Som jeg har beskrevet til Lars Werp, sendte jeg sommeren 2004 inn et manuskript på 90 A4-sider til Damm Forlag, etter å ha vært i kontakt med forlagets hovedkonsulent, Karl Ove Knausgård. Manuskriptet var tenkt å bli en roman ved navn Paradigma, men denne ble forkastet etter at konsulentuttalelsen var mottatt og prosessert, og ideen ble isteden videreutviklet til et nytt manuskript som skulle bli romanen Herrer i åndenes rike.
Her er svarbrevet fra Damm med konsulentuttalelsen under.
20. oktober 2004
Kjære Stian M. Landgaard
Jeg vil takke for at du sendte ditt manuskript med tittelen «Paradigma» til vurdering hos oss. Det er et ambisiøst prosjekt som nok dessverre ikke lykkes helt. Det er noe av det vanskeligste man kan gjøre av åndsarbeid (eller hva du vil kalle det): Å gestalte filosofiske ideer i litteratur som tilfører både litteraturen og filosofien noe. Vanligvis forringes begge. Man kan så erstatte de litterære og filosofiske ambisjonene med for eksempel pedagogiske, men det er noe annet. Nietzsche har vært en kjærkommen følgesvenn for litterater i mange år, så spesielt original er ideen heller ikke. Et eksempel på en bok som gjennomsyres av Nietzches tenkning er Robert Musils Mannen uten egenskaper.
Manuskriptets andre hovedtema, forelskelsen i en mindreårig, er et nyere tema (av mange grunner), som særlig forbindes med Nabokovs Lolita. Disse to som du uunngåelig har med deg i ryggsekken, gjør den til en i overkant tung bør. Det er vanskelig å tenke Nietzsche bedre enn Nietzsche, det er vanskelig å skrive Lolita bedre enn Nabokov.
Du finner vedlagt en konsulentuttalelse som går nærmere inn på teksten, og vil se at konsulenten i tillegg har en del andre innvendinger. Men både konsulenten og jeg ser et talent hos deg, så dersom du fortsetter å skrive ser vi gjerne på eventuelle andre framtidige arbeider. Men dette manuset vil vi ikke anbefale deg å jobbe videre med. Du skriver at ditt ønske «for romanen er at den skal bevege seg i skjæringsfeltet mellom liv, filosofi og litteratur». Ambisjonen er fin, men skal du skrive en roman er det kanskje best å ha nettopp det som ambisjon: Å skrive en roman?
Manuskriptet returneres vedlagt.
Med vennlig hilsen
N.W. Damm & Søn AS
***
Stian M. Landgaard
Paradigma
Romanutkast
Paradigma handler om en ung mann, Stian M. Landgaard, som etter noen års studier i Bergen flytter til Tromsø for å ta hovedfag i filosofi der. I løpet av de 90 sidene jeg har fått lese, utvikler handlingen seg langs tre spor. Det første dreier seg om en fjorten år gammel jente, Julie, som bor i huset der hovedpersonen leier hybel: han begjærer henne, og skriver etter hvert et brev til henne hvor dette begjæret blir tilkjennegitt. Det andre dreier seg om studiene hans: han skal skrive oppgave om Nietzsche, og blir av sin veileder henledet til en mystisk student. Reidar, som visstnok beskjeftiger seg med samme tematikk, uten at forholdet blir avklart i dette utkastet, hvor hovedpersonen ikke kommer lenger enn til noen forgjeves forsøk på å få tak i ham, og så vidt begynner å ane at Reidar ikke bare studerer Nietzsche, men antageligvis også dealer. Det tredje sporet er hovedpersonens minner: fra oppveksten utenfor Tromsø, og fra studietiden i Bergen.
