Knausgård-koden

Hva er nå dette, da? Nok et bevis på at Knausgård har tatt litterær storeslem. Professor Eivind Tjønneland har nemlig skrevet Knausgård-koden, en pamflett om Knausgårds uforlignelige suksess med romanserien Min kamp, som så langt er nådd til fjerde bind, og vi venter fremdeles på femte bind (kommer i juni) og sjette (til høsten).

I likhet med de fleste leserne hertillands sank min entusiasme litt fra og med Min kamp 3, som sammen med MK4 er blitt kalt "ordinær norsk erindringslitteratur". Det var de to første bindene som var storslagne. MK1 hadde de mest åpenbare litterære kvalitetene, mens MK2, det tykkeste av bindene, gav oss et portrett av forfatterens liv hvis detaljrikdom savner sidestykke i norsk litteratur.

Når jeg ikke har omtalt MK3 eller MK4 her på bloggen, skyldes det nettopp at jeg ikke syntes det var noe spesielt å anføre. Den detaljerte skildringsmanien anvendt på en guttunge som løper omkring i et boligfelt på Tromøya på tidlig syttitall, føltes uforløst. I siste halvdel tok det seg litt opp, da Karl Ove kom i puberteten og begynte å utforske seksualitetens hemmelige verden, noe vi voksne lettere kan relatere til enn barneboktaktene i første del.

Og i MK4, hvor vi fra Dagbladets side ble lovet "rå sex", fikk vi en slags nedtonet, lett omformulert og mindre litterær versjon av omtrent den samme historien vi leste i Ute av verden. Borte var Lolita-historien med en 26-årig Henrik Vankel og en 13-årig Miriam Halvorsen, og isteden trådte en 18-årig Karl Ove Knausgård inn på scenen sammen med et par 16-årige bygdejenter og en rekke premature sædutløsninger.

MK5 skal berette om universitetstiden i Bergen, og da vil vi nok se fornyet interesse for prosjektet i aviser og på blogger, spesielt siden halve litteraturnorge studerte eller arbeidet der sammen med Knausgård på tidlig 90-tall. Og kanskje vil vi høre mer fra Ida Linchausen, som skrev et blogginnlegg "fra innsiden" i romjulen, "Jeg og Knausgård". Innlegget genererte over 200 kommentarer og flere oppfølgerinnlegg, og var et av de første som kjørte en krass kritikk mot Knausgård, ikke bare på bakgrunn av bøkene, men også på bakgrunn av den spesielle gjengen Knausgård tilhørte under studietiden i Bergen. Intelligente kvinner med meninger var tydeligvis utelukket, mens små, stille og nevrotiske kvinner ble de foretrukne kjærestene til disse selvopptatte litt.viterne som ...

både hadde forfatterdrømmer og ville spille i band. Og som var journalister hele studietiden. Og som var de som var viktige i studentmiljøet i Bergen den gangen. De hadde alle posisjoner og verv av noen verdi, de skrev i studentavisen og var på radioen, og før man visste ordet av det så skrev de jaggu i Bergens Tidende også.

Og de var fra ymse steder på Vestlandet, de hadde alle lærerforeldre, og de var alle dypt romantiske. Og konservative. Gjemt bak et studentverniss av opprørskhet, som aldri stakk særlig dypt. Gjemt bak en feminisme som aldri stakk særlig dypt. Gjemt bak alle mulige andre ideologier som aldri stakk særlig dypt. Men å, så viktig det var for dem. De var trangsynte og ekstremt strenge i hva som var lov å mene og gjøre. De hadde så strenge rammer rundt livene sine, at Knausgård blir for meg stående som en representant for en viss type menn jeg møtte på en gang i livet.

Nå har jeg altså lest Knausgård-koden, som later til å være en slags kritikk av anmeldernes panegyrikk i kjølvannet av de første bindene, samt en honnør til Jan Kjærstad, som var den første offentlige storheten til å leke med fyrstikker i rosenes leir. Selv om Tjønneland leverer noen interessante perspektiver, synes jeg pamfletten var minst like full av selvfølgeligheter. Men kanskje det oppleves slik siden jeg selv har lest det aller meste av resepsjonshistorien til Min kamp, og de argumentene og konklusjonene Tjønneland snekrer sammen på bakgrunn av dette materialet, gir bare en marginal merverdi.

Samtidig synes jeg pamfletten gjør godt i å trekke debatten ned på jorden, for det har vært en del "vi mangler begreper for å forstå Knausgård"-mottagelse, og det tror jeg er å tildele prosjektet en litt for majestetisk posisjon i verdenslitteraturen. Jeg tror Knausgård snakker sant når han hevder at han tenkte beskjedent om Min kamp og oppfattet det som et smalt prosjekt som neppe ville vekke almen interesse. Den originale hook'en var nok at det ville komme seks bind i løpet av ett år. Det var såpass unikt i samtidslitteraturen (egentlig ikke; det er jo denne oppskriften som skaper så høye salgstall for serielitteraturen), hvor vi er vant til maks én bok per forfatter per år, for staten kjøper ikke inn mer. Min kamp-serien trenger ikke innkjøpsordningen for å gå i pluss, men det kunne ikke Oktober forlag ha visst da de sa ja til prosjektet? Eller?

