maktvilje-perspektiv skal det visstnok være helt meningsløst å blogge. Enten blogger du i eget navn, og risikerer bortsortering av kommende (ikke-)arbeidsgivere, eller også blogger du anonymt, og da hører ingen på deg, fordi du er feig og ansiktsløs.
Uansett er ikke eget navn nok til å gi vekt til de ord du blogger, medmindre du «har et navn», altså at du er noen.
Egentlig kan man se på all skriving som en vilje til makt, der man tolker oppmerksomhet og vekt som makt. Man vil at ordene man lirer av seg skal ha en tyngde, og at flest mulig skal ville ønske å lese det neste man kommer med.
Hvor mye av livet som handler om oppmerksomhet og maktvilje er bare langsomt i ferd med å gå opp for meg. Tror de fleste vil foretrekke å bli lagt merke til, fremfor å være et ubeskrevet ark. Selv om de måtte miste en og annen grå og kjedelig kontorjobb som følge av dette.
Meget å svare på her. Jeg gjorde (sannsynligvis) ferdig korrekturen på Morgenrøde nå i kveld, så jeg ble en smule forsinket med å kommentere kommentarene. (Det er ikke helt sant; jeg har kommentert litt på Forfatterbloggen mellom anslagene.)
Ken: Nei, i utgangspunktet ønsker jeg ikke å jobbe for en arbeidsgiver som ugleser meg for mine meninger. Men nå er det sannsynligvis mange jeg omgås, som ville ha uglesett meg hvis de kjente alle mine meninger. (Dette gjelder sannsynligvis for mange personer, ikke bare for nietzscheanere.) Spørsmålet er jo om det noensinne kommer i betraktning. For eksempel vil kanskje nevnte Ola Nordmann ikke ha noe problem med at det jobber et par mørkhudede på hans arbeidsplass, men arbeidsgiveren kan tro det, basert på sin tolkning av blogginnlegget fra 2003. Arbeidsgiveren er kanskje en dott på akkurat dette området, men ellers kan han være en kjernekar, og det som kunne ha blitt et godt arbeidsforhold, går i dass pga. Ola Nordmanns manglende diskresjon i hine bloggdager.
B.B & radiohode: Det dere nevner, er gode grunner til å være anonyme som bloggere. Men jeg tenkte altså spesifikt på fremtidige arbeidsgivere, altså hvorvidt man unnlater å blogge under fullt navn av frykt for å bli konfrontert med det i et jobbintervju eller lignende. Som B.B er inne på, sliter man kanskje maksimalt hvis man har ytret politisk ukorrekte meninger i offentlige fora under fullt navn.
Spectatia: Dette kommer også litt på siden av min problemstilling, men ok: Hvorvidt man blogger anonymt eller under fullt navn, henger vel sammen med om man får noe nyttig ut av å knytte bloggingen til sin faktiske real-life-person eller ikke. Som forfatter er det liten hensikt for meg å blogge anonymt; litt av poenget med bloggen er nettopp å være tilstede for mine lesere og potensielle lesere. Det er også grunnen til at Forfatterbloggen tillater anonyme lesere, men krever identifiserbare forfattere (de få forfatterne som blogger under psevdonym, har likevel en identifiserbar bok knyttet til psevdonymet).
fehode: Jeg er, kanskje ikke uventet, langt på vei enig i ditt resonnement. Nå vet jeg ikke helt om alle vil risikere jobben bare for å bli lagt merke til som bloggere. VamPus, kanskje, men ikke Nagel.
Å få problemer med fremtidige arbeidsgivere på grunn av noe man har gjort før, kanskje det blir som å la seg fotografere helt naken av Per Heimly for så å bli kjendis ...
Dette handler også om at man har veldig forskjellige grunner til å blogge, om man gjør det hovedsaklig som privatperson eller i noen slags tilknytning til sitt yrke eller tenkte karriære.
Ved å blogge under fullt navn, eller semianonymt der mange allikevel vet hvem som gjemmer seg bak nic'et, bedriver man en slags profilering av seg selv, uansett om man er bevisst på det eller ikke, og uansett om man ser denne effekten som positiv eller negativ.
Hvis man vil være åpen for mange slags jobb- og karriæremuligheter, eller hvis man vet at det man blogger om kan oppfattes som kontroversiellt innen området man jobber med, så kanskje man foretrekker å blogge anonymt. Eller kanskje ikke, hvis man synes det skulle gå for mye på integriteten løs, som Ken her ovenfor. (Eller så er man anonym fordi man bare ikke vil ta sjansen på at man har innsett de mulige fremtidige risker som kan finnes ved å blogge under fullt navn, og heller ikke synes man har noe spesielt å vinne ved å gjøre det.)
