Mange spør meg hva forskjellen er mellom å oversette andres tekster og skrive sine egne. (Egentlig er det ingen som spør, men det motsatte høres bedre ut og er et sterkere incentiv for å skrive en bloggpost om saken.) Implisitt i spørsmålet er sannsynligvis en lengsel etter et uttømmende, objektivt svar, men jeg antar at forskjellen er en høyst idiosynkratisk opplevelse, og jeg kan derfor bare tale på egne vegne.
Det skal jo sies at jeg hverken er oversetter eller forfatter på heltid. Oversetteroppdragene forskanser seg også til relativt korte artikler, én til to ganger i måneden. Forfattervirksomheten opptar ideelt sett mesteparten av mine ledige stunder når jeg ikke er på jobb i bokhandelen.
En mann som Roar Sørensen, som lever av å oversette, og som prøver å gjøre forfattervirksomhet til sitt levebrød, hevder at å skrive skjønnlitteratur er lett, ja, at det nærmest ikke kan kalles noen ordentlig jobb, mens det å oversette er et helvetes arbeid. Dette må være fordi han må oversette flere timer hver eneste dag for å få hjulene til å gå rundt, mens romanskrivningen må forskanse seg til en ledig time nå og da.
For meg er det nemlig omvendt: oversettelse er relativt lett, mens det å skrive skjønnlitteratur er vanskelig. Bare da jeg oversatte Nietzsches Morgenrøde, syntes jeg oversettelse var tungt, men jeg var jo relativt fersk i faget den gangen, og Nietzsche er veldig vanskelig å oversette.
Hvori består så den store forskjellen på oversettelse og skjønnlitterær skrivning? Med oversettelse trenger man ikke å tenke historie, plott, karakterer. Alt står fast, man trenger bare å bruke sin kreativitet til å omforme tekst fra ett språk til et annet.
Med skjønnlitteratur gjør man et dobbeltarbeid: Man må tenke ut hva som skal skje, og så må man formulere det i en god språkdrakt. På én måte er det lettere enn å oversette: Man trenger bare å beherske sitt naturlige språk, og man trenger ikke å lure på hva man mener. Med oversettelse må man beherske språkstiler man vanligvis ikke benytter seg av, og man må forstå originalteksten fullt ut, med alle dens konnotasjoner og dobbeltbunner.
Jeg synes det er avslappende å oversette. Det er et arbeid jeg kan gjøre nærmest uansett hvilken form jeg er i. Romanskrivning fordrer mye mer av meg. Jeg må være i modus, jeg må være i stemning, jeg må ha klare visjoner for hva som skal skje, og hvordan det skal beskrives.
En annen ting jeg finner befriende med oversettelse, er at jeg ikke trenger å ta stilling. For Vagant oversetter jeg stadig tekster hvor venstreradikale personligheter får komme til orde med sine ideer. Jeg er stort sett uenig med dem, men mine meninger er uvesentlige. Oversetterens oppgave er å overføre budskapet uten å blande inn private synspunkter. Isteden tar jeg lærdom av det som blir ytret, innlemmer det i mitt private perspektivoli sammen med andre meninger jeg kjenner og kan fundere over, men uten at jeg nødvendigvis gjør dem til mine egne.
Som forfatter slipper ens ideologiske synspunkter sannsynligvis igjennom, uansett hvor mangeartede romanpersoner man konstruerer. For eksempel spurte den kjente kunstneren Rolf Klaudiussen meg om ikke «nihilisten» i mitt nåværende romanprosjekt kommer til å bli stilt i det beste lyset, mens «teologen» og «teknosofen» blir ufordelaktig fremstilt. Uansett hvor mye jeg jobber for å presentere de tre verdensbildene noenlunde balansert, er det trolig umulig å unnslippe seg selv. Og det er kanskje heller ikke ønskelig - som forfatter.
