Tuktemesteren fra Tromsø

(Eller: ”Om å bli tredve år”)

Stian M. Landgaard, Tromsø, oktober 2008

Et dybdeintervju av John Helliesen Øybø

Beslutningen om å ta turen til Tromsø traff jeg allerede i sommer. Jeg snappet nemlig opp at Endre Lund Eriksen skulle utgi ny barnebok, En terrorist i senga. Den skulle riktignok ikke handle om våre alles kjære Pitbull-Terje og Jim, men om et nytt og potensielt radarpar, den ensomme sjetteklassingen Adrian og den veldig fremmedkulturelle gutten Ali. Man kjenner jo sine pappenheimere, og jeg tvilte ikke på at både publikum og kritikere ville trykke boken til sitt bryst når den utkom en gang på høsten. Så da fikk jeg umiddelbart lyst til å forberede et dybdeintervju med Nord-Norges største litterære eksportartikkel. Tanken var å legge det til utgivelsen av En terrorist i senga, og forhåpentligvis skulle jeg få lest boken like før jeg møtte den vidgjetne forfatteren. Flybilletter ble bestilt, og resten av sommeren satt jeg pal ute i solen eller inne i regnet og leste eller gjenleste alle bøkene Endre Lund Eriksen har skrevet. Et dybdeintervju krever mer av intervjueren enn at han eller hun har bladd såvidt gjennom forfatterens siste utgivelse.

Da tiden nærmet seg, midt i september, sendte jeg Endre en e-post og forklarte min plan. Svaret lot ikke vente på seg, og selv om det var skrevet på rent bokmål, formelig klang skriften av den velkjente Bodø-dialekten vi alle elsker å høre. Endre var i utgangspunktet positivt innstilt til et intervju, men et dybdeintervju? Hva skulle nå det innebære? Hele livshistorien hans? Hurtig svarte jeg at det først og fremst ville handle om litteratur, og at det ville ta en hel ettermiddag. Kanskje hadde jeg formulert meg dårlig, der jeg satt og tastet og knotet ned den første e-posten i fem samfulle timer. Til slutt fastslo Endre at han sikkert kunne få til et dybdeintervju, men det måtte eventuelt bli på nyåret. Timeplanen var rett og slett for fullpakket i høst.

Jeg takket for velvilligheten og lovet å komme tilbake til ham senere. Det jeg ikke skrev, var at jeg hadde panikk. Endre kunne jo ikke vite at jeg allerede hadde gjort en avtale med et litterært tidsskrift om et dybdeintervju med en kjent nordnorsk forfatter (jeg hadde ikke røpet forfatterens navn ennå; det skulle være en overraskelse til redaksjonen) i høst. Og tidsskriftet hadde allerede finansiert mine ikke-refunderbare billetter. Så jeg måtte skaffe til veie et dybdeintervju. Med en nordnorsk forfatter. I Tromsø. I oktober.

Det var ikke annet å gjøre enn å gå på jakt etter en erstatning. Jeg trålet nettet en stund. Passende kandidater var ikke lett å finne. Etterhvert dukket den 32 år gamle Heine T. Bakkeid opp, en frittalende kar med tre bøker i sekken, men jeg måtte slå det fra meg da han visstnok hadde bosatt seg på Borkenes i Gratangen. Jeg ante rett og slett ikke hvordan jeg skulle komme meg dit! Klisjeen om at vi østlendinger ikke vet det spøtt om det langstrakte landet nord for Sinsenkrysset, er dessverre sannere enn man skulle tro. Jeg var innstilt på å ta fly fra Gardermoen og en kort taxitur gjennom Tromsø; jeg hadde ingen intensjoner om å kjempe for livet mot naturkreftene langs Nord-Norges forblåste kyststripe.

Den neste forfatteren jeg luktet på, var Morten Wintervold. Han er ikke mer enn 27 år gammel og har allerede rukket å utgi to diktsamlinger. Dette er mannen som har skrevet: ”Vi bor i et land hvor nyrike bygger hytte med 17 toaletter. Finnes det nok skit og kjærlighet i ett menneske til å fylle 17 toaletter? Jeg har daglig problemer med å fylle ett.” Ja, denne karen kunne nok snakke i ingresser så det holdt, men når sant skal sies, var jeg ikke på jakt etter ingresser. Jeg ville heller høre resonnering, famling, ja til og med stilltiende ettertanke. Dessuten er jeg ingen kløpper på poesi. Romanen er min genre. Så jeg lette videre.

Etterhvert var det et navn som dukket opp stadig oftere når jeg snevret mine søk inn på ”forfatter”, ”Tromsø”, ”nordnorsk”, ”roman”. Navnet var Stian M. Landgaard. Denne figuren hadde, fant jeg ut, skapt en liten furore ved Universitetet i Tromsø som følge av sin debut to år tilbake, en roman han kalte Herrer i åndenes rike.

Furore virket lovende. Jeg liker bøker som gjør en form for innhugg når de utkommer. Men var Landgaard oppvigler eller forfatter? Tendensromaner har det florert av til alle tider, og felles for mange av dem er at de gjerne setter søkelyset på viktige temaer, men uten å være litterære kunststykker av betydning. Jeg smakte lenge på tittelen. Herrer i åndenes rike. Sant å si likte jeg den ikke. Den luktet gammel dansk, og jeg har aldri vært noen fan av bitterdram. Jeg forestilte meg en monomant masende kortroman med én person, fullstendig identisk med forfatteren, som lirte av seg de mest absurde forestillinger om sin egen fortreffelighet. En intellektuell onaniroman utgitt på et respektert forlag. Hva slags verden er det vi lever i?

Men på den annen side … eller snarere på de 460 sidene romanen angivelig bestod av, kunne det jo ikke bare være ræl. Da jeg leste baksideteksten, tenkte jeg: ”Ok, at han er en stormannsgalning, visste jeg allerede. Men dette er verre. Dette er en stormannsgalning med en plan.” Et kort øyeblikk vurderte jeg å lete etter en annen forfatter.

Etter det korte øyeblikkets vurdering var jeg dog ikke i tvil. En stormannsgalning med en plan – hvorfor ikke? Det lød sprøtt. Det lød pompøst. Det lød som en uimotståelig kombinasjon. Stian M. Landgaard var min mann. Jeg bestemte meg imidlertid for å lese romanen hans først. Hvis dette, mot formodning, virkelig var ræl, kunne jeg backe ut i all stillhet.

Og i tenkepausene sukket jeg over at ikke Endre kunne stille opp.

Boken kom i posten etter fem dager. Ventetiden hadde jeg brukt på å lese alle intervjuer og anmeldelser jeg kunne finne. Det var ikke vanskelig. Forfatteren hadde sørget for å linke til dem fra sin egen hjemmeside, også til anmeldelser han ikke akkurat hadde grunn til å være stolt av. Pluss for integritet. Stian M. Landgaard gjorde titt og ofte et poeng av at han var nietzscheaner, en stolt disippel av den tyske filosofen Friedrich Nietzsche (jeg har dobbeltsjekket stavingen), og han hadde også oversatt en av Nietzsches bøker til norsk. Morgenrøde utkom høsten 2007 på Spartacus Forlag, ett år etter at Herrer i åndenes rike kom ut på Aschehoug.

Jeg tenkte at jeg ikke ville bruke tid på oversettelsen. Men jeg sørget for å lese meg litt opp på Nietzsches filosofi, noe som kunne komme godt med for å forstå forfatterens intellektuelle horisont. Det viktigste var uansett romanen. Det som riktignok bekymret meg en smule der jeg satt med den selvlysende orange (!) boken i hendene, var tanken på at et dybdeintervju med en forfatter med kun én bok i sekken nødvendigvis måtte bli avstumpet. Når man intervjuer en godt etablert forfatter av Jan Kjærstads eller Jostein Gaarders størrelse, kan man benytte et helt annet utgangspunkt. Man kan diskutere tendenser i forfatterskapet (min personlige favoritt), man kan sammenligne forskjellige hovedpersoner med hverandre og med forfatteren, man kan snakke om forfatterens rise to fame, og eventuelt hans fall from grace. Jo lenger et forfatterskap har vart, desto flere innfallsvinkler vil by seg.

Men igjen, de fleste jeg har intervjuet, er eldre enn meg. Endre er fire år yngre, Landgaard fem. Jeg merket meg at Landgaard sogar fyller tredve nå i høst, og det var et perspektiv jeg kanskje kunne bake inn i intervjuet. Kanskje kunne jeg i kraft av mine femogtredve fremstå med en annerledes autoritet i intervjusituasjonen. Kanskje kunne jeg i møte med en enboksforfatter trekke veksler på min årelange erfaring som journalist. Kanskje.

Jeg leste Herrer i åndenes rike på fire dager. Så gikk jeg lange turer hver dag i seks dager. Så leste jeg Herrer i åndenes rike på nytt. På tre dager. Mer vil jeg ikke si, annet enn at jeg tok notater. Flust av notater. Jeg var et øyeblikk redd for overvekt da jeg endelig satte meg på flyet en kjølig oktoberdag. Kursen var lagt. Nå gjaldt det å stå løpet ut.

(Den oppmerksomme leser vil kanskje ha bitt seg merke i at jeg ikke har nevnt ett ord om hvordan jeg opprettet kontakt med Landgaard. Den underfulle sannhet er at jeg var så opptatt med å rigge til skuta at jeg rent glemte å spørre om forfatteren ville være med på seilasen! Jeg hadde hele tiden tatt for gitt at intervjuet var game, set, match. Så jeg sendte ham en e-post, nærmest smådesperat, sent på kvelden, bare to dager før flyet skulle gå. Han svarte kort etter. Klart det. Vi kan møtes på cafeen Sånn. Finner du den? Så enkelt var svaret. Jeg sov godt den natten.)

Selv om jeg aldri har vært nord for Trøndelag før, var jeg vant til å fly. Stakk iPoden i ørene og dormet meg gjennom de to timene det tok å tilbakelegge avstanden til det langstrakte landet nord for Sinsenkrysset. Nordens Paris kaller de byen, men jeg syntes nå det lignet minst på Paris og mest på innfarten til Drammen. En hyggelig mørkhudet taxisjåfør (de har dem tydeligvis utenfor Oslo også) som skravlet og lo i ett sett, bragte meg til hotellet i sentrum. På grunn av forsinkelser på Gardermoen hadde jeg knapt med tid, men jeg var en snartur innom rommet mitt og sjekket at batteriet i båndopptageren var fullastet med batterijuice. Derfra var det bare et par hundre meter til cafeen Sånn. Jeg kom dit ti minutter før avtalt tidspunkt, for jeg hadde tenkt å sette meg godt til rette og gjøre alt klart til forfatteren selv dukket opp.

