Doris Lessing vant Nobelprisen i litteratur i fjor, den mest høythengende litterære utmerkelsen verden har å by på, og nå melder Dagbladet at hun betrakter prisen som "en fordømt katastrofe". Nå har hun nemlig ikke tid til annet enn å gi intervjuer og bli fotografert. Hennes neste bok, Alfred and Emily, blir derfor hennes siste.
Selvsagt kunne hun vel ha gjort eremitt av seg, slik J.D. Salinger og Thomas Pynchon har gjort. Hemmelig adresse, hemmelig telefonnummer. Men det ligger kanskje ikke for henne. Og hun føler vel at hun har en plikt til å stille opp, siden hun fikk en nobelpris.
Men Nobelprisen i litteratur det året du fyller 88? Jeg vet ikke, jeg. Kanskje en fin avslutning på et langt skriveliv, men jeg kan ikke helt forestille meg at den betyr så mye når man er så gammel. Og jeg tviler på at hun sliter med finansene, så pengene kommer nok heller hennes arvinger til gode.
Likevel er det fascinerende at en så gammel kvinne fremdeles skriver (eller skrev). Det er det jeg liker med forfatteryrket. Det finnes ingen pensjonsalder. Du trenger ikke å legge tastaturet på hylla selv når du vinner nobelprisen. Det er bare å gå under jorden og skrive videre.
Oppdatering 13.05.2008, kl. 02:34: En ny artikkel om saken publisert i Dagbladet. Oppfølgerartikkelen gjør et større nummer av Lessings "frittalende" natur og "en stor uvanlig grad av ærlighet" (!) når hun trekker på skuldrene over 9/11, hater Tony Blair og kaller George W. Bush en verdenskatastrofe. Ikke rart hun vant Nobelprisen.
Før krigen bestemte mor og far seg for å lage barn. Senere fikk de en jente, og avgjørelsen ble å kalle henne Doris. Doris var et stygt barn, et utyske, med et usmakelig navn som stod i samsvar med hennes utseende. Doris ble forfatter, og fikk som eldre dame anledning til å entre talerstolen for å legge ut om alt annet enn sitt forfatterskap. Når Doris entret talerstolen, var det ikke for å snakke om bøkene hun hadde skrevet i sin ungdom, som omhandlet rullestolbrukere, trygdemisbrukere, campingturister og sigøynere, noe hun senere naturligvis fikk Nobelprisen i litteratur for. Isteden la hun ut om sin svekkede helse, fylt til randen av redselsfulle klager om sin ubrukelige rullator.
Bloggredaktør Landgaard gjør oppmerksom på at den opprinnelige teksten i denne kommentaren er endret på oppfordring fra kommentatoren, siden redigeringsfunksjonen var i ustand på det aktuelle tidspunktet. Nå har alle anledning til å rette på sin egen kommentar -- innenfor en tidsramme på 15 minutter.
Oppdatert 15.05.2008, kl. 18:35.
Nei, ubrukelig. Tutte, hvorfor får jeg ikke rette?
Vel, god natt, klokken er ti på halv fire.
Christian: Etter litt om og men har jeg fått installert et nytt script, da det gamle ikke fungerte mer. Nå kan man redigere egne kommentarer som før.
Men det gjelder nok bare de fremtidige kommentarene, så si ifra hvis du vil fikse på dem du allerede har skrevet.
Det er hyggelig at du kommenterer, Christian, men det er kanskje en idé ikke å gjøre dette midt på natten, etter at du har tatt et syrebad. Tviler på at særlig mange gidder å lese dine surrete tanker. Du skriver hverken godt eller underholdende, og din skrivestil er slitsom. Jeg forstår at du er en forfatterspire som søker etter en unik og genial uttrykksmåte, men her er du på ville veier. Istedenfor å forsøke å være noen du ikke er, anbefaler jeg deg å finne ditt eget uttrykk. Man kommer lengst med det; først da har du muligheten til å skrive ærlig og redelig om ting som opptar deg. Lykke til!
Jeg er ikke enig, men vurderer å renskrive teksten. Takk for dem vennlige orda.
Jeg har fått beskjed om å finne mitt eget uttrykk før, og er fremdeles for dum til å forstå hva du mener.