Etter noen dagers rimelig intens lesning kom jeg i havn med Karl Ove Knausgårds fortsettelse av den halsbrekkende, helmantlede forseringen av alle tenkelige forsvarslag på jakt etter en eksistensiell sannhet et sted langt, langt inne. I kroppen, i sjelen? I løken? Hvem vet. Jeg tror ikke Knausgård har noe kjølig uttenkt formål med det han driver med, annet enn at han må gjøre det. Sikkert er det i hvert fall at masterstudentene i litteraturvitenskap kommer til å ha en field day med dette monumentale verket i årene som kommer.
Min kamp 2 starter ikke der Min kamp 1 (les omtale) slapp. Da befant vi oss nemlig i 1998, og en begravelse var forestående. Nå er vi plutselig i 2008 eller deromkring, og forfatteren går rett på tema: Livet som småbarnsfar, med kone og tre unger, mens han forsøker å være åndsmenneske. Etter å ha lest boken kan man lure på hvorfor menn i det hele tatt får barn med sin partner. Er det et helt bevisst valg? Vil de ha barn? Enda de vet at de som fedre er bundet til dette barnet for resten av livet? At de oppgir sin frihet i mange år fremover? Eller er det en biologisk mekanisme? Er det liksom fordi sex er så godt, og det er så mye bedre uten kondom, og det å komme inni er aller best? Og hvis dama ikke engang bruker p-piller, er det så skummelt at det blir voldsomt spennende og derfor rystende deilig? Så man tar sjansen? Og så er det jo tydeligvis ikke alle som kjenner til oppfinnelsen angrepille. Og så er det noen kvinner som er helt imot abort. Og dermed blir det stadig satt nye unger til verden.
For menn flest er det sikkert helt greit å få barn. De tenker ikke så mye over det. Ungene kommer ploppende ut iblant. Glede og stolthet, jada. Frustrasjoner og slit, jada, det hører også med. Det er nå bare slik livet er. Man fødes, vokser opp, tar seg jobb, finner seg en kvinne, får unger, oppdrar dem, blir gammel, pensjonerer seg og dør omgitt av barn og barnebarn. Livet. Så enkelt og banalt som det kan forestilles.
Men så har man disse forfatterne. Sikkert andre kunstnere og åndsmennesker også, men la oss holde oss til forfatterne. Hvordan opplever de å bli fedre? En mannlig forfatter som blir sammen med en kvinnelig forfatter, tenker sikkert: "Ah, vi er begge forfattere. Vi tenker likt. Vi kommer til å ha full forståelse for hverandre når det gjelder barn og arbeidsfordeling." Helt feil. Kvinnelige forfattere ser nemlig ut til å forsake hele sitt forfatterskap når moderskapet trer inn. Det er ingen tvil om hva som er viktigst. Dette har de båret frem, dette har de satt til verden. Det er mye, mye større enn en hvilken som helst bok de har fått utgitt. Ingen rosende anmeldelse kan måle seg med komplimenten: "Gud, så nydelig hun er!"
Plutselig er de to forfatterne ikke lenger to forfattere; nå er de én forfatter og én mor. For en far er selvsagt forfatter selv om han får barn. Han kan gjerne glede seg over dette, ta del i fødselen, oppdragelsen, bleieskift og alt det der, men han har ikke oppgitt forfatterskapet av den grunn. Hans hormoner har ikke gjennomgått den samme fundamentale transformasjonen. Så når han vil ha tid for seg selv, gå på kontoret og skrive, oppleves dette som et svik fra partnerens side. Hvorfor skal bare hun ta seg av ungen? Hun vil ikke være alene. Hun trenger ham.
Så han må ta stilling. Han må bestemme seg. Skal han bevare husfreden eller skape litteratur? Man skulle tro at det gikk an å sette seg ned og snakke om dette, finne en løsning som begge parter er tilfreds med. Men det er det bare å glemme. Det inntreffer alltid omstendigheter som velter enhver plan og avtale omkull. For kvinnen er alltid barnet viktigst, uansett andre omstendigheter, og hvis mannen da fremdeles insisterer på sin rett, er helvete løs.
Dette er problematikken i Min kamp 2, slik jeg ser det.
Hjemmepapparollen
Den store forskjellen på en forfatter og en ordinær lønnsarbeider, for eksempel en bokhandler, når det gjelder familie, er at forfatteren kan ta seg fri, kan lempe på sine arbeidskrav, kan holde seg hjemme den ene dagen. Bokhandleren må gi sin arbeidsgiver gyldig grunn for å holde seg hjemme. Ungen er syk, må bli hjemme i dag. Javel, men hva så? Bokhandleren får for det første lønn for sitt fravær. For det annet består bokhandlerens arbeid vanligvis av en repetitivt oppgave – stå i kassen og selge bøker – kanskje også av et og annet prosjekt på butikkens vegne: rydde på lageret, sette opp hyller til boksalget, etc. Men det er ingen krise. Det er andre som kan ta seg av det mens bokhandleren er hjemme med sin syke datter. I realiteten har han fri og koser seg i hjemmepapparollen.
Ei slik for forfatteren. Han kan naturligvis ta seg fri en dag hvis han føler for det. Han kan kose seg i hjemmepapparollen når han vil. Men på bekostning av sitt arbeid, sin fremtidige inntekt. Hva hvis påtrykket fra barnemoren hele tiden er der: Jeg klarer ikke dette alene, jeg er sliten i dag, jeg har så mye jeg skulle ha gjort, kan ikke du bli hjemme med Vanja i dag?
Javel, Linda, svarer forfatteren. Han går med på det. Han jenker seg, lar seg styre av hennes behov, av småbarnsfamiliens behov. Men hva tenker han om det når han endelig tar barnevognen fatt og går ut, slik at Linda skal få litt ro?
Når jeg gikk rundt i byen med barnevogn, og brukte dagene til å stelle for barnet mitt, var det ikke slik at jeg tilførte livet mitt noe, at det ble rikere, tvert imot ble noe tatt bort fra det, en del av mitt selv, den som hadde med mannlighet å gjøre. Det var ikke med tankene det ble klart for meg, for tankene visste at jeg gjorde dette av en god grunn, nemlig at Linda og jeg skulle være likestilt i forholdet til vårt barn, men med følelsene, som fylte meg med desperasjon når jeg på denne måten presset meg ned i en form som var så liten og så nær at jeg ikke lenger kunne røre meg.
(s. 87)
Knausgård beskriver her det klassiske frihetsmotivet hos mannen, som er så uglesett i vår tid. All form for biologi – som om mannen hadde en naturlig tilbøyelighet til frihet og en like naturlig aversjon mot kontinuerlig barnepass – er jo rensket ut av det kulturpolitiske pensum. Det er ingenting som er naturlig lenger, basert på kjønn. Hvis man vil bevare et slags tradisjonelt kjønnsrollemønster, er man nødt til å avklare dette individuelt og på forhånd:
Ville jeg ha ordnet det annerledes, måtte jeg ha sagt fra til Linda før hun ble gravid, hør, jeg vil ha barn, men jeg vil ikke være hjemme og ta meg av det, er det greit for deg? Det betyr jo at det er du som må gjøre det. Da kunne hun sagt, nei, det er ikke greit, eller, ja, det er greit, og framtiden vår kunne ha blitt planlagt ut fra det. Men det gjorde jeg ikke, så forutseende var jeg ikke, og da måtte jeg følge de spillereglene som fantes. I den klasse og kultur vi tilhørte, betydde det at vi begge tok den samme rollen som tidligere ble kalt kvinnerollen. Den var jeg bundet til som Odyssevs til masten: Ville jeg komme meg fri, kunne jeg det, men ikke uten å miste alt jeg hadde der. Slik hadde det seg at jeg gikk moderne og feminisert i Stockholms gater med en rasende attenhundretallsmann i mitt indre.
(s. 88)
Allerede i Min kamp 1 var disse tankene tilstede, det hemmende ved å være småbarnsfar og forfatter på samme tid. Da jeg leste den boken, var det derfor ett spørsmål som stadig foresvevet meg: Hvorfor valgte du å få barn, Knausgård? Ante du ikke hvilken ulykke du bragte over deg selv? Nå i Min kamp 2 forsøker han endelig å gi et slags svar på det:
Vi var fortsatt fulle av lyst og iver, for livene våre hadde vendt, ikke bare lett som i en forbigående vind, men fundamentalt. Vi planla å få barn. At noe annet enn lykke ventet oss, hadde vi ingen anelse om. I alle fall ikke jeg. I slike spørsmål, som ikke har med filosofi, litteratur, kunst eller politikk å gjøre, men som bare dreier seg om livet, slik det leves, i meg og rundt meg, tenker jeg aldri. Jeg føler, og følelsene bestemmer handlingene. Det samme gjaldt Linda, kanskje i enda større grad. (s. 231-232)
Er det kanskje ikke slik det oppleves for nybakte foreldre flest? Med mindre man faktisk blir fortalt hvor altoppslukende et barn er, hvordan kan man vite det? Folk flest ser sikkert for seg noen søvnløse netter, mas nå og da, bleieskift her og der. Men kan de forestille seg at barnet legger beslag på nærmest hvert eneste minutt av døgnet? Kan de forstå hvordan det er å miste all kontakt med den ytre virkeligheten i spedbarnstiden, den evige ammetåken, den kontinuerlige kampen mot tilværelsen det innebærer? Det lyder latterlig, men det er sant. Og for menn er jo situasjonen en helt annen nå enn for noen få tiår siden. Vi har selv funnet oss i det. Vi har akseptert at ”kvinnerollen” nå skal bekles av både mannen og kvinnen. Borte er den distanserte farsfiguren som bare såvidt kikket inn til barna mens de var små, og som først spilte en rolle i deres liv når de ble større, når de tilegnet seg en viss fornuft og ble individer. Da kunne han snakke til dem som mennesker, da kunne han nå inn til dem med sin livsvisdom. Nå eksisterer ikke den rollen mer, eller den er overtatt av skolen, av eldre brødre, av MTV, av Internet. Faren har nok med å være mor for barnet.