Det ble med tanken. Straks jeg stod inne i det sparsomt befolkede, halvmørke lokalet for å speide etter et passende bord, reiste en mann seg i et hjørne og vinket til meg. En høy, kraftig kar i svarte klær, akkurat som på bildene. Han steg frem og tok meg i hånden, hele tiden med et smil om munnen. Umiddelbart virket han langt vennligere enn jeg hadde forestilt meg. ”Stian Landgaard, hyggelig å træffe dæ,” sa han på klingende tromsømål (jeg er sant å si litt svak for disse nordnorske dialektene), og så snart vi hadde satt oss ved bordet, tok jeg frem båndopptageren og trykket record.

——————————

JHØ: Jeg håper ikke du føler deg overvåket av kassettspilleren …?

SML: Nei, bevares. Bare ta opp, du. Det er sikkert lettere enn å notere ned hvert eneste ord.

JHØ: Jeg tenkte jeg skulle starte seilasen med et metaspørsmål.

SML: Et metaspørsmål, ja? Det høres interessant ut.

JHØ: Hva synes du om å bli intervjuet?

SML: Mener du nå? Eller generelt?

JHØ: Nå er kanskje et for stort krav til ærlighet. Nei, jeg mener generelt.

SML: Jeg liker det, selv om jeg av og til synes jeg snakker meg bort, kanskje kommer med meninger jeg ikke er sikker på om jeg har, bare fordi de liksom ”passer” der og da. Nå er det ett år siden sist jeg ble intervjuet, da. Og det synes jeg gikk veldig bra.

JHØ: Har du aldri hatt noen negativ erfaring i en intervjusituasjon?

SML: Ikke som jeg kommer på. Men jeg har hatt en negativ erfaring i en mediesituasjon, i et radioprogram på P2 i fjor.

JHØ: Sier du det? Hva handlet det om?

SML: Det handlet om en kronikk jeg skrev, hvor jeg lanserte et forslag som ikke var god tone i norsk kulturliv. Jeg ville innføre sperrefrist i innkjøpsordningen for skjønnlitteratur.

Jeg har selvsagt lest kronikken. Landgaard linker til den fra sin hjemmeside. Men jeg foretrekker å spille uvitende, spesielt siden jeg ikke visste om noe radioprogram.

JHØ: Hva mener du med sperrefrist?

SML: At innkjøpt skjønnlitteratur ikke skulle distribueres umiddelbart til landets biblioteker, men derimot holdes tilbake et visst antall måneder, slik at folk ble tvunget til å kjøpe bøkene hvis de ville ha dem straks etter utgivelsen. Argumentet rundt dette var litt intrikat, men kort sagt var tanken at forfatterne skulle tjene mer på bøkene sine.

JHØ: Jeg kan ikke tenke meg at det falt i god jord …

SML: Nei. Selv Ane Farsethås, som antok kronikken, var litt overrasket over at en forfatter hadde slike synspunkter. Og samme dag som den stod på trykk i Dagens Næringsliv, ringte en journalist fra P2. Han ville at jeg skulle møte Aslak Sira Myhre til debatt dagen etter. Jeg takket ja, selvfølgelig. Jeg hadde jo ventet litt storm rundt saken.

JHØ: Aslak Sira Myhre? Høres ut som den perfekte motstander til en slik idé.

SML: Det tenkte jeg også. At de selvfølgelig valgte ham. Men jeg synes det er så pussig at han liksom driver med litteratur nå, leder Litteraturhuset i Oslo og slikt. I min ungdom forbandt jeg ham utelukkende med palestinaskjerf og demonstrasjonstog. Men jeg forberedte meg godt, gikk nøye gjennom mine argumenter og mulige motargumenter, funderte på hvordan jeg skulle svare avvæpnende mot de verst tenkelige innvendinger, for så å sette opp et uslåelig resonnement.

JHØ: Noe sier meg at det ikke gikk som du hadde planlagt.

SML: Dessverre ikke. Jeg trodde jo at en slik radiodebatt skulle vare minst en halvtime, og at vi begge skulle få den tiden vi trengte til å fremlegge et argument. Isteden ble jeg stadig avbrutt av programlederen, som hele tiden ville hoppe fremover i argumentet før jeg fikk fullført det, eller han gav ordet til Aslak Sira Myhre. Og han hadde debattkutymen inne. Han snakket som en foss, og han lirte av seg argumentene som om han leste fra en handleliste. Selvfølgelig kunne jeg svare på dem, og det hadde jeg tenkt å gjøre, men igjen ble jeg avbrutt fordi jeg brukte for lang tid. Og til slutt, mens Aslak var midt i nok et argument, ble jeg irritert og forsøkte å bryte inn med mitt synspunkt, og der stanset programlederen debatten. ”Det var alt vi rakk!” Jeg satt lamslått tilbake i mitt lille lønnkammer inne hos NRK Troms.

JHØ: Du hadde forventet mer tid, skjønner jeg.

SML: Jeg var helt rystet. Jeg hadde fullstendig misforstått hva en radiodebatt var. Jeg trodde det var en saklig argumentasjonsutveksling. Isteden handlet det kun om å rope høyest og prate raskest. For meg er en slik meningsutveksling rett og slett meningsløs. Kort etter at jeg hadde trampet ut av NRK-huset, ringte noen fra P1 og ville ha meg på lufta senere samme dag. De ville forfølge debatten videre. Jeg takket nei, hadde mistet all tro på at jeg skulle kunne vinne frem med mine argumenter gjennom radiomediet. Dessuten måtte jeg straks på jobb, jeg jobber i en bokhandelfilial hvor det normalt bare er én tilstede, og jeg måtte avløse sjefen min på et bestemt tidspunkt.

JHØ: Men jobben var ikke den egentlige grunnen, vel?

SML: Jeg tenkte ikke så mye på jobben da jeg takket nei, det er sant. Men hadde den første debatten gått som jeg hadde ventet, hadde jeg sikkert klart å ordne en vikar. Dette temaet var tross alt viktig for meg.

JHØ: Nå tør jeg vel avsløre at jeg faktisk har lest denne kronikken. Mens jeg forberedte dette intervjuet, besøkte jeg hjemmesiden din flittig, og den ligger jo der.

SML: Din luring. Ja, jeg laget den kombinerte hjemmesiden/bloggen allerede før jeg debuterte som forfatter. Tanken var å ha et informativt nettsted som et referansepunkt for mine lesere og andre interesserte. Hvis man ikke er på nett i vår tidsalder, eksisterer man liksom ikke.

JHØ: ”Innfør sperrefrist i innkjøpsordningen” ble publisert i Dagens Næringsliv i april 2007, vel et halvt år etter din debut, som vi etterhvert skal komme tilbake til. Hvorfor skrev du denne kronikken?

SML: Hvis du har lest den, sier det vel seg selv.

JHØ: Jeg må innrømme at jeg er litt usikker. Min første tanke var at du var misfornøyd med salget av egen bok og derfor ville tvinge lånerne til å bli kjøpere. Samtidig virker det som om du har et annet, mer samfunnsrettet motiv, nemlig å underlegge litteraturen det frie marked. Dette siste er vel ikke bare noe Sira Myhre ville opponert mot, men så godt som alle kulturpersonligheter i landet.

SML: Joda, det er vel essensen. Jeg ville begge deler. Nå i dag kan jeg innrømme at jeg rett og slett ble sur da jeg klikket meg inn på diverse biblioteker og så at Herrer i åndenes rike var utlånt både her og der. Men uten at boksalget tok noe videre av. Som ekstra salt i såret fikk jeg jo tidligere i år vite at salget i 2007 var negativt. Det vil si at bokhandlene hadde returnert flere eksemplarer til Forlagsentralen enn Forlagsentralen hadde sendt ut.

JHØ: Måtte du betale forlaget royalties tilbake?

SML: Nei, dét slapp jeg. De har en sånn policy at forfatteren får sin del av overskuddet, mens forlaget dekker underskuddet. Jeg må altså aldri betale noe tilbake, men før jeg tjener mer på boken, må Herrer i åndenes rike selge i flere antall eksemplarer enn dem som er blitt returnert. Skriver jeg en ny bok, er dette et annet prosjekt som ikke må dekkes opp av debutromanen.

JHØ: Høres umiddelbart ut som dårlig forretning for forlaget …

SML: Forlaget tjener jo langt mer på boken enn jeg gjør, hvis det ikke nå er bokhandelen som sitter igjen med størstedelen av kaka.

JHØ: Jeg vil ikke forlate din kronikk helt ennå. Mener du at vi ikke bør ha støtteordninger for litteratur i Norge, eller vil du bare at støtteordningene skal tillempes slik at forfatterne får mer ut av dem?

SML: Jeg har vanskelig for å gi et entydig svar på den problemstillingen, om man kan si det slik. Ideelt sett synes jeg ikke staten bør finansiere kunst. Jeg synes egentlig ikke staten bør finansiere særlig mye, men heller at folk får beholde sine penger til å gjøre hva de vil med dem. Skatte- og avgiftsnivået i Norge er absurd, men folk flest reflekterer ikke særlig over det. Jo, de syter og klager, men det er ufarlig og konsekvensløst. Det er som denne lignelsen om frosken: Setter du en frosk i en gryte med kokende vann, vil den sprette ut umiddelbart. Men setter du frosken i en gryte med kaldt vann som du langsomt varmer opp, vil den bare sitte der. Til den koker ihjel. Slik har statsmakten utviklet seg de siste hundre årene. Over så lang tid at ingen merker det. På den annen side er det jo et sørgelig faktum for oss seriøse kunstnere at vi er og blir et smalt fenomen. Folk vil heller lese krim og se TV. Det blir det lite penger av. Så derfor er støtteordningene der, så vi kan leve av å skrive. Men hittil har jeg måttet klare meg selv, den eneste hjelpen fra staten så langt har vært tusen innkjøpte eksemplarer til bibliotekene.

JHØ: Hvordan stiller du deg til kronikken i dag? Eventuelt til innkjøpsordningen?

SML: Jeg er mindre opptatt av det, kort sagt. Jeg skrev vel kronikken i en tid da jeg fremdeles trodde at Herrer i åndenes rike kunne ta av. Kanskje et lite puff var alt som skulle til. Men det skjedde ikke.

JHØ: Så kronikken var et rop om oppmerksomhet?

SML: Delvis var den nok det. I dag bryr jeg meg ikke like mye. Min neste bok blir vel oppmeldt til innkjøpsordningen, kjøpt inn og deretter utlånt i månedsvis. Selvfølgelig bør jeg være beæret. Det betyr jo at folk vil lese den. Og jeg bruker selv biblioteket. Dessuten har jeg skjønt en vesentlig ting: Min debutbok fikk ingen overstrømmende mottagelse, jeg ble ikke stjerne over natten, så selv om boken ikke hadde vært på biblioteket, ville den neppe solgt særlig mye mer. Det var nok en illusjon jeg lullet meg inn i som motgift mot skuffelsen. Jeg trodde virkelig at dette var en bok som skulle selge mye. Men når en bok først blir en snakkis, da selger den mye, bibliotek eller ei.