Hva er det som gjør det vanskelig å være forfatter? At det ikke foreligger noe kart over ruten, vil jeg tro. Som oversetter har du kart. Du skal følge det, og vanskeligheten består i å navigere og forsere hindringer på veien. Som forfatter kan du gå den veien du vil, men du kan like gjerne gå deg bort.
«En oversetter er en som er god å skrive, men ikke har noe å fortelle,» sies det jo. Derfor kunne jeg ikke bare vært oversetter. Da hadde jeg trolig eksplodert. Jeg har for mye pølsevev på hjernen som jeg simpelthen må feste til skjermen. Der er jeg jo heller ikke alene. Alle vil være forfattere. Men det er ikke så mange som vil være oversettere. Kanskje nettopp fordi oversetterens rolle er å være en usynlig liten gnom inne på et kontor, mens forfatteren sitter på kontoret kun en del av tiden og ellers er ute og leser opp fra boken sin, kler seg naken for Dagbladet, sitter på café eller går på havefester.
Å være forfatter er litt mer glamorøst, sikkert. Forutsatt at man får ut bøker, da. For meg er nå er den største forskjellen på oversettelse og skjønnlitteratur at jeg får betalt for det første, mens det andre gjør jeg gratis. Enn så lenge.
OK, jeg skal være party-pooper igjen. Her kommer noe jeg har brent inne med:
Disse Vagant-artiklene dine er forferdelig kjedelige. De blir ikke interessante for meg, og formodentlig ikke andre lesere, bare fordi du har oversatt dem.
Der var det ute, gitt.
Bare for å ha det helt klart: Jeg synes det aller meste du skriver om forfatterrollen og andre temaer, er svært interessant.
Vagant-skvipet bærer preg av den klassiske navlebeskuelse: Det må være interessant for leserne fordi det er interessant for deg. Men det er oversetterens lodd at leseren driter i ham. Jeg tror de færreste har lest en bok fordi den er oversatt av en bestemt person. Er det grunn til å tro at dette stiller seg annerledes for "høyintellektuelle" artikler på en blogg?
Akkurat dette med hva som er kjedelig og interessant, avhenger av hvilke interesser man har, så dét tar jeg ikke så tungt.
Du misforstår nok dessuten litt. Jeg linker ikke til disse artiklene i den tro at folk synes de er interessante utelukkende fordi jeg har oversatt dem. Jeg linker til dem for å vise hva jeg driver med, og for å henvise folk til artikler jeg selv (vanligvis) synes er interessante. Om du og andre unnlater å lese dem, er det helt greit. Men blir det ikke litt navlebeskuende å tro at ingen har interesse av Vagant-"skvipet" bare fordi du ikke har det? Det er jo en grunn til at jeg blir bedt om å oversette disse artiklene.
Apropos det, link til ny oversatt artikkel legges ut hvert øyeblikk.
OK, jeg aksepterer at glasshuset mitt klirret litt i vinden. Kan hende jeg projiserer, men det tror jeg naturligvis ikke selv. 🙂
Likevel setter jeg (stort sett) pris på din rolletolkning som P. Arty Pooper. 🙂
Hei, alle ! Jeg er ikke forfatter, ikke oversetter, jeg er bare en psykiater fra Romania som har flyttet til Norge i oktober 2010 for å jobbe på et sykehus i Rogaland, og jeg fortsetter nå å lære norskspråk, så dere alle MÅ beklage mine feil !
Jeg har lært disse uttrykk: "vi snakkes", eller "vi sees", og tidligere i dag skrev jeg til slutt av en kommentær på en blog "vi kommuniseres", fordi jeg visste at det skulle være umulig på en virkelig måte at jeg ser eller snakker med andre mennesker som skriver der, men jeg ville unansett å kommunisere til alle at jeg vil "komme" tilbake, lese andre kommentærer, svare til disse, fortsette å kommunisere, osv.
Var det et riktig uttrykk å bruke, synes dere ("vi kommuniseres") i denne konteksten, har dere lest den i andre steder på andre blogger eller i bøker ?