Den myke forfatteren
Er feminiseringen av mannen nødvendigvis en god utvikling? Det er det Knausgård problematiserer, indirekte, ikke direkte. Han snakker aldri om det i generelle termer, han forskanser problemstillingen kun til sitt eget liv. Kanskje fordi det ville være for farlig å trekke konklusjonen ut over idiosynkrasien. Da er det nemlig ikke bare litteratur lenger, da er det politikk. Da går han imot alt det moderne, sosialdemokratiske likestillingsprosjektet står for. Og vi lever jo også i en tid hvor generalisering er blitt tabu. Det som gjelder for deg, trenger ikke å gjelde for meg. Hvordan våger du å sette folk i bås? Hvordan kan du si at alle – eller sogar de fleste – menn er som deg? Men det er ikke utelukkende når det er barn med i bildet, at rollen som åndsmenneske er problematisk å holde oppe som ideal. Det harde må alltid vike for det myke, noe Knausgård får erfare tidlig i forholdet til Linda:
Den første mandagen etter at jeg hadde kommet tilbake fra London, sa jeg til Linda at vi ikke kunne treffes neste kveld, jeg skulle jobbe utover natten. Det var greit, det. I ni-tiden sendte hun en sms, jeg svarte, hun sendte en ny, var ute med Cora, de satt på et sted i nærheten og tok en øl, jeg skrev at hun måtte ha det bra og at jeg elsket henne, et par tekstmeldinger til gikk fram og tilbake, så det ble stille, og jeg tenkte at hun hadde gått hjem til seg. Men det hadde hun ikke, rundt tolv banket hun på døren min.
– Kommer du? sa jeg. – Jeg sa jo at jeg skulle skrive?
– Jo, men sms-ene dine var så varme og kjærlige. Jeg tenkte at du ville at jeg skulle komme.
– Jeg må jobbe, sa jeg. – Det er alvor.
– Jeg forstår det, sa hun, hadde alt tatt av seg jakken og skoene. – Men kan jeg ikke bare sove her mens du jobber, da?
– Det vet du at jeg ikke kan. Jeg kan ikke skrive med en katt i rommet engang.
– Du har aldri forsøkt med meg i rommet. Kan hende jeg har en bra innvirkning!
Selv om jeg var forbannet, klarte jeg ikke å si nei. Jeg hadde ikke rett til det, for da sa jeg at det elendige manuskriptet jeg skrev på, var viktigere enn henne. I det øyeblikket var det det, men det kunne jeg jo ikke si.
– Okey, sa jeg.
Vi drakk te og røykte foran det åpne vinduet, så kledde hun av seg og gikk til sengs. Rommet var lite, skrivebordet befant seg ikke mer enn en meter unna, det var umulig å konsentrere seg når hun var i rommet, og det at hun hadde kommet selv om hun visste at jeg ikke ville, fylte meg med en kvelende følelse. Men jeg ville heller ikke legge meg, ikke la henne vinne, så etter en halvtime reiste jeg meg og sa til henne at jeg gikk ut, det var en demonstrasjon, det var min måte å si at jeg ikke fant meg i det på, og så gikk jeg der i de tåkefulle gatene på Söder, kjøpte en pølse på en bensinstasjon, satte meg i parken nedenfor leiligheten og røykte fem sigaretter i rask rekkefølge mens jeg stirret ut over den glitrende byen under meg og lurte på hva i helvete det var som skjedde. Hvordan faen hadde jeg havnet her?
(s. 229-230)
Sed amor vincit omnia, og Knausgård er overbevist om at han elsker henne, og at dette skal de få til. Han ser for seg at det eneste rette er å få barn med dette mennesket han elsker så høyt. Det er jo slik det skal være, er det ikke? Linda er overlykkelig når han, full av begeistring, kommer med sitt forslag. De skal få barn sammen. Men på et senere tidspunkt slår fornuften inn igjen. Knausgård tenker at hun kanskje burde gjøre ferdig studiene først, og at de burde utsette barneplanene. Da blir hun rasende og slår til ham. For han hadde gjort henne så glad da han først hadde snakket om barn, og nå virket det som om han trakk tilbake den fremtidslykken hun hadde gledet seg til. Han blir sint over den fysiske forulempelsen. Han vil gå, forlate henne, aksepterer ikke denne behandlingen. Men han kommer tilbake. Hun lover å skjerpe seg. Han gir henne en ny sjanse, de skal få barn sammen. Igjen er hun overlykkelig. Men ambivalensen hans er krystallklar: ”Jeg både ville og ville det ikke.” (s. 238)
Den harde forfatteren
Senere, når barnet er født og forfatteren endelig begynner å nærme seg et manus som kan bli en roman nummer to, snart seks år etter debuten Ute av verden (1998), forteller Knausgård redaktøren sin, Geir Gulliksen, at det bare gjenstår finpussing igjen, og at boken vil være klar til høsten. Men så innser forfatteren at dette ikke går, han er ikke fornøyd med det han har skrevet så langt, og må skrive en helt ny historie inn i romanen. Likevel vil han holde fristen forlaget har satt for å rekke bokhøsten. Det vil innebære ekstremt hardt arbeid, og hjemme har han samboer og en seks måneder gammel datter ...
Da vi kom hjem derfra, forstod jeg at det var alt eller ingenting, sa til Linda at jeg flyttet inn på kontoret, jeg måtte skrive dag og natt. Det kan du ikke, sa hun, det går ikke, du har en familie, har du glemt det? Det er sommer, har du glemt det? Skal jeg ta meg av datteren din alene? Ja, sa jeg. Slik er det. Nei, sa hun, det får du ikke lov til. Okey, sa jeg, men jeg gjør det uansett. Og det gjorde jeg. Jeg var helt manisk. Jeg skrev hele tiden, sov to eller tre timer i døgnet, det eneste som betydde noe, var den romanen jeg skrev på. Linda dro ut til sin mor og ringte meg flere ganger om dagen. Hun var så sint at hun skrek, virkelig skrek i røret. Jeg holdt det bare bort fra øret og skrev videre. Hun sa at hun ville gå fra meg. Jeg sa, gå. Jeg bryr meg ikke, jeg må skrive. Og det var sant. Hun fikk gå om det var det hun ville. Hun sa, jeg gjør det. Du ser oss aldri mer igjen. Jeg sa, fint. Jeg skrev tyve sider om dagen. Så ingen bokstaver eller ord, ingen setninger eller noen form, bare landskap og mennesker, og Linda ringte og skrek, sa at jeg var en sugar daddy, sa at jeg var et svin, sa at jeg var et uempatisk monster, sa at jeg var verdens verste menneske og at hun forbannet den dagen hun traff meg. Jeg sa, fint, gå fra meg da, jeg bryr meg ikke, og det mente jeg, jeg brydde meg ikke, ingen skulle stille seg i veien for dette, hun la på, hun ringte opp igjen to minutter senere og fortsatte å forbanne meg, jeg var nå alene, hun skulle oppdra Vanja alene, greit for meg, sa jeg, hun grein, hun tagg og ba, for det jeg gjorde mot henne, var det verste noen kunne gjøre, å la henne være alene. Men jeg brydde meg ikke, jeg skrev natt og dag, og så ringte hun plutselig og sa at hun kom hjem imorgen, ville jeg komme på stasjonen og møte dem?
Ja, det ville jeg.
På stasjonen kom hun mot meg med en sovende Vanja i vognen, hilste spakt og spurte hvordan det gikk, jeg sa bra, hun sa at hun var lei seg for alt. To uker senere ringte jeg og sa at romanen var ferdig, mirakuløst nok eksakt på den datoen som jeg hadde fått som tidsfrist av forlaget, 1. august, og da jeg kom hjem stod hun i stuen og favorittretten min stod på bordet. Jeg var ferdig, romanen var skrevet, men det jeg hadde opplevd, det vil si, det stedet det føltes som om jeg hadde vært på, var jeg ikke ferdig med. Vi dro til Oslo, jeg gikk på pressekonferansen, ble så full på middagen etterpå at jeg lå og spydde på hotellrommet hele formiddagen og bare såvidt klarte å kare meg ut til flyplassen, hvor en forsinkelse fikk begeret til å bli fullt for Lindas del, hun skjelte ut skrankepersonalet, jeg gjemte hodet i hendene, var vi tilbake der igjen nå? Flyet gikk til Bringelandsåsen, der stod mamma og ventet på oss, hele den neste uken gikk vi lange turer under de vakre fjellene, og alt var bra, alt var som det skulle være, men likevel ikke bra nok, jeg lengtet hele tiden tilbake til der jeg hadde vært, det verket i meg. Det maniske, det ensomme, det lykkelige. (s. 330-331)
Denne boken skulle bli En tid for alt (2004). Boken er kommet i flere opplag, over 11.000 eksemplarer er solgt i bokhandelen, den ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris og Kritikerprisen, og rettighetene er solgt til USA, Storbritannia, Danmark, Nederland, Tyskland, Polen og Sverige. Boken har innbragt Knausgård og hans småbarnsfamilie flere hundre tusen kroner. Men ville det ha skjedd dersom Knausgård ikke hadde gitt seg hen til ”det maniske, det ensomme, det lykkelige”? Nei. Det er der den fundamentale konflikten oppstår mellom mann og kvinne, mellom far og mor. Hun fordrer mannens nærvær til enhver tid, aller helst skulle han ikke ha skrevet en linje, men bare vært hjemme sammen med henne og barnet. Men det går jo ikke. Hvordan skulle de ha klart seg økonomisk? Og hvordan skulle Karl Ove Knausgård ha bevart den minste unse av selvrespekt?