JHØ: Du vil gjerne skrive en bok som blir en snakkis?

SML: Tja, jeg holdt på å si: Hvilken forfatter vil ikke det? Kanskje er det noen som synes det er viktigere å skape smal kunst for den innvidde eliten, men jeg liker tanken på å nå ut til folk. Ikke minst fordi det er der pengene ligger, og jeg innrømmer glatt at jeg ønsker å bli økonomisk uavhengig gjennom å skrive. Likevel er ikke dét det viktigste. Jeg må skrive om noe som er viktig for meg. Og filosofi, Nietzsche, universitetet, dette var viktig for meg da jeg skrev Herrer. Kanskje for smalt for de brede lag, men jeg gjorde i hvert fall mitt daværende beste for å gjøre boken noenlunde tilgjengelig.

Stian M. Landgaard.   Foto: John H. Øybø

JHØ: Vi sirkler oss nå inn mot selve boken. Kan du si litt om hvordan ideen oppstod?

SML: Jeg hadde lenge gått og pønsket på en universitetsroman, en filosofiroman. I utgangspunktet hadde jeg tenkt å la hovedpersonen fullføre masterstudiet i filosofi med toppkarakter, men så kom det til en ulykkelig vending i mitt eget studieliv, og det fikk konsekvenser for både meg selv og boken.

JHØ: Du har nevnt i et intervju med Utropia, studentavisen i Tromsø, at du fikk B på en deleksamen. Veileder mente det skulle være en A, mens sensor fastholdt en B, selv om sistnevnte ikke hadde kompetanse på emnet og ikke engang hadde lest pensumtekstene. Deretter klaget du på karakteren og fikk C. Og resten er litteraturhistorie?

SML: Det er riktig. Dette var en tid hvor Institutt for filosofi i Tromsø ble anklaget for å være altfor raus med A’ene. Sensor var angivelig blitt instruert til å akseptere kun et visst antall A’er per kurs, og så var det stopp. Jeg følte meg altså dårlig behandlet, og hvis man har fulgt litt med i Utropia eller på min blogg under kategorien ”Akademia”, ser man at jeg tydeligvis ikke er den eneste i mitt slag.

JHØ: Jeg har dessverre ikke rukket å lese blogginnleggene dine, jeg måtte nøye meg med hjemmesideinnholdet.

SML: Forståelig.

JHØ: Du hadde altså ikke lenger tro på universitetet etter denne karakterhendelsen, og følte at du måtte skrive en roman hvor du dømte universitetet nord og ned? Kan man si det så enkelt?

SML: Nja. Det er én faktor til. Jeg arbeidet som sagt på mastergraden, og etterpå hadde jeg tenkt meg videre til doktorgrad. Det er nemlig helt nødvendig for å ha den minste sjanse til å kunne arbeide fast ved et universitet. Før i tiden holdt det lenge med hovedfag, men det kan man bare glemme nå, i hvert fall dersom man holder på med et ”mindre anvendbart” fag som filosofi. Å ta doktorgrad etter mastergraden var derfor essensielt for min yrkesfremtid.

JHØ: Og det kunne du ikke gjøre på grunn av C’en du fikk på masteren?

SML: Nei, det var ikke derfor. Jeg fikk jo ikke C på mastergraden som sådan, men på en deleksamen. Det er tre deleksamener tilsammen, og på de to andre hadde jeg fått A. Senere på høsten tok jeg opp igjen det forulykkede emnet, og da fikk jeg A. Med tre A’er var det bare selve oppgaven som manglet. Men da hadde jeg allerede skrevet boken.

JHØ: Så hvorfor kunne du ikke bare legge boken til side, skrive masteroppgaven og gå videre til doktorgraden?

SML: Fordi regjeringen eller hvem det var, plutselig hadde bestemt at doktorgradsstipend ikke lenger skulle deles ut basert på individuelle prosjekter. De skulle kun gis til kandidater som ”passet inn” i eksisterende, gruppebaserte forskningsprosjekter. Man skulle strømlinjeforme doktorstipendiatene i effektiviseringens og samfunnsnyttens navn. Det sier seg selv at Nietzsche ikke har noen plass i en slik sosialdemokratisk mølje.

JHØ: Men du har ikke fullført mastergraden, du har ikke søkt om doktorgradsstipend, så du vet ikke sikkert?

SML: Nei, mirakler kunne jo skjedd. Men jeg var desillusjonert våren 2005. Så desillusjonert at jeg rett og slett måtte sette meg ned og skrive en roman. Jeg begynte langfredag.

JHØ: Nærmest poetisk ...

SML: Jeg brukte ikke mer enn tre måneder på førsteutkastet, som ville utgjort vel 600 boksider.

JHØ: Mitt inntrykk er at dette ikke først og fremst er en bok om dine nederlag ved universitetet. Jeg får mer følelsen av at dette er en sint, ung mann som føler seg misforstått, og som har funnet seg en favorittfilosof som han hegner om på alle bauger og kanter.

SML: Folks reaksjoner på boken gir meg av og til følelsen av at Herrer i åndenes rike er en Rorschach-test. Alle ser forskjellige ting i den. Men igjen, det gjelder sikkert de fleste eller alle bøker. Så hvis du ser en sint, ung mann, har du kanskje vært en selv?

JHØ: Det var jeg nok, men jeg innbiller meg at jeg var i tenårene da. Studietiden forløp relativt smertefritt.

SML: (Ler.) Ja, det er derfor du ikke synes boken handler om nederlag ved universitetet.

JHØ: Hehe. Kanskje det …

SML: Men for å svare litt mer inngående. Selvfølgelig er Christian Winther, hovedpersonen, en sint, ung mann. Han er sint fordi han føler at han sitter inne med svarene. Svarene med stor S. Han kan ikke vente med å komme seg i en eller annen akademisk maktposisjon, slik at han kan preke sin filosofi til de uopplyste massene. Samtidig vet han at han har mye å lære, og han er åpen for impulser fra andre, som professor Falck og den tidligere Nietzsche-studenten Gabriel Eliassen. Disse to fungerer som mentorer for Christian, på hver sin måte.

JHØ: Akkurat det forholdet mellom Christian og veilederen hans synes jeg er litt spesielt. Christian sier jo konsekvent ”professor Falck”, og Falck sier også ”herr Winther” titt og ofte, men på dagens universiteter går det meg bekjent kun på fornavn mellom ansatte og studenter. Noen ganger ventet jeg nærmest at personene skulle si ”De” til hverandre.

SML: Vel, det er jo ikke mange år siden det var slik. I Tyskland er det utenkelig å si ”du” til en person man ikke kjenner godt, i hvert fall dersom man har en viss klasse. I Norge er all formell tale utvannet, alt skal foregå på dialekt, og ingen skal bruke titler eller etternavn. Dette synes jeg er et tap, og derfor ville jeg ha en slik nærmest nostalgisk tone i min roman. Denne tonen understøtter også et annet av romanens ”budskap”, om jeg kan kalle det det, nemlig at universitetet er en avsondret del av samfunnet. Det er et helt lite minisamfunn med maktkamp, håp, skuffelse og prestisje, og den øvrige delen av befolkningen har ikke den minste anelse om hva som foregår der inne.

JHØ: Når du snakker om maktkamp på universitetet, var det ett kapittel som for meg tydeliggjorde et interessant motsetningsforhold. Nemlig mellom Emilie Nerbø og Christian Winther. Hun er den kvinnelige, fysisk svake stipendiaten som skriver om urfolksproblematikk, et kanskje typisk ”svakt” tema, og som sitter på makten til å avgjøre Christians eksamenskarakter. Han er den mannlige, fysisk sterke masterstudenten som skriver om Nietzsche, om ”det sterke”, og som er helt maktesløst prisgitt Emilies vilje.

SML: Ja, stemmer. Du tenker kanskje på den festen …

JHØ: Kapittel 21, ”Tuktelse”. Christian og Emilie flørter litt, og så utvikler det seg til en samtale om eksamensoppgaven hun skal sensurere. Christian tror hun skal gi ham en dårlig karakter, hvorpå han blir rasende og forlater kontoret hennes, bare for å bli oppringt av den masete lillebroren. Da blir han så sint at han går inn igjen og …

SML: Ja, det var et spennende kapittel å skrive. Det husker jeg. Jeg følte at det var et slags … eh, ”klimaks” akkurat der. Emilie representerer for Christian alt det han er imot på universitetet. Han betrakter henne som innkvotert, han synes ikke hun er spesielt filosofisk, og han synes urfolkstemaet hennes er latterlig. Dette er hva Norge vil ha, tenker han, dumme kvinner i maktposisjon. Men samtidig, og dette er jo det absurde i tilværelsen, blir han tiltrukket av henne. En kamerat av meg sammenlignet det med SS-offiserene som tok seg til rette med jødiske kvinner.

JHØ: Men vil du karakterisere det som en voldtekt? Det får jo ingen konsekvenser. Emilie virker bare litt irritert og brydd etterpå, som om Christian hadde sølt kaffe på kjolen hennes.

SML: Den kvinnelige manuskonsulenten mente det var en voldtekt, mens min mannlige redaktør mente at det ikke var det. Hva synes du?

JHØ: Vel, jeg oppfattet det ikke som voldtekt, men mer som … hva skal man si, sadomasochistisk sex?

SML: Kanskje. Selv tenkte jeg bare at dette var en naturlig forløsning for dem begge. Christian får hevdet sin styrke, og Emilie får bekreftet sin makt over Christian.

JHØ: Har kvinnen makt over en mann som bare ”tar” henne?

SML: Jeg vil vel ikke være så generaliserende, men i dette tilfellet med Christian og Emilie var det kanskje slik. Hun ville jo ha ham den kvelden, og han ville ha henne. Lidenskap er brutalt, men jeg tror det var herlig for dem begge. Utenfra ser det kanskje mer ensidig ut.

JHØ: Jeg synes siste setning i kapitlet var megetsigende. ”Om ikke Gud er død, er hun i hvert fall blitt grundig tuktet.”

SML: Nettopp. Det oppsummerer temmelig mye av kapitlet fra Christians perspektiv. Pluss den selvfølgelige allusjonen til Nietzsche. Emilie er Gud over Christians eksamenskarakter, hun bestemmer i så måte over hans fremtid på universitetet, og da Christian tok henne over skrivebordet, overvant han Gud. For en stakket stund.

JHØ: Han fikk jo A av henne til slutt.

SML: Ja, han fikk A. Men hadde hun uansett tenkt å gi ham den karakteren, eller var det hans maktdemonstrasjon som avgjorde saken? Se, det vet man ikke.