Kan vi bruke dette uttrykket på norsk og skal alle (eller nesten alle) som leser det forstå hva vi mener når vi bruker den ?
Tusen takk for svaret til mitt spørsmål.
Jeg skrev her fordi jeg var tiltrukket av tittelen "oversetter vs. forfatter" fordi den handler om kommunikasjon mellom mennesker i generell på en måte, ikke sant ?
Mvh,
EC
Hei, dr. Craciun, og velkommen. Jeg har ikke sett "vi kommuniseres" på trykk før, men det er jo et kurant uttrykk å bruke om nettsamtaler. Alle vil forstå hva du mener, i hvert fall.
Både oversettere og forfattere er opptatt av kommunikasjon, og det er tydeligvis du også, så da er du nok kommet til rett sted. 🙂
Vi kommuniseres!
Hei, Stian, (på nytt) !
Jeg er den sammen, "drcraciun", men har endret i det siste min ID og navnet til bloggen min. Jeg har ikke hatt mye tid for å lese hver post fra bloggen din, Stian, men det ligger der i blogrollen min, og jeg blir av og til "intrigued" (vet ikke på norsk, det betyr en slags å bli nysgerrig på en surpris, en uforventet ting), så blir jeg av og til "nysgerrig" om noen av dine temaer. F. eks når du skrev at du skal prøve å skrive en ny type av litteratur, en slags av historisk fiksjon, jeg ble så spent ! (plus også imponert !) Hvordan går det med dette initiativet ?
Også, jeg er ikke så flink ennå på norsk og kan ikke alltid forstår alt du skriver og jeg har ikke så mye tid for å bruke en vanlig ordbok eller bruke google translator.
Men da føler jeg meg skuffet og trist pga jeg tror at bloggen din skulle bli mer kjent på Google pga du har talent om å beskrive ting som skjer i verden av litteratur og ideer knyttet til "litterær kommunikasjon" mellom mennesker (fiksjon er, kanskje, en slags av "tolking" mer abstrakte ideer for alle på en populær og lett å forstå måte, tror jeg, uansett, kanskje, av og til, det kunne bety dette, ikke sant, hva tror du ?).
MEN jeg har FUNNET en veldig hjelpsom widget som kalles Microsoft Translator som man kan lage inn på bloggen sin og den hele posten eller siden av bloggen kan bli oversatt plutselig med relativt høyt kvalitet av oversettning på en annen språk. Jeg har ligged mereke at de ikke har Norsk, men man kunne bruke Dansk tror jeg. Kan du prøve å finne hvis de kunne fungere påbloggen din. jeg har fått min gratis en dag da jeg surfet på net, og er veldig fornøyd med hvordan det fungerer, pga på min blog skriver jeg i flere språk, engelsk, fransk, rumensk, av og til på dårlig norsk også !
IKKE LES BLOGGEN MIN ! det er kun en slags av prøve ting, ikke en virkelig spennende ting, bare noen ideer som jeg skriver for å slappe av, det har ingen hoved tema, det ikke er en veldig seriøs ellers profesjonell blogg.
Mvh,
Rudolph
ERRATUM: jeg skulle ha skrevet "ble jeg så spent" (inni den setningen som starter med "F. eks." !
Jeg erkjenner PLUS inrømmer at jeg har MASSE grammatiske feil på norsk, men prøver jeg uansett å rette de groveste feil ! Jeg skulle bli SÅ flattert hvis du kunne rette mine groveste feil slik sånn jeg kunne lære bedre fra dem...dette er IKKE en hjemmeleksene fra meg til deg, selvfølgelig ! Bare en vits ! (en "lamme vits", synes jeg; det betyr "dårlig, ikke så morsom vits" på engelsk" ! Beklager for alle mine feil, min Herr ! LOL ! I spesiell HVORDAN kunne jeg unngå bruk av det ordet "jeg" så ofte i begynnelsen av alle mine setninger ? Det står mot Jantesloven, tror jeg !)
Hei, Rudolph. Hyggelig at du leser.
