Per Bjørnar Grande, førstelektor ved Høyskolen i Bergen, har en kronikk i Aftenposten i dag, titulert "Til kamp mot krimbøkene". Han beklager seg over at krimlitteraturen har stjålet så stor oppmerksomhet fra den seriøse litteraturen, og at selv seriøse forfattere nå begynner å flørte med krimgenren for å tjene mer penger.
Dette er en kontroversiell kronikk. Alle meningsytringer som utfordrer likhetstanken eller slår et slag for kapitalismen, er per norsk definisjon kontroversielle, og de vil alltid vekke forakt i visse kretser som føler at dette utspillet er en frekkhet mot den gode smak eller sår unødig splid i vår fredelige og pisslunkne kulturelle andedam.
Nå har jeg ikke noe imot at det skrives krim, siden ingen litteratur turde forbys. Det er naturligvis opp til forlagene å bestemme selv hva de vil gi ut. Førstelektor Grandes innledende poeng synes å være at forfattere selger kunstnersjelen sin og begynner å skrive verdiløs litteratur for å tjene mer penger. Deretter bruker han siste halvdel av kronikken på å forklare hva det er som gjør krim mindreverdig i forhold til seriøs litteratur. Således konkluderer han implisitt med at både forfattere og lesere taper i det lange løp, selv om leserne på kort sikt får sin spenningslektyre og hverdagseskapisme, mens forfatterne -- krimforfatterne -- får sine millioner og voldsomme avisoppslag.
Men hva er det vi taper i det lange løp, ifølge Grande? Jo, vi taper mening. Vi går fra væren til intet. Jeg tror dette poenget vil bli galant oversett av dem som snart kommer til å skrike opp om denne kronikkens uforskammede holdning til krimlitteraturen og våre folkekjære krimforfattere.
Snart løper vel en eller annen folkelig programleder rundt i Oslos gater og spør tilfeldige forbipasserende hva de leser. Bortsett fra de obligatoriske serieromanene og fantasybøkene, og bortsett fra et par-tre Hamsuner, Solstader og Fosnes Hansener for good measure, vil det nok ramle på med krimdronninger: Unni Lindell, Anne Holt, Karin Fossum ... Og vår kjære programleder må nok stille et "åpent" og naivt spørsmål til oss seere: Er det slik at vi skal ødelegge for den krimlitteraturen som alle disse koselige menneskene i Oslos gater er så glade i?
Og selvfølgelig vil hele krimdebatten mutere til en kjønnsdebatt. Krimdronninger, ikke sant. Et stort antall kvinner skriver krim, og så kommer det en mann og snakker stygt om krim. Ergo anerkjenner han heller ikke de kvinnene som skriver krim. For en mannssjåvinist. Igjen har vi vært vitne til et reaksjonært forsøk på å skvise kvinnen ut av den offentlige arena.
Nuvel.
Hvis man skal følge Grandes resonnement, ligger problemet egentlig ikke hos forfatterne, men hos leserne. Det er jo leserne som absolutt vil ha krim og underholdning. Jeg forstår godt at en forfatter ønsker å leve av det han skriver. Skriver han diktsamlinger, er han avhengig av å leve på et eksistensminimum finansiert av statlige stipendordninger. Leserne går ikke mann av huse for å kjøpe diktsamlinger i det 21. århundre. Seriøse romaner blir, med visse unntak, stemoderlig behandlet (lånt på biblioteket eller avventet til eventuell pocketutgave). Men krim -- oi, krim! -- ut og kjøpe i en rasende fart.
Så hvis leseren er problemet, må vi spørre oss hvem leseren er. Men først vil jeg spekulere litt i hvem leseren var. En gang i tiden var leseren medlem av borgerskapet, en velutdannet mann eller hjemmeværende kvinne med god tid til å lese noen av de langt færre utgivelsene som forelå hvert år. Hvorvidt kvinnen drømte seg bort med underholdningsbøker fylt av romantikk og lengsler, slik mange av dem gjør i dag, vet jeg ikke, men mannen leste kanskje først og fremst for den åndelige fødens skyld. Om kvelden satt han med sin pipe i salongen, mens ungene måtte holdes i tøyle av hustruen eller tjenestepiken. "Vær stille, barn. Far leser Ibsen."
