Større ulykke enn trangen til å skrive sitt liv finnes ikke. Men når man har tapt alt, har man ingenting å tape. Derfor kan jeg sitte her, passelig varm i solen som skimrer i gardinen og drar ut svetteperler på pannen min, og skrive disse ord, nølende, ettertenksomt, mens jeg ser meg om, ser på alle de ting jeg forbinder med mitt liv, Århundrets krønike, som jeg fikk av morfar i 1987, Civilizations of the World, som jeg kjøpte til historie grunnfag i 1998, min Minolta laserskriver, som jeg fikk i julegave i 1997, DVD-spilleren jeg fikk i julegave i 2001, tomme colaflasker på gulvet fra sist uke, da jeg slet meg gjennom en hjemmeeksamen, et bilde av meg og en del av familien på min farmors fødselsdag sommeren 2002, en bok om Hegel som jeg kjøpte for ganske nøyaktig ett år siden, Don Quijote, som jeg kjøpte i 1999 til litteraturvitenskap grunnfag, en reproduksjon av en infanterilue fra den amerikanske borgerkrigen som jeg kjøpte våren 1996, da Kristian og jeg var på Army Shop i Tromsø. Alt dette og mer ser jeg. Og alle ting har et årstall. Alle ting er historiske. Hver eneste bok har sin historie, jeg kjøpte dem av en grunn, på et sted, på et tidspunkt, og på det tidspunktet visste jeg mindre enn jeg gjør nå. Alle tråder samles her, men bare foreløbig, og bare aribitrært. Et annet perspektiv, en annen tid, ville gitt en annen konklusjon.
Jeg har prøvd å skrive den. Mange ganger. I flere år. Romanen om mitt liv. Romanen. Men så kom jeg til flere slutninger derom. Først og fremst at livet er mer innholdsrikt enn en roman noensinne kan bli. Men for det annet at mens en roman har en mening, eller mange meninger, innprentet i seg, en allerede tilstedeværende fortolkning, er ikke et liv fortolket i seg selv; det får først mening og retning når man betrakter det og tillegger det mening. For eksempel ville man kunne innta det gjengse perspektiv at meningen med Abraham Lincolns liv var å frigi slavene og redde unionen, at meningen med Winston Churchills liv var å stå imot Hitler og redde Storbritannia, Europa, endatil verden, fra Det tredje riket. Men hva så med Adolf Hitlers liv? Var det meningsløst fordi det kun ble en antitese til de virkelige heltene? Eller har livet hans sin mening i seg selv? En nazist ville sikkert skrive under på det. Og dessuten skrev Hitler frem sin egen mening i Mein Kampf, enda den boken kom før han ante hvilke konsekvenser han ville være med på å skape i fremtiden, de konsekvenser vi kjenner ham best for.
Dette er min kamp: Å sitte her i 2003, i en tid som ennå ikke forstår seg selv. Den ser bare seg selv som endepunktet, som alle tings mål, som meningen med den menneskelige utvikling. Kampen består ikke i å overleve krig, hungersnød, men i å overleve meningsløshet.
***
Utdraget over er begynnelsen av mitt forkastede romanmanus med tittelen Vilje til makt, skrevet i mai 2003. Gjenoppdaget teksten ved en tilfeldighet nå nylig og ble overrasket over likheten med en viss Knausgård-kamp. Spesielt denne setningen er jo nærmest skremmende: "Dette er min kamp."
Jeg bodde forøvrig på Fantoft Studentby, i den lave blokken til høyre, da jeg skrev denne romanteksten. (Måtte bare finne på en unnskyldning for å sette et bilde inn i innlegget.)
Kanskje jeg like gjerne slenger med resten av begynnelsen:
***
En gang var jeg rasjonalist. Alt kunne løses bare man var rasjonell nok, tenkte logisk, systematisk, hadde den nødvendige innsikt i årsak og virkning. Slik er det ikke mer. Du skaper ingen mening bare ved å være fullkomment rasjonell.
Hvordan jeg prøvde å skape mening – det er dét det handler om. For ingenting er viktigere enn det. Og intet ville jeg la stå i veien på min ferd.