“Intrigued” er litt vanskelig å oversette med ett ord til norsk. Man må som regel finne en kontekst: "min interesse ble vekket".
Det er riktig at det ligger en historisk roman på vent et stykke frem i tid. Det er nok ikke en ny type litteratur, men jeg er veldig opptatt av hvordan en slik historisk roman skal gestaltes, og det er det jeg har grublet en del over i innlegget "Å skrive historiske romaner". Jeg begynte på denne romanen for flere år siden og har skrevet vel hundre sider, men så dukket et annet prosjekt opp, og jeg tenker å fullføre det først.
Når det gjelder språk, er det nok min lodd i livet at jeg ikke skriver på et verdensspråk. Jeg kunne ha skrevet bloggen på engelsk, så klart, men det er mest interessant for meg å bli lest av norsktalende, da det er dem jeg også skriver bøker for. Så du får bare fortsette å lære deg norsk. 🙂
Maskinoversettelse er noe jeg benytter meg av kun i nødsfall, og det er fullt mulig for ikke-norsktalende å maskinoversette denne bloggen ved hjelp av de mange funksjoner som finnes på nettet. Jeg synes ikke det er noe lurt å belemre selve bloggen med maskinoversettelser av innholdet.
"Lame joke" kan du kalle "teit vits" på norsk. Og jeg reagerte ikke noe spesielt på høy forekomst av "jeg" i setningene dine. Norsk er et språk som innbyr til lettvinte setninger av subjekt-verbal-objekt-typen.
Tusen takk, Stian, for svaret ditt ! En deilig svar jeg kunne forstå, og jeg føler meg jeg må skryte litt meg selv om dette utvikling av min forståelse på norsk. Elsker verbet "å gestalte" (to shape itself), skal aldri glemme dette verbet nå at jeg kan forstå den bedre i konteksten av en setning hvor det var brukt.
Og der, for tretten minutter siden, klokka 02.51 lokal Angeles City-tid, den 30. juni 2011, idet Magic Star gulvvifta står og surrer til høyre for meg under en tavle der skriveskjemaer og personlige rekorder for løping og vektløfting er oppført, mens den blå nokså elegante skrivebordslampen lyser på venstre side av skjermen, og den svarte Akari-lampen lyser på høyre side, mens det er stille i leiligheten, og Cynthia sover på kottet og Alma overnatter i det andre rommet, til lyden av en hund som aldri slutter å bjeffe nede i veien, med Medusa av Cussler liggende oppslått på side 143 rett foran meg (under skjermen), og en halvfull kaffekopp står på en gryteklut ved siden av tastaturet, og blodet banker og suser i ørene mine, slik det har gjort de siste tre årene siden jeg avsluttet seks uker med Cipralex, og jeg kjenner en svak smerte nederst i ryggen og munnen min er tørr uvisst av hvilken grunn - er jeg ferdig med tre års slit og den siste bokstaven i Kirót Avenue er tastet.
Ingen vet det, ingen registrerer det - det skjer helt ubemerket, det er ikke interessant på noen måte, men det er altså gjort: Førsteutkastet er ferdig - 430 sider - og omarbeidelsen kan endelig begynne.
Gratulerer, Roar. Nå skal piratene dingle.
Wow ! Roar Sørensen ! Jeg var så nysgerrig at jeg bestemte meg selv å besøke hjemmesiden din...og jeg var så imponert av tittelen og bokomslag av Magellans kors...jeg har tenkt på å kjøpe den. Jeg føler meg uansett tvunget til å tilstå at, til tross for at jeg har kjøpt noen bøker på norsk, jeg ikke har våget (?...I have not dared) å lese dem ! Jeg er ikke så flink på norsk, jeg har started å lære norsk kun ett år siden, plus kjenner jeg ikke tysk, bare fransk og engelsk, men engelsk hjelper ikke så mye som jeg har hørt tysk hjelper en om å lære norsk. (Jeg har en bekjente fra Tyskland som kunne norsk ganske bra etter kun et par måneders lang kurs !)