JHØ: På universitetet går studentene nærmest over lik for å få den rette bokstaven på vitnemålet. Det kan virke litt surrealistisk sett utenfra?

SML: Helt klart. Nå som jeg ikke har vært inne i universitetssystemet på snart tre år, har jeg fått et litt mer balansert syn på karakterer. Tror jeg. Men når du er inne i det, når du vet at du må ha toppkarakterer for å være sikret en yrkesfremtid, da er det virkelig et spørsmål om liv og død.

JHØ: Hva med andre ting? Ting som ikke kan måles i karakterer? Samarbeidsevner, en god prosjektbeskrivelse, et cetera?

SML: Det er også viktig på sine måter. Men karakterene er den mest åpenbare indikasjon på hvor du befinner deg i landskapet. Det er de som identifiserer deg, det førsteinntrykket du gir. Deretter kan du imponere de høye herrer med prosjektbeskrivelsen og samarbeidsevnene dine.

JHØ: De høye herrer, ja. Valget av tittel, Herrer i åndenes rike, er jo en smule påfallende. Man finner jo fort ut hvorfor. Det er denne studentervisen fra 1820, skrevet av den danske dikteren Christian Winther. Men var du aldri redd for at tittelen skulle virke avskrekkende?

SML: Ikke da. Opprinnelig var forresten tittelen Herrer vi er i åndenes rike, slik verset lyder i studentervisen. Men det var noen på forlaget som mente den var for lang og kronglete, så de foreslo en forkortet versjon, som jeg aksepterte. Tittelen er kanskje avskrekkende uansett, siden den gjør seg bruk av så store ord. Herrer og ånder er jo ikke akkurat hippe og progressive begreper man forbinder med en ung, fremadstormende forfatter som har partiboken i orden.

JHØ: En annen tittel var aldri aktuelt?

SML: Ikke etter at jeg oppdaget den studentervisen helt i begynnelsen av skriveprosessen. Alt falt på plass der. Og jeg synes tittelen henspeiler på den nostalgiske tonen i boken, denne søkenen etter en tidsalder da ting var enklere, da hierarkiene fortsatt bestod. Ja, det er litt som i Odd Børretzens ”Bellman”. Har du hørt den?

JHØ: Hm, litt usikker …

SML: Det er en lett ironisk sang om hvor velordnet og strukturert alt var i gamle dager. Barn hadde respekt for de voksne, og de voksne hadde respekt for verdier. Satan var ubarbert, Herren var snill. Munnene var rødere, de døde var dødere, det hvite var hvitere, og negrene var i Afrika.

JHØ: Hehe …

SML: Ironien ligger selvfølgelig i at vårt glansbilde av gamle dager umulig kan stemme overens med datidens virkelighet, noe Børretzen får frem gjennom sine åpenbare overdrivelser. Likevel er det sant at det var en annen verden, og kanskje har vi mennesker av i dag tapt noe som de hadde? Jeg tror i hvert fall det.

JHØ: Hva er det vi har tapt?

SML: Jeg har sans for den tiden da menn gikk med hatt og kvinner med skjørt, hvis det kan sies så overfladisk. Carl Barks, den kjente Donald-tegneren, uttalte i et intervju at han betraktet 1910 som den vestlige sivilisasjonens toppunkt. Etter det er det gått nedover med oss. Selvfølgelig ser jeg tydelige fordeler med vår egen tid. Damer ser lekre ut i bukser, og hatter har en tendens til å blåse avsted i vinden. Men det er fascinerende å tenke seg tilbake til gamle dager, naturligvis med den klare bevissthet om at ”gamle dager” en gang var ”vår moderne tid”, og at folk også den gangen klaget på manglende respekt for verdier og ønsket seg tilbake til enda eldre dager.

JHØ: At du og din hovedperson har en del fellestrekk, synes hevet over tvil. Christian snakker ofte om at den fremtiden han har sett for seg, går opp i røyk. Han sier om en kamerat: ”Jeg trodde Roffe var på min side, at vi skulle gå inn i fremtiden som våpenbrødre.” Og om eks-kjæresten: ”Min kjæreste Julie, som var min fremtid, min redning, men som forlot meg helt plutselig.” Nostalgien, fortiden, både den personlige og den historiske, synes å være sterkt tilstede gjennom hele romanen. Hverken du eller Christian er menn av fremtiden?

SML: Interessant poeng. Det er nok riktig at jeg er mer opptatt av fortid enn fremtid. Fremtiden er for meg en tåkete, uoversiktlig landevei; jeg aner ikke hvor jeg havner. Mens fortiden har struktur, den kan forstås, og man forstår stadig mer av den, jo mer man undersøker den. Samtidig er det umulig å vende tilbake til fortiden, den er langt borte og vil alltid romme en viss gåtefullhet. Men jeg har en konkret plan om å skrive en historisk roman som skal undersøke tidsånden rundt begynnelsen av 1900-tallet.

JHØ: En konkret plan? Er dette din neste roman?

SML: Nei. Opprinnelig var det det. Jeg fikk faktisk ideen i 2004, før jeg begynte på Herrer i åndenes rike. Men så er den blitt forskjøvet. Det blir muligens min tredje bok.

JHØ: Jeg vil gjerne vende tilbake til din andre og tredje bok ganske snart, så jeg noterer meg det nå. Foreløbig vil jeg holde meg til din første bok.

SML: Peis på.

JHØ: Kan det tenkes at nostalgien i Herrer i åndenes rike bunner i en slags manndomskrise? Vi lever jo i en feministisk tidsalder hvor menn blir trengt tilbake på mange fronter, hvor gutter er skoletapere, og så videre. I Utropias anmeldelse av din bok hevder den kvinnelige anmelderen, Siri Gaski, at romanen din er misogyn, noe som muligens henger sammen med dragningen mot fortidige samfunnsstrukturer. Er Herrer i åndenes rike en reaksjonær bok?

SML: Muligens på noen måter, men på andre måter vil jeg snarere kalle den progressiv. Kanskje ikke progressiv i venstreradikal betydning, men så synes jeg heller ikke venstresiden skal få ha monopol på begrepsbruken her.

JHØ: Hva er reaksjonært, og hva er progressivt, etter ditt syn?

SML: Vanskelig å svare på sånn helt uten videre. Men hvis jeg tenker litt på det … Jeg vil vel si at Christian har en aristokratisk oppfatning av universitetet som den ypperste institusjon, ja faktisk i en slik grad at han vil gjeninnføre et slags klassesamfunn. Det kan man vel trygt kalle reaksjonært tankegods, men jeg vil ikke si at det er negativt av den grunn. Progressiv er han i den forstand at han vil forandre samfunnet i Nietzsches ånd. Han vil ha noe nytt, han vil forbedre menneskeheten.

JHØ: Mange vil nok hevde at et nietzscheansk samfunn er reaksjonært, tror du ikke?

SML: Et nietzscheansk samfunn har neppe funnes i moderne tid, og jeg har ingen gjennomtenkt idé om hvordan et slikt samfunn skulle arte seg. Nietzsches filosofi rommer ingen statsteori. Det vil bli nødvendig å tenke videre, men dette er ikke noe jeg personlig er så opptatt av lenger.

JHØ: Men uansett kalte anmelderen i Utropia din bok ”misogyn”.

SML: Det stemmer.

JHØ: I dagens politiske klima er jo det en drepende merkelapp å få klistret på jakken. Synes du det er vanskelig å skulle forsvare seg i møte med slike anklager?

SML: Nå sa hun vel aldri at jeg er misogyn …

JHØ: Nei, men ligger ikke det i kortene?

SML: Muligens gjør det det, men jeg forholdt meg til de spørsmålene hun stilte, ikke til de spørsmålene som eventuelt lå mellom linjene. Men du har jo rett. Det er ikke lett. Jeg har kanskje gammeldagse holdninger til både det ene og det andre, og disse nedfeller seg nødvendigvis i det jeg skriver. Og hvis det da dukker opp en person som er kvinne, same, venstreradikal … vel, da må det turneres på et vis.

JHØ: Ditt svar gjør vel nettopp det, turnerer spørsmålet ved å sette flere aspekter ved romanen opp mot hverandre. Emilie Nerbø er en tøff kvinneskikkelse, men Christian betrakter henne som et intellektuelt null, og Trond Hovde er en mannlig ansatt med et positivt syn på kvotering, og Christian er uenig med ham, men respekterer ham likevel. Du kunne jo eventuelt bare sagt rett ut at romanen er misogyn, og at du er fornøyd med det?

SML: Men det ville ikke vært riktig. Jeg hadde ingen intensjon å skrive kvinnefiendtlig litteratur. Det var ingen forestilling i mitt hode som tilsa at dette var en misogyn roman, ikke før Siri Gaski nevnte det på intervjuet. Men om hun og andre synes den er misogyn, så er det også greit for meg. Jeg fikk forøvrig et brev fra en kvinne som er relativt kjent i den norske offentligheten. Hun er opprinnelig fra Kina og hadde begynt på min roman, men skrev at hun fikk problemer med å lese videre da Christian Winther kom med noen generaliserende uttalelser om innvandrere. Hva gjør jeg i slike situasjoner? Jeg kan jo ikke benekte det som står der, men jeg kan selvfølgelig mobilisere min litteraturvitenskapelige tyngde og poengtere at hovedpersonen kan ha meninger forfatteren ikke står for. Den tror jeg det er få som faller for. Alle ser ut til å sette likhetstegn mellom Christian og meg. Så til syvende og sist svarer jeg på anklager så ærlig jeg makter. Folk får tåle det eller la være.

JHØ: I intervjuet skriver Gaski: ”Det er i forbindelse med en av disse hallusinasjoner at Landgaard må gi meg rett i at boka hans kanskje er noe misogyn, all den tid han har skrevet de fleste kvinneskikkelsene inn i den noe utdaterte hore/madonna-dikotomien.” Hallusinasjonen hun tenker på, er vel denne med Camilla Cater?

SML: Hm, der Christian tenker tilbake til sommeren 1997?

JHØ: Det var det jeg resonnerte meg frem til etter å ha lest boken.

SML: Ja, han fikk et sånt nostalgistikk der. Han tenkte tilbake på barndomsvenninnen Camilla, som var perfekt fordi hun var uskyldig, og som han senere kom til å hate da hun hadde debutert seksuelt like før hun flyttet til Tromsø for at de skulle bli et par.

JHØ: Hun nevnes ikke så mye i boken, men jeg forstod det slik at de ble et par?

SML: Det ble de, og de var sammen en stund, inntil Christian ikke klarte mer. De var jo ikke ordentlig sammen da hun debuterte med en annen, men de kjente hverandre, og det var meningen at de skulle bli sammen for alvor så snart hun flyttet til Tromsø. Det at hun ikke lenger var jomfru da hun kom til byen, at hun ikke hadde spart seg, slik han hadde gjort, det var et svik han ikke klarte å bære. Men er det misogyni av den grunn?