Språket flyter lett og er forholdsvis klisjéfritt, forholdet mellom handling og refleksjon er godt balansert, til sammen gir dette fortellingen bra framdrift, og gjør det klart at Landgaard kan skrive. Det betyr ikke at Paradigma er et godt manus. Refleksjonene er for en stor del uinteressante, og handlingen for en stor del uengasjerende. Jeg leser om denne hovedpersonen, men bryr meg overhodet ikke om ham. Om det er riktig, det jeg tror, at hovedpersonen er viktig for forfatteren, men ikke for leseren, er naturligvis spørsmålet forfatteren bør stille seg: hvordan gjøre hovedpersonen interessant? Hva er det som gjør en hovedperson interessant? Slik jeg ser det, handler det om forholdet mellom avstand og nærhet. På den ene siden er avstanden til hovedpersonen for stor. Dvs. at ingen av problemene han har, eller tankene han gjør seg, føles som hans egne. Å forelske seg i en fjorten år gammel jente handler om overskridelse. Det andre temaet, Nietzsche, handler også om overskridelse, om enn av en mer intellektuell art. I dette manuset forblir begge overskridelsene emblemer. De har betydning, men ikke liv, ikke troverdighet. Alt er utvendig, alt er avstand – jeg tror ikke et sekund på det.
Samtidig er også avstanden til hovedpersonen for liten. I manuset framstår han som uvitende og av og til ikke så lite dum, noen ganger er det vanskelig å ikke se på ham som et slags paradeeksempel på ung mannlig uvitenhet og dumhet – uten at jeg fornemmer at forfatteren nødvendigvis selv har tenkt det slik. Det er et alvorlig problem.
På det, finnes to løsninger. Den ene er å gå lenger innover. Skrive mye tettere på, komme mye nærmere virkeligheten slik den egentlig er. Tilstedeværelse i situasjonene, hele tiden med følgende i tankene: er dette sant? Er det virkelig slik det er? Mye i romanens ytre kan minne om Mykle, også hans Burlefot-romaner etterlater leseren i tvil: vet forfatteren egentlig selv hva slags mannlighet han gir bilde av? Men i Mykles tilfelle spiller svaret ingen rolle, fordi han er så tett på sin karakter hele veien at de eventuelle dumheter forfatteren deler med ham, faktisk blir interessante og bare gjør romanene mer komplekse.
Den andre løsningen er den førstes motsats: øke avstanden. Skrive om noe som ligger langt, langt unna en selv. Begge veiene fører til litteratur. Det gjør ikke den veien forfatteren har slått inn på i Paradigma. Spenningene som finnes i temaene (forbudte følelser/forbudte tanker) mangler helt i teksten. (Særlig Nietzche-tematikken er dårlig; det er ikke slik at en tenker preger en tekst dersom hans navn nevnes tilstrekkelig ofte, heller ikke en utlegning av tankene hans gjør det; skal man la en tekst være influert av Nietzsche, er det mot handlingen man må vende seg, gestaltningen, det er der romanens liv befinner seg, og det er derfor det er en kunst å skrive godt om slike ting: hvordan gestalter man ideer og forestillinger man har tilegnet seg når man har lest f.eks. en filosof? Å benevne leseakten går ikke, å spekulere videre går ikke (hvis man da ikke selv er en tenker av betydning), det må handling til, bevegelser, sansninger, liv.)
Problemene i dette manuset er så store og av en så grunnleggende art at jeg ikke vil råde forfatteren til å sende inn flere versjoner av det. Samtidig finnes det talent her, og jeg ser derfor med glede fram mot å lese eventuelt andre, framtidige manus fra Landgaards hånd.
Tøft!
Dette er jo også særdeles interessant sett i lys av Knausgårds eget prosjekt, og ikke minst Herrer i åndenes rike. Jeg er litt overrasket over at du fikk et såpass grundig svar på et så kort utkast, men det tyder vel på at de tross alt så potensial i prosjektet.
Tør jeg spørre hvordan du i første omgang fant ut at Knausgård var hovedkonsulent på Damm?
Det er vel et latterlig og naïvt håp fra min side at samtlige refuserte og håpefulle forfattere mottar en like grundig (og tilsynelatende god) analyse av hjertebarnet sitt.