I have not dared også å gå på teater ennå !
Jeg vil ikke lese ei bok med en ordbok i nærheten pga jeg synes at å lese skulle bli en avslappende moro aktivitet slik som kanskje svømming, ikke en utfordring eller en tortur ! Jeg føler meg ikke forberedet nok for å starte å lese virkelige bøker på norsk. Men jeg skal prøve en dag å lese bøken din...jeg håper så snart som mulig !
Skrev du at du har hatt residuelle bivirkninger at du tror har begynt etter at du har tatt Cipralex i 6 måneder ? Er det sant ? Jeg ble nysgjerring om dette også. Har disse bivirkninger begynt rett etter du fjernet Cipralexen eller seinere ? Hvorfor har du tatt Cipralexen kun 6 uker ? Var den forskrevet av en fastlege eller en psykiater spesialist ?...Selvfølgelig, det ikke er veldig etisk av meg om å spørre deg om disse ting på Internet...plus synes det er nesten umulig, kanskje uetisk også i noen tilfeller, å gjennomføre en virkelig verdiful psykiatrisk konsultasjon på e-post eller på Internet, uten å se noen ansikt til ansikt...men man kan prøve å tenke på noen mulige situasjoner i tilfellet av psykofarmakologi...på en generell teoretisk og edukasjonell måte, som kunne bli en vanlig situasjon for flere mennesker, ikke for en spesifikk person.
I generel, når man bør ta en antidepressiv middel for en vanlig første episode av alvorlig depresjon, man må prøve å ta antidepressiven, hvis man tolerer den bra, i minst 4 måneder, mer vannlig i 6 måneder, for å hindre risiko av en tibakevendede episode.
Også, i generel, man kan oppleve noen bivirkninger når man stopper en antidepressiv som er fra SSRI klasse, slik som Cipralex, som kalles "SSRI discontinuation syndrome", men det ikke er vanlig for en slik syndrome å bli lengre enn et par uker. Man kan unngå SSRI discontinuation syndrome hvis man ikke fjerner antidepressiven abruptly, (brått ?), men gradvis, (f. eks. først ta bare halv dose ei uke-to uker eller sånn).
De mest vanlige symptomer fra en SSRI dicontinnuation syndrome er: hodepine, parestesier, (slik som små nål stikker deg på huden, eller du tror en liten elektrisk sjokk reiser på huden...vanlig på ekstremiteter, håndene eller fot), også mer sjelden man kan føle seg svimmel, osv.
http://en.wikipedia.org/wiki/SSRI_discontinuation_syndrome
Det er veldig viktig å sjekke blod trykk, kolesterol, plus å snakke med fastlegen din om dette sensajon at blod går "whosh whosh" i ørene dine...disse kalles "tinnitus"+liknende symptomer, men tinnitus kan ha flere årsaker, eller kan være idiopatisk (uten kjent årsak, når man blir litt eldre...)
http://en.wikipedia.org/wiki/Tinnitus
Jeg følte at det var etisk for meg å skrive om disse generelle edukasjonelle ting som kunne våre nyttige for flere personer. Men dette var IKKE en virkelig konsultasjon fra meg til deg, bare litt generell informasjon.
Jeg synes at hvis du føler deg veldig trøtt og har plagende symtomer at du kjenner ikke årsaken for, bør du den se en lege ansikt til ansikt. Jeg ser dette til alle venner eller bekjenter som spør meg noen ting om vanlige psykiatriske medisiner. Jeg kan gi litt generell informasjon, men ikke en virkelig konsultasjon som er MYE mer kompleks som å bare stille noen spørsmål og å svare på noen spørsmål.
Jeg har lagt mereke at det finnes OK info på Wikipedia på engelsk om flere vanlige psykiatriske symptomer, lidelser, medisin, osv.
Håper at dette hjelper.
Beklager alle for mine grovefeil pp norsk !