Betegnende nok aksepterer Linda mannens avgjørelse, på et eller annet plan. Først hater hun ham og truer ham, i håp om at han skal gi etter, slutte med sine grandiose planer, komme hjem og være sammen med henne og barnet istedenfor å vie seg til det han elsker å gjøre – skrive. Da alt dette preller av på ham, en reaksjon som kan tolkes både som hjerteløs og mandig, alt etter hvilket perspektiv man anlegger på saken, gir hun seg og ber om godt vær isteden. Hun er ikke glad for det, men hun finner seg i det, hun kommer ham i møte, skjønner at han er som han er. Og så tror hun alt er i orden. Nå har du gjort det, Karl Ove. Nå skal vi leve normalt heretter. Men likevel var det ”ikke bra nok, jeg lengtet hele tiden tilbake til der jeg hadde vært, det verket i meg”.
Mannens dualitet
Selv om Knausgård har et veldig nært og sensitivt forhold til nåtiden og sogar til fortiden, viser han gang på gang at fremtiden for ham bare er svevende forestillinger hvor alt er mulig, hvor man ikke trenger noen klar plan, men bare skal la seg rive med:
Å ha bare ett barn var fullstendig utelukket for meg, to var for lite og sammenlåst, men tre, hadde jeg tenkt, var perfekt. Da var barna flere enn foreldrene, da fantes det mange kombinasjonsmuligheter blant dem, da var vi en gjeng. Planlegge nøyaktig tidspunkt for når det passet, både når det gjaldt vårt eget liv og hvilke aldre som stod best til hverandre, hadde jeg bare forakt overfor, det var ingen bedrift vi drev heller. Jeg ville la tilfeldighetene råde, la det som skjedde, skje, og så ta konsekvensene av det etter hvert som de oppstod. Var det ikke det som var livet?
(s. 360-361)
Dette på tross av at han blir forknytt, innbitt, lever med et kontinuerlig formørket sinn fordi han har tatt disse valgene og må holde ut med dem etterhvert som ungene strømmer på. Mens de venter på barn nummer to, formaner en venn av ham:
«Men du må jo skrive, Karl Ove!»
Og når alt kom til alt, når jeg fikk kniven på strupen, kom det først.
Men hvorfor?
Barn var jo livet, og hvem ville snu ryggen til livet?
Og skriving, hva annet var det enn døden? Bokstavene, hva annet var de enn bein på en kirkegård? (s. 361)
Kanskje er det her Knausgårds personlige verdensanskuelse, nedarvet eller tilegnet, kommer til sin rett. Å skrive er å hegne om det døde. Å få barn er å hegne om det levende. Når man nærmer seg førti og begynner å fornemme at man ikke er udødelig, at man før eller siden vil ligge i graven, er det da nok å etterlate seg bøker? Skrift på papir? Barn er jo en slags forlengelse av en selv. Det ligger nedfelt i den biologien ingen får snakke høyt om. Og det største problemet med å få barn i dag er jo ikke at barn per se er uønsket, men at den foreldrerollen som vår postfeministiske tid tilfeldigvis har trumfet igjennom, ikke passer for alle. Knausgård er uansett klar på at forfatterskapet kommer før farskapet, det er skrivning han vil drive med. Han har satt barn til verden, javel, men kona og ungene får klare seg uten hans døgnkontinuerlige nærvær.
Ønsket om å eksellere som forfatter, skrive et verk av stor betydning, er sterkt tilstede hos Knausgård. Han må være drevet av en sterk vilje, som kunne sette alt på spill sommeren 2004 for å skrive En tid for alt, men selv om bøkene hans roses på alle bauger og kanter, er han likevel ikke fornøyd:
Hvordan kan man sitte der og ta imot applausene når man vet at det man har gjort, ikke er godt nok?
Jeg hadde én sjanse. Jeg måtte kutte alle bånd til den smiskende, gjennomkorrumperte kulturverdenen, hvor alle, hver eneste liten dritt, var til salgs, kutte alle bånd til den tomme tv- og avisverdenen, sette meg inn på et rom og begynne å lese for alvor, ikke samtidslitteratur, men litteratur av den høyeste kvalitet, og så skrive som om livet mitt avhang av det. Gjerne i tyve år, om det var det som krevdes.
Men den sjansen kunne jeg ikke ta. Jeg hadde familie, jeg skyldte dem å være der. Jeg hadde venner. Og jeg hadde en svakhet i min karakter som gjorde at jeg sa ja ja der jeg mente nei nei, og som var så redd for å såre andre, at den kunne gi avkall på alle prinsipper, alle drømmer, alle sjanser, alt som smakte av sannhet, for å unngå det.
Jeg var en hore. Det var det eneste dekkende ordet. (s. 495)
Harde ord fra en ekstremt selvkritisk mann. Men det er noe i denne dualiteten. Ønsket om å flykte fra alt, mure seg inne, utelukkende fordype seg i åndssysler. Samtidig som man har lyst til å være normal, ha familie, venner, barn. Det er en umulig kombinasjon. Noe må man fire på. Og dette henger nok ikke bare sammen med dagens feminiserte mannsrolle, det henger sammen med noe mer fundamentalt enn som så: gleden over å være på jorden og håpet om å kunne fly.
Knausgård selv forsoner seg til slutt med sin feminiserte tilværelse, når han har fått sitt tredje barn og innser at det egentlig ikke er noen vei utenom lenger:
Det som en gang i tiden hadde plaget meg slik ved å gå rundt i byen med barnevogn, var nå en fullstendig tilbakelagt og fremmed historie, der jeg skjøv en loslitt barnevogn med tre barn om bord rundt omkring i gatene, ofte med to eller tre handleposer dinglende fra den ene hånden, med furer dype som utskjæringer i pannen og ned langs kinnene og øyne som brant med en tom villskap jeg for lenge siden hadde mistet kontakten med. Jeg gjorde ikke lenger noe av det eventuelt feminiserte ved det jeg holdt på med, nå var det å få ungene fram det handlet om, hvor nå det var vi skulle, uten at de satte seg tvert på bakken og nektet å gå videre, eller hva de nå kunne finne på av ting som ga meg og mine ønsker om en lett morgen eller ettermiddag, motstand. En gang stoppet et følge av japanske turister opp på den andre siden av gaten og pekte på meg som om jeg var anføreren i en sirkusparade eller noe. De pekte. Der går den skandinaviske mannen! Se, og fortell deres barnebarn om det dere så! (s. 516)
Man kan lese Min kamp 2 som et vers fra Walt Whitmans Leaves of Grass: ”I too am not a bit tamed – I too am untranslatable; I sound my barbaric yawp over the roofs of the world.” Å skrive dette verket er hans yawp, hvor han i det minste får gitt uttrykk for og gjort kunst av sin dualistiske lidelse, uunngåelig som den er.
Siden dette nå er en blogg, vet jeg at det er sjanse for at Knausgård finner det jeg har skrevet om Min kamp 2. Her er nemlig en scene fra slutten av boken, hvor han sitter og surfer på nettet:
Så satte jeg meg foran pc-en, åpnet Internett, sjekket mailen, ingenting, var innom et par avisnettsteder, før jeg googlet meg selv. Det var litt over 29 000 treff. Tallet steg og sank som en slags indeks. Jeg bladde rundt og klikket litt på måfå. Styrte unna intervjuene og anmeldelsene, kikket på noen av bloggene. En av dem skrev at bøkene mine ikke var verdt å tørke seg i ræva med engang. Et annet sted kom jeg inn på hjemmesidene til et lite forlag eller tidsskrift. Navnet mitt stod i en billedtekst under et bilde av Ole Robert Sunde, det stod at han fortalte alle som ville lytte, om hvor dårlig den siste boken til Knausgård var. Så kom jeg over dokumentene i en nabotvist som en slektning tydeligvis hadde vært involvert i. Det handlet om en garasjevegg som var noen meter for kort eller lang.
– Hva gjør du? sa Linda bak meg.
– Googler meg selv. Det er en jævla Pandoras eske. Du vil ikke tro hva folk får seg til å skrive. (s. 499)
Fantastisk artikkel Hr. Landgaard. Denne skal jeg anbefale videre!
Takk skal du ha, Mogens.
Interessant. Skal leses ferdig når jeg selv har fullført boken.
Men hvilken fysisk forfatning var boken din i da du kjøpte den?
Jeg spør fordi papiret i min er meget grovt og litt opprevet og flisete i kantene. Og det later nesten til å ville smuldre opp.
Julenissen: Mitt eksemplar var kanskje litt flisete ytterst i kantene, men det var ikke merkbart mens jeg leste. Ellers var boken i fullgod stand.
Henger meg på første taler her. Dette er en velskrevet og god omtale.
Vet ikke om jeg kommer til å lese boken, men det gjør meg glad at en forfatter tar opp dette temaet på en slik måte.