Jeg fikk noen umiddelbare innskytelser da jeg leste dette, så jeg tar dem nå:
For det første ble elementer i Paradigma med i Herrer.
For det andre vet jeg at noen av disse elementene er viktige for deg, og jeg håper at du har tømt deg(!) hva gjelder fascinasjonen for ungpiker. Knausen påpeker at det er gjort før, og at det er gjort godt. Jeg er enig, og jeg tviler på at du har noe nytt å tilføre her.
For det tredje funker ikke forholdet til eller møtet med "Ragnar" i Herrer heller (jeg husker ikke hva han heter der). Da jeg leste boken, var formålet med karakteren uforståelig, og nå lurer jeg litt på om møtet er med kun for å beskrive ungpiken i samme scene. Jeg skyter litt fra hofta her uten boken for hånden, så jeg aksepterer at jeg muligvis må massere leggen etter noen spark tilbake.
Jeg har noen andre tanker rundt dette også, men jeg merker at de må modnes litt. Uansett var dette et interessant innlegg, og du skal ha cred for guts nok til selvutlevering.
Det skulle stå "Reidar" der, hvilket jeg håper kan fikses.
Lars: Jeg fant det ikke ut. Jeg skrev bare til Knausgård fordi jeg likte Ute av verden. Først da han svarte, fikk jeg vite at han var hovedkonsulent på Damm og ville se på mitt manuskript.
Det var et grundig svar, men det var utrolig mange ting jeg ville spørre om og få utdypet. Kunne ikke gjøre det, da. Måtte være fornøyd med det jeg fikk, og gå videre. Det gikk jo bra til slutt, riktignok på et annet forlag.
Men da du først sendte det til Aschehoug, var det vel i en betydelig revidert utgave, antar jeg?
Lars: Ja, det var et helt nytt manuskript. Jeg begynte helt på nytt og gav det ny tittel. Men som Nagel er inne på, idémessige elementer fulgte med, og jeg er i ferd med å skrive en utdypende kommentar om det.
«Uansett var dette et interessant innlegg, og du skal ha cred for guts nok til selvutlevering.»
Takk, Nagel! Coming from you, I treasure it all the more.
Ditt innledningsvise håp er nok naivt, ja. Jeg har vært heldig. Eventuelt skrevet veldig mange år før jeg endelig begynte å sende inn ting. De fleste får fremdeles standardrefusjonen på to linjer.
Første linje begynner: Vi takker for at vi fikk lese ...
Andre linje begynner: Dessverre kan vi ikke ...
Så til dine tre interessante punkter:
For det første ble flere elementer fra Paradigma med i Herrer. Helt riktig. Selve grunnideen, en fyr som studerer Nietzsche i Tromsø, forble intakt.
For det andre er det mange elementer som er viktige for meg. Jeg blir aldri ferdig med ungpikene, men jeg har utvidet repertoaret. Jeg er mer fleksibel nå. Men som jeg sa i mine velmaktsdager: "Smårips er også bær." Vi skal ikke se bort ifra at det kommer en lolitaroman når jeg er blitt eldre og enda mer pervers.
For det tredje funker ikke forholdet til eller møtet med Ragnar Danneskjöld. Ånei, det var visst Atlas Shrugged. Reidar Haug het han i Paradigma. Vel, begge var jo egentlig filosofer. Den ene ble pirat, den andre dealer, som følge av samfunnets uhyrlige utvikling. I Herrer i åndenes rike fikk han navnet Gabriel Eliassen og drev ikke lenger med knarking, men med sex. Hva var denne figurens funksjon? Det var ikke for å vise eksplisitt sex, selv om det tilfeldigvis også ble med i bildet, sikkert til moralsk forargelse for enkelte. Snarere var det for å vise Christian Winther at den som hengir seg til ekstrem nihilisme (og som en konsekvens, hedonisme), er et menneske som ikke har noe å leve for, en dødsdømt mann. Christian, som har noe å leve for, innser ved hjelp av Gabriel at han ikke kan følge dennes vei. Lærdommen er kanskje at man ikke bør leve som om man skulle dø i morgen, selv om det er mange som går rundt og hevder det.
