Fra Vagant kommer nok en tekst jeg har oversatt fra tysk. Denne gangen er det et intervju som Die Welt har gjort med den polske forfatteren Andrzej Stasiuk, kjent for den humoristiske reiseberetningen Dojczland med dens vittige skråblikk på både tyskere og polakker. Intervjuet handlet blant annet om Berlinmurens fall:
En eller to uker senere fikk vi besøk fra byen, og vedkommende sa: «Muren er borte.» Vi reagerte som om det var noe helt naturlig, for den gangen var det stadig noe som tok slutt, og stadig noe nytt som begynte. Å ja, og vi hadde naturligvis ikke fjernsyn. Det mest berømte var jo fjernsynsbildene. Den tyske gjenforeningens ikonosfære gikk meg hus forbi.
Les resten av intervjuet hos Vagant.
Har lest intervjuet, interessant.
Bare noen assosiasjoner:
Stasiuk har vel trolig rett i de grunnene han peker på, til at endringene før og etter murens fall er lite omtalt i litteraturen?
Ellers blir jeg mest fascinert av det han sier om kontrastene mellom polsk og tysk mentalitet. Og at han ser tidligere DDR som en buffer mellom slavisk kultur, og vestlig.
”Jeg liker virkelig DDR. Ettersom det er en overgangssone, en buffersone mellom den germanske og den slaviske verden. Stedsnavnene øst for Berlin – ingen andre steder har slavisk og germansk smeltet så harmonisk sammen som i disse navnene. Jeg liker DDR fordi det minner om Polen, kanskje sogar om Russland”
Da tenker jeg, hva med oss? Kanskje tenker vi på Polen i stedet, som en buffer mot slavisk kultur. Jeg undres på om det ikke er den rollen Polen har, og har hatt, i vesten.
Uansett synes jeg det er underlig at han ikke i det hele tatt kommer inn på kirkens rolle. Og da med fokus på at Polen faktisk i hovedsak er romersk – katolsk, i motsetning til de fleste andre slaviske land. I Russland, ikke minst, ses denne forskjellen gjerne som en identitetsskapende faktor, for øvrig uten så mye fokus på ”teologiske” motsetninger.
”På den andre siden har polakkene en svært vaklevoren identitet. De trenger verdens anerkjennelse og beundring”
Jeg hadde en del kontakt med noen folk fra Polen i årene før muren falt. Jeg ble slått over det jeg den gang oppfattet som en slags europeisk identitetsfølelse. Ofte med fokus på felles kulturelle bånd, landene i mellom.
Utdanningsnivået var jo også generelt svært høyt blant folk, i hvert fall på den tiden. Mange gikk på universitet, eller tok andre høyskoleeksamener. Det var imidlertid på langt nær alltid de fikk relevante jobber til sin utdannelse. Likevel, det var en fin opplevelse å treffe tekniske ingeniører o.l , som gjerne valgte europeisk kunst gjennom tidene som samtaleemne.
”Polakkene har et lignende problem. Hvem vet, kanskje vi begge er Europas minst elskede folk. Bortsett fra britene, naturligvis, når de er på ferie”.
Hehe, jeg kan egentlig godt tenke på noen andre … men apropos det der om britene; ikke like ofte som spørsmålet blir stilt til utlendinger fra nordmenn, men det hender at jeg i England blir spurt om hva jeg synes om britene. Det ærligste jeg har funnet å svare, er at jeg liker de engelske veldig godt – i England.
For han er faktisk inne på noe, der 🙂
Mitt inntrykk av Polen er vel også i stor grad preget av den religiøse "kilen" som landet utgjør, som et katolsk land mellom det protestantiske Tyskland i vest og det ortodokse Russland i øst. Ellers har jeg liten kjennskap til landet, men kjenner østtyskere som stadig vekk dras ditover fordi de ikke liker den vestlige innflytelsen som er blitt så sterk i det tidligere Øst-Tyskland etter 1989.
For polakkene var kanskje DDR en buffersone mot vest, og for Vesten var Polen buffersonen mot øst. Interessante perspektiver, men jeg kan ikke si at jeg noensinne har tenkt så veldig mye på det. Men takk for dine synspunkter, Ulv. 🙂
Stian,
Følgende er kanskje relevant til det som kommer fram i intervjuet (?)
Du kjenner trolig mye bedre enn meg til forholdene i tidligere DDR. Jeg har aldri vært der, selv om jeg jo har møtt noen få mennesker som bodde der. Den lille "kunnskapen" jeg har, kommer vel mest fra overfladisk eller ensrettet litteratur.
