Schibsted Forlag utlyser serieromankonkurranse

Premien er 200.000 kroner.

 

En serieroman skal helst foregå på denne tiden - 1800-tallet - her eksemplifisert med Nora fra Henrik Ibsens Et dukkehjem, i en filmversjon fra 1973. Foto: Kai Krabbesund og Lilleba Torjussen.

Hva er Schibsted ute etter?

«Kanskje handlingen i romanserien er lagt til et storgårdsmiljø, en fattig fiskerstue eller et moderne advokatkontor – for å nevne noe. Det er bare fantasien som setter grenser!

Vi ønsker oss en romanserie om en livsglad ung kvinne – en historie fylt av kjærlighet og dramatikk – slik du selv helst vil lese.»

Man deltar ved å skrive manus til første bok i serien samt en oversikt over videre handling. Fristen er 15. april 2011. 

Flere detaljer på Schibsteds side om konkurransen. 

Hvordan skrive en god serieroman?

For dem som grubler på å delta, kan det være et tips å ta en titt på forfatter Kjetil Johnsens 6 grunnregler for en god pocketbokserie:

1. Hovedpersonen må være en kvinne, eventuelt flere kvinner. Fordi det i overveiende grad er kvinner som leser bøkene.

2. Historien bør først og fremst dreie seg om harde kvinneskjebner, med et sterkt fokus på kjærlighet. Men ikke lykkelig kjærlighet, lykke er gudsjammerlig kjedelig! Det må være motstand. Hovedpersonen(e) må slåss for å finne lykken. Det er gjerne denne kampen som er kjernen i en god pocketbokserie.

3. Legg handlingen minimum 60 år tilbake i tid. Nåtidsserier selger jevnt over dårligere enn historiske serier. Ikke dermed sagt at alle historiske serier selger fantastisk, men rådet fra forlagshold er meget klart: Helst ikke nåtid. Med fortid er sjansen for godt salg større. (Skjønt, dette kan jo jevne seg ut etter hvert, hvis folk blir vante til å få denne typen historier i nåtid. Det er mye tradisjon og "slik har det alltid vært" med i spillet.)

4. Legg gjerne handlingen til forblåst kyst, ensomme samfunn, det opprinnelige og værbitte norske. Det styrker spenningselementet "slit". Den  kvinnelige helten må slåss mot elementene - og gjerne en snever kultur - i tillegg til alt annet.

5. Ikke prøv å forandre genren, ikke tenk at "her skal de virkelig få noe annerledes". Leserne vil stort sett ha mer av det de allerede har fått ti ganger før. Forsøk på å fornye genren har gått galt. En serie skal være som en god og fortrolig venn/venninne. Og de fleste lesere er skeptiske til det som er annerledes og nytt, så hold deg sånn noenlunde til den faste oppskriften.

6. En bok må alltid slutte med en cliffhanger. Leseren må aldri få lov til å bli i tvil om hun har lyst til å kjøpe neste bok. Alle som har vokst opp med Dynastiet og Falcon Crest, vet hvordan dette fungerer, vi har fått det i blodet! (Heldigvis.)

Hvorfor disse reglene?

For dem som er interessert i Kjetil Johnsens forarbeider som ledet opp til reglene, skriver han selv:

Alle disse reglene kan brytes - unntatt de to første. Selv skriver jeg en nåtidsserie, og det går greit. Kanskje fordi jeg skriver for en målgruppe - ungdom - som er mer mottakelig for forandringer enn det genrens normale målgruppe - voksne kvinner - er.

Men bøkene min handler i høyeste grad om damer og skjebne og kjærlighet, så der adlyder jeg genrens lover.

Og hvem vet, hvis jeg hadde jobbet om bøkene mine, lagt handlingen noen tiår tilbake i tid og skrevet dem for voksne, så hadde kanskje salgstallene blitt atskillig bedre? Det kan godt være. Å skrive ungdomsbøker er morsomt, det gir stort spillerom når det gjelder handlingselementer og struktur, men det er nok mer kommersielt fornuftig å skrive for voksne.

Grunnen til at du må holde de to første reglene - kvinnelig hovedperson og kjærlighet som sentralt motiv - er at uten dem så skriver du for menn. Ingen forlag er i dag interessert i bokserier for menn.

Jeg har spurt, det er ikke sjans. Dessverre.

Schibsted Forlag gjør det jo dessuten uttrykkelig klart: Vi ønsker oss en romanserie om en livsglad ung kvinne – en historie fylt av kjærlighet og dramatikk.

Nåtid versus fortid er forøvrig en interessant problemstilling. Schibsted holder dette punktet åpent, mens Johnsen anbefaler fortid. Grunnen til at fortid fenger mer, tror jeg ligger i to elementer: Forutsigbarhet og eskapisme.

Forutsigbarhet

Nåtiden er svært pluralistisk og fragmentarisk. Kanskje vår nåtid, begynnelsen av det 21. århundre, mer enn tidligere tiders "nåtid"? Folk flest klarer ikke å relatere til alt som foregår. Utviklingen er altfor rask, og samfunnsstrukturer endres i løpet av et tiår. I en romanserie som foregår i fortiden, vil man som regel ha oversikt over de fleste eventualiteter. Man kjenner den tradisjonelle samfunnsstrukturen. Man vet at storbondens datter må gifte seg, og at hun må gifte seg godt. Man gjenkjenner, i hvert fall på overflaten, handelsmannens tanker om harde tider, kjøp og salg, melsekker og sildetønner. Alt dette tilhører vår felles kulturarv, den historien vi har lært om fra barnsben av. Men de færreste av oss som er tørr bak ørene, lærte om Internet på skolen.

Eskapisme

Å lese en serieroman om folk som på overflaten lever som oss, tenker som oss, har de samme problemer som oss, kan fort bli som et rent speil av vårt eget liv. Det ønsker vi kanskje dersom vårt mål er å tilegne oss eksistensiell innsikt, men det er ikke det vi ønsker dersom vårt mål er å slippe vekk fra hverdagens traurighet og rømme inn i en verden hvor farvene er sterkere, kontrastene større og fallet dypere. Og det som er den paradoksale belønningen, er å oppdage at disse kvinnene som går i skjørt, melker kyr hele dagen og må adlyde sin far i ett og alt, faktisk ikke er så ulike oss. De har de samme drømmer, de samme håp og lengsler. Men i en setting som er såpass annerledes at disse tilbøyelighetene ikke føles relevante for vårt virkelige liv. De forblir dagdrømmer, inspirerende kanskje på et abstrakt plan, men aldri noe incitament til å få oss til å handle annerledes per se. Da ville virkeligheten ha rykket for nært innpå, og eskapismen hadde gått tapt.

Nok om det. For dem som er interessert i Kjetil Johnsens opprinnelige innlegg om grunnreglene, ligger det på den nå nedlagte Forfatterbloggen. Det er også en del diskusjon i kommentarfeltet under, for ikke alle er enige med den godeste Johnsen.

Et lite PS: Det ser altså ikke ut til at forlagene er interessert i noen westernserie for menn. Morgan Kane har tydeligvis begått hostile takeover på det markedet.

Men lykke til, dere som går hjernesvanger med en serieroman! For dem som lykkes, venter svært gode penger og svært hardt arbeid.