Nå nylig skrev den eminente Birger Emanuelsen i en kommentar til blogginnlegget Min kamp 2:
Ditt kantede kategorimakeri er også kjernen til din største utfordring som forfatter. Du besitter akademisk tyngde og teknisk finesse; du er en svært dyktig håndverker, og det misunner jeg deg. I Herrer i åndenes rike har imidlertid dine karakterer dominerende evner eller oppfatninger som styrer alle handlinger. Slik ender du opp med å skrive om mennesker med hovedegenskaper.
Og for snart tre år siden skrev han i en kommentar til Vampus anbefaler «Herrer i åndenes rike»:
Jeg er usikker på om anmelderne avfeier Winther [hovedpersonen i Herrer i åndenes rike, bloggred.anm.] som en «litterær svakhet», utelukkende på grunn av meningene han er en bærer av. Selv om jeg personlig ikke identifiserer meg med Winther, eller sympatiserer med handlingene og meningene hans, er grunnen til at han blir stående som et litterært konstruert produkt, og ikke en troverdig person, en annen. Det finnes flust med litterære skikkelser som verken vekker sympati eller identifiseringslyst, men som likevel er troverdige mennesker du har lyst til å lese mer om. Patrick Bateman (Am. Psycho), Jack Gladney (White Noise), Grenouille (Parfymen), Charlie Croker (A man in full), Henry Chinanski og Elling er alle eksempler på slike, jmf. min lesning.
Mitt problem med Winther (og de andre karakterene i «Herrer i åndenes rike») er enkelt nok at de ikke er troverdige personer, men flate figurer. Men så er også det å skape personer kanskje det vanskeligste ved forfattergjerningen. Helt personglig tror jeg Stian vil klare det bedre om hans romankarakterer diktes i sin helhet, og ikke kun er «reduserte» og tilpassede karakterer hentet fra det virkelige liv.:
Jeg håper at Emanuelsen vil utdype dette enda mer, men i mellomtiden synes jeg dette er en interessant problemstilling. Hva konstituerer troverdige skikkelser? Hva er litterære typer, og hvorfor er de utroverdige? Her om dagen kom jeg tilfeldigvis over en artikkel i Minerva, hvor jeg leste:
I Sult hadde Hamsun utlevert sin helts indre og ubevisste sjelsliv, drevet ham fra skanse til skanse i jakten på mat og berømmelse. I sitt litterære manifest gjør han denne avhørsmetodikken til standard:
Som moderne Psykolog skal jeg belyse og forhøre en Sjæl. Jeg skal belyse den paakryds og tvers, fra alle Synspunkter, i hvert hemmeligt Hul; jeg skal spidde den vageste Rørelse i den paa min Naal og holde den op til min Luppe, og jeg vil netop med Forkærlighed undersøge de fineste Zittringer, jeg vil banke mig frem og lytte til hver sagte Lyd.”
I forlengelsen av dette avviser han typediktningen – realistenes, og særlig Ibsens, framstilling av karakterer med én herskende evne: hele skurker, hele helter. De tegnes uten nyanser for at de skal kunne representere begreper man kan diskutere med og ha praktisk nytte av, mener Hamsun. Slikt kan det ikke bli kunst av. Om Bjørnson sa Hamsun:
”Det er ham en Trang og en inderlig Pligt at stuve sine Romaner fulde av Hypnotisme og Bibelkritik og almindelig Stemmerett og Anvisning paa Brugen af kirurgiske Instrumenter. Hans bøger er Husapoteker for Folk tilfjælds og Folk tilhavs, Varelagere, hvor en Mængde gode Ting findes henlagt. (…) Han lægger Kundskap i Klumper indi sine Bøger, intet findes forlidet poetisk og intet for lidet æstetisk til at vrages. (…) Han er Pædagog for store Børn.”
Kilde: "Det var ikke galt da jeg skrev det", Nikolai Fjeld, Minerva 5. august 2009.
Er det her det ligger? Er jeg en pedagog for store barn, mens Birger etterlyser blodets hvisken og benpipenes bønn?
En annen vinkling på det hele er å trekke inn Jan Kjærstad, en forfatter som har klart det kunststykke å være avantgardedikter med klippekort i Bokklubben. Der har du en mann som ikke skriver troverdige karakterer, i Emanuelsens forstand. Se på Jonas Wergeland (Forføreren, Erobreren, Oppdageren), Alf I. Weber (Kongen av Europa) eller Odd Marius Walaker (Jeg er brødrene Walker). Disse muntre herrer er dypest sett variasjoner av én og samme karakter, som ikke ligner på noe troverdig menneske overhodet. De er postmoderne matriser som kan fylles ut med alle mulige predikater. Ingenting er umulig for noen av dem. Det vil si, det er ingenting Kjærstad ikke kunne ha skrevet om dem. Det er også derfor en lignende anklage er blitt rettet mot ham: Dine bøker er kjølig og kynisk oppkonstruerte, dine romankarakterer er ikke troverdige, ikke realistiske.