Jeg har et sporsmål til alle som er både profesjonelle forfattere OG oversettere:
I Norge, er det vanlig hvis man skriver ei bok på Norsk og får forslag fra en fremmed forlag å oversette boken, f.eks. på engelsk for UK eller USA "market", har den forfatteren mulighet å sjekke og godkjenne den oversettelsen (som er laget av en annen profesjonell oversetter som kanskje er under kontrakt med fremmed forlaget), eller må den originelle forfatter bare akseptere, godta slik sånn alt hva fremmed forlaget og fremmed forlagets oversetter sier og gjør ?
Jeg synes at en profesjonell oversetter skulle ha rettighet til en mening også, kanskje som "ofisiell consultant"...
Jeg spør pga at, til tross at jeg ikke er så flik på norsk, jeg kikker litt på bokhandlere om forskjellige norske oversettelser fra noen amerikanske forfattere jeg kjenner fra før, og jeg HAR lagt merke at kvaliteten av forskjellige oversettelser er ganske ujevn, ulik...og hvis jeg skulle bli en norsk forfatter og noen skal oversette MIN bok på en dårlig måte som jeg har flere innvendinger (objections) imot...jeg blir ganske sur og sint..jeg skulle ikke like denne følelsen å bli misforstått på en måte...men jeg er lykkelig at jeg IKKE er en profesjonnel forfatter (jeg har INGEN artistiske eller kreative talent !) eller oversetter...uansett har jeg STOR respekt for ORD og SPRÅK og for forfattere og oversettere...jeg HATER å se av og til at noen ord eller utrykk blir misbrukt på en måte når man ikke oversetter en viktig tekst, eller tolker ikke en viktig konversajon på en profesjonell måte (denne typen av dårlig tolkning HAR skjedd til meg og jeg IKKE LIKTE når dette skjedd pga det kan ha DÅRLIG konsekvenser, synes jeg, hvis det er, f.eks. en lege som må undersøke, eller vurdere en komplisert tilfell, eller, på en teoretisk måte, en regjering representativ som må ha en viktig samtale med en fremmed diplomat, osv.)
Oy vei ! Jeg tror at jeg bekymrer meg så mye om uviktige ting...kan ikke unngå dette ! Jeg endå føler meg under stress pga adaptasjon til Skaninavisk kontemporær sammfunn, (i tilleg til en fremmed språk og kultur, osv.)
''For Vagant oversetter jeg stadig tekster hvor venstreradikale personligheter får komme til orde med sine ideer. Jeg er stort sett uenig med dem, men mine meninger er uvesentlige. Oversetterens oppgave er å overføre budskapet uten å blande inn private synspunkter. ''
Men skal ikke oversetterens signatur merkes ... hans valg, hans egen, originale vei blant mange mulige ..og bør ikke oversetteren av moralske grunner beskytte forfatteren mot seg selv når vedkommende begår for mange dumheter og feil ..og korrigere disse på en diskret og umerkelig måte?
I de tilfellene du beskriver her synes jeg virkleig IKKE du skal ha noen hemninger og legge bånd på deg selv...
Eller mener du virkelig at oversetteren skal strebe etter å bli ... oversett?
''Bare da jeg oversatte Nietzsches Morgenrøde, syntes jeg oversettelse var tungt, men jeg var jo relativt fersk i faget den gangen, og Nietzsche er veldig vanskelig å oversette.''
Nietzsche er jo en utpreget skjønnlitterær filosof, og når man skal oversette dette intrikate og tunge filosofiske stoffet, i en språkdrakt fra et annet århundre, og med formodentlig mange ord, uutrykk og vendinger som er gått ut av bruk ... er det jo en nesten umulig oppgave uten å ha inngående kjennskap til datidens tyske kultur vel?
Men jeg antar du brukte en anerkjent oversettelse til for eksempel engelsk som støtte under arbeidet?
