Bokbransjens bransjeblad Bok og Samfunn melder at kvinnene blir forfordelt når de litterære prisene skal utdeles. (Ja, nå er det ikke alle som vet hva "forfordelt" betyr i våre dager, men det er altså å få mindre enn sin rettmessige del.)
I løpet av de siste 20 årene er det kun to kvinner som har fått Kritikerprisen. I samme periode har tre kvinner fått Rivertonprisen, og fem har vunnet Bokhandlerprisen.
Hm. La meg tenke. Hvor mange negre har vunnet Kritikerprisen de siste 20 årene? Hvor mange sigøynere har fått Rivertonprisen? Hvor mange ADHD-diagnostiserte rødhåringer med utstående ører har vunnet Bokhandlerprisen de siste 20 årene? Noen som vet? Noen som egentlig bryr seg?
Kjønn er en potent (!) kategori. Så potent at det alltid vil være noen som kommer til å lete etter et eller annet tallmateriale som kan brukes til å demonstrere at kvinner blir undertrykt. Og de vil alltid finne det.
Men det som er litt mer betenkelig, er at de alltid vil finne apologeter for dette sørgelige funnet. Leif Høghaug, leder i Norsk kritikerlag, "synes det er beklagelig at så få kvinner har fått Kritikerprisen".
- Det er ingen tvil om at flere kvinner burde fått priser, det er jo ikke sånn at menn skriver bedre bøker enn kvinner, sier han.
Men Høghaug glemmer noe. Det er ikke "menn" som skriver bøker. "Kvinner" skriver heller ikke bøker. Bøkene skrives av individer hvis biologiske kjønn er uvesentlig for bokens kvalitet.
I riktig gamle dager klaget kvinnene fordi de følte seg bedømt på grunnlag av sitt kjønn. De ville bli behandlet som individer. "Vi er først og fremst mennesker, ikke kvinner," sa de. Så kom den radikale feminismen og byttet ut den gamle kollektivismen med en ny kollektivisme. Nå er kvinner først og fremst kvinner igjen. Denne gangen ikke med negativt fortegn, men med positivt fortegn. Fordi du er kvinne, skal du behandles som mer høyverdig enn en ikke-kvinne (en mann).
Denne tankegangen er nærmest enerådende i de intellektuelle kretser og i statsapparatet hertillands. Kvinner tilfører noe positivt -- fordi de er kvinner.
Og nå er det altså spørsmålet om litterære priser. Undertrykker vi kvinner ved å gi kvinner færre priser enn vi gir til menn? Spørsmålet er grunnleggende forkjært. Vi gir nemlig ikke priser til "kvinner" eller "menn". Vi gir dem til individer hvis biologiske kjønn er uvesentlig for den prisbelønnede bokens kvalitet.
En lignende problemstilling ble tatt opp i Dagbladet for to år siden. Bokvåren 2006 kunne skilte med 34 skjønnlitterære voksenbøker skrevet av menn, mot 16 skrevet av kvinner. Også dette ble fremstilt som "påfallende", og det spørres hva man kan gjøre for å forandre det. Og jeg spør: Hvorfor må man forandre det?
Det underliggende premisset er selvfølgelig "kvinner er undertrykt; de må slippes frem med sine litterære stemmer", men jeg kjøper det overhodet ikke. Det er ingen individuell kvinne som holdes nede fordi kvinnekjønnet er underrepresentert i Kritikerprisens annaler.
Anne Oterholm er leder i Forfatterforeningen. Hun mener at overvekten av mannlige prisvinnere har sammenheng med tradisjon.
- Kvinner skriver ofte om det som skjer i hverdagen, og dette har det ikke vært tradisjon for å lese som stor litteratur. Det er de store episke fortellingene som tar opp de store spørsmålene knyttet til liv og død, som er blitt priset. Ingen ser storheten i det som har en form man ikke er vant til å lese, sier Oterholm.
- Det er minst like mange kvinner som skriver som menn, men selvsensuren er kanskje større blant kvinner.
Kanskje det. Det er helt greit å tilby strukturelle forklaringsmodeller basert på rene generaliseringer, så lenge man husker at dette er generaliseringer. Det er jo ingen naturnødvendighet i at kvinner skriver om det nære og hverdagslige, mens menn skriver om det storslåtte og episke, er det vel? Kvinner er ikke determinert til å skrive slik. Altså beror det hele på et frivillig valg. Og hvis denne typen litteratur ikke vekker den samme begeistring hos juryer og forlag, så er det vel forståelig at det blir færre priser og utgivelser.