Skjønner. Jeg setter stor pris på disse innleggene, da de gir meg et innblikk i en verden man sjelden får høre om, og som derfor fyller meg med både spenning og beven.
Vel, alt jeg kan si, er at Knaus og jeg var såkalt kolleger før i tiden. I Damm & Søn.
Men det var ikke mye kollegialt med et svar jeg fikk fra den kanten en gang.
Noe mer ønsker jeg ikke å si om dette. For da kommer det antakeligvis i et niddikt om ikke så lenge. Og det er grenser for hva som bør diskuteres i full offentlighet.
La meg bare si: Jeg har aldri nært noen beundring for Knaus' skriverier. Synes jeg skriver bedre selv, så enkelt er det.
Så kan resten av menneskeheten mene akkurat hva de vil om det.
Men dette var uansett veldig interessant lesestoff, Landgaard. Flott at du våger å dele sånt.
Et niddikt? Som for eksempel:
Roar og Knaus
det ble bare saus
Knaus sa til Roar noe dritt
og Roar ble sinna, gitt!
Du kan jo også sjekke ut den nidsms'en som en såkalt venn skrev om Knaus og meg, og som jeg i min grenseløse selvironi publiserte på bloggen her:
Dagens SMS
Ikke for det: Selve konsulentuttalelsen her synes jeg var veldig god. Det er ytterst sjelden en refusert forfatter får noe slikt.
Vi har alle våre gode øyeblikk. Sikkert Knaus også.
Noe dritt? Nei, det var nok heller noe som IKKE ble sagt. Det er der folk avslører seg.
Takk for komplimenten, Roar.
Det som ikke blir sagt, er det verste. Jeg liker at folk kommer ut med språket. Der tror jeg vi har noe tilfelles.
Ja, der har vi noe til felles.
Stian, glimrende lesning. Flott initiativ. Jeg har gjort meg opp en del tanker, men skal la de fleste av disse modnes til etter at jeg har lest boken din på ny.
Visse elementer må dog debatteres på mail. Som Roar sier, det er ikke alt som bør bades i offentlighetens lys. Elektronisk brev følger senere i dag.
"Som Roar sier, det er ikke alt som bør bades i offentlighetens lys."
Hva er dette slags holdning? Er du også AKP'er? Her tok jo Stian et flott initiativ, og så skusler dere bort denne gylne sjansen til å drive ut demonene deres slik at alle kan se dem?
Lars, jeg er villig til å diskutere det meste her, men ikke alt. En av de tingene jeg ikke snakker om på åpen blogg, er fremtidige prosjekter. Det har ingenting med demoner å gjøre. En idé kan snakkes i hjel før den får manifestert seg. Hvis du har ambisjoner om å skrive en bok, bør du faktisk skrive og ikke prate så mye. Bare et lite tips.
Som vi sier her i traktene, Ken: Det va rette ræva som feis ...
Rolf: Desto større grunn til å stikke neseborene borttil hølet og lukte på det som kommer ut. 😉
Lite sammentreff her. Jeg drev og skrev ut mitt nåværende romanmanus, gikk tom for papir, men fant noe liggende i et skap. Papirene i skapet var en utskrift av Paradigma. Jeg kunne imidlertid skrive ut på den andre siden av arket.
Og kunne ikke unnlate å lese litt av teksten. Denne dialogen turde jo ha blitt med til Herrer i åndenes rike:
"Hvem var det?" spurte Roffe.
"Gud," sa jeg.
"Hva sier han til godt?"
"Bare at han trives med å være død. Menneskene er så slitsomme å våke over."