Det er ikke bare hans kamp. Og hvorfor kke være optimist? Mer enn noe annet kan man være glad for at ingenting varer. Heller ikke tror jeg at femifascister i framitiden får all kontroll over geneteknogi, slik at menns adferdsgener kan forandres permanent. Det vil fremdeles være for store globale kulturforskeller til at noe slikt skal kunne skje. (Men kanskje er det et mulig tema til framtidsroman ... for den eller de som eventuelt er interesserte i slikt)
"Etter noen dagers rimelig intens lesning kom jeg i havn med Karl Ove Knausgårds fortsettelse av den halsbrekkende, helmantlede forseringen av alle tenkelige forsvarslag på jakt etter en eksistensiell sannhet et sted langt, langt inne. I kroppen, i sjelen? I løken? Hvem vet."
Kan bli spennende å se resultat av eventuell videre jakt. Det er jo ikke sikkert han finner tilfredstillende svar ved fortsatt å skrelle innover.
Tilbaketråkk: Fuck deg, Stian « Haustljos
Jeg har ikke lest hele anmeldelsen din, men liker det jeg har lest, omtrent 1/3. Den virker omfattende, veldig omfattende. Som en følge av det begynte en undring å manifestere seg der slike gjør det, og den var som følger: Kommer jeg til å ha lyst til å lese boken når jeg har lest hele anmeldelsen din? Jeg tviler, men vi får se 🙂
Jeg opplever ikke at Knausgård har et bevisst prosjekt med dette jeg heller. Her er det du som setter dette inn i et kjønnsperspektiv og mener at Knausgård setter ord på problemer som mange menn har, hvis jeg forstår deg rett. Men mener du også at mange av de samme tingene du og Knausgård nevner ikke også gjelder for kvinner som får barn? Ligger ikke frihet også i kvinnenes natur?
Sånn jeg leser omtalen din, tar du Knausgårds tekst til inntekt for en eller annen grudge du selv har når det gjelder denne dualiteten du påstår finnes for menn.
I motsetning til Knausgård er det du skriver rent ut kategorisk; det finnes jo ikke en nyanse i framstillingen din!
Det er jo selvfølgelig fint at du får ha din mening om "Min kamp". At du benytter deg av det som står der på en så reduserende måte, forteller heldigvis mer om din lesning av boka (eller bøkene) enn om hva Knausgård faktisk har skrevet.
Til de som leser dette og tenker "Aha, så det er sånn Knausgård tenker, dette er hva han mener": Nei. Plukk heller opp bøkene selv og oppdag at den tvilen Landsgaard trekker fram, ikke handler om en tilstivnet kjønnskamp preget av bitterhet og (en påstand om) mannens ofring av seg selv på "feminismens" alter, men om et menneske som bærer tvil til absolutt alt han foretar seg.
ulv: Takk for det. Blir interessant å se hva Knausgård kommer med i neste bind. Kanskje noe helt annet enn mann/kvinne-problematikk.
uppsalahansen: Alt er ikke for alle. 🙂 Denne omtalen er jo forøvrig ingen tradisjonell anmeldelse. Jeg har fokusert på ett aspekt av boken her, et aspekt jeg dog regner som vesentlig.
Marianne: Jeg prøver slett ikke å utelukke kvinner fra frihetsklubben. Og jeg har heller aldri hevdet at det skulle være noe unaturlig dersom f.eks. du eller Kristine Tofte skulle bli lut lei av hverdagens mas og kjas. Som jeg er inne på i innlegget, er jeg fullstendig klar over at enkelte blir rasende over enhver påstand om hva som er naturlig for kjønnene. Jeg forbauses egentlig over den hårsårheten. Like lite som jeg blir støtt dersom menn fremstilles som rølpende, øldrikkende fotballfans, like lite ser jeg noen grunn til at kvinner som har behov for frihet fra småbarnspass, skal gå amok fordi det i denne omtalen kan virke som om det først og fremst er et mannlig behov. Jeg mener man må kunne erkjenne at det finnes typiske trekk ved begge kjønn, samtidig som man erkjenner at folk er individuelt forskjellige. Det kollektive raseriet på vegne av eget kjønn som mange kvinner hengir seg til hver gang noen pirker borti det kvinnebildet som er politisk korrekt akkurat i dag, synes meg å være ganske irrasjonelt.
Thomas: La meg først si at jeg er helt enig i én ting: Dere som leser dette, plukk opp bøkene og døm selv. Selv om jeg regner ethvert perspektiv som et kjærkomment korrektiv til min egen lesning, fortoner likevel din tolkning seg som et forsøk på å glatte over det politisk ukorrekte hos Knausgård. Du skriver hos Kristine Tofte (se tilbakepingen til Haustljos et stykke opp i kommentarfeltet) at Knausgård hater skrivningen like mye som han hater hverdagens mas og kjas, eventuelt elsker han hverdagens mas og kjas minst like mye som han elsker skrivningen. Dette er overhodet ikke slik jeg leser boken. Det er jo absolutt ingenting av det han sier, som tyder på at han hater å skrive! Selv med et blikk på mine utdrag her oppe synes det også ganske tydelig at Knausgård ikke ønsket å tre inn i "kvinnerollen", men ville leve som en mer distansert far, hengitt til sin skrivning og til rollen som familiens "breadwinner". Det betyr jo ikke at han ikke elsker kona og ungene. Eller var det slik at alle menn før 1970 hatet sin familie bare fordi de ikke gjorde husarbeid og passet unger?
Du etterlyser nyanser. Vel, jeg har valgt å fokusere på det jeg oppfatter som det absolutt vektigste temaet i Min kamp 2, og i den grad nyanser er påkrevet, burde det være for å komme til en dypere innsikt i materien, men ikke for å slipe bort de grove kantene og gjøre fremstillingen spiselig for enhver gane. Dét er den sikreste måten å gjøre Knausgårds bok tannløs på.
Hårsårhet, ja. Her sitter visst hersketeknikkene løst.
Det er helt greit å hevde at det er en forskjell på kjønnene. Det er til og med helt greit å hevde (men etter mitt syn vanskelig å forsvare) at denne forskjellen består i noe fundamentalt og essensielt, og ikke bare er et resultat av oppvekst og forventninger.
Men det er ikke greit å attribuere begreper som "frihet" til et av kjønnene. Det finnes ikke hjemmel, så å si, i kritisk refleksjon rundt menneskesinnet for å hevde at det å fordype seg i åndsspørsmål er maskulint, mens når man får tre barn får man en "feminisert tilværelse".
En annen måte å fremstille hele dette dilemmaet ville være å basere seg mer direkte på Knausgårds fremstilling, slik jeg ser den sitert (har ikke lest verket). I så fall ville motsetningen blitt mellom å knytte seg til andre mennesker eller knytte seg til sitt eget sinn. Kjærligheten til andre kontra kjærligheten til seg selv, for å si det sånn. Jeg opplever at du trekker til torgs en forståelseshorisont for disse problemstillingene som er så snever at den blir irrelevant. Er det liksom feminint å elske en kvinne?
Kanonbra innlegg, Stian.
Kjære Sigve Indregard: Det er ikke feminint å elske en kvinne. Det er derimot feminint å utslette seg selv for denne kjærligheten. Slik jeg forstår det, er det vel kvinnens forventninger om dette som får Knausgård til å steile. Og steile må han, ellers er han ingen mann, men en tøffel. Kvinnen er en flott skapning, men hun må holdes i tøyle av en sterk mann som vet å fortelle henne hvor hun hører hjemme, ellers blir hun til syvende og sist ulykkelig over å dele hus med en tafatt fjott.
Sigve Indregard: Beskyldningen om hersketeknikk er selv blitt en hersketeknikk.
Hvis du går med at det kan være forskjeller på kjønnene, er ikke gapet mellom oss så veldig stort. Å fordype seg i åndsspørsmål er ikke forskanset til menn, men i Knausgårds fremstilling er det tydelig at det er mannen som vil gjøre det, og som gjør det, mens kvinnen finner sin største mening å være i et forhold og få barn. Jeg tror ikke dette har noe med kjærlighet til seg selv kontra kjærlighet til andre å gjøre. At en mann elsker en kvinne og en kvinne elsker en mann, er helt naturlig og ingen "feminin" kvalitet. Men menn og kvinner har tradisjonelt sett lagt forskjellige meninger i dette: mannens kjærlighet har kommet til uttrykk ved at han var familiens forsørger og beskytter, mens kvinnens kjærlighet har kommet til uttrykk ved å være homemaker, ta seg av barna, etc. Jeg mener helt bestemt at Knausgård tilstreber denne distinksjonen og frustreres over at han må jonglere begge roller. Igjen, at noen menn og kvinner ikke er komfortable i de tradisjonelle rollene, er vel helt naturlig, da dette ikke er noen eksakt vitenskap.
Men som kvinne og forfatter kjenner jeg meg jo så inderlig igjen i Knausgårds kamp!
Gud hjelpe, Stian. Etter å ha lest dette er det fristende å si at du bruker den ville teksten som en varm og lodden bekreftelse for egne kjepphester. Du begår ingen litterær analyse, men et rovmord.
Ditt kantede kategorimakeri er også kjernen til din største utfordring som forfatter. Du besitter akademisk tyngde og teknisk finesse; du er en svært dyktig håndverker, og det misunner jeg deg. I Herrer i åndenes rike har imidlertid dine karakterer dominerende evner eller oppfatninger som styrer alle handlinger. Slik ender du opp med å skrive om mennesker med hovedegenskaper. Nå ser jeg at du leter etter det samme når du leser. For min egen del blir det da ikke mye skjønn og skakende litteratur igjen etter polemikken har lagt seg.