Forståelig, ja. Men akseptabelt? Tydeligvis ikke. Det varer nemlig ikke lenge før journalistene begynner å snakke om hvilke tiltak som må iverksettes for å "rette opp" situasjonen. Og i begge artiklene, Bok og Samfunn 2008 og Dagbladet 2006, foreslås det guddommelige mirakelmiddel:
KVOTERING!
Riktignok har man én kategori for "beste mannlige skuespiller" og én for "beste kvinnelige skuespiller" under Oscar-utdelingen, uten at noen ville tenke på kvotering av den grunn. Vi kunne sikkert også hatt "beste kvinnelige forfatter" og "beste mannlige forfatter" her. Men hvis det er en bok som skal premieres, hvor forfatteren strengt tatt skulle være usynlig, må vel også forfatterens kjønnsanatomi være irrelevant. Så snart man snakker om kvotering i denne sammenheng, har man forlatt tanken om at det er bøkenes kvalitet som er avgjørende. Man har isteden valgt å bruke prisutdeling og bokutgivelse som et virkemiddel for å fremme en politisk sak.
Men heldigvis er ikke norsk litteraturs fremste representanter så sveiseblinde. Hverken Leif Høghaug eller Anne Oterholm ser for seg at kvotering kan være veien å gå. De forstår begge at den litterære kvaliteten ikke kan overstyres av kjønnspolitiske hensyn.
Neste skritt er å få dem og det øvrige litteraturetablissementet til å slutte å beklage statistisk skjevhet mellom kjønnene i prisutdeling og bokutgivelse. Tradisjonen dikterer nok i stor grad hva som regnes som litterær kvalitet, men tradisjon er ingen uforanderlig størrelse. Det beste hver individuelle kvinne (og mann) kan gjøre, er å skrive gode bøker. Før vi vet ordet av det, har bøkene deres skapt en ny tradisjon.
Genialt innlegg. Jeg kan bare si meg fullstendig enig.
"Det er jo ingen naturnødvendighet i at kvinner skriver om det nære og hverdagslige, mens menn skriver om det storslåtte og episke, er det vel? Kvinner er ikke determinert til å skrive slik. Altså beror det hele på et frivillig valg."
>> Akkurat dette må jeg kritisere litt, for det er godt dokumentert at det er anatomiske forskjeller mellom kvinne- og mannshjernen, forskjeller som gir seg utslag i psyken.
Menn var tradisjonelt sett jegere som jaktet villdyr ute i den veldige naturen, mens kvinnene holdt seg hjemme i hulen eller i nærområdet rundt, hvor de plukket bær, sladret, baksnakket og syslet med sine andre små, intrigeskapende gjøremål.
Derfor liker kvinner (stort sett) litteratur som omhandler slike intriger, mens menn liker internasjonal storpolitikk, krig, avansert teknologi, jakt og vold -- evt. litteratur som omhandler slik tematikk.
(Men det er selvsagt ikke dermed sagt at denne regelen er kategorisk, for det vet vi jo alle at den ikke er. Individuelle forskjeller må alltid tas i betraktning - hos begge kjønn.)
FraterPan: Joda, jeg kan godt være enig i at det finnes anatomiske forskjeller som gir seg utslag i psyken. Poenget er bare at man ikke er determinert av det, noe kvoteringsvennlige feminister trolig vil være enig i.
Endelig en mann som taler fornuft. Fantastisk innlegg, Stian. Kanskje noe for avisene?
Takk skal du ha, Ken. Jeg tror dog det er litt for sent å friste lykken i avisene nå.
Tankeeksperiment: Hvis gruppen ADHD-diagnostiserte rødhåringer med utstående ører hadde vært på en mer eller mindre konstant størrelse av omtrent halve befolkningen, og de dessuten gjennom tidene generelt hadde blitt undertrykte i forhold til den andre halvdelen av befolkningen, så hadde det kanskje ikke vært så urimelig om det var noen som brydde seg...
Enig med Ken Jensen. Glimrende innlegg som burde vært på trykk i en avis.