JHØ: Ideen om at kvinner kan ligge med hvem de vil, er relativt akseptert i den moderne Vesten. At en kvinne er madonna når hun er jomfru, og hore når hun ikke er det, kan vel trygt betegnes som en gammeldags oppfatning.

SML: Ja, men er den mindre sann av den grunn? Jeg mener, hvis menn tenker slik, er det utelukkende fordi vi lever i et mannsdominert, kvinnefiendtlig samfunn som oppdrar gutter til å bli sjåvinister? Og selv om det er derfor, betyr det at alle disse mennene bør gå og henge seg? Noen ganger kan det virke som om dette er den gjengse oppfatning i enkelte feministiske leire.

JHØ: ”Menn vil være den første, kvinner vil huske den første.”

SML: Ja, kvinner er så sensitive, sies det. Men det er pokker meg menn også.

JHØ: Som jeg var inne på litt tidligere, synes det å være en utbredt oppfatning at dette er en selvbiografisk roman. Og ikke bare er Christian Winther en viss utgave av deg, men du har befolket boken med reelle personer fra universitetet. Jevnt over har du benektet dette. Du har kun innrømmet at det er trekk av virkelige personer i dine karakterer, og at Christian Winther representerer visse sider ved deg selv. Men var det noe du sa for ikke å skape bråk, eller mente du det virkelig?

SML: Vel …

For første gang i løpet av intervjuet blir Landgaard stille. Han folder hendene under haken og kikker ned i bordplaten med et underfundig smil om leppene. Det virker som om han vurderer om han skal være sannferdig eller ikke.

SML: Noen av mine venner brukte jeg nesten uforandret i romanen, bortsett fra at jeg gjerne satte dem inn i scener som var fri fantasi. Et par av dem tok det ille opp. Andre syntes bare det var morsomt. På universitetet brukte jeg en miks-og-triks-metode. Noen personer var helt oppdiktet, andre var delvis oppdiktet, noen var seg selv temmelig lik. Det var ikke alle lesere som lot seg lure av at én professor var blitt dobbelt så stor, eller av at en annen hadde skiftet hårfarve. Men intensjonen bak det hele var aldri å drite ut noen.

JHØ: Nå?

SML: Vel, nesten ingen. Men universitetet, det miljøet jeg studerte i, var i seg selv så farverikt, befolket av så mange originale og fascinerende personer. Hvorfor skulle jeg bruke energi på å gjøre alle helt annerledes? Dét ville blitt et svik mot temaet, føler jeg.

Jeg vil bryte inn her, men jeg ser at Landgaard har mer på hjertet. Han lener seg godt bakover og ser ut i luften.

SML: For tenk på dette … Kjærbrygga, hvor Institutt for filosofi holdt til mellom 1994 og 2005, huser nå noe helt annet. Instituttet på Kjærbrygga er borte, men i min roman er det blitt foreviget. De personene jeg beskriver, er blitt foreviget. Om hundre år, når vi alle er borte, vil folk fremdeles kunne åpne Herrer i åndenes rike og lese hvordan det var å studere filosofi i Tromsø ved begynnelsen av det 21. århundre. Dét synes jeg er noe av det mest fascinerende med litteratur.

JHØ: Det kan jeg si meg enig i. Omtrent som Dublin 16. juni 1904 er blitt foreviget av James Joyce i Ulysses.

SML: Ikke sant. Kunst, religion, vitenskap – alt handler vel i stor grad om å trosse forgjengeligheten ved den menneskelige eksistens.

JHØ: Jeg hadde egentlig tenkt å begynne intervjuet med å snakke om baksideteksten til din roman, men så falt det seg plutselig naturlig å begynne med noe annet. Baksideteksten lyder som følger:

Høsten 2003 vender Christian Winther tilbake til Tromsø etter flere år i Bergen, og han har planen klar. Etter masterstudiet skal han skrive Norges første doktoravhandling i filosofi om den tyske tenkeren Friedrich Nietzsche, som med sine omstridte skrifter utfordret århundrelange oppfatninger om moral og sannhet i Vesten.

Samme høst innføres Kvalitetsreformen ved landets universiteter, og når forskningen underkastes både staten og markedets behov, har ikke Nietzsches fundamentalkritikk lenger noen plass i solen. Christian mener at det er filosofien som må bestemme politikken, ikke omvendt. Han prøver derfor å mobilisere studentene, som i hans øyne er ”Herrer i åndenes rike”, til kamp mot det voksende byråkratiet som truer den akademiske friheten.

Men som selverklært nietzscheaner har Christian mange kamper å utkjempe, også utenfor universitetet. Han konfronteres med konsekvensene av sin filosofi når han forfører sin beste venns kjæreste, og han innser at hans nihilisme og svakhetsforakt truer forholdet til alle rundt ham, ikke minst til hans yngre bror, Arne.

Etterhvert som konfliktene tilspisses, bygger det seg opp mot en tragedie, og Christian må uvegerlig spørre seg: Er det mulig å bli et overmenneske og samtidig bevare sin menneskelighet?

I sin debutroman tegner Stian M. Landgaard, født 1978, et mangslungent bilde av sin samtid og sin generasjon. Det er en tid hvor den oppvoksende slekt føler seg stadig mer distansert fra fordums idealer, hvor resignasjonen hersker, men hvor et oppgjør med det bestående samfunn synes uunngåelig. I pakt med sitt stoff veksler romanen mellom satire, humor og dypt eksistensielt alvor.

SML: Redaktøren min foreslo den siste setningen. Ellers er det mine ord.

JHØ: Baksideteksten er minst like intrikat som boken.

SML: (Ler.) Ja, jeg hadde garantert skrevet den annerledes i dag. Dette var jo en tid da jeg trodde dette skulle bli en studentroman par excellence. Altså en bok som studenter ved alle fire universitetene i landet – er det blitt syv nå, det er visst det – ville lese og diskutere. Baksideteksten er derfor skrevet som en henvendelse til dem. Se her, dette handler om oss, studentene som nå får vår akademiske frihet truet. Den var veldig polemisk, veldig tidsriktig, kanskje for mye av begge deler. Boken fremstår nærmest som et debattinnlegg, og de fleste studenter og universitetsansatte som fattet interesse for den, gjorde det fordi de oppfattet den som en tendensroman.

JHØ: Og det er den ikke?

SML: Delvis er den en tendensroman, men bare delvis. Som tidligere nevnt, en Rorschach-test.

JHØ: Romanen din tok ikke av blant studentene i landet?

SML: Nei, ikke det jeg vet. Før den ble utgitt, var det mange som meldte sin interesse. Universitas, studentavisen i Oslo, ville lage et oppslag, og noen som var tilknyttet Universitetet i Bergen, ville ha meg dit for opplesning. Dette var ting som ble antydet til forlaget, og som ble formidlet til meg, men til syvende og sist ble det ingenting av det. Det var hovedsakelig det nordnorske litteraturmiljøet, deriblant Ordkalotten, som tok seg av meg. Men også Bokklubben Nye Bøker fattet interesse og inviterte meg til Bok i Sentrum. Jeg tror rett og slett ikke boken var hipp nok, moderne nok, korrekt nok til å fenge studentmassen.

JHØ: Nietzsche, da? Er ikke han hipp og moderne, om enn ikke korrekt?

SML: Jeg har en kamerat som er glødende opptatt av Elvis. Han er så innlullet i sin Elvis-verden at han tror alt handler om Elvis. Når han ser en ny trend i musikken, en ny trend i moten, hva som helst, så tror han dette er noe som stammer fra Elvis. På samme måte er det fullt mulig at jeg har gått meg bort i Nietzsche, at jeg har tenkt noe sånt som: Nietzsche er den viktigste filosofen i menneskehetens historie, og Nietzsche er alltid aktuell, alltid hipp, alltid moderne.

JHØ: Men selvfølgelig aldri korrekt.

SML: Nettopp, men korrekthet er noe jeg fnyser av uansett. De som føler at livet handler om å være korrekt, enten man skal kalle det politisk korrekt eller noe annet, vil aldri komme skikkelig overens med meg.

JHØ: Ukorrektheten blir ikke bare en påstand, da? Noe man brisker seg med rundt cafébordene, før man går hjem til kone, barn, Volvo og huslån?

SML: Jo, det er noe i det. Talk the talk versus walk the walk. Men Christian Winther er ikke slik, i motsetning til for eksempel kameraten Roffe. Og siden Roffe er basert på en god venn av meg, må jeg passe meg litt nå. Men noe av det jeg har forsøkt å illustrere i boken, er at Christian i utgangspunktet trodde han og Roffe var av samme slag, at de skulle marsjere sammen i den nietzscheanske flaggborgen, noe som etterhvert viser seg å være helt forkjært. Roffe debatterer gjerne mulige perspektiver, som at svakhetsdyrkelse og kristendom må bekjempes, men han går ikke etterpå hjem og oppdrar sin datter i herremoralens ånd. Når Christian innser dette, føler han seg en tanke sveket, men forstår vel etterhvert at Roffe er en ganske annen type enn ham selv. Roffe har funnet sin lykke i familien, i samboer og barn. Christian vil være fri for alle faste forbindelser, slik at han kan kjøre sitt individualistiske løp i ro og mak.

JHØ: Det fine med Roffe er vel at han fungerer som et korrektiv til Christian …

SML: Nemlig. Han sier jo selv at Christian trenger svakheten, trenger de kristne, trenger en verden som rommer alle disse tingene han misliker, slik at han har noe å bryne seg på. Dette er noe Christian begynner å forstå mot slutten av romanen, når han med geniun glede betrakter den vesle kjernefamilien, Roffe, samboeren og datteren, der de tusler gjennom byen. ”For det er slike som dem som uavlatelig holder fortet og redder verden fra dens daglige undergang.”

JHØ: I baksideteksten er Christians ”beste venn” nevnt. Det er åpenbart ikke Roffe, men Richard det er snakk om. Likevel synes det som om Roffe og Christian står hverandre mye nærmere.

SML: Jo. Richard og Christian har vært nære venner tidligere, men på grunn av filosofiske uoverensstemmelser har de drevet fra hverandre. Mye har sannsynligvis også skjedd i løpet av de årene Christian har bodd utenbys. Det virket vel bare mest dramatisk å skrive at han forførte ”sin beste venns kjæreste”.

JHØ: For å holde oss til baksideteksten en stund til … Der nevnes også Arne, Christians lillebror. Dette er en spesiell figur, må jeg si. Veldig tragisk, både i væremåte og skjebne.

