I snart seksten år har jeg hatt en hobbyinteresse for den amerikanske borgerkrigen (1860--1865). Det siste året har jeg i arbeidet med min neste roman fordypet meg i katolisismen. I mitt hode er det ingen umiddelbare forbindelseslinjer mellom de to interesseområdene. Derfor blir det så rart når man faktisk innser at katolske feltprester forrettet for soldatene som kjempet der, og at katolisismen fantes lenge før borgerkrigen, ja, lenge før Amerika ble oppdaget.
Dette bildet fra 1861 viser en katolsk feltprest som feirer messe for en gruppe irsk-ættede soldater fra 69th New York Regiment. Det virker kanskje underlig at det er damer med parasoll tilstede, men det tror jeg skyldes at bildet ble tatt like før slaget ved Bull Run, som var det første store sammenstøtet mellom nordstats- og sørstatssoldater. I Washington forventet man en rask seier og slutt på krigen, og mange velstående borgere dro derfor ut til slagmarken for å spise lunch i det grønne og la seg underholde av det forestående slaget. Det er ikke utenkelig at noen av dem deltok i en katolsk messe denne varme søndagen 21. juli 1861.
Underholdes av det forestående slaget?
Ja. Det virker nok rimelig rart for oss som har lært om den moderne krigens redsler, men på 1800-tallet hersket fremdeles en romantisk forestilling om krig som ærefull strid mellom gentlemen. Flere hundre sivilister, mange av dem prominente politikere, tok med seg sine familier ut til stedet hvor nordstatshæren forberedte seg på å angripe sørstatshæren. De regnet med at etter noen få timer ville slaget være vunnet og krigen over, og et så viktig historisk øyeblikk ville ikke byens fremste borgere gå glipp av.
Underveis i slaget fikk sivilistene seg imidlertid en saftig lærepenge. Da nordstatshæren ble slått og begynte å flykte tilbake mot Washington, fikk sivilistene panikk. De måtte selv flykte hals over hode mens sørstatshæren var i hælene på dem. Så der løp, red eller kjørte de, soldater, offiserer, fremstående menn, fine fruer og veloppdragne barn, mens kanonilden buldret bak dem.
Litt av et syn må det ha vært.
I grunnen - når jeg no tenker meg litt om - så har vel vi mennesker en tendens til å la oss underholde av krig og elendighet.
Som du sier, sikkert et rart skue mens disse løp for livet. Egentlig litt til pass til dem, men det skal man kanskje ikke si så høyt.