Haha, beklager. Dette var umåtelig arrogant skrevet. Jeg får unnskylde meg med at jeg i respekt for bloggen din la meg tett opp mot din egen stil.
There is a lot of that going around these days, Birger. Det viser seg nå at jeg er en uhyrlig mannssjåvinist, mens jeg bare trodde jeg hentet frem og belyste tematikken i Min kamp 2.
Det er tydelig at jeg ikke har fått den dannelse som tillater meg umiddelbart å skjelne mellom ting som er på kanten, og ting som er over kanten, når det gjelder kjønnsproblematikk. Jeg blir derfor takknemlig dersom noen tar seg bryet med å peke ut hvor jeg er uhyrlig og hvor jeg bare er vågal. Så langt har det stort sett gått i "fuck deg" og lignende utrop.
Arroganse og uenighet er forøvrig like velkomment på denne bloggen som tilbedelse og smisk. 🙂
Til deg, anonyme, kvinnelige forfatter, vil jeg bare si: Bra! Da er vi to. Jeg har ingen problemer med at du som kvinne kjente deg igjen i Knausgårds problematikk.
Nei, den dannelsen har nok ikke blitt noen av oss til del. I mine øyne er du verken uhyrlig eller vågal, bare overraskende kjedelig. Var det virkelig kjønnsperspektivet som grep deg i lesningen av denne romanen?
Jeg har for øvrig lest nok forfatterbiografier (hvorfor gjør jeg det! Å, fri meg!) til å se at forfattere som søker å komme så tett på stoffet sitt som mulig i perioder skaper en uutholdelig distanse til sine nærmeste. Far, mor, sønn, datter, samme det.
Jeg forsøker ikke å sukre Knausgård, nei. For hele prosjektet hans er så gjennomført politisk ukorrekt at det ville jo bare bli patetisk av meg.
Det jeg imidlertid forsøkte å poengtere, var bare at det virker på meg, som jo også andre har vært inne på, som om du kjører Knausgård gjennom et maskineri (ditt eget) og opphever alle de viktige sjatteringene som finnes i bøkene hans og erstatter dem med et slags enten-eller. Enten "breadwinner" (som for øvrig er et av de klammeste uttrykkene jeg har hørt) - eller offer for familien, liksom. Eller sagt på en annen måte: Enten "inn i kvinnerollen" - eller "distansert far".
Skjønner du hvor jeg vil?
Det er liksom ikke mye plass til alt det andre som finnes mellom disse ytterpunktene i den omtalen du har skrevet.
Når det gjelder hva jeg skrev på Haustljos, var jeg kanskje litt uklar. Jeg mente ikke "det å skrive", men selve litteraturen, eller åndsgreiene, som du ynder å kalle det. Poenget mitt var at det er minst like mye ambivalens å spore hos Knausgård når det gjelder forfattervirksomheten, skrivingen, de døde bokstavene, etc., som når det gjelder hverdagsskildringene og -problematikkene.
At jeg - og flere - reagerer med å påpeke svakheter ved omtalen din, eller den teorien du trakterer Knausgård gjennom, er ikke noe forsøk på å gjøre ham tannløs. Det er et forsøk på å få fram at det finnes flere tenner i kjeften hans enn attenhundretallsmannen og den svake, "kvinne"-mannen som det later til at du ser.
Leser kommentarer på tråden her. I tillegg har jeg fulgt linken til hjernkirurgen som hadde litt avfall å kvitte seg med oppi her, kanskje i embeds medfør. Leste kommentarer på den bloggen også.
Og samlet sett gjør alt dette meg ganske glad.
Er det ikke alltid vært slik, at i epoker når noen har fått vind i seilene med å forme terreng etter kart, så følger hele prosessen et ganske fast mønster. Helt inntil virkelighetens rambukker banker for hardt mot alles tinninger, og prosessen går i revers.
Hvem ser nå ut til å være i en tilstand av desperat denial? Jo, jeg setter pris på det jeg ser.
For egen del kommer jeg jo ikke til å bo i Norge om jeg lever et par tiår til, kanskje ikke i Europa heller. Neppe om to år heller, for den saks skyld. Men jeg skal ta meg en tur tilbake, og kanskje få oppleve menn og kvinner som sender harmoniske blikk til hverandre. Gjensidig respekt for det de er, uten eventuell genemanipulering.
Selvfølgelig vil det ha kommet nye vrangforestillinger, eventuelt massepsykoser eller meningsterror i helt andre retninger. Og greit nok, det. Noe må man vel sloss om, for ikke å gå til grunne.
Men jeg vet også, at mange som går i bresjen for noe, får sitt å stri med. Ikke sjelden har de jo også fått liv sterkt forringet, for å stå opp og hevde at 2+2 er fire, i tider da vedtatt svar er 3. Sender en sympatisk tanke til disse, jeg blir neppe å finne blant de. Setter for stor pris på mitt harmoniske liv. Men mon tro om ikke de også er symptomer. Altså på en utvikling som vil gå sin gang uansett, som nevnt angående et annet tema på en annen tråd her.
Men da kommer vi kanskje inn på Jungs teorier, en helt annen skål.
Hvorvidt det er Knausgårds bok eller Stians omtale som bygger på en slags romantisert tradisjonalisme, skal jeg ikke uttale meg om siden jeg ikke har lest boken. Men det slår meg at det ligger en forestilling bak innlegget om at menn før i tiden var frie, sterke skapninger som kunne forfølge sine kunstneriske ambisjoner uten familiære begrensninger og med kvinner som spriket med bena når det var forventet. Dette er kanskje årsaken til at innlegget kan virke tendensiøst.
Samtidig slår det meg som relativt festlig at det alltid er en skokk med kvinner som skal forsvare sitt "kollektive kjønn" så fort noen forsøker å peke på egenskaper som forekommer oftere eller sterkere i kvinner eller menn. I provokasjonens og sannhetens ånd fristes jeg derfor til å peke på at mange moderne kvinner så inderlig gjerne vil bli anerkjent av menn som menns likemenn. Moderne menn på sin side vil så gjerne gi uttrykk for at de anerkjenner kvinner som sine likemenn, antagelig fordi de vil bli likt av kvinnene. Virkelig morsomt blir det først når man ser om det er "likemenn" kvinnene velger, eller om det er mennene som gir fullgodt faen i hva kvinnene mener ...
Nagel,
Du har noen gode poenger.
Likevel er det faktisk slik blant de svært mange mennesker i verden, at menn anerkjenner kvinner som kvinner, og kvinner verdsetter menn som menn. Ulike, men med et uomtvistelig likeverd.
Og utrolig nok så heller ikke denne holdningen totalt ukjent i Norge, blant "folk flest". Det er bare det, at slike mennesker er såpass harmoniske, at de ikke har behov for å hyle til seg oppmerksomhet for noe som helst.
Dæven. Det ble visst fart på sakene her så snart Egeland linket til denne teksten fra Facebook. Selv har jeg bare kommet drøyt halvveis i bind 2, så jeg har ikke pløyd gjennom innlegget ennå -- vil spoile minst mulig.
Men ser absolutt frem til å ta fatt på dette, Stian.
Først og fremst henviser jeg til min presisering av de kjønnskontroversielle uttalelsene i innlegget "Min kjønnskamp". Det ble simpelthen for mye til å skrive alt som kommentar her.
Birger: Interessant at du kaller omtalen "overraskende kjedelig". Du er i så fall den første. Det er vel ikke en eufemisme for noe annet? Uansett, som jeg har prøvd å forklare i ovennevnte innlegg, er det altså ikke kjønn som er den primære kategori her, det er åndsfrihet versus hverdagsforpliktelser. Det var det som først og fremst grep meg i lesningen av romanen, sikkert fordi jeg selv er forfatter og kunne finne på å skape en uutholdelig avstand til mine nærmeste for å komme tett inn på det litterære stoffet.
Men det du sier om at jeg skriver om "mennesker med hovedegenskaper", med "dominerende evner eller oppfatninger som styrer alle handlinger", og at dette er en svakhet ved meg og min litteratur, er meget interessant og fordrer nærmest et eget innlegg en gang. Det hadde vært fantastisk om du ville utdype dette synspunktet i relasjon til Herrer i åndenes rike.
Thomas: Når du sier at "breadwinner" er et klamt uttrykk, antar jeg det er assosiasjonen til den tiden da mannen forsørget familien og kvinnen var hjemme, du ikke liker. Men som du sikkert skjønner, kan brødvinneren være både det ene og det andre familiemedlemmet.
Du har rett i at Knausgård også er ambivalent i forhold til det litterære liv; dette påpeker jo jeg også i et sitat i innlegget her. Jeg synes imidlertid ikke han er spesielt ambivalent i forhold til det å skrive. Han sier minst et par ganger at han bare vil skrive. At han misliker intervjuer, opplesninger, og litterære happenings.
De sjatteringene du snakker om, er selvfølgelig tilstede i boken, men hvis jeg skulle skrive om alt det her, måtte det jo bli en avhandling. Jeg kunne naturligvis nevnt at Knausgård tar seg av barna sine og er snill med dem, at han blir rasende på dem og mye annet, at han gjør ting sammen med sin kone uten å være frustrert fordi han ikke skriver isteden. Men er det noe poeng i det? Jeg er jo interessert i spenningsfeltet mellom det Knausgård selv snakker så mye om: åndsfrihet og feminisert småbarnsfar. Jeg utelukker ikke en drøss andre perspektiver og problemstillinger. Men det er dette jeg valgte å fokusere på her, den sterke kontrasten. Og jeg skjønner at noen syntes det var kontroversielt, og jeg skjønner at noen syntes det var simplifiserende. Det kan jeg leve med. Det førte i hvert fall til mange kommentarer på dette innlegget, om ikke annet.