I dag er det vel nærmest omvendt. Menn leser lite. Eller de leser bestemte genre, krim, thrillere, fantasy. Kvinnelige lesere har i stor grad overtatt markedet. De leser alt fra underholdningsromaner til høylitterære verker. Likevel er det førstnevnte genre som dominerer, rent statistisk og økonomisk, både hos menn og kvinner. Hvorfor er det slik?
Kanskje fordi vi ikke har den samme roen over oss. Øyeblikkets tyranni. Jaget, transporten, etappene, som Grande er inne på. Vi leser ikke lenger romaner for å finne svar på hvordan vi skal leve (det markedet har selvhjelpsbøkene overtatt med sine kvasifilosofiske fiksfakserier og hobbypsykologiske punkt-for-punkt-veiledninger). Vi leser heller underholdningsromaner for å glemme vårt liv en stakket stund. Den eksistensielle angsten skriker under vår rolige, siviliserte overflate, og vi overdøver den med stadig flere ytre impulser. Og disse impulsenes viktigste kvaliteter er at de er lettfordøyelige, overfladiske og aldri tvinger oss til å tenke dypt.
For mitt vedkommende er ikke dette en nedvurdering av krim som sådan. Det er bare en konstatering av asymmetrien mellom enkelte genre i dagens litterære virkelighet. Jeg synes personlig at krim er mindre interessant enn seriøs litteratur, men heller ikke all seriøs litteratur er bra. Enkelte hevder sogar at den seriøse litteraturen generelt er blitt dårligere i vår postmodernistiske tidsalder, at det skrives for mye sludder under dekke av "stor kunst", at det er for mange utgivelser og for mange stemmer, og at de virkelig gode spirene drukner i et hav av kakofonisk gnål.
Dermed gir de fleste lesere opp den seriøse litteraturen, som i dagens kulturelite forbindes med den språklige eksperimenteringen, fragmentariske fremstillingen, surrealistiske absurditeten. Folk vil fremdeles ha en god historie. Modernistenes og postmodernistenes oppløsning av selvet og sannheten -- det appellerer ikke til folk flest, for det kolliderer med den populærdominerende ideen om at vårt ideologiske grunnlag er ufravikelig fastlagt, og at all fremtidig utvikling handler om å kultivere våre vedtatte sannheter frem til det jordiske paradiset oppstår.
Kanskje er vi da endt opp med to adskilte sfærer: På den ene side den statsstøttede seriøse litteraturen, altså kunsten, fragmentarisk språklek og eksperimentering, alt dette som kultureliten hegner om, men som folket ikke bryr seg om. Og på den annen side underholdningslitteraturen som ikke bryr seg så mye om filosofisk refleksjon, språklig finesse eller livsomstøtende innsikter, men som bare vil kile leseren i maven med en god historie, og som får klekkelig betalt for det.
Jeg er fremdeles ung og naiv, så jeg tror det er mulig å bygge bro mellom seriøs litteratur og folkelig appell. Noen klarer det jo, med vekslende hell. Jan Kjærstad, for eksempel. Avantgardeforfatter med klippekort i Bokklubben. Jeg tror nemlig ikke jeg vil skrive krim noen gang, eller noen annen form for ren underholdning, siden det går imot hele mitt prosjekt som forfatter. Jeg håper at alle mine medforfattere, uansett salg eller manglende salg, fortsetter å arbeide med hjertet. Her er førstelektor Grande og jeg på linje; så lenge krimforfatterne skriver krim fordi de elsker å skrive krim, og så lenge seriøse forfattere skriver seriøs litteratur fordi de elsker å skrive seriøs litteratur, er alt såre vel. Crossovers til krimgenren utelukkende fordi man håper å tjene seg noen ekstra kroner, er forståelig rent økonomisk, men jeg skjønner ikke hvordan en nidkjær forfatter med kunstnerisk integritet får det til.