Sannsynligvis henger det sammen med hvilket premiss man har for sin skrivning. Kjærstad har selv uttalt at alle hans bøker, i hvert fall inkludert de bøkene jeg har nevnt, forsøker å besvare spørsmålet: Hva er et menneske? Han har selv uttrykt forakt for den psykologiske roman, og for skittenrealismens prosjekt om å beskrive ting slik de virkelig er. Kjærstads prosjekt er å utforske menneskets muligheter helt ut i grenseerfaringene, undersøke alskens sammenhenger i livet og verden. Hans hovedpersoner er kanskje det motsatte av snevre "typer", de kan kalles milevide "typer".
Og hva er Hamsuns prosjekt? Jo, Løitnant Glahn (Pan), den navnløse omstreiferen (Sult) og Johan Nilsen Nagel (Mysterier) er alle sammen unge menn som er drevet til ekstremer i ulike situasjoner, og som herved fremviser menneskesinnets irrganger, irrasjonaliteter og uutgrunneligheter. Jeg er sikker på at Hamsuns karakterer ble regnet som utroverdige da bøkene utkom. Folk var vant til Ibsens realisme. Nå prises Hamsun som en psykens dypdykker, men han blir sannsynligvis fremdeles for "sær" for mange lesere, som liker at ting står på linje i litteraturen. Disse hovedpersonene er også varianter av Hamsuns romantiske heltetype, men de er uforutsigbare, selvmotsigende, umulig å definere endegyldig.
Kanskje den påståtte utroverdigheten som følge av "typer" henger sammen med at Herrer i åndenes rike er en idéroman? Tilfeldigvis leste jeg Ayn Rands The Fountainhead (Kildens utspring) noen måneder før jeg skrev den. Og de som har lest Rands litteratur, The Fountainhead eller Atlas Shrugged (De som beveger verden), vet at hennes persongalleri består av de mest polariserte arketyper man kan tenke seg: enten helter og deres akolytter, som utelukkende fremstilles sympatisk, eller skurker og deres lakeier, som utelukkende fremstilles usympatisk. Rands formål er å skildre den ideelle mannen (det er alltid en mann), slik hun mener han skal være, og for å sette ham i klart og umiskjennelig relieff maner hun frem rundt ham et univers befolket av et kobbel karikaturer, talentløse sosialister og skyldbetyngede altruister. Det går selvfølgelig på bekostning av enhver relasjon til virkelighetens mennesker, som i overveiende grad er langt mer komplekse enn hun vil ha det til, men Ayn Rands uttalte premiss for litteraturen er jo også at den skal beskrive virkeligheten slik den burde være, ikke slik den er.
Selv om jeg til en viss grad benytter meg av "typer" i Herrer i åndenes rike, tåler det neppe sammenligning med Rand. Som forfatter av en idéroman er jeg interessert i å inkarnere ideer. Man kunne selvfølgelig hatt en solipsistisk roman bestående av én ung, sint, forvirret mann som vandret rundt i Tromsøs gater og var sosialist og altruist det ene øyeblikket, kapitalist og egoist det neste, nietzscheaner på torsdag, kantianer på tirsdag og hedonist på lørdag (da hadde han forøvrig ikke skilt seg meget ut fra resten av befolkningen). Men jeg synes det blir langt mer action når konflikten ikke bare er intern, men også ekstern, når ideene inkarneres i ulike personer. I Herrer i åndenes rike har vi derfor tre unge menn, en jusstudent ved navn Richard Celius, og to filosofistudenter, Nikolai Andersen og hovedpersonen Christian Winther, og disse tre representerer tre sentrale filosofer, henholdsvis Ayn Rand, Immanuel Kant og Friedrich Nietzsche.