Om prosjektets størrelse var "the hook", var det likevel innholdet som skapte suksessen. Man kan si hva man vil om eksistensialistisk sublimitet og litterære kvaliteter, men hovedårsaken til at Min kamp har slått an over en så bred front, skyldes langt enklere mekanismer. Kikkermentalitet er bare en del av det, oppfatningen om at dette ikke er fiksjon, dette er sant, og derfor er det "bedre" enn skjønnlitteratur. I tillegg kommer utvilsomt det faktum at Knausgård har vært så grundig involvert i det litterære miljøet i Norge de siste tyve årene. Kanskje mindre etter at han flyttet til Sverige, men han kjenner folk, og folk kjenner ham. Det er ikke arbeiderklassen som sitter og leser Min kamp, det er akademikerne og litteratene som har ledet an, alle disse som har vanket i de samme korridorene som Knausgård, og så har resten av den dannede middelklassen fulgt etter.

Noen har selvfølgelig meldt seg helt ut, de nekter å lese bøkene, selv om de er i "målgruppen", og slik vil det alltid være. Akkurat som med Alexander Rybak og Melodi Grand Prix. Jo større fenomenet er, desto argere er motstanderne, men samtidig er de så få at pengestrømmen overhodet ikke demmes opp. Det er også en kjærkommen bivirkning av suksessen: 10 millioner har Knausgård tjent på Min kamp hittil.

For dem som er kjent med Ayn Rands estetikk, vil det være verdt å merke seg at Min kamp er ekstrem naturalisme, altså det tvert motsatte av hva Rand fremholdt som god litteratur, nemlig romantisk realisme. (Se The Romantic Manifesto, men kanskje spesielt The Art of Fiction for en nærmere redegjørelse for disse begrepene.) Knausgårds bøker er ikke drevet av noe plott, de forsøker ikke å bygge karakterer i noen særlig grad, de har ingen begynnelse og slutt, ingen kurve, ingen toppunkter. Det er nok sant at svært lite redigering har gått inn i dette prosjektet, men det kan man egentlig ikke klage på, for det er nettopp det som er prosjektet. En naturalistisk, bevissthetsstrømmende anti-roman. Jeg leste i begynnelsen av mai at Knausgård nettopp var begynt på MK6, og den skulle være ferdig etter en måneds tid. En hel roman på en måned? Jeg er heldig om jeg kommer litt nærmere avslutningen av førsteutkastet på min egen roman i løpet av en måned.

Når vi snakker om Knausgård-koden, er det slik å forstå at denne koden nå er blitt avdekket? Kan alle nå begynne å skrive knausgårdsk? Pamfletten Knausgård-koden tar nemlig sitt navn fra en artikkel i Studvest fra 17. februar: "Knausgård-koden":

Karl Ove Knausgård har blitt Norges litterære rockestjerne med «Min kamp»-suksessen. Her er del 1 av Baksnakks enkle veiledning til hvordan DU kan skrive din egen gigaselgende autobiografiske roman. Utarbeidet i samarbeid med Skrivekunstakademiet og Frid Ingulstad-fanzinen Vagant 1. Start med å skrive 10-20 essayistiske utlegninger om diverse fenomen. Disse er hendige til å spre rundt i romanen for å fylle plass – det er tross alt et megalomanisk verk du skriver på. Knausgård skriver for eksempel om død og kunst, men alt fungerer så lenge du skriver om det på riktig måte (se neste punkt). 2. Vær raus med idiosynkratisk syntaks og merkelig innskutte leddsetninger slik at leseren skjønner dybden i det du skriver. Her er et eksempel fra Baksnakk-redaksjonen: «Noe dypt inni meg er det Karl Ove Knausgårds bøker rører ved – likesom han favner, ja, for ikke å si omfavner eller omringer, hvis det i det hele tatt gir noen mening å snakke om litteraturens fysiske væren relativt til en selv, hele meg.» Kjempelett! 3. Ikke sky unna det aller mest dagligdagse, blås det tvert imot opp til det absurde. Liker du ostemørbrød? Hva da med: «Jeg skrudde på ovnen og begynte å lage ostesmørbrød. Den ene osteskiven ble jeg ikke fornøyd med, så jeg spiste den der og da i stedet for å legge den på brødskiven. Så la jeg på purre, og da plutselig skjedde det noe i meg; purren ble med ett ladet med mening, og grønnfargen minnet meg om det milde vannet jeg badet i som liten. Ååå, ååå. Jeg begynte å grine.» Nesten helt Knaus! 4. Knausgård skriver ti sider om dagen. For å få til dette er det viktig at en stor del av det du skriver er om små detaljer slik at du ikke trenger å tenke så mye og stort. At detaljene stort sett blir fiktive ettersom du umulig kan huske dem, er ikke noe problem. Beskriv gjerne hele handlelisten fra den gangen du handlet for din mor i 1995. 5. En god leseropplevelse er en forvirrende leseropplevelse. Kast kronologien ut av vinduet og operer i stedet med store blokker av tidsperioder som du hopper fra og til på måfå for å gjøre leseren disorientert. For eksempel: Etter å ha skrevet 150 sider om en sommerferietur du var på, er det fint om neste avsnitt helt uten videre begynner med «Så da jeg satt der på kjøkkenet denne vintermorgenen, var det litt irriterende å tenke på at vaskemaskinen var ødelagt» eller noe lignende.

Parodiene er allerede underveis, sies det, i hvert fall fra Knut Nærum, men det blir spennende å se om noen faktisk prøver å gjøre Knausgård-koden til sin egen i årene fremover. Kan man overknause Knausgård? Er det mulig å skrive 3000 sider om seg selv (eller hamsteren sin), bare bedre, enda mer litterært, mer dramaturgisk vellykket? Eller har man allerede da slått inn feil kode?