Jan Kjærstad spør seg om man kan forandre et liv ved å fortelle det. Jeg spør meg om det går an å gi et liv mening ved å fortelle det. Og det er vel derfor jeg sitter her og skriver. Fordi jeg vil gi mening til mitt liv. Eller se en mening i det, noe jeg ikke har sett før, når jeg leser dette. Når jeg står i bokhandelen i hjembyen Tromsø og tar opp et eksemplar av min egen bok og folk passerer meg på alle kanter, så vil de ikke se meg og vite at jeg har skrevet den boken, de har nedslått blikk og knepen munn, de tenker på alle sine problemer, sin mangel på mening, eller på hvordan de skal gjøre livet – deres eget liv – meningsfullt. Og jeg vil tenke, der jeg står og underliggjør tilværelsen, at denne boken var mitt bidrag til menneskeheten, og jeg vil kanskje tenke på Friedrich Nietzsches ord: ”Ich habe mit ihm der Menschheit das größte Geschenk gemacht, das ihr bisher gemacht worden ist.” Og så vil jeg tenke: Hva er forandret etter at jeg gav ut denne boken? Litt mer papirarbeid for et forlag, litt oppmerksomhet og royalities for min del. Og så vil jeg sette boken tilbake og bli stående der, som om hele verden kretser rundt meg – uten å vite det. Jeg er dens akse, for en stakkarslig, stakket stund. Og så må jeg gå videre og skape meg mening på nytt.
Men jeg er ikke der ennå. Ikke i det øyeblikk jeg skriver ordene. Disse minuttene jeg bruker på dette, det er minutter som eksisterer i mitt eget nu, og de minuttene vil aldri komme tilbake, men likevel er de eviggjort i skriften. Det er kanskje også en måte å skape mening på, ved å eviggjøre det forgjengelige.
Ah, men de sier: ”Det er en postmoderne misforståelse å tro at man kan skrive først og leve etterpå. Men mange unge vil bli forfattere først og fremst fordi de har lyst til å leve som forfattere. Det er å snu tingene på hodet. Først lever man, så får man eventuelt vurdere om man har noe å berette.” Så sies det i Jostein Gaarders Sirkusdirektørens datter fra 2001. Men kan man ikke like gjerne si, du skal oppleve før du kan skrive? Eller du skal tenke før du kan skrive? Et kort liv, mange opplevelser, enda flere tanker.
Det er mitt 25. år i år. Det er på mange måter et spesielt år, hvis man skal gjøre seg tallmystifistisk. Et kvart århundre gammel. Halvveis til femti. En person som levde mesteparten av det 20. århundres siste kvartpart, og som forventes å leve ut første halvpart av det 21. århundre. Det er et vendepunkt nå. Det nye årtusen har allerede rukket å komme seg ut av bleiene. Jeg har skrevet roman siden 1996, da jeg ennå gikk på videregående. Det er nærmest syv år siden jeg bestemte meg for å bli forfatter, og jeg innrømmer det: Å kunne leve som forfatter var en sterk drivkraft. Men ikke den eneste. Den gangen hadde jeg, hvilket jeg fortsatt har, dog på en annen måte, en veldig sterk fantasi som til stadighet oppfant de villeste historier med meg selv i en av hovedrollene, omgitt av klassekamerater, gamle venner, viktige personer, i et eller annet såpedrama eller mordmysterium eller fantasieventyr. Jeg gikk omkring om nettene og fant opp alt dette for å kompensere for mitt manglende sosiale liv, min manglende følelse av å være betydningsfull. Er dette spesielt? Er jeg unik? Slett ikke. Jeg var nok akkurat som alle andre ”barn” som ikke hadde så mange venner, eller som tilbragte så mye tid sammen med dem, eller som var i sentrum for begivenhetene. Den største mening måtte nettopp være å være aksen som alt dreier seg rundt. Den fullkomment immanente følelse.
Det er som å lese Knausgård. Aldeles fabelaktig. Jeg er imponert og bergtatt (men ikke skamtatt).
Takk, Ken. Det er utrolig hva man skrev i hine hårde. Driver og ser gjennom en del gamle tekster for tiden. Mitt Nachlaß turde ikke gå til spille.
Tilbaketråkk: Stian M. Landgaard » Min (vilje til makt)kamp | Bloggpuls
Ja, her var det mye pubertalt vrøvl og unyttig tankespinn. Ikke rart du digger dikter'n.
Slik er det. Dette er kanskje pubertalt, det er kanskje tankespinn, men vrøvl er det ikke, og unyttig er det heller ikke.
Vel, akkurat dette er ikke så dumt og unyttig (men det har jo ikke du skrevet...):
”Det er en postmoderne misforståelse å tro at man kan skrive først og leve etterpå. Men mange unge vil bli forfattere først og fremst fordi de har lyst til å leve som forfattere. Det er å snu tingene på hodet. Først lever man, så får man eventuelt vurdere om man har noe å berette.”