Derfor vil jeg gjerne skrive seriøs litteratur og samtidig selge godt, og jeg har inntrykk av at mange av mine kolleger er av samme oppfatning. I disse trange tider forblir det derfor vår plikt som "seriøse" forfattere å skrive bedre litteratur, slik at ikke krimdronningene blir de eneste som deler royaltykaken.
Til slutt gjenstår det bare å oppfordre leserne til å gi oss seriøse forfattere en sjanse. Jeg kan godt tenke meg å underholde dere, men jeg håper å få komme med en eller annen livsomkalfatrende innsikt iblant. Eskapisme er ikke alt.
Befriende lesning, både dette og Grandes kronikk. 🙂
Hei Stian!
Som vanlig tar du opp interessante problemstillinger i bloggen. Bra!(Stikker oftere inn hit enn til Dagbladet.no og VG.no for tiden)
Men, men, jeg må få komme med en liten avsporing i forbindelse med artikkelen:
Vil ikke en forfatter som i utgangspunktet skriver 'seriøs litteratur' men som våger seg å fornedrige seg til 'useriøs krim' likevel fortsette å skrive 'seriøst' altså ende opp med å skrive 'seriøs krim' på en måte, siden han allerede skriver 'seriøst', mener jeg?
Dessuten: Jeg vil ha eksempler her ... Eller rettere sagt; en slags 'outing' av disse småfrekke, pengegriske grisene som gir denn sannferdige litteraturen på båten for en neve sølvpenger. Hvem er de?!? Gi oss navn!!! så vi vet hvor vi skal kaste den første steinen.
Deres Nåde?
Indirekte sensur. Skal staten sponse hva staten anser som «seriøs litteratur» blir den «alternative» seriøse litteraturen sensurert. For det ville vært en seriøs litteratur her ute selv om staten ikke sponset den seriøse litteraturen, på samme måte som at det vil være - velfungerende så - sykehus og skoler i landet uten statlig dekning. Den ville også vært annerledes - i sammenligning sånn at den seriøse litteraturen var skrevet på en slik måte at de som er seriøst interessert i litteratur ikke ville grine av å punge ut hele kjøpesum fra egen lommebok for å inneha de seriøse bøkene.
Den postmoderne fragmenterte og likegyldige holdningen kommer nettop derav at det uansett vil være en mor stat som tar ansvaret om noe skulle vise seg å gå galt. Hvem bryr seg om mening og verdier, når det ikke lenger er noe livsviktig å oppnå? Ikke at du nødvendigvis ikke vet det, eller at jeg vet det, det var bare et behov for å - for å snakke billedlig - lette på ventilen.
Ah, som jeg tenkte, ville nok kronikken til hin førstelektor Tørrdal^H^H^H^H^H^H^HGrande føre til en rekke sterke reaksjoner, også mot dem som tok ham mer eller mindre i forsvar. Tre kommentarer her og tredve på Forfatterbloggen.
Først av alt: Takk, Spectatia. 🙂 Jeg så forøvrig at du hadde vært innom Iskews blogg, hvor meningsutvekslingen tydeligvis går i helt motsatt retning. Slik jeg ser det, er det nettopp mangfoldet i litteratur og meningsytring som gir oss perspektiver og dannelse. Så i motsetning til hva unge herr Bakkeid (ja, jeg kommer snart inn på hans kommentar) tidligere har antatt om mine synspunkter, er det ikke slik at jeg vil ta livet av såkalt mindreverdig litteratur (hverken fantasy eller krim, for den saks skyld). Men jeg forbeholder meg stadig retten til å mene noe om den.
Så, Heine! Hyggelig å se deg på disse kanter igjen. Nå ser jeg at du har kommentert innlegget mitt på Forfatterbloggen også, med identisk kommentar, således illustrerende et av problemene med parallellpublisering: Hvordan samle trådene? Vel, jeg gjør det enkelt: Jeg kommenterer din kommentar begge steder, så får folk finne ut av det selv. 🙂
Din "avsporing" inneholder et betimelig spørsmål. Dagbladet fulgte opp kronikken med å intervjue noen forfattere som Grande mente hadde forsaket kunsten og slått inn på den kriminelle løpebane. Han nevner Anne B. Ragde, Pål Gerhard Olsen, Knut Faldbakken og Frode Grytten.