Fantastisk dialog, Stian. Du skal se at det var en mening med at du gikk tom for papir og endte opp med å lese nettopp denne passasjen. Det er Guds vilje; Gud har talt. Noe lignende skjedde med Ron, da han skulle printe ut sitt manus i hine hårde. Ordene kom i en mer eller mindre uleselig rekkefølge på arkene på grunn av at printeren hans slo krøll på seg. Én setning lyste imidlertid opp fra arkene: "Gud er imot dette!"
Ah, dét er en ypperlig historie, Ken. Har Ron forresten printet ut noe manus de siste årene?
Ingenting siden "The Ron Show" og de ulike utkast av dette. Han jobber muligens med den samme historien nå på forfatterstudiet.
Jo, han skrev jo dette barnebokmanuskriptet som ble totalrefusert sommeren 2008. Han satte med andre ord utfor den samme hoppbakken som jeg prøvde meg i et par uker tidligere. Det er noe spesielt med barnløse menn som forsøker seg på den slags litteratur (spesielt når det oven i kjøpet er tale om to kloninger som enten ikke har evne eller lyst til å forplante seg). Vi var nesten dømt til å lande på kulen. Og det gjorde vi.
Herregud hvor jeg triller. Han trodde altså på dine gullkantede visjoner om lettjente penger på barnelitteratur? Lire av seg fem sider svada om et par unger som daffer rundt i skauen, vips - så blir det bok og kanskje 30.000 spenn på konto? Ja, du sa det. Dømt til å lande på kulen. Med et trill.
Kjenner Ron til denne bloggen, forresten? Han turde jo få beskjed om at vi bakblogger ham på det groveste, slik at han kan komme inn i kommentarfeltet og ta oss fatt om nødvendig. Jeg planlegger snart (ikke egentlig) å ta et oppgjør med slempoetene, med mannlige poeter som sådan.
Som Lex Luthor sa om poesi: "It's all about seduction."
Men jeg liker Rons forfatterskap. Det har en sånn underfundig kvalitet over seg, en blanding av nostalgi, unnfallenhet, galskap og romantisisme.
Jeg liker ditt også. Nostalgi, annerledeshet, humor og aggresjon.
Jeg liker Rolfs nærmest ikke-eksisterende forfatterskap også. Nostalgi, humor, ironi, lekenhet og ...
...
...
...
...
...
...
...
...
...
..
.
.
.
.
D U S Ø R P J E G G E R N E!
Tidenes parodi. Skal vi legge den ut sammen med originalen på Litteraturbloggen snart?
Legge den ut – og begå karakterdrap?
HÅH-HÅH-HÅH-HÅH!!!!
Satan for et rabalder det må bli.
Drite meg ut i all offentlighet?
Det er et prosjekt jeg aldri kommer til å fullføre, så muligheten er absolutt til stede (i motsetning til, la oss si, Sverdmesteren, som er et levende prosjekt). Må tenke på den der. Sove på saken, for å være helt presis; skal bikke nå.
Det hadde vært fornøyelig, esse. Rabalder blir det neppe. Karakterdrap? Det forutsetter jo en karakter. Håh-håh.
Det er klart det blir rabalder. Men det kunne sannelig min Stetson være moro. Jeg mailer dere senere.
Ettersom jeg tror, uten at jeg er helt sikker, at det var jeg som oppfant uttrykket "bakblogging" (i forbindelse med Skarsteins FL-prosjekt i fjor), mener jeg at Landgaard (og andre) bruker uttrykket feil. (Se ovenfor.)
Bakblogging er hvis noen i hemmelighet har opprettet en annen blogg (bak den originale) og bruker denne til å blogge om personene i den originale bloggen (trenger ikke nødvendigvis å være noe negativt). "Bakblogging" er altså ikke det samme som å baktale noen i en annen blogg.
Jeg mente i sin tid at Skarstein, Fauske, Frida og andre drev med bakblogging rett og slett fordi de i hemmelighet hadde opprettet en annen blogg (bak FB) og snakket om oss i FB der.