SML: Ja, jeg har heldigvis ingen lillebror selv. Jeg har derimot en lillesøster, og ettersom jeg brukte en lillebror i romanen, håpet jeg at identifikasjonen ikke skulle bli for sterk. Den ble dessverre det likevel. Min egen familie reagerte på fremstillingen.

JHØ: Så de var overbevist om at det var et én-til-én-forhold mellom romanpersoner og virkelige personer?

SML: På overflaten er det jo en del likheter, og det er dem man henger seg opp i. Det er mye som er forskjellig også, men det overser man gjerne når man leser en bok for å finne ut om man er der. En jeg kjenner ved Institutt for filosofi, fortalte meg kort etter utgivelsen at det satt folk rundt på kontorene og bladde febrilsk gjennom boken min for å finne seg selv. Noen ganger fant de hovedsakelig det de selv la inn i teksten.

JHØ: Fortell.

SML: Tja, en professor mente at jeg hadde skrevet inn en av hans tidligere studenter, men jeg hadde sant å si ikke tenkt på denne studenten overhodet da jeg skrev scenen. Hvis jeg husker rett, var det denne prøveforelesningen som går helt skeis. Ellers hørte jeg om en kvinne som trodde hun var Emilie Nerbø, og som var rasende fordi ”jeg” hadde ”voldtatt” ”henne”. Og nå håper jeg du bruker anførselstegn på ”jeg”, ”voldtatt” og ”henne”, for jeg mente å utheve alle tre ordene. Det er jo en trippel misforståelse her.

JHØ: Det skal jeg gjøre. Fascinerende anekdoter, forøvrig.

SML: Men hva snakket vi om? Var det Arne?

JHØ: Jo. Hva var hans funksjon? Hvordan oppstod han?

SML: Min familie tror nok at jeg tok ham med fordi jeg har en lillesøster i virkeligheten, men faktum er at jeg hadde skrevet en god stund på romanen med Christian som enebarn. Plutselig en dag jeg gikk hjem fra butikken, slo det meg: Hva om han har en lillebror? En han både elsker og forakter? Elsker fordi det er hans bror, forakter fordi broren er så svak og hjelpeløs. Jeg tenkte at dette måtte være den perfekte utfordring til Christians nietzscheanske tankesett.

JHØ: Derav spørsmålet: Er det mulig å bli et overmenneske og samtidig bevare sin menneskelighet?

SML: Det kan du godt si. Det er den ultimate utfordring. Jeg tror man må bevare sin menneskelighet for å kunne forstå menneskerasen. Et overmenneske uten menneskelighet er som en robot. Da er man dypest sett ubrukelig som menneskehetens ledestjerne.

JHØ: Lykkes Christian med dette? Å bli et overmenneske med menneskelighet?

SML: Ikke helt. Han bevarer sin menneskelighet, men han blir intet overmenneske.

JHØ: Betyr det at det ikke er mulig?

Landgaard smiler plutselig. Han holder smilet en stund før han svarer.

SML: Kanskje ikke. Kanskje er det ikke mulig. Da jeg påbegynte romanen, var min idé å vise hvordan et menneske blir et overmenneske. Christian skulle klare det. Men så kom ideen om lillebroren, og det viste seg etterhvert at det ble vanskeligere og vanskeligere å bare gi faen i alt. Kanskje det var forfatteren det skortet på.

JHØ: Et overmenneske er altså en som gir faen i alt?

SML: Han er i hvert fall en person som ikke lar seg styre av dårlig samvittighet. Christian ruger på masse dårlig samvittighet. I så måte er Richard en mer hensynsløs person, han har ikke så mye samvittighet som Christian, men er til gjengjeld plaget av ressentiment så det holder.

JHØ: Ressentiment er et begrep fra fransk, og jeg har forstått at Nietzsche bruker det en del. Kan du kort si hva det betyr?

SML: Samme ord som resentment på engelsk, at man bærer nag mot noe eller noen, og at man ikke klarer å uttrykke det i ord og handling. Det er dette som ifølge Nietzsche kjennetegner de svakes forakt mot de sterke. De svake hater de sterke, men deres underlegenhet forhindrer dem i å uttrykke hatet. Derfor vokser det innvendig og blir forherdet, noe som fører til enda mer hat. Dette er jødedommens og kristendommens arnested, ifølge Nietzsche.

JHØ: Interessant at du sier ”ifølge Nietzsche” flere ganger. Christian Winther ville vel bare ha sagt: Slik er det. Tør man våge påstanden at Herrer i åndenes rike var en sint, ung forfatters utfall mot verden, og at han nå har vendt tilbake til folden med fred i sinne?

SML: (Ler.) Treffende formulert!

JHØ: Det var mange fiffige sentenser som bare datt ned i meg mens jeg forberedte intervjuet. Jeg er glad for å få brukt i hvert fall noen av dem.

SML: På én måte skal jeg gi deg rett i påstanden. Da jeg hadde skrevet av meg mine ideer, mine dilemmaer, mitt sinne, alt det der, så var jeg liksom renset. Jeg hadde fått min oppreisning, på sett og vis. Jeg hadde satt en støkk i noen hver, i folk som trodde jeg var en mye hyggeligere person. For det er klart, man kommer ikke unna at uansett hvor lite en forfatter vil identifisere seg med sine karakterer, så er de alle inni ham, for det er han som har skapt dem. Men dette betyr ikke at jeg bare ville provosere. For meg var Christians nietzscheanske ideer reelle nok.

JHØ: Men ikke mer?

SML: Joda. Men jeg mistenker meg selv for å være en idékameleon. Jeg kan være interessert i alle mulige verdensanskuelser, gå dypt inn i dem og presentere dem med innlevelse. Ingen mistenker vel Bruno Ganz for å være nazist, selv om han gjorde en fantastisk tolkning av Adolf Hitler i Der Untergang. Nietzscheaner er jeg nok fremdeles, på den måten at jeg gjerne griper til Nietzsche for å forklare ulike fenomener. Men hvis jeg holder på med et annet prosjekt, går jeg så dypt inn i verdensanskuelsene som rommes i dét prosjektet, at de blir mine egne, i hvert fall på et visst plan.

JHØ: Med prosjekt mener du vel litterært prosjekt?

SML: Ja. Eller filosofisk. Både da jeg skrev masteroppgave om Nietzsche og Herrer i åndenes rike, levde jeg dypt inni den nietzscheanske verdensanskuelsen. Sannsynligvis forstod jeg mer av den da enn jeg gjør nå. Den har jo ikke vært mitt foretrukne arbeidssted de siste par årene.

JHØ: Da må jeg nesten spørre hvor du isteden har arbeidet.

SML: Hovedsakelig i bokhandel. Jeg er blitt en selger av rang. Skal det være en bok om sentralnervesystemet? Jeg kan anbefale Brodal.

JHØ: Hehe …

SML: Åja, du mente litterært? Ja, da må jeg først anføre at jeg synes det er vanskelig å snakke om mine egne bøker. Nærmest pinlig.

JHØ: Det skulle man ikke tro!

SML: Herrer i åndenes rike er noe annet. Jeg var ung og uerfaren da jeg debuterte i 2006. Jeg trodde jeg skrev litteratur som skulle ta Norge med storm. En gjespverdig klisjé, men slik var det. Jeg var som denne Elvis-fanatikeren jeg nevnte i sted. Selvfølgelig er alle opptatt av Nietzsche. Selvfølgelig vil hver eneste student med et snev av interesse for universitetets fremtid kjøpe min bok.

JHØ: Hva er annerledes nå?

SML: Jeg er blitt bevisst på at litteratur, selv min litteratur, er et utrolig smalt fenomen. Folk vil jo ikke ha disse rare debutantene de nesten ikke har hørt om. Nei, de vil ha Anne Holts siste, Jo Nesbøs siste, Anne B. Ragdes siste. Det er vel forståelig. De vet hva de får. Og i våre dager skal jo litteratur være eskapisme. Eskapismen rendyrkes. Og hvorfor? Jo, fordi hverdagen er så stressende, så slitsom, man har ungene som skal til skolen, så er jobben et ork, og hjemme er det kaos, middagen skal slukes, ungene skal på fotballtrening, og så dumper man ned foran TV’en og puster ut. Og senere setter man seg kanskje ned, de få som orker det, med en god bok for å koble av. Ser du for deg den utslitte småbarnsmoren og den karrieretyngede familiefaren ta frem Herrer i åndenes rike? Nei, ingenting er bedre enn å lese om unge jenter som blir funnet voldtatt og drept, samme dag som en serbisk krigsforbryter har rømt fra fengselet.

JHØ: Den serbiske krigsforbryteren er også en del av historien?

SML: Jada. Det er litt komisk hvordan disse krimromanene nesten alltid setter opp flere tilsynelatende isolerte hendelser som naturligvis har en sammenheng som den alkoholiserte detektiven må finne ut av for å kunne løse gåten. Det er noen som har sagt til meg nettopp det, de har ikke den roen og tiden som skal til for å lese min roman, så de holder seg til lett underholdning. Slik er det bare. Jeg synes det er synd at det er slik, men slik er det. Da jeg etterhvert oppdaget at det forholdt seg slik, syntes jeg det ble vanskelig å snakke om min egen bok til potensielle lesere og kjøpere. Jeg jobber i bokhandel, ikke sant. Min bok står der. Mange tok den opp og kikket på den da den var ny. Jeg forsøkte å oppmuntre dem til å kjøpe den, sa at jeg var forfatteren, fristet med at de ville få den signert. Som regel nikket de bare, smilte litt beskjemmet og satte boken på plass. Etterhvert skjønte jeg at dette var feil metode. Og jeg innså hvor vanskelig det er å lure folk til å bruke 329 kroner på en skjønnlitterær bok av en forfatter de aldri har hørt om, selv om han står rett foran dem. Ja, til deg snakker jeg om boken, men det er fordi du allerede har lest den, du kjenner den, du er interessert. Jeg vet at du er interessert. Det er noe helt annet.

JHØ: Jeg er også interessert i fremtidige prosjekter. Hva blir det neste vi får lese fra Stian M. Landgaards hånd?

SML: Herregud, hver gang jeg leser forfatterintervjuer, synes jeg forfatterne er så gresselig flinke. Det kommer bestandig en strøm av ord som gir en spennende og informativ redegjørelse for hva neste bok handler om.

JHØ: Det er fordi alle intervjuer er redigert. Jeg tar jo ikke med alle dine nølinger, uferdige setninger og klossete formuleringer. Jeg renskriver det du sier, slik at budskapet fremstår tydeligst mulig for leserne. Så du kan bare slappe av og la skravla gå.

SML: Ja, OK. Hvis det er sånn du vil ha det, så. Jeg skriver på en bok som heter Det absolutte nullpunkt. Charlotte Marx er fjorten år når hun får vite at faren hennes er blitt myrdet … nei, faen, det høres jo ut som en krimroman!