Her svarte Knut Faldbakken at hans motivasjon var å dra det litterære nivået på krimmen oppover, samtidig som han ikke hadde tjent noe mer på krim enn på sin øvrige litteratur. Således er han kanskje ikke noe godt eksempel på en sell-out i Grandes forstand. De andre forfatterne virker heller ikke spesielt begeistret for å bli kalt kunstjudaser.
Forøvrig har ikke jeg i mitt innlegg hevdet at jeg kjenner til noen forfattere som har sviktet sitt høyverdige kunstnerkall og gjort seg til Mammons tjenere. Det er Grandes påstand. Det eneste jeg har hevdet, er at jeg synes man skal skrive den litteraturen det faller en naturlig å skrive, og at det er synd hvis det er noen som begår crossover i håp om å sope inn ekstra cash.
Men seriøs krim, sier du. Tja. Krim er genrelitteratur, og har visse konvensjoner den må holde seg til for å kunne kalles krim. Jeg har vel mer sans for "seriøs" litteratur som benytter seg av krimlitteraturens grep, som f.eks. Forbrytelse og straff. På den annen side finnes det jo krim som forsøker å ta opp aktuelle problemstillinger, og jeg er helt enig med Tom Egeland (i en kommentar på Forfatterbloggen) når han sier at mye av den såkalt seriøse litteraturen også ser ut som den bare føyer seg inn i en rekke konvensjoner for hvordan moderne norsk skjønnlitteratur "skal" være. Mye av det er kjedelig, ja, og inneholder ingen nye innsikter. Derfor, hvis det er ett fortrinn en del krim kan sies å ha over mye av den seriøse litteraturen, er det at krimromaner ofte er resultatet av et langt bedre håndverk.
Lebkjakan: Du er inne på et litt annet tema enn det jeg tar opp her, tror jeg. Det fordrer nesten en helt ny diskusjon. 🙂
Så interessant denne debatten ble, også på Forfatterbloggen som faktisk for en dag framsto som en forfatterblogg. 😉
Hadde tenkt å spørre om det ble flere innlegg og/eller debatter noe sted som et resultat av Grandes kronikk, men du har jo allerede servert lenke til Dagbladet, så det takker jeg for. 🙂
I artikkelen i Dagbladet kan man se en liste over bøker Grande synes vi bør lese. For min del finner jeg såvel favoritter (The Great Gatsby og Petersburgnoveller) som håpløse leseopplevelser (Portrait of an Artist as a Young Man) på denne listen. Jeg kunne i sakens sammenheng tenke meg å spørre deg om anbefalinger ut fra ditt perspektiv. Hvilken litteratur synes du burde bli mer lest?
Spectatia: Og Henrik H. Langeland har en kronikk i Aftenposten i dag, "Bøkenes handling og språk".
Ellers synes jeg at det fort blir unyansert når man blott fastslår at DISSE bøkene er geniale, mens HINE er søppel. Som du er inne på, er det ofte perspektiver og forutsetninger som gjør at man digger det ene fremfor det andre.
Jeg er kanskje for perspektivistisk til å tro at det jeg synes er bra, er bra for andre. 🙂 Derfor nøler jeg også litt med å anbefale noe. Men jeg synes det finnes mange interessante stemmer i den unge, norske samtidslitteraturen. Bjarte Breiteigs noveller, f.eks. Ja, kanskje leses det for lite noveller i våre dager? Jeg har også hatt også glede av Raymond Carvers novellekunst, og har også luktet litt på Askhildsen. (Det luktet godt.)
Generelt vil jeg anbefale alle å forsøke seg i mange retninger, og ikke holde seg ensidig til én type litteratur. Jeg har aldri lest Proust, men takket være Grandes lovprisning av På sporet av den tapte tid har jeg nå bestilt første bind.