Poetrixx: Oversetteren kan ikke unngå å sette sitt eget preg på en tekst, i form av stil og ordvalg, nettopp fordi det er så mange muligheter, men dette må samtidig gjøres på en originaltro måte. Hvis oversetteren oversetter tendensiøst, ut ifra egne forestillinger fremfor å la seg immersere i forfatterens univers, blir teksten farvet annerledes enn den var på originalspråket.
Jeg mener at oversetteren ikke skal beskytte forfatteren mot dennes eventuelle dumhet. Hvordan skulle han gjøre det? Omskrive teksten etter eget forgodtbefinnende? Utenkelig og uetisk. Eller legge inn fotnoter hvor han motsier forfatteren? Det siste har jeg sett bli gjort, men det kan kun aksepteres dersom det er en klassisk tekst hvor det allerede er bred konsensus om at forfatteren forgår seg.
Når det gjelder oversettelsen av Nietzsche, var det svært vanskelig, ja, men ved hjelp av kontekstuell støttelitteratur og mine egne studier av Nietzsche lot oppgaven seg etterhvert løse. Jeg konsulterte delvis en engelsk oversettelse (som var unøyaktig og feilaktig noen steder), og helt på slutten av arbeidet tittet jeg litt på den svenske oversettelsen, men gjorde ikke mye bruk av den.
Rudolph: Hvis en norsk forfatter skriver en bok som et utenlandsk forlag ønsker å oversette, er det meget mulig at både oversetter og forfatter ønsker kontakt med hverandre i oversetterarbeidet. Dette er sikkert enda mer vanlig dersom forfatteren kan språket boken oversettes til, men jeg kan ikke si jeg vet hva som er vanlig praksis.
@Poetrixx: Jeg er ikke sikker på at jeg har forstått riktig hva du mente i din første post, men det er min mening, selv om jeg er kun en amatør observatør (!), at den første lojalitetsplikten av en oversetter er til forfatteren først og fremst.
Jeg synes det blir uprofesionell, også uetisk, som Stian sa, hvis en oversetter tror at han eller hun bør eller har rettighet til å rette noen oppfattet "feil" av en forfatter, spesielt hvis disse forskjellen i meninger er politisk baserte.
Vel, dette gjør jeg og alle andre profesjonelle oversettere selvfølgelig helt rutinemessig.
Skriver forfatteren at protagonisten har rødt hår i første kapittel og brunt hår i tjuende kapittel, så retter vi selvfølgelig dette. Ofte skriver de ting som ikke er sant - dette rettes naturligvis også opp.
Vi retter opp vanvittig mye dumt som står i originalteksten - selvfølgelig, skulle bare mangle. Noe annet ville være en forbrytelse mot leserne, som betaler for bøkene forlaget utgir. De skal spares for alle mulige inkonsekvenser og dumheter.
Vår jobb er å gi verket en norsk språkdrakt og selvfølgelig prøve å heve kvaliteten innenfor vårt mandat.
Uansett, synes jeg at en oversetters yrke er vanskelig pga ekstra lojalitetsplikt til 2 språk- 2 sammfunn, 2 forskellige kulturer faktisk på en måte- spesielt hvis forfatteren ikke lever lengre og hans originaltekst ble skrevet i eldre historiske tider. Sier de ikke: "Traduttore tradittore"= Translator traitor ! Ikke sant ?
Jeg turde gjøre oppmerksom på at Roar og jeg ikke snakker om de samme dumhetene. Det jeg snakket om, var hvorvidt en forfatter for eksempel har et etter min mening forkastelig politisk syn. Da er det fremdeles min jobb å fremstille hans tekst så renhårig som mulig.
''og helt på slutten av arbeidet tittet jeg litt på den svenske oversettelsen, men gjorde ikke mye bruk av den.''
Slutten?