JHØ: Her kommer det frem!

SML: Ja, jeg kan ikke skjule det lenger. Jeg vil helst skrive en krimroman og tjene uhorvelig med penger. Problemet er at jeg har for mye dum stolthet i meg. Jeg må liksom være ”seriøs” forfatter.

JHØ: Hehe …

SML: Jeg prøver igjen. Charlotte Marx er fjorten år når hun får vite at faren hennes er blitt myrdet. Han var toppforsker på Kryonor, et firma som fryser ned og bevarer døde mennesker i håp om at de en gang skal kunne vekkes til live. Ved siden av denne teknologiske optimismen står også den mektige katolske kirke, som er sterkt kritisk til praksisen, samt nihilismen som truer det moderne mennesket med fortvilelse og undergang. I voksen alder vil Charlotte finne ut om faren virkelig ble myrdet, eller om det var noe langt mer uhyggelig som skjedde.

JHØ: Den må du ha øvd på.

SML: Jeg er ikke fornøyd med den. Hvis det der ender opp som baksidetekst …

JHØ: Nå er det selvfølgelig altfor tidlig å snakke om en roman som ikke er ferdig, men jeg lukter umiddelbart en tidstypisk antikatolsk grunnholdning. Spesielt med tanke på hva din forrige bok hadde å si om kristendommen.

SML: Jeg brukte et begrep om meg selv tidligere. Idékameleon. Og jeg tror det har gjort seg gjeldende i arbeidet med denne romanen.

JHØ: Så du er ikke ute etter å ”ta” katolisismen?

SML: Nei. Jeg er ute etter å utforske og bruke den. Jeg synes katolisismen er den mest spennende av alle religiøse retninger.

JHØ: Dette fra forfatteren bak en totalt antikristen roman?

SML: Husk, du leste Herrer for kort tid siden. Det er over tre år siden jeg skrev den. Hadde du kommet til meg rundt utgivelsen, hadde jeg sikkert gitt andre svar.

JHØ: Min hypotese er at de ikke ville vært like ærlige.

SML: Det vet du sikkert bedre enn meg. Jeg er bare en skarve forfatter her.

JHØ: Da vil jeg gjerne snakke litt om din tredje roman, som jeg noterte meg i sted. Der ville du undersøke tidsånden rundt begynnelsen av 1900-tallet. Er dette en filosofisk roman, eller holder du deg til religion nå?

SML: Jeg tviler på at jeg vil ta for meg religion i noen utstrakt grad, kanskje bortsett fra at religion spilte en større rolle i menigmanns liv den gangen enn nå. Denne romanen blir vel snarere idéhistorisk.

JHØ: Idéhistorisk, men ikke filosofisk?

SML: Nei, forskjellen er vel at en filosofisk roman stiller seg spørsmål den forsøker å besvare. Hva er godt? Hva er sant? Hva er skjønt? Mens en idéhistorisk roman i større grad undersøker hva folk der og da betraktet som godt, sant og skjønt.

JHØ: Nå som du har øvd på å fortelle om din neste roman, vil du kanskje gi en liten pekepinn på hva vi kan forvente oss i den tredje?

SML: Hehe. Ja, jeg synes faktisk det er enklere å snakke om denne. En gutt ved navn Julian Dahl vokser opp i Tromsø på slutten av 1800-tallet. Han reiser til Syd-Afrika under boerkrigen og kommer tilbake etter århundreskiftet med et stort arr på kinnet.

JHØ: Det må jeg si! Så du vender tilbake til dine røtter, altså til denne byen vi nå befinner oss i. Jeg må nesten spørre om det er noen historiske forbindelseslinjer til Herrer i åndenes rike.

SML: Det spørsmålet likte jeg, selv om jeg ikke vet om jeg skal avsløre så mye …

JHØ: Kom igjen. Ingen husker dette intervjuet når boken foreligger.

SML: OK, da. Kan vel si at jeg ikke kunne motstå fristelsen til å trekke noen linjer her og der. En historisk person som dukker opp i begge romanene, er filosofen Peter Wessel Zapffe. Han sitter på sin fars fang som toåring når Julian Dahl kommer tilbake til Tromsø i 1901, og i Herrer fortelles det flere historier om ham, som da han slo opp telt og tente bål inne på hybelen i Oslo. Jeg har vel også plassert en lærer ved navn Marcus Winther på latinskolen …

JHØ: Oldefaren til Christian?

SML: Tippoldefaren, faktisk. Men samtidig vet jeg jo at disse forbindelseslinjene ikke betyr noe for bøkenes litterære kvalitet, og at det slett ikke er uvanlig at forfattere plasserer sine karakterer i flere bøker. Det er bare en gøyal lek i eget univers.

JHØ: Jeg hadde tenkt å kalle dette intervjuet ”Nordnorske tilstander”, som en allusjon til Amerikanske tilstander, disse tretten intervjuene med amerikanske forfattere som kom ut i bokform tidligere i høst. I et av intervjuene spør Henrik Langeland Cynthia Ozick om hun vil bli forstått og lest som en jødisk forfatter. Hun svarer at selv om hun fundamentalt sett er jødisk, er hun skeptisk til merkelappen ”jødisk forfatter”. På samme måte har Cathrine Krøger i Dagbladet ertet på seg en hel hærskare ved å kalle den og den boken ”kvinnelitteratur”. Hva synes du om å bli klassifisert som en ”nordnorsk forfatter”?

SML: Jeg liker det ikke.

JHØ: Neivel? Men du er nordnorsk?

SML: Jada, født og oppvokst i Tromsø, minus fire svært viktige år i Bergen i begynnelsen av 20-årene. Nei, jeg har ingen problemer med å kalle meg nordlending, eller tromsøværing, eller ”mann fra Nord-Norge”, eller sogar ”forfatter fra Nord-Norge”. Men ”nordnorsk forfatter” bærer i seg konnotasjoner jeg ikke er begeistret for. Folk må jo selvfølgelig få lov til å kalle meg nordnorsk forfatter så mye de vil, for rent begrepsmessig er det jo sant. Men konnotasjonene slipper man ikke unna, og mitt inntrykk av en nordnorsk forfatter er en som skriver på dialekt, skriver om samer og fiskerbønder, er politisk radikal, opptatt av distriktspolitikk … ja, jeg roter meg vel bort nå. For meg er den fremste nordnorske forfatteren Arthur Arntzen. En fremragende fyr på sin måte. Jeg digger Oluf. Men dette er ikke meg. Det er ikke mitt prosjekt. Nordlendingene har ikke filosofer, de har flirosofer.

JHØ: Flirosofer?

SML: Ja, Arthur Arntzen ble utnevnt til flirosof ved Universitetet i Tromsø for en del år siden. Det er bare å google ordet. Men det jeg ville si, jeg har vokst opp med en god del morsomme mennesker rundt meg. De kan fortelle utrolig gode historier, man kan le seg fillete når man hører dem. Dette har sin verdi, synes jeg. Men det er ikke dit jeg orienterer meg i litteraturen og filosofien.

JHØ: Norsk forfatter, da? Det kan du leve med?

SML: Det er mer nøytralt i mine ører. En ren nasjonalitetsbetegnelse.

JHØ: Jeg skal nå stille et spørsmål som er obligatorisk når man intervjuer etablerte forfattere. Jeg har hatt det på papiret lenge her, men har ikke klart å passe det inn før. Altså: Hvordan arbeider du? Hvilke rutiner har du?

SML: Må jeg svare på det?

JHØ: Ja.

SML: Huff, jaja. Sannheten er at jeg blir deprimert når jeg leser hvordan forfattere flest jobber. Alltid dette ”opp tidlig hver dag, skriver i fire timer, går tur med hunden, bearbeider tidligere skrevet materiale etter lunch”, og så videre. Det sier seg selv at det må bli noen sider etterhvert. Det er overhodet ikke sånn jeg arbeider.

JHØ: Nå er jeg spent.

SML: Jeg har vanskelig for å skrive når jeg ikke er inspirert. Og inspirasjonen er uforutsigbar. Det kan gå flere dager eller uker hvor jeg ikke har lyst til å skrive i det hele tatt. Ofte har jeg en dødtid på sommeren. Dessuten sover jeg ikke regelmessig. Jeg har aldri hatt fast døgnrytme. Så jeg skriver like ofte om natten som om dagen, selv om jeg nok foretrekker natten, når alt er stille.

JHØ: Men din debutbok ble jo gjort radig unna. Hvordan forklarer du det?

SML: Ja, det er merkelig. Det har aldri vært slik, hverken før eller siden. Det var nok en raptus som trosset mine sedvanlige rutiner, eller antirutiner. Men det må sies at jeg hadde studielån den våren, og jeg jobbet langt mindre i bokhandel da enn nå. Det var mye mer tid til å konsentrere seg, til å holde de lange linjene ved like gjennom flere dager med kontinuerlig skrivning. Det er noe jeg savner nå. Men det kommer en dag …

JHØ: Vi nærmer oss slutten på dette intervjuet. Før vi takker for oss, har jeg lyst til å se litt nærmere på mottagelsen av Herrer i åndenes rike. Takket være din hjemmeside var det lett å oppspore anmeldelsene. Og vi har allerede vært inne på Utropias anmeldelse, som kalte den ”misogyn, men god”. Du fikk også en fin anmeldelse i Aftenposten, som kaller den ”en ærlig, direkte og ambisiøs debutroman”.

SML: Den i Aftenposten var den mest positive av alle, og den går nok grundigst til verks i å analysere romanen. Jeg var meget fornøyd med Jan Verner-Carlssons anmeldelse.

JHØ: Verre stod det til i Dagsavisen, Dagbladet, Bergens Tidende og din egen lokalavis Nordlys.

SML: Den i Dagbladet var da ikke så ille, om jeg minnes rett. Min redaktør gratulerte meg nærmest med anmeldelsen. Den rommet riktignok en del kritikk, selv om jeg synes den var litt for overfladisk. Da foretrekker jeg faktisk den enda mer kritiske anmeldelsen jeg fikk i Nordlys.

JHØ: Du husker innholdet i anmeldelsene fortsatt?

SML: Sånn halvveis. Jeg husker at han i Nordlys var litt grundigere i behandlingen av romanens innhold enn Krøger i Dagbladet.

JHØ: Tore Høgås skriver i Nordlys om Christian Winther: ”Til filosof å være er han usedvanlig lite flink til å stille spørsmål, spesielt ved den nietzscheanske overmenneskeideologien han forfekter. Disse prinsippene er hans bibel, han oppfører seg som en drittsekk mot de fleste, og lar seg ikke affisere nevneverdig av følger som utroskap, knivstikking, og til og med død. Riktignok tar han til tårene mot slutten av boka. Men har det egentlig skjedd noe her?” Kommentar til det?