Men minst like viktig er det at man er i stand til å formidle sitt besyv i et kompetent språk. Det lærer man ikke nødvendigvis av å være sjømann, horekunde eller landsforvist trygdesnylter. Det kan bli god litteratur av en som tilbringer mesteparten av livet hjemme. Bare se på Proust.
Jo, men som jeg prøver å forklare i mitt innlegg Om å nærme seg dypet i romankunsten i LB, er det flere fellesnevnere som skaper sublim kunst og verdenslitteratur.
"Det kan bli god litteratur av en som tilbringer mesteparten av livet hjemme. Bare se på Proust."
Det du glemmer her, er at Proust kanskje hadde skrevet enda bedre om han hadde vært sjømann, horekunde eller landsforvist trygdesnylter.
Dette blir som mannen som røykte en tjuepakning om dagen og ble 101 år (sto noe i avisene om ham nylig). Dette skulle liksom være bevis på hvor greit og ufarlig, ja sunt, det var å røyke.
"Vel," sa en lege tørt, "om han ikke hadde røykt, ville kan antakeligvis ha blitt 111 år."
Men dette forutsetter at livet som sjømann, horekunde eller landsforvist trygdesnylter er objektivt bedre for litteraturen, uansett hvilken litteratur det er, enn å sitte hjemme og tenke på ting som ikke andre tenker på. Den forutsetningen er jeg ikke med på. Vi har hemingwaysorten, og vi har proustsorten, og begge har sin plass innen den gode litteraturen.
Til syvende og sist handler det bare om hva man klarer å klemme ned mellom to stive permer. Resten er uvesentlig.
Det er det jeg forsøker å antyde i debatten under Roars innlegg Om å nærme seg dypet i romankunsten. Det virker som om han og heiagjengen hans har en romantisk forestilling om at litteratur skapes best hvis forfatteren er dranker, horekunde, har vært i alle verdenshjørner, skriver fordi han gir faen i publikum, skriver fordi han avskyr det han skriver, lar romanpersonene gjøre sinnssyke ting, og ellers er en slags poetrix på steroider.
Ja, sier jeg. Det kan avstedkomme god litteratur, men om selve nøkkelen til nobelprisen ligger i denne skuffen, innehar jeg større tvil om.
Jeg har lest innlegget og har til hensikt å slenge inn en kommentar med tid og stunder. Akkurat nå har jeg andre prioriteringer.
Hvorfor skal egentlig noen lytte til Azimuts råd? Innlegget hans var jo fint og underholdende nok, men hva vet han om såkalt stor litteratur? Hadde han kjent denne mytiske og magiske Oppskriften, kunne han vel allerede ha skrevet noen slike bøker og vunnet seg en Nobelpris.
At han har måttet livnære seg som oversetter i et u-land, tyder vel på at han ikke akkurat er den rette å spørre til råds om hva som er høyverdig eller salgbar litteratur. Det blir som å spørre en grøftegraver hvordan man blir statsminister.
Eller, for å holde seg til Azimuts foretrukne metaforiske univers:
Som å spørre May Grethe Lerum hvordan man blir den neste Ronaldo.
"Hvorfor skal egentlig noen lytte til Azimuts råd?"
Ingen (i hvert fall ikke noen av dem som leser denne bloggen) bør lytte til Azimuts råd. Disse rådene er utelukkende for viderekomne og helt spesielle mennesker/forfattere. De som vil dit jeg en gang var, og bygge videre på det.
Prøver normale mennesker å følge dem, vil det antakeligvis ende med fadese og katastrofe, både både på det litterære og personlige planet. I hvert fall om man tolker og oppfatter dem slik Landgaard tolker og oppfatter dem - i hans forenklede, idylliske og infantile litterære univers, der den skriver best som bløffer mest.
Disse rådene er for de ytterst få. De som vil våge seg fram der ytterst på kanten av stupet. Og så la seg falle.
Mennesker som Yvonne vil aldri forstå dette. Og det er heller ikke min jobb eller mitt forsett å prøve å forklare henne og hennes likesinnede det.
"i hans forenklede, idylliske og infantile litterære univers, der den skriver best som bløffer mest."
Så du er plutselig motstander av diktning nå? Litteraturen skal ligge så nært det levde liv som overhodet mulig?
"Så du er plutselig motstander av diktning nå? Litteraturen skal ligge så nært det levde liv som overhodet mulig?"
Merkelig... Nå føler jeg meg akkurat som en statsminister som har gitt seg til å diskutere politikk med en grøftegraver.