Dermed er det duket for et filosofisk trekantdrama, med rollene besatt av Nikolai som kantianer, Richard som randianer og Christian som nietzscheaner. Det falt seg naturlig at Richard ikke kunne studere filosofi, da Ayn Rand vel kan regnes som ekskludert fra norske universiteter. Om det skyldes manglende kompetanse eller interesse hos de nåværende professorer, eller om Rands filosofi er så utvetydig politisk ukorrekt (Nietzsche kan man i det minste tolke inn i både tannløshet og uhyrlighet), vites ikke. Like naturlig var det at Richard og Christian skulle være venner, selv om vennskapet knaker kraftig i sammenføyningene, da Rand tidlig var inspirert av Nietzsche og nok hentet sin idé om den ideale mannen fra hans overmennesketanker. Senere ville hun benekte eller nedtone Nietzsches påvirkning, siden hun betrakter ham som en håpløs irrasjonalist, ennskjønt hun innrømmer ham kvaliteter som forfatter.
På den annen side har randianeren Richard absolutt ingen respekt for kantianeren Nikolai, noe som også gjenspeiler Rands oppfatning av Kants filosofi som tvers igjennom ond. Christian viser en tidlig interesse for Nikolai, slik Nietzsche garantert ble kjent med kantiansk filosofi i sin ungdom, men senere forkaster Nietzsche Kant som en feilslått moralfilosof, og på samme måte strides Christian og Nikolai om moralske spørsmål, noe som etterhvert får voldsomme og voldelige konsekvenser.
Når det veksler mellom opphetede diskusjoner, utroskap og fylleslagsmål mellom de ulike "typene", er ikke dette bare en illustrasjon på ren interessekonflikt. Det er også en dypere verdikonflikt. Disse menneskene er ikke bare i konflikt fordi de vil ting som kolliderer med hverandre, de er i konflikt fordi de har ulike verdensbilder. De mener å gjennomskue hverandres premisser og prøver å forklare hverandre hvor de andre tar feil. Personlig synes jeg dette er viktig, da det i dag er altfor lite premissdiskusjon, spesielt i politikken. Og sannsynligvis også i filosofien, i den grad filosofi diskuteres på et slikt plan overhodet.
Men kanskje litteraturen som estetikk lider under et slikt typegalleri? Jeg kan ærlig talt ikke svare på hvorvidt disse personene virker troverdige for andre enn meg selv. De som har lest boken eller har formeninger om dette, er velkommen til å gi sitt besyv med i laget.
Meget interessant innlegg, Stian. Som du vet, akter jeg å lese boken din på nytt, trolig utpå nyåret, og da kommer denne bloggposten som bestilt. Det er tre år siden jeg leste Herrer i åndenes rike, og jeg føler derfor at jeg ikke har grunnlag til å ta del i denne diskusjonen per nå. Det eneste jeg har å si om saken, er at jeg ble imponert over det du hadde klart å få til.
Diskusjonen du inviterer til, er interessant, og vi kan vende tilbake til den på et gunstigere tidspunkt.
Hyggelig å høre, Ken. Det er visselig sent å rediskutere denne romanen nå, i den forstand at det er lenge siden de fleste som gadd å lese den, leste den. I en annen forstand er jo ikke romanen utdatert, og jeg mener fortsatt at den rommer megen visdom som hittil ikke er blitt problematisert. Ikke engang av meg selv.
Men siden Birger Emanuelsen nå minst et par ganger har uttalt seg likelydende om boken, med nærmere tre års mellomrom, tenker jeg: Mannen har noe vesentlig på hjertet. Jeg vil gjerne høre mer om det.
Ai, ai! Her må jeg beklage, Stian. Jeg har ikke sett dette innlegget før nå. Sitter på jobb nå, så må spare den store analysen, men kan gi deg en tankestreng:
Kanskje reagerer jeg så sterkt nettopp fordi skikkelsene er så utpreget litterære. Slik som den gamle frisørsalongeieren som alltid bar paraplyen på vei til arbeidet om morgenen, og tok den samme paraplyen med seg hjem da han låste butikken om kvelden, uavhengig av lys og værutsikter. Han trodde fast og helt på at han selv var den eneste som hadde ansvar for eget velvære, og at han ikke kunne stole på noen, og denne abstrakte ideen, denne læresetningen som han hadde pusset og filt på hele livet, fikk altså dette ene konkrete og latterlige utslaget: At han alltid bar med seg paraplyen.
I møte med frisørsalongeieren tar jeg alltid til å grunne på hvorfor så få av mine egne fanatiske ideer, de jeg dyrker i mitt eget indre, og gang på gang marinerer andre med, hvorfor så få av disse får praktiske konsekvenser for meg. Oppfatninger om moral, om hvem som har en berettigelse til lykke og hvem som ikke har det, om religion, om Gud faktisk eksiterer, eller om vi, menneskene, i vårt enfoldige har skapt ham i vårt bilde. Alle disse temaene kan jeg ta opp, og de er ikke de eneste: Jeg har sterke oppfatninger om dagligdagse hendelser, ting som har skjedd og siden formidlet i nyhetsmediene, jeg kan mene noe om det meste. Alle disse meningene, noen infantile, andre lite gjennomtenkte, mange av dem kaotiske og tilfeldige, er alle uten feste i noe opphavelig og enhetlig.