SML: Før jeg svarer på det, vil jeg understreke at jeg som forfatter ikke betrakter Herrer i åndenes rike som mitt private domene. I og med at jeg valgte å utgi boken, valgte jeg også å åpne den for alle mulige tolkninger, og hvis noen tolker ting på en måte jeg ikke kunne drømme om, er det ikke slik at jeg går av skaftet i hoderystende raseri. Jeg synes derimot det er fascinerende hvor mange perspektiver man kan anlegge på én enkelt tekst. Derfor skulle jeg gjerne fått flere anmeldelser av boken. Det hadde virkelig vært spennende å lese.

JHØ: Så du sier ikke som en kjent forfatter sa på et nettmøte i Dagbladet en gang: ”Jeg blir glad for de positive anmeldelsene og sur for de negative.”

SML: Nei, jeg skjønner ikke hva det er å være sur for. Selvfølgelig kan jeg bli litt betenkt hvis jeg føler at anmelderen er helt på jordet, men …

JHØ: Og det er ikke Høgås?

SML: Nei, det synes jeg ikke. At Christian Winther er en drittsekk, er noe de fleste anmeldere synes å være enige om. Jeg forstår godt hvorfor de tenker slik, selv om jeg ikke er enig. Christian mangler slett ikke empati. Grunnen til at han er hard mot så mange, er jo at han forsøker å gå foran med et godt, nietzscheansk eksempel. Ideen er jo å oppdra menneskeheten til å tåle og omfavne den mennesketypen han prøver å forestille. Men det er riktig, som Høgås sier, at Christian er lite flink til å stille spørsmål ved den nietzscheanske overmenneskeideologien. I begynnelsen. Senere melder jo tvilen seg.

JHØ: Jeg synes nesten jeg må sitere et lengre avsnitt fra anmeldelsen, for dette griper rett inn i kjernen på hva en filosofiroman er: ”Problemet er at romanen ostensibelt er om filosofi, men det er ikke nødvendigvis en spesielt filosofisk roman. Store deler av teksten er tilsynelatende umotivert essaystikk om dette og hint, mens andre er små filosofiforelesninger – et slags vrengebilde av Sofies verden. Romanens filosofiske nestor, Eivind Falck, oppsummerer mot slutten av romanen: ’Filosofi er ingen lek, det er ingen sosial aktivitet man gjør for å adsprede seg fra virkeligheten … Man filosoferer fordi man må foreta et reelt valg i en reell verden – med all den smerte og vanskelighet det innebærer.’ Dette ligner poenget i Gaarders roman om at filosofiske spørsmål er en del av livet for oss alle. Men ettersom slike spørsmål utelukkende er behandlet innenfor et rammeverk av bestemte filosofer og deres skrifter, som debatteres hyppig over Mackøl og pizza fra Yonas, signaliseres det motsatte: Filosofiske spørsmål er kun for herrene i åndenes rike, altså de som har lest det sentrale filosofipensum.”

SML: Anmelderen har på forhånd bestemt seg for hva som er en filosofisk roman, og det er Jostein Gaarders Sofies verden. Hvis andre romaner ikke behandler filosofi på samme måte, er de ikke filosofiske romaner. Slik oppfatter jeg det avsnittet. Altså, det jeg ville med Herrer, var jo ikke å lage en undringsroman for Hvermannsen. Spørsmål som ”hvem er du?” og ”hvor kommer verden fra?” er strengt tatt tomme fraser. De er kanskje nyttige for å få ungdom til å gruble over tilværelsens underlighet, men i en voksenroman som foregår i et filosofimiljø på universitetet, er det da åpenbart at spørsmålene som debatteres befinner seg på et litt høyere nivå. Dessuten ligger det jo et element av maktkamp i dette rammeverket av bestemte filosofer og deres skrifter.

JHØ: ”Min filosof er sterkere enn din!”

SML: Nemlig! Christian og Richard gjør jo nesten ikke annet enn å debattere på en slik måte. I så måte kan jeg vel gi anmelderen rett i at den fagfilosofiske diskusjonen er smal og høyttravende, men ikke i at den er ufilosofisk.

JHØ: Fristet det noen gang å skrive et motsvar til de anmeldelsene du var mest uenig i?

SML: Nei. Mitt kall er ei at tale, kun at skrive. Nå, det er ikke helt sant. Jeg blogget jo om noen av anmeldelsene, og jeg innbiller meg at jeg kommenterte litt der. Men som jeg var inne på, hvorfor skulle jeg gå av skaftet fordi noen leste Herrer i åndenes rike annerledes enn jeg gjør? Det eneste som er litt dumt med negative anmeldelser, er at de ikke akkurat øker boksalget. Skal det være negativt, er det bedre med renskåret slakt enn med disse lunkne omtalene. Slakt gjør folk nysgjerrige.

JHØ: Er det noe du vil gjøre annerledes med neste bok? Jeg tenker da både på det litterære og på foreteelsene rundt.

SML: Neste bok blir jo ikke en filosofiroman. Heller ikke en studentroman eller universitetsroman eller Tromsø-roman. Jeg er nok heller ikke så gammelmodig i språkbruken der. Herrer ble jo kritisert flere steder for en stivbent, arkaisk stiltone. Men dette var noe jeg mente var passende for stoffet, for forestillingen om universitetet som en elitearena, og ikke minst for Christians nostalgiske natur. Selv om jeg godt kan kokettere med at jeg ikke lar meg påvirke av tilbakemeldinger, er det nok uunngåelig at kritikken siver inn og gjør seg gjeldende i mitt arbeid. Når det gjelder det utenomlitterære, opptredener og opplesninger og intervjuer, vil jeg sannsynligvis fortsette i samme spor som før. Være åpen, hyggelig, imøtekommende …

JHØ: Det har du vært i dag. Det skal du ha.

SML: Det er nok bare slik jeg er. Jeg får ikke helt til å skape en mystisk ramme rundt meg selv. Jeg foretrekker åpen samtale. De fleste oppfatter meg nok som en litt reservert, men stort sett hyggelig fyr. Tror jeg.

JHØ: Ja, denne hyggeligheten er jo påfallende, for hvis man skal man tro på at du er nietzscheaner, vil man lett tenke at du er en person uten moral. Men tvert imot synes jeg du er svært opptatt av moral. Likedan er jo Christian Winther veldig opptatt av rett og galt, bare på en annen måte enn folk flest, og han går ikke av veien for å tukte sine medmennesker grundig, slik han gjorde med Emilie Nerbø, og slik han gjør med sin bror, uten at det nødvendigvis fører frem …

SML: På én måte vil jeg vel si at det førte frem, om enn ikke på happy ending-måten.

JHØ: Og dessuten holder du på med en roman hvor du tar for deg den katolske kirke, som mange i dagens sekulære samfunn betrakter som en middelaldersk etterlevning med et antikvarisk syn på mennesket og moralen.

SML: Det er det som gjør det så interessant. Å ta det på alvor, ikke bare avfeie det som nettopp det folk tror det er. Der går vel skillet mellom spenningslitteratur og seriøs litteratur, tror jeg. Det ene bekrefter folks sedvanlige verdensbilde, det andre utfordrer det.

JHØ: Jeg har inntrykk av at dine bøker er ment å ha en oppdragende funksjon. Du tukter dine karakterer, og du tukter dine lesere. Ja, jeg er nærmest fristet til å kalle deg en litterær tuktemester!

SML: (Ler.) Ja, hvorfor ikke? Dette har jeg ikke tenkt på særlig bevisst før, men det er nok noe der. Man tukter den man elsker, ikke sant. Jeg vil noe mer med bøkene enn å underholde, for jeg bryr meg om leserne, jeg vil gi dem noe annet enn ren eskapisme. Det sier kanskje mange forfattere, og det lyder kokett, men jeg synes selv Herrer i åndenes rike eksemplifiserer dette ganske godt. Den boken lar ingen anledning gå fra seg til å erstatte lettbent underholdning med filosofisk alvor.

JHØ: Du fyller tredve år denne måneden …

SML: Ja.

JHØ: Det er jo en stor dag, en stor vending i livet. Har du gjort deg noen tanker om akkurat det?

SML: På min tyveårsdag skrev jeg en tekst, ”Om å bli tyve år”, en ganske kort tekst hvor jeg forsøkte å oppsummere det som lå meg på hjertet den gangen. Det er ikke mange ukene siden jeg tok frem og leste den teksten på nytt. Og det som jeg i 1998 følte var så seriøst formulert, så viktige tanker, det slo meg nå som ... tja, umodent, sneversynt. Jeg har en vag forestilling om at jeg en gang var opptatt av de tingene jeg nevner, som for eksempel det å være en ensom individualist som forakter sine jevnaldrendes festing og flokktilhørighet, men jeg kjenner ikke lenger noen dragning mot de holdningene. De er utdatert. Men da jeg leste teksten, tenkte jeg at jeg skulle skrive en likedan tekst på min tredveårsdag, ”Om å bli tredve år”, slik at jeg, hvis jeg skulle leve til de førti, kan sette meg ned og se på den og riste på hodet over hvor umoden jeg var i 2008. Men nå som du gjør dette dybdeintervjuet, hvor jeg forteller så mye om mitt personlige ståsted og mine litterære ambisjoner, tenker jeg at dette like gjerne kan være den teksten.

JHØ: Bortsett fra at jeg ikke hadde tenkt å bruke tittelen ”Om å bli tredve år” …

SML: Neida. Det kan være min egen private undertittel.

JHØ: Du har skrevet siden du var atten. Du har utgitt én roman samt en oversettelse. Hva tenker du om tingenes tilstand? Eller for å si det enklere: Hvordan har du det?

SML: Det varierer med dagsformen. Noen ganger kjenner jeg en altomfattende ro ved tilværelsen. Andre ganger er jeg bekymret for at jeg ikke kommer videre på den kursen jeg har satt meg fore. Det jeg i hvert fall er takknemlig for, er alle de innsiktene og perspektivene jeg har tilegnet meg i løpet av alle disse årene. Kunnskap. Innsikter. Forståelse. Det er det som gjør et usikkert, omskiftelig forfatterliv verd å leve.

——————————

Med dette takket jeg Stian M. Landgaard for intervjuet og trykket stop på båndopptageren. Mitt håp da jeg lå på hotellrommet om kvelden og gjennomlyttet opptaket, var at vi hadde nådd en viss dybde og ikke bare en viss lengde. Flere ganger klasket jeg meg på pannen fordi jeg ikke hadde spurt nærmere om ting som lød interessante og innbød til videre undersøkelse, men som bare ble forlatt i hui og hast mot neste tema. Men hvis Stian M. Landgaard kommer med ”den vanskelige andreboken”, blir det kanskje et nytt dybdeintervju – dobbelt så langt, og tre ganger så dypt.