Nå er det jo slik at Tyskland i vest er kulturelt delt, mellom nord og sør. Og jeg regnet kanskje med at noe lignende var tilfelle i øst. Er det? I så fall kan det være med på å forklare litt av synspunktene til Stasiuk.
Og uansett, har du inntrykk av at årene med kommuniststyre skapte noen varige endringer i kulturelle strukturer, eller mer spesifikt, folks opplevelse av kirketilhørighet?
Angående samme spørsmål i Russland, trodde jo "alle" at det forholdt seg slik. At den ortodokse kirkes rolle som påvirkningsfaktor var sterkt svekket. Det viste seg likevel etter hvert at så ikke var tilfelle.
Jeg kan ikke si at jeg kjenner Øst-Tyskland så inngående at jeg har merket noen forskjell mellom sør og nord. Vel, bortsett fra at folk i midten (Sachsen-Anhalt) synes at folk i sør (Sachsen) snakker rart. Det er trolig langt større forskjell mellom det jevnt over katolske sørvestlige Tyskland og det protestantiske Nord-Tyskland.
Jeg har inntrykk av at kommuniststyret medførte noen endringer, ja. Østtyskerne levde jo i en planøkonomisk boble i førti år. I dag er det flere av dem som faktisk vil tilbake til kommunismen. Mange av dem som var unge da kommunismen kom (født på 30-tallet), lot til å kunne omfavne ateismen ganske uproblematisk. Deres barn, derimot, de som ble født på 1950-tallet, synes å ha en større dragning mot ulike religiøse retninger, så som protestantisme og i noen tilfeller det antroposofiske Kristensamfunnet og nyreligiøse retninger. Det er vel et tegn i tiden, også utenfor Tyskland. Kanskje er det også et typisk fadermordmotiv her: Barn av religiøse blir ateister. Barn av ateister blir religiøse.
Det kanskje mest typiske for Tyskland er et sterkt fokus på økologisk mat og biojordbruk, gjerne i kombinasjon med antroposofi eller ulike versjoner av New Age. Jeg har inntrykk av at dette er mest fremtredende i øst, mens vest-tyskere i større grad har vært industrifolk og kapitalister uten de altfor store religiøse tilbøyelighetene. Tyskeren ivaretar sine spirituelle behov gjennom den ekstremt velutviklede tyske kulturen.
Takk for grundig svar.
"Deres barn, derimot, de som ble født på 1950-tallet, synes å ha en større dragning mot ulike religiøse retninger, så som protestantisme og i noen tilfeller det antroposofiske Kristensamfunnet og nyreligiøse retninger."
Interessant. Som jeg nevnte, i Russland har ikke den utvklingen vært like sterk. Mulig at det kan ha litt å gjøre med at ortodoks kultur i mye større grad enn den protestantske, er preget både av små vanehandlinger i dagliglivet, samt ord og munnhell i språket.
"Det kanskje mest typiske for Tyskland er et sterkt fokus på økologisk mat og biojordbruk, gjerne i kombinasjon med antroposofi eller ulike versjoner av New Age. Jeg har inntrykk av at dette er mest fremtredende i øst ... "
Sikkert riktig. Likevel dekker dette svært godt hvordan jeg oppfattet "Den alternative scene" i (nord)vest, tidlig på 80 - tallet. Jeg oppfattet det som "De grønne" evnet å fange opp folk med sympatier i mange forskjellige retninnger, også med forskjellige røde nyanser representert.
Det er godt mulig at den alternative scene er like utbredt i vest, Ulv. Jeg kjenner nok øst best, men siden jeg aldri har bodd i lengre tid i Tyskland, blir det mye synsning og konklusjoner trukket på tynt grunnlag her.
Akkurat som et Vigrid-medlem kunne ha vært i Tyskland en del ganger og sagt "nazismen rensket ut av Tyskland? Det er jo fullt av nazister der! Jeg møtte noen hver eneste dag." Det kommer mye an på hvilket miljø man havner i.
«Som jeg nevnte, i Russland har ikke den utvklingen vært like sterk. Mulig at det kan ha litt å gjøre med at ortodoks kultur i mye større grad enn den protestantske, er preget både av små vanehandlinger i dagliglivet, samt ord og munnhell i språket.»
Det stemmer sikkert. Jeg kjenner ikke den ortodokse kultur i noen særlig grad, men dette er mitt inntrykk av den katolske kultur. Den gjennomsyrer i mye større grad hverdagen enn protestantisk kultur gjør. I hvert fall på steder der gudstroen fremdeles står sterkt. For noen tyske katolikker er det jo nok å ha en rosenkrans og et krusifiks på soverommet.