Men bloggingen kan også brukes aktivt til å profilere noe man vill bli oppfattet som og assosiert til, enten man er forfatter eller har andre karriærer i tanke, og da velger man selvfølgelig å stå fram (med risk for å avgrense andre karriæremuligheter ved profileringen).
Dette gjelder selvfølgelig ikke alle bransjer og typer av karriære, men personlig profilering for å påvirke karriæren er jo absolutt et fenomen som ligger i tiden.
Jeg begynte å blogge anonymt og det var da ikke en bevisst handling, men det ga meg frihet til å være langt mer personlig og utvikle min egen stemme uten å være bekymret over verken det ene eller andre. Venner og kjente visste om den og visste at de ble anonymisert og skrevet om, og syntes egentlig det bare var gøy.
Da jeg kom ut av den anonyme kokongen så var det jo nettopp på en sak som var kontroversiell (Muhammed-bildene), da jeg ikke følte at jeg kunne oppfordre andre til å publisere disse uten å gå ut under eget navn.
Jeg ville ikke jobbet for en arbeidsgiver som sto diamentralt mot mine synspunkter. Fint at det kommer frem i en eventuelt samtale, for da kan JEG pakke sakene mine og gå. Folk som skriver anonymt for å kunne skrive rasehat og kvinneforakt uten å stå til ansvar for det har jeg lite til overs for. Likeledes teller ikke kritikk jeg selv får fra "anonymous" på bloggen min. De som har og bruker et fast nick er noe annet.
Jeg brøt med min anonymitet for et par år siden da jeg ikke så noe poeng med den.
Når det gjelder jobbsøking er det vel mer sannsynlig at man ikke blir innkalt til intervju i det hele tatt dersom den potensielle arbeidsgiveren ikke liker ens "google-profil". Jeg tror det er sjelden at ting man tar opp i bloggen sin blir tema på intervjuet, men av erfaring vet jeg at det kan skje.
Jeg ble intervjuet av fire personer, og de hentet bloggen min opp på storskjerm. De lo litt av ytringene mine og påpekte mine mange skrivefeil og litt flåsete språk. Det var litt pinlig, men mest bare moro (jeg ble tilbudt jobben etterpå).
VamPus: Nettopp. Jeg vet grunnen til at du kom ut av mørkeloftet, og jeg synes det var en høyst respektabel måte å gjøre det på. For deg var det å blogge om Muhammed-bildene så viktig at du valgte å sette "liv, gods, ære, barn og viv" på spill for det (for å tale med Luther). Jeg tror ikke det er så mange i utgangspunktet anonyme bloggere som ville gjort noe lignende.
Ups, "Ola Nordmanns verden" var forresten ikke ment som noen pun på VamPus' Verden. Må i så fall ha vært helt ubevisst.
Det står ingenting om døden og kjærligheten i innlegget ditt. Skjerp deg, Stian.
Jeg er vel i akkurat den situasjonen VamPus var i før. Jeg blogger anonymt, men venner av meg som leser bloggen, vet at det er meg.
Jeg vil tro at de færreste får problemer med hensyn til fremtidige jobber som følge av noe de har skrevet i en blogg. Visse roller kan imidlertid stille spesielle krav til den ansattes "markedsførbare integritet". Selv jobber jeg som advokatfullmektig i et stort advokatfirma.
De meningene jeg har frontet på bloggen min, vekker avsky hos ganske mange. Dette ville vært et ubetydelig problem hvis jeg var forfatter eller sykepleier. Hvis jeg var det første, ville det kanskje vært en fordel. All PR er god PR, etc. (Stian-tesen hva angår blogging.)
For en advokat stiller dette seg ganske annerledes. Faktisk kan gamle, kontroversielle meninger føre til at jeg gjør en langt dårligere jobb for klientene. La oss si at jeg får en profilert sak der inntrykket i media har stor betydning. Det vil kunne svekke mine muligheter til å ivareta klientens interesser dersom avisene blåser opp at jeg misliker islam, sosialisme, skatt og narkotikalovgivningen.
En advokats troverdighet og oppfattede integritet er langt på vei hans levebrød. Selv om _jeg_ mener at det tåpelig å tro at jeg mangler integritet fordi jeg har meninger som kolliderer med det politisk korrekte, er det et faktum at svært mange vil la sin oppfatning av meg styre av dette. I retten vil et slikt inntrykk kunne føre til at en klient taper en sak han ellers ville vunnet. I kampen om media er det selvmord.
Bloggen min er liten og av mindre betydning i livet mitt. Jeg ser intet grunnleggende prinsipp som skulle tilsi at jeg må blogge under fullt navn. Dersom valget sto mellom signatur og ikke-blogging, ville jeg utvilsomt ha valgt det siste. Slik jeg ser det, er dette et personlig verdivalg - man får mer tyngde ved å blogge i eget navn. Spørsmålet er ganske enkelt om det veier tyngre enn det man ofrer.