Tilbaketråkk: Stian M. Landgaard » Bloggarkiv » Pædagog for store Børn: Om typediktning
"Det hender at Stian M. Landgaard starter sin pc og skriver noe vettugt."
Gammelt Azimut-ordtak.
Men ettersom jeg selv har levd som Knausgård i tjue år, og opplevd alt han tydeligvis har opplevd på hjemmefronten, vært gjennom alt, følt alt, tenkt alt, hatt de samme konfliktene (men bare skrevet så mye, mye mer enn ham), anser jeg denne boka/disse bøkene som totalt uinteressante. De kunne jeg like godt ha skrevet selv (bare bedre). Og da er det nesten ikke grenser for hvor ubetydelig og likegyldig dette må være. For meg. For det lesende publikum. For verden. Gi meg heller to sider fri, god diktning, der man kan fornemme en snev av diktekunst, en snev av kvalitet, og kanskje litt humor mellom linjene, enn dette enorme, middelmådige vrøvlet om en "kamp" milliarder av mennesker må gjennom hver eneste dag (bortsett fra at de ikke gidder å plage familien sin med å skrive om den).
Sånn, der sa jeg høyt det 99 % av alle norske forfattere, kunstnere, kvinner, menn og ikke minst barn ennå ikke har våget å si høyt.
For håpe Knaus leser dette, da.
He-he!
Festlig innspill, Roar. Men Knausgård er jo åpenbart en luring, da. Som klarer å få så mange mennesker til å lese om hans totalt uinteressante kamp, en kamp han deler med milliarder av mennesker.
Men kanskje du kan hjelpe meg til å forstå dette, da. Hvorfor fikk du barn? Hva var beveggrunnen for å sette unger til verden? Du sier jo selv at du er i en økonomisk knipe av dimensjoner pga. dette nå.
Jo, men dette kan jeg jo ikke servere deg her og nå.
Som vi alle nå har har lært (av Knaus, den luringen), kan det bli bøker, berømmelse og binger med penger av slike ekteskapelige katastrofer og økonomiske kniper.
For tiden planlegger antakeligvis alle norske forfattere liknende 3000-siders bind om sine traurige, totalt uinteressante liv. Litteratur-Norge har sannelig noe å glede seg til.
Det gjelder bare å være først. Jeg er allerede godt i gang med tredje bind. Her går det unna.
Men hvis du absolutt vil vite det, så var ingen av mine barn planlagt. Selvsagt ikke. Det tredje kom til og med til verden til tross for spiral. (Anbefales altså ikke.)
Så får jeg bare be en stille bønn om at ingen i min slekt, eller noen normale mennesker, leser denne bloggen og formidler dette ulykkelige budskapet videre til de berørte parter. (Selv om de antakeligvis for lengst har skjønt det.)
Hoho, slapp av. Jeg vet hvordan det føles å ikke være planlagt, men livet går nå sin skjeve gang både for de planlagte og de ikke-planlagte (såfremt de ikke aborteres vekk, da).
Men dette blir det altså mer om i bind 6, som er planlagt utgitt høsten 2011.
Gjett mitt kjønn:
- jeg leser helst science fiction og fantasy
- jeg synes det er gøy å gå på forballkamp
- jeg foretrekker mørkt øl
- jeg er i midten av tredveåra, men har ingen ønsker om barn
- jeg er igrunnen ikke spesielt interessert i barn generelt
- jeg er ikke så innmari god til å multitaske
- jeg er ikke noe god på hint
- jeg er dessuten dårlig på å lese mellom linjene, og sier helst ting som de er
- jeg kan ikke fordra shoppingsentra, og liker ikke å handle klær
- hvis noen spør meg "Hvilken topp skal jeg ha på meg?" bruker jeg svare "Den du synes er finest/føler deg med komfortabel i."
- jeg er rotete, og kan ikke fordra husarbeid
Nå, Stian, hvilket kjønn har jeg?
Hmmm ... den var vrien. Feministisk kvinne?
Definitivt en kvinne. Det er ingen mann som skriver "innmari".
Vet ikke om jeg skal le eller gråte når jeg registrerer at Knausgård er åtte år yngre enn meg. Hva i alle dager har han drevet med? Har han gått på heroin de siste 20 årene? Jeg ser da 15 år yngre ut enn ham. Er det ingen som kan få ham til å klippe det dustete skjegget? Eller ta seg en løpetur. Pumpe litt jern.
http://www.dagbladet.no/2009/12/09/kultur/min_kamp/bok/litteratur/karl_ove_knausgard/9414853/
Huff og huff.
Livet mitt er knapt begynt.
"Min dritt" skal jeg skrive når jeg blir 70. Og da skal jeg, av hensyn til mine lesere, prøve å få komprimert skiten inn på 300 sider.
Og fremdeles kommer jeg antakeligvis, og heldigvis, til å se yngre og bedre ut enn Knaus. Boka kommer sannsynligvis også til å bli bedre. Man skriver da for faen ikke biografier når man er 42!
Og hvorfor er det ingen som snakker om KVALITETEN på disse bøkene? Ikke engang du, Stian. Er du redd? "Ekstremt selvkritisk?" Jeg ler. Det er jo selvkritikk mannen totalt mangler. Alle de sitatene du har slengt inn her, og de stykkene jeg har lest andre steder, tyder jo på at dette bare er opphausset serielitteratur.
Rynkene skyldes etter alt å dømme ekstreme mengder skamfølelse og frustrasjon gjennom livet. Men han løper. Løper som faen. Derfor han holder seg tynn.
Slik så han forresten ut da han var ung debutant, for en ti års tid siden: http://bit.ly/4sAbba
Rene skjære skårungen.
Min kamp er forøvrig ikke en biografi i ordets rette forstand, men en roman. Egentlig har Knausgård bare kjørt vår tids voldsomme personfokusering ut i det ekstreme ved å skrive et par tusen sider om seg selv. Men hvorfor ikke? Så lenge det blir interessant litteratur av det.
Men du har et poeng i at kvaliteten på bøkene, ned på et stilistisk nivå, ikke liten grad er litt diskutert. Alt handler om den store historien. En slik resepsjon er faktisk i tråd med Knausgårds eget litteratursyn; som leser er han mer opptatt av å forsvinne inn i en gedigen litterær verden enn å analysere bøkene på setningsnivå. Når jeg sier at han er ekstremt selvkritisk, mener jeg ikke nødvendigvis som skrivende forfatter, men som menneske.
Vår venn Mettebergsommann er i likhet med deg oppgitt over kritikernes unnfallenhet, mener at bøkene på tross av mange elegante passasjer er fulle av oppramsende gnål som legitimeres fordi dette liksom er virkeligheten. Han synser imidlertid ikke uten å ha lest Min kamp.
Personlig har jeg nok blitt grepet av en viss eufori, i likhet med de fleste andre. Det er nok fordi gjenkjennelsesfaktoren er så sterk på mange ting. Ikke minst gjenkjenner jeg forfatterens kamp for å skape seg rom i tilværelsen, et rom for tenkning og skrivning.
Vel, her skal du få noe å tygge på når du våkner (jeg er Knausgård i andre potens når det gjelder jobbing døgnet rundt): Hva om disse bøkene IKKE var skrevet av Knausgård; hva om de var blitt innsendt av en helt ukjent forfatter som bare hadde skrevet "Roman" på tittelbladet? 3000 sider om dagligdagse ting, om en imaginær forfatter som prøver "å skape seg rom i tilværelsen, et rom for tenkning og skrivning".
Du har lest de første to bindene: Ville de i det hele tatt ha blitt utgitt? Og ville det første bindet ha blitt innstilt til nordisk?
Jeg har ingen illusjoner om at forlagene kun ser på innholdet og ikke forfatterens navn. Vi har sett mange eksempler på at kjente forfattere sender inn materiale under psevdonym og blir refusert, mens det sannsynligvis ikke hadde skjedd under fullt navn.
Jeg kan godt forestille meg at Min kamp kunne blitt utgitt, men jeg har mine tvil om at den hadde blitt utgitt i seks bind dersom ikke forfatteren var kjent og respektert på Forlaget Oktober.
På tross av at jeg likte Min kamp 1 veldig godt, opplever jeg ikke dette bindet som et formfullendt verk. Når man er kommet til slutten, forventer man en fortsettelse. I seg selv er det ikke en avsluttet historie, komposisjonen er for løselig. I henhold til tradisjonelle fortellertekniske konvensjoner er dette mer som et ekstremt langt første kapittel, ikke som en enkeltstående roman. Så at Min kamp 1 er blitt oppfattet som et genialt verk i seg selv, er jeg mer kritisk til. Hele serien på seks bøker sett under ett blir noe annet.
Ja, ja, Norge kan trenge en ny Ibsen eller Hamsun etter alle disse magre årene.
Selv fatter jeg ikke engang problematikken i Knaus' story. Han kan jo bare bosette seg i uland, leve som en konge, som Slanke sier, skaffe seg hushjelp og kjerring som aldri klager, og så skrive hva faen han vil fra morgen til kveld uten noen "kamp" i det hele tatt.
Hva er liksom den store BETYDNINGEN i alt dette her? For 99 % av jordens befolkning er jo ikke dette noen aktuell problematikk i det hele tatt, så hvor stor allmenn, litterære verdi kan et slikt prosjekt egentlig ha?