Dette er bakblogging i sin reneste form. Nå merker jeg at dette ordet/uttrykket er i ferd å bli utvannet og miste sin opprinnelige mening.
Prøv for eksempel å Google uttrykket. Da kommer Skarsteins blogg opp først. Men jeg kan ikke sjekke dette i FB, for der er jeg som kjent lyst i bann og forvist.
Nå hadde vel Stian denne bloggen lenge før LB kom på banen, Roar, så jeg vet ikke helt hva du babler om. Han har altså ikke opprettet noe som helst i hemmelighet. Han har endog gjentatte ganger på LB henvist til denne bloggen.
Nei, det er vel ikke dette du henviser til med at dette er bakblogging i sin reneste form? Du snakker naturligvis om Skar, Frau og Fri?
Kjenner at jeg er overtrøtt og sulten. Får løpe meg en tur, spise og sove. Inntil jeg har fått sovet ut, burde jeg nektes tilgang på et tastatur. Beklager eventuelle misforståelser.
Nå rører du igjen, Ken. Det er ikke LB jeg snakker om. Jeg har heller ikke påstått at Stian har opprettet noen blogg i hemmelighet.
Har det kommet et nytt dop til Tromsø? Noe du har fått æren av å utprøve?
Heldigvis virker det som om du fremdeles i stand til å se konturene av din egen forvirring, så alt håp er vel ennå ikke ute.
Fint innlegg i LB, forresten, Stian. Glimrende! Takk!
Men hva med noen bilder til innlegget? Sleng ut noen bilder (gjerne klikkbare, hvis mulig) av Knausgård, boka hans, Kjærstad eller andre relevante ting. Legg gjerne inn flere linker til intervjuer, artikler og andre ting. Utnytt nettets muligheter; det er linker som etter min mening ER nettet. Linken til Kjærstad-intervjuet er veldig bra!
Og bilder gjør alltid slike innlegg mer lesevennlige.
Mitt mål er at Litteraturbloggen skal være seriøs, morsom, fargerik, engasjerende, underholdende, useriøs, interessant og festlig.
Roar, du er ikke den første som spør meg om hva slags dop jeg går på. Du er i beste fall den tredje i rekken. Ser at det er jeg som rører ovenfor og ikke du, for en gangs skyld.
Ellers må jeg si at jeg har stor sans for ditt mål for Littteraturbloggen. Slikt står det respekt av, Roar.
Takk for det, Roar. Du preker til koret; jeg liker å krydre innleggene med bilder, og jeg skulle gjerne slengt med en del bilder nå også, men av en eller annen grunn går all bloggredigering uhyre tregt på denne maskinen jeg for tiden er nødt til å bruke, så jeg skriver alt i Word og bare kopierer det over i bloggen. Av den grunn orker jeg bare ikke å sette inn bilder som ikke er essensielle.
Og når det gjelder uttrykket "bakblogging", har jeg hentet bruken fra Snyhetta. Hun brukte det åpenbart i betydningen "blogge om noen bak deres rygg", altså om folk som ikke leser (etter det vi vet) samme blogg. Men den roarske betydning virker forsåvidt mer historisk-etymologisk plausibel.
Vel, du kan jo sende meg noen bilder, så kan jeg sette dem inn i teksten. Eller kanskje det er problematisk også?
Hva med et bilde av Knaus himself, for eksempel?
Og et av Kjærstad lenger nede?
Jeg går nemlig ut fra at dette innlegget ditt kommer til å bli ganske populært etter hvert, og det betyr minst 5-600 unike lesere.
Og slike innlegg vil vi jo gjerne framheve og rette oppmerksomheten mot. (I motsetning til Fauskes onelinere, om du skjønner hva jeg mener, noe du antakeligvis gjør.)
He-he! Håper ikke Fauske leser denne bloggen, da...
Takk for tilbud. Sendte deg mail nå.
Tilbaketråkk: Idéromanen | Hvert ord er en fordom II