Takk for tipset om Langelands kronikk. 🙂
Jeg er helt med på hva du mener med risken med å anbefale bøker - perspektivene og alt det der. Derfor stiller jeg nesten aldri dette spørsmålet heller, i hvert fall ikke på en så kortfattet måte. Men at jeg gjorde det nå, var i perspektiv av denne debatten samt at jeg har hadde utbytte av å lese din bok og også leser din blogg med interesse. Jeg tror ikke nødvendigvis at alt jeg får anbefalt faller meg personlig i smak, men det kan allikevel være givende lesning ettersom det gir meg utvidet perspektiv.
"Jeg har aldri forstått hvorfor så mange synes å anta at den ene mekanismen utelukker den andre. Hvorfor skal et intrikat og besettende handlingsforløp umuliggjøre et ypperlig litterært språk med pregnante formuleringer og dypsindige iakttagelser?"
Her synes jeg Langeland kommer med et viktig poeng som jeg er helt enig med ham i.
Jeg kan ikke forstå at det skal være noe motsetningsforhold mellom handlingsdriv og språkdriv. Det beste er når begge opptrer samtidig.
Avsporing: Snublet over en slags parallell til diskusjonen om høy- og lavlitteratur i LA Times, en kronikk som diskuterer "seriøs" kritikk vs. litteraturblogging.
"Let me put this bluntly, in language even a busy blogger can understand: Criticism — and its humble cousin, reviewing — is not a democratic activity. It is, or should be, an elite enterprise, ideally undertaken by individuals who bring something to the party beyond their hasty, instinctive opinions of a book (or any other cultural object). It is work that requires disciplined taste, historical and theoretical knowledge and a fairly deep sense of the author's (or filmmaker's or painter's) entire body of work, among other qualities."
Kan leses i sin helhet her: http://www.latimes.com/news/opinion/commentary/la-op-schickel20may20,1,5147784.story?ctrack=2&cset=true
Ingen avsporing. 🙂 Dette høres ut som en meget interessant artikkel, men huff ... jeg hater disse registreringsmekanismene. Må vel overvinne meg, med mindre du har lyst til å poste hele artikkelen her. Høhø.
Men lenken i kommentaren min ovenfor leder til hele artikkelen, i hvert fall funker det sånn for meg...? (Liker ikke heller registreringsprosedyrer.)
Det er nok fordi du allerede er registrert. Jeg kommer rett til en "Sign up"-side.
Både Grandes kronikk og mye av det som står her, er preget av dyp kunnskapsløshet. Inntil ca 1900 hadde romanen som genre (inkludert Grandes helt Dostojevskij) en tilsvarende stilling som det kriminalgenren har idag; dvs som 'underholdning' uten antatt 'kunstnerisk' verdi (enkelte romaner ble imidlertid tillagt moralsk verdi, helt tilbake til Holbergs tid). Dramaet fikk sin 'kunstneriske' status noe tidligere, mens teateret beholdt sin lavstatus lengre. Det er tvilsomt om Ibsen hodlt mål for sin tids Grander -- disse betraktet det f.eks. som en skandale at Nationaltheatret skulle bygges vis a vis Universitetet.
At modernistisk estetikk, og den kanonisering av verker som er gjort på grunnlag av en slik, idag betraktes som allmenngyldig, er et utslag av at kunnskapsløsheten ble gjort til en dyd, innenfor modernistiske retninger som formalisme og nykritikk. Det paradoksale i at en estetisk retning som i utgangspunktet ugyldiggjorte alt gammelt og kjent, idag er blitt grunnlaget for kulturkonservatisme, blir forståelig om man tar modernismens uttalte historieløshet med i betraktning.
Den 'norske kanon' som ble presentert under Sigrid Undset-dagene sier ganske mye om det litterære establishments perspektivløshet: Av de kanoniserte verkene fra før 1900 er omtrent halvparten hentet utenfra samtidens høylitteratur; for tiden etter 1900 er bare 'høylitteratur' valgt. (At den siste perioden ogs står for halvparten av utvalget, er en annen ting.)