"Har han gått på heroin de siste 20 årene? Jeg ser da 15 år yngre ut enn ham. Er det ingen som kan få ham til å klippe det dustete skjegget? Eller ta seg en løpetur. Pumpe litt jern."
Knausgård er tusen ganger mer sexy og veltrent enn deg, fatso. Dessuten skriver han tusen ganger bedre.
//Knausgård er tusen ganger mer sexy og veltrent enn deg, fatso. Dessuten skriver han tusen ganger bedre.//
Ha-ha!
Nei, her har du feil. Han skriver _ikke_ bedre, og jeg er både vakrere, mer sexy og bedre trent.
Fakta er fakta. Man kan ikke surre med sånt.
Hvem er Linda, forresten, Stian? Er det hun der Lek-Linda?
Trenger ikke folk å identifisere seg i denne bloggen?
(Tror du hun er interessert i meg?)
Her trenger man ikke å identifisere seg, nei. Blir så få kommentarer da.
Kanskje Linda er Knausgårds kone? Uansett har du godt av litt pepper når du kjører på med usakligheter mot en edel kollega.
He-he! Usaklig? Moi? Jeg er da aldri usaklig.
Jeg skulle så gjerne ha lest disse rare bøkene til Knaus, men det er ikke så greit når man befinner seg på den andre siden av jordkloden og ikke har råd til å kjøpe bøker til norske priser. Bare en slik bok koster jo 3200 pesos pluss frakt. Det er en liten formue, mat nesten en hel måned.
På den annen side er jeg så uhyre lite imponert over alle utdragene og alle kapitlene jeg har lest av Knaus. Jeg vil så gjerne vil fortryllet når jeg først gir meg i kast med en bok, når jeg bruker min dyrebar tid på slike aktiviteter.
Jeg blir lett fortryllet av Solstad og Houellebecq, for eksempel, men jeg har sjelden lest døllere saker enn det Knaus presterer. Kan du være så snill og gi meg ETT eksempel i Min kamp 1 eller 2 på noe som kan kalles skrivekunst, noe du vet jeg ikke selv kan gjøre 2-3 ganger bedre?
Jeg vil så gjerne lære litt når jeg skriver. I tillegg til å få en opplevelse, altså. Kan du gi meg ETT EKSEMPEL på noe som kan kalles skrivekunst? Eller er det for meget å be om.
Er det forresten mye humor i disse bøkene? Jeg liker bøker som får meg til å le, gjerne gapskratte. Jeg ler alltid når jeg leser Solstad, Houellebecq og Poetrix. Det er gutter som kan skrive!
En forfatter som ikke greier å få meg til å le, synes jeg er en sørgelig forfatter. Alvor har de fleste av oss mer enn av i hverdagen. Ingen som vil ha sånt i bøker også. Jo, litt alvor kan det være, i bunn, liksom. Men en bok kan jo ikke være preget av tungsinn.
Leste disse statarne-novelene og bøkene til Lo-Johansson da jeg var liten, og Kungsgatan, ja. Fattern hadde haugevis av disse svenske bøkene i hylla, aner ikke hvorfor. Så de måtte selvsagt leses. Du snakker om tungsinn!!! Så ble det alle bøkene til Vesaas, Sandemose, osv. Men Sandemose var i hvert fall morsom iblant, har du lest "Vi pynter oss med horn"? Rasende morsom bok, du vil le deg i hjel. Han hadde LITT humor, Sandemose, også. Men ikke mye.
Nei, bøker må være morsomme, ellers har de liten verdi for meg. I dag.
Solstads Roman 1987 og Gymnaslæreren er bare vanvittig morsomme bøker - selvsagt med dette alvoret i bunn, som jeg nevnte. Helt utsøkt skrivekunst, jeg ser jo at Knaus ikke engang er i nærheten av slike ting. Så hva ER det egentlig med disse bøkene. Dette irriterer meg bare mer og mer...
Ja, ja, jeg får komme tilbake og kaste glans over bloggen din i morgen. Nå er det snart leggetid her. Klokka er 13.29 på ettermiddagen. Det har vært en lang arbeidsnatt, dryg morgen og nå er det allerede ettermiddag.
Har forresten søkt oversetterforeningen om stipend på 92 000 kroner. Helt seriøst. Tror du jeg får det? Må i alle fall vente til april eller er det mai? Husker ikke. Vel, 92 000 kroner hadde vært fint, da kunne jeg avsatt seks måneder til å skrive min fjerde roman.
Kanskje tar jeg meg en spasertur i sola før jeg legger meg. Eller kanskje ikke. Helvetes Navigator. Må ha den ferdig til 15. jan. Fremdeles 168 sider igjen. Tror du det går?
Roar: Jeg er ikke president i Knausgård Skriver Gudbenådet Litteratur på Setningsnivå-klubben. Hans styrke ligger etter min mening et lite hakk over det, men ikke helt i den andre enden av skalaen heller, hvis noen trodde jeg isteden var president i Knausgård Komponerer Guddommelig Formfullendte Romaner-klubben. Knausgårds styrke ligger i de små fortellingene han lager, i den lettbente måten han skriver seg rundt i ring om høyt og lavt, om stort og smått, på. Det er ikke slik at jeg blir sittende og grunne på briljansen i hver setning, det er heller ikke slik at jeg sitter igjen med følelsen av å ha lest en meningstettet, på flere nivåer fungerende instant classic av typen Mørkets hjerte. Jeg tror derfor det kan være vanskelig å overbevise med utdrag. Men første kapittel av Min kamp 1, der hvor han skriver om hjertet og om døden, er, så vidt jeg husker, ganske solid skrivekunst.
Mye humor i bøkene? Nei, det synes jeg ikke. Det er mye skam. Og mye gjenkjennelse. Og mye innsikt. Poetrix skriver ustyrtelig morsomt. Den typen formuleringer han lirer av seg, finner man neppe hos Knausgård. Det er to helt forskjellige skrivemåter, og begge har sin plass.
Jeg har ikke lest Vi pynter oss med horn, men Ken Jensen anbefalte den varmt for en del år siden.
Hyggelig om du får stipend. Du har jo i hvert fall en betraktelig oversetterproduksjon bak deg, men du er jo ikke akkurat fetert i Norges land, så stipendet går nok til Kjell og Kari Risvik. Mettebergsommann ville trolig ment at grunnen er at du oversetter røverromaner.
168 sider på en knapp måned? Helvete. Jeg er glad jeg ikke har din jobb. Det eneste jeg finner attråverdig med din tilværelse, er at du styrer din egen arbeidstid helt og holdent. Men hvis du klarer seks sider daglig, er du jo i boks.
"Vi pynter oss med horn" er knakende god. Solstads forfatterskap er genialt, de nevnte bøker briljante. Interessant at du skulle nevne disse forfatterne, Roar, for jeg har til hensikt å lese store deler av disse herrers samlede i løpet av 2010. Det samme er tilfelle med Hamsun, Bjørneboe og en del andre.
Det er mye humor i samtlige av Knausgårds bøker, men det meste av humoren er subtil og ikke lett tilgjengelig. En mann av Azimuts kaliber vil neppe klare å dechiffrere den.
Hei, Linda. Takk for sist (hvis det er deg). Enig i at det er mye humor i Min kamp. Det kan jeg se bare ved å lese et par utdrag. Dog, det er en form for humor man ikke gapskratter av, men nyter på et annet vis, omtrent slik man ville nyte en flaske utsøkt vin.
Du ser ut til å ha en viss reservasjon mot den godeste Nazimut. Tør jeg spørre hva det skyldes?
Det skyldes hans umodne nedsabling av Knausgård, en forfatter han innrømmer å ikke ha lest, men åpenbart misunner så det renner av ham. Hadde han i det minste fremført en original kritikk! Grepet tak i noe av det som faktisk ER dårlig eller mangelfullt med Knausgårds bøker!
DA kunne jeg respektert Azimut.
Så lenge han fortsetter med denne barnslige surmulingen som kun er forankret i misunnelse, må jeg imidlertid forbeholde meg retten til å sparke like hardt og fordomsfullt mot Azimut som han sparker mot Knaus.
Der har du tatt Roar Sørensen på kornet. Jeg har selv arrestert ham for lignende forhold og vil ikke nøle med å gjøre det igjen. Han er bare frustrert, stakkars, siden andre oppnår den suksess og anerkjennelse han selv gjerne skulle hatt.
Dog, jeg tror nok at den mannen kan ha potensial til å løfte seg selv opp av det han opplever som en fornedrende tilværelse, men da må han slutte med surmulingen, gnålet, den uendelige navlebeskuelsen og løfte blikket i beundring mot stjernene og visualisere seg selv blant dem, og sist, men ikke minst, jobbe målrettet for å komme dit. Beklageligvis for ham selv virker det som om han er mer opptatt av å spille martyrrollen og være dramadronning. Slikt kler ikke en mann, og for den saks skyld ikke en kvinne heller, og da må det gå som det går.
He-he! Surmuling? Jeg? Nei, jeg driver da ikke med sånt. Det er forresten ting dere ikke vet om mellom Knaus og meg, men det kan jeg ikke ta her i det offentlige rom.
La det være nok å se at han en gang var såkalt hovedkonsulent i et visst forlag der jeg jobbet.
Og la meg også si at det ikke var jeg som begynte med disse "fornærmelsene".
Azimut er alltid rettferdig og "fornærmer" aldri noen uten god grunn.