Spectatia: Det hadde ikke vært rart om noen brydde seg, det er jeg enig i. Likevel mener jeg stadig at det er like irrelevant for litteraturens kvalitet, hvilken gruppering som har skrevet den. Jeg er klar over at jeg har dagens intelligentsia mot meg, men denne typen kollektivisme kommer jeg aldri til å anerkjenne.
Tehme: Tusen takk!
Spectatia: Nå kom jeg på en enda bedre svarreplikk -- bær over med meg?
La oss si at omtrent halvparten av den norske befolkningen har mørkt hår, mens den andre halvparten har lyst hår. Og slik har det vært gjennom uminnelige tider. Ingen har hittil undersøkt hvordan disse grupperingene er blitt statistisk tilgodesett eller forfordelt. Jeg antar det er fordi ingen bryr seg.
Jeg bærer så absolutt over med saklig meningsutveksling - det er derfor jeg er her. 🙂
Til å begynne med må jeg absolutt si meg enig i at det er irrelevant for litteraturens kvalitet som sådan hvilken gruppering som har skrevet den.
Jeg synes bare at dette resonemanget biter seg selv litt i halen: “Tradisjonen dikterer nok i stor grad hva som regnes som litterær kvalitet, men tradisjon er ingen uforanderlig størrelse. Det beste hver individuelle kvinne (og mann) kan gjøre, er å skrive gode bøker. Før vi vet ordet av det, har bøkene deres skapt en ny tradisjon.”
For hvis tradisjonen i stor grad bestemmer hva som er litterær kvalitet, da er det jo lite sannsynlig at noe helt annerledes plutselig skal regnes som høykvalitativt. Og da tror jeg ikke disse bøkene skaper en ny tradisjon “før du vet ordet av det”. Da tror jeg det kommer til å ta veldig lang tid.
Og til den tid kommer skal vi da altså bare gå ut fra at forklaringen er at kvinner velger å skrive mindre kvalitativt enn menn…? *klør meg i hodet*
Det er kanskje også på sin plass å opplyse om at jeg ikke synes kvotering er løsningen på stort og smått, og at en stor overvekt av mine favorittforfattere er menn. 😉
Et helt fortreffelig og velskrevet innlegg Stian. Man kan ikke være noe annet enn enig, i alle fall i mitt hode.
Oterholm skriver: "- Kvinner skriver ofte om det som skjer i hverdagen, og dette har det ikke vært tradisjon for å lese som stor litteratur. Det er de store episke fortellingene som tar opp de store spørsmålene knyttet til liv og død, som er blitt priset. Ingen ser storheten i det som har en form man ikke er vant til å lese"
Årsaken til at det ikke har vært tradisjon for å lese hverdagslitteratur som stor litteratur, er at det er drittkjedelig. Hva er spennende ved historien om nabokona som strikker mens hun lurer på om hun skal gå fra gubben? Eller den mer moderne varianten: Hva er spennende ved historien om nabokona som tråkker på step-maskinen mens hun lurer på om hun skal ha sex med venninnen sin.
Det som gjør litteratur til stor kunst, er forfatterens evne til å formidle et budskap som _rører_ ved leseren, som påvirker leserens oppfatning av virkeligheten og kanskje til og med leserens liv. Hverdagslitteratur gjør sjelden dét.
Jeg tror også kvinner generelt er mer selvsentrerte. Dermed skrives flere bøker av kvinner som skildrer forfatterens umiddelbare nærhet (som normalt også er drittkjedelig). Menn har gjerne litt mer guts når de er selvsentrerte, og flytter i det minste egoet ut på en fet slagmark der skjebnen til millioner av mennesker avgjøres.
Dette er pur generalisering, og det finnes naturligvis unntak hos begge grupper, både innovertiss-gjengen og utovertiss-gjengen. Men generaliseringer sier noe om båsen man beskriver, og det er jo saftig moro.
Godt innlegg. 🙂
Stian: Hvorfor har du ikke lagt ut dette innlegget på FB? Det sies jo at det er underskudd på lange og gjennomtenkte innlegg der for tiden.
Jeg tipper det kunne avstedkommet en riktig så livlig diskusjon der inne.
FraterPan: Du har rett, men jeg er lei av dobbeltblogging. De kan heller trykke seg hit og lese (noen gjør det, andre ikke).