Meningene og holdningene er imidlertid ektefølte, og min standhaftighet er ikke et skuespill, men det betyr ikke at om du summerer mine berøringer med omgivelsene vil få min karakter som total. For hadde diskusjonen forløpt et annet sted, med andre deltakere, hadde jeg vært utsatt for andre inntrykk, og hadde diskusjonen åpnet seg på andre steder enn det den gjorde denne kvelden, ville likningen som utgjorde min karakter sett annerledes ut. Faktorenes rekkefølge er ikke likegyldig, men for mennesket er den tilfeldig, og i det jeg oppfatter som god litteratur merker du ikke deres orden, og du kan derfor ikke gjette den eller være uenig med den.
PS: Det var for øvrig veldig interessant å lese dine egne betraktninger om romanen!
Intet å beklage, Birger. Den som venter på noe interessant, venter gjerne en stund. Etter min oppfatning er det du beskriver her, selve adelstegnet på litterær personkarakterisering: at det er en sammenheng mellom indre liv og ytre manifestasjoner. At skurker gliser ondt og alltid senker øyenbrynene, er kanskje det mest banale eksempel på dette. Hos Ayn Rand er idealmennene alltid beskrevet som "slim, angular and tall".
Det er ekstreme tilfeller. Frisørsalongeieren, om han er hentet fra et faktisk verk eller ikke, høres ut som et skoleeksempel på hva jeg ville forventet hos f.eks. Dag Solstad. Eller kanskje ikke, er litt usikker. Kanskje han opptrer i bestselgerlitteraturen, i Havets katedral, Da Vinci-koden, Drageløperen og De velvillige? Jeg har altså ikke lest noen av disse, jeg bare prøver meg. Jeg kommer nemlig ikke på hvor jeg har truffet denne frisørsalongeieren, men jeg kjente ham straks igjen da du nevnte ham.
Men jeg tenker fremdeles på hvordan dette kommer til uttrykk i min roman. Altså, Christian Winther er jo skrevet som en mann som nettopp forsøker å leve som han lærer. Hos ham er det et poeng - det vikigste poenget - at hans indre liv skal komme til uttrykk i ytre handlinger. Den nietzscheanske filosofien skal ikke bare være teori - den skal være praksis. Personlig tenker jeg at han i sitt vesen skiller seg fra deg og frisørsalongeieren. Mens du, som du sier, går rundt med alle slags mer eller mindre absurde teorier, holder du dem (klokelig?) for deg selv i selskap med andre. Det er slik de aller fleste av oss er. Men hvis Christian Winther skulle vært slik, hadde det ikke blitt den romanen det var ment å bli. Det blir nesten som å si at en roman om en pedofil mann som aldri forgriper seg på barn, like gjerne kunne vært en roman om en vanlig mann.
Frisørfyrens paraplyoppheng er, på den annen side, et veldig særegent, veldig individuelt uttrykk for et indre liv som har formulert frem én innsikt om tilværelsen. Jeg opplever det ikke på samme måte hos Christian Winther. Hvis han er egoistisk, hvis han virker hensynsløs, er ikke det i seg selv litterært spissformulerte ytre manifestasjoner av typen: "Han kunne aldri se på sin lillebror uten å brekke seg." Derimot oppfører Christian seg på forskjellige måter mot sin bror, avhengig av humør og situasjon. Ofte forakter han ham, fordi han er svak og ikke klarer å hevde seg, og det henger selvfølgelig sammen med verdisyn, men en dag går han en lang tur med ham og snakker med ham på en ordentlig måte. Hvorfor? Fordi selv romanpersoner kan være komplekse. De har gjerne motstridende tanker, følelser som går på kryss og tvers. Slik bør det være.
Men nå er det godt mulig at vi snakker forbi hverandre. Spesielt det du sa her, synes jeg det er verdt å bygge videre på, men jeg er ikke helt sikker på om jeg får tak på det: "Faktorenes rekkefølge er ikke likegyldig, men for mennesket er den tilfeldig, og i det jeg oppfatter som god litteratur merker du ikke deres orden, og du kan derfor ikke gjette den eller være uenig med den." Gjør ikke dette enhver person til en uangripelig ansamling av ubestemmelige egenskaper?
Hvis du husker noen treffende eksempler fra Herrer i åndenes rike, vil jeg gjerne høre.