Jeg har bedt om eksempel på stor skrivekunst og humor. Det kunne ingen hoste opp. Dette bare bekrefter mitt inntrykk av Knaus' "i overkant pratsomme" (for å sitere Eggen) skriblerier, og jeg kan heldigvis konsentrere meg om viktigere ting.
Det stipendet regner jeg faktisk med å få. Ellers begynner jeg kanskje å, ja, surmule. Men litteratur-Norge er jo tvers gjennom korrupt, så man kan aldri føle seg trygg.
"Det er forresten ting dere ikke vet om mellom Knaus og meg, men det kan jeg ikke ta her i det offentlige rom. La det være nok å se at han en gang var såkalt hovedkonsulent i et visst forlag der jeg jobbet."
Nå begynner det å ligne på noe her. Kanskje vi kan se frem til å lese om dette i et av de kommende Min Kamp-bindene ...? Det er jo nettopp her i det offentlige rom at du bør ta dette.
"Dette bare bekrefter mitt inntrykk av Knaus’ “i overkant pratsomme” (for å sitere Eggen) skriblerier, og jeg kan heldigvis konsentrere meg om viktigere ting."
Jeg kunne plukket vilkårlige sitater, men hvilken rolle ville det spille, når du på forhånd har bestemt deg for at han skriver dårlig? Hva Eggen måtte mene er irrelevant, all den tid han innrømmer å ikke ha lest mer enn debutboken Ute av verden, og knapt nok det.
Nei, slakt gjerne Knausgårds bøker, men gjør det i det minste etter å ha lest dem, og ved å sette fingeren på noen av deres svake punkter. For de finnes absolutt, som Landgaard har vært inne på.
Å ta løsrevne sitater fra MK-bøkene er håpløst, da Knausgårds styrke, som Landgaard nevnte, ikke først og fremst ligger på setningsnivået (sårlig ikke i MK), men i helheten, i det store tablåaktige lerretet som spennes opp mellom hverdagslige små hendelser, i digresjonene, tankesveipene. Det arkaiske og barokke språket hans er riktignok bedre enn det meste som presteres av andre norske forfattere, men det er ikke i det stilistiske at Knausgård virkelig briljerer.
Er det forresten andre som sliter med å redigere kommentarer her? Det går ikke hos meg, siden scrollbaren i editoren hele tiden beveger seg av seg selv.
Røverromaner? Er dette en røverroman, for eksempel:
http://www.amazon.com/Liberation-Management-Tom-Peters/dp/0449908887
Ta en titt på innhold og sidetall. Boka ble faktisk på 1200 A4-sider.
Her måtte jeg bl.a. finne et hav av ord og uttrykk som ennå ikke var i bruk i det norske språk, men som siden ble det: Internett, elektroniske motorveier og et mylder av andre ting.
Ha-ha! Røverromaner... Jeg har da oversatt 25 fagbøker også.
Eller er dette kanskje også en røverroman:
http://www.amazon.com/Laws-Our-Fathers-Scott-Turow/dp/0446604402/ref=sr_1_1?ie=UTF8&s=books&qid=1261074744&sr=1-1
Vet du hvem Scott Turow er? Regnes som en av USAs fineste skjønnlitterære forfattere. Tror du disse bøkene er lette å oversette? Ha-ha!
Jeg kunne gitt deg minst 40 liknende eksempler som ikke har særlig mye med "røverromaner" å gjøre.
Tror du ikke alle de andre mer profilerte oversetterne også har oversatt en god del spenningsbøker? Selvsagt har de det.
Personlig synes jeg skjønnlitteratur er enklere å oversette enn for eksempel en roman av Ludlum eller Cussler. Det er for eksempel langt flere tekniske beskrivelser i disse bøkene. Eller la meg si det slik: Det er mye vanskeligere å oversette en kokebok (har oversatt fire store kokebøker) enn Moby Dick.
Ikke alle skjønner dette. Og jeg venter selvsagt ikke at litterære amøbehjerner (som bl.a. Ken Jensens) skal fatte dette.
Linda: Jeg har ikke selv hatt noen problemer med redigering av kommentarer. Edit Comments-applikasjonen fungerer fint i Firefox og Explorer, etter hva jeg har erfart. Synd hvis du ikke får det til å fungere, for jeg vil at folk skal ha muligheten til å endre på kommentaren sin like etter at den er blitt skrevet.
Alt funker utmerket, Landgaard. Slapp av. Du vet, kvinnfolk, teknikk og alt det der...
Det morsomste med Avils raseri er jo at hun selv ikke engang har lest noen av Min Kamp-bøkene (noe hun har medgitt annetsteds). Og at Knausgård i ettertid, i samtale med Renberg, innrømte at han har et dypt reaksjonært kvinnesyn.
Her er et eksempel på skrivekunst fra "Min kamp", starten på første bok:
"FOR HJERTET ER LIVET ENKELT: det slår så lenge det kan. Så stopper det. Før eller siden, en eller annen dag, opphører denne stampende bevegelsen av seg selv, og blodet begynner å renne mot kroppens laveste punkt, hvor det samler seg i en liten kulp, synlig fra utsiden som et mørkt og bløtlig felt på den stadig hvitere huden, alt mens temperaturen synker, lemmene stiver og tarmene tømmes. Disse første forandringer foregår så langsomt at de nesten har noe rituelt over seg, som om livet kapitulerer i følge bestemte regler, en slags gentlemens’s agreement, som også de dødes representanter retter seg etter, idet de alltid venter til livet har trukket seg ut før de starter invasjonen av det nye landskapet. Da er den til gjengjeld ugjenkallelig. De enorme svermene med bakterier som begynner å spre seg ut i kroppens indre, kan ingenting stanse. Hadde de forsøkt seg bare noen timer tideligere, ville de straks møtt motstand, men nå er alt stille omkring dem, og de trenger stadig dypere inn i det fuktige og mørke. De når de Haverske kanaler, de Lieberkühnske krypter, de Langerhanske øyer. De når Bowmans kapsel i Renes, Clarks søyle i Spinalis, den svarte substans i Mensecephalon. Og de når hjertet. Fortsatt er det inntakt, men frarøvet bevegelsen, som hele dets konstruksjon er innrettet mot, har det noe underlig ødslig ved seg, lik et anlegg arbeiderne har måttet forlate i hui og hast, kunne man tenke seg, de urørlige kjøretøyene som lyser gult mot skogens mørke, brakkene som ligger tomme, vognene i taubanen som henger fullastede en etter en oppover fjellsiden."
Dette er vanlig litterær og kunstferdig prosa,fylt med allitterasjon og bildebruk. Det burde derfor gå godt overens men hva du ser som god litteratur, Roar, for du liker jo det barokke, det overlessede, det som tar deg i hånden, messer høyt og enerverende, HEI! JEG ER TRADISJONELL LITTERATUR! GJENKJENNELIG OG HÅNDTVERKSBETONT TIL EN SLIK GRAD AT JEG ER KLISJEEN AV MEG SELV!
Men interessant nok, forsøker Knausgård etter egen beskrivelse, å skrive seg bakenfor det flinke, til noe sannere.
Vennlig hilsen mbsm
Har lest 4 av bøkene nå. Synes de er verdt å lese, men også at de er "hypet". Han tar opp mange problemer/situasjoner som de fleste kan forholde seg til.
Ofte synes jeg han er ekstremt sytete i fremstillingen sin. Det er et slit å ha mange småbarn samtidig som andre forpliktelser er som før. Manglende nattesøvn etc kan vel aldri regnes som et gode i seg selv? Jeg klarer ikke helt å se på bok 2 som noen generell kritikk av kjønnsrollemønster etc, men opplever den som en svært subjektiv beskrivelse.
Takk for innspillet, Mettebergsommann. Kanskje Roar ser det etterhvert og kommer med et velfundert svar.
victor: Jeg synes bok nr. 5 var et oppsving fra nr. 3 og 4. Når det gjelder sytingen, tenker jeg som så: Hvis en mann er helt på nett med det moderne kjønnsrollemønsteret, hvor mannen altså har overtatt mange av kvinnens tradisjonelle oppgaver i forhold til barm, er det nok lettere å akseptere søvnløse netter, osv. Det er en del av gamet. Men hvis man derimot mener at dette er galt, at det ikke skal være slik, må det jo fortone seg mye verre. Derav sytingen. Og kanskje også fordi Knausgård heller ikke er noen gi-faen-person. Han er jo glad i kona og ungene, derfor er det så vanskelig for ham å forholde seg til livssituasjonen han mer eller mindre har valgt.
Jeg holder faktisk på å LESE Min kamp 5 nå. Jeg skal komme tilbake med utfyllende svar til MBSM når dette maratonprosjektet er avsluttet.
Generelt kan jeg si at dette hjertesitatet ikke på noen måte er representativt for Knaus' øvrige prosa - i hvert fall ikke i Min kamp 5. Der går det i et evig gnål hele tiden, og man føler mest at mannen prøver å presse ut fem sider i døgnet, koste hva det koste vil, i stedet for å skrive noe som kan sies å ha en viss språklig, uttrykksmessig og tankemessig kvalitet.
Jeg blir likevel imponert over prosjektet iblant - men jeg føler hele tiden at det er av alle de gale grunnene.
Litt enig med Roar her. Min kamp 1 var den desidert mest litterære boken. Nummer to var best på det polemiske og som skildring av forfatterlivet(synes jeg). 3, 4 og 5 er stort sett en sammenhengende kronologisk skildring av Knausgårds liv fra 0 til 34 år. Man kan like eller la være. Men jeg tror jeg skal avvente en endelig dom til den siste boken foreligger.