Hmm...jeg ville studert både den og den engelske oversettelsen grundig i begynnelsen av arbeidet ... og sammenlignet med originalteksten for å finne ut hvilke løsninger de hadde brukt og hvor tro disse oversettelsene var mot selve teksten og Nietzsches intensjoner og ånd ... især hvis dette var første gang jeg skulle oversette noe av en så vanskelig forfatter. Selvtillit mangler du altså ikke...:)
Uansett må det jo være tilfredsstillende å vite at du egenhendig har oversatt et såpass sentralt verk av en av verdens største og mest berømte filosofer til norsk (mens den ikke finnes på dansk, etter hva jeg forstår),som den aller første...så gratulerer med det!
''Skriver forfatteren at protagonisten har rødt hår i første kapittel og brunt hår i tjuende kapittel, så retter vi selvfølgelig dette. Ofte skriver de ting som ikke er sant – dette rettes naturligvis også opp.''
Bemerkelsesverdig! Jeg antar dette skjer i full forståelse med forfatteren?
Jeg mener ... det kunne jo tenkes at duden hadde farget håret i mellomtiden ... og forfatteren fant ingen grunn til å nevne dette?
''Jeg mener at oversetteren ikke skal beskytte forfatteren mot dennes eventuelle dumhet. Hvordan skulle han gjøre det? Omskrive teksten etter eget forgodtbefinnende? ''
vel Roar Sørensen har jo nettopp innrømmet at han gjør akkurat dette, med den støste selvfølge ... av hensyn til leserne!
Og nettopp det samme hensynet mener jeg burde tas i andre tilfeller også...ISÆR der forfatteren blamerer seg med tåpelige politiske synspunkter, som det er innlysende at en uvitende og naiv leser(en leser som befatter seg med verker av en tåpelig forfatter, er jo pr. definisjon naiv og uvitende og dermed ekstra sårbar og utsatt for slikt vrøvl) risikerer å bli forgiftet med...
så her er det bare å ta fram rødpennen..:)
Er det noe betaling å hente fra slike oversetteroppdrag btw....jeg kunne tenke meg en slik jobb selv...
kontrollerer redaksjonen i Vagant det arbeidet man gjør...eller stoler de på at man følger originalteksten slavisk?
jeg mener ...jeg har jo arbeidsmoral og ville naturligvis følge et originalmanuskript slavisk dersom forfatteren skrev på et slavisk språk...ellers ikke..:)
Nu beherkser jo ikke jeg noe slavisk språk, men ville ha benyttet google eller et annet oversetterverktøy fra nettet dersom jeg fikk et slikt oppdrag...og ellers støttet meg til engelske eller skandinaviske oversettelser...om de fantes...så det er jo ikke noe problem. I dag kan jo alle og enhver oversette fra alle verdens språk uten å kunne et kløyva ord fra dem.
Er det noen mulighet for at du kunne lagt inn et godt ord for meg der?
''Ofte skriver de ting som ikke er sant – dette rettes naturligvis også opp.”
Hihihihi...really?? Er dette en praksis du egenhendig har oppfunnet...eller er dette helt vanlig? Hvilke kriterier legges i så fall til grunn for hva som er sant?
Og burde ikke leseren selv få muligheten til å avsløre forfatteren som en løgner eller tosk?
Hva med å utelate deler av teksten, fordi oversetteren eller forlaget vil spare penger og tid ...eller bare synes visse partier og ord er overflødige ... blir dett6e også gjort den dag i dag?
''men det er min mening, selv om jeg er kun en amatør observatør (!), at den første lojalitetsplikten av en oversetter er til forfatteren først og fremst.
Jeg synes det blir uprofesionell, også uetisk, som Stian sa, hvis en oversetter tror at han eller hun bør eller har rettighet til å rette noen oppfattet “feil” av en forfatter, spesielt hvis disse forskjellen i meninger er politisk baserte.''
Rudolph.
Her kommer det da i tilfelle to ulike etiske betraktninger inn i bildet. Du mener åpenbart at man bør ta mest hensyn til forfatteren og være trofast mot dennes orignale tekst.
Men hva med hensynet til leseren, dersom man klart ser eller er overbevist om at forfatteren er en politisk sjarlatan og humbugmaker som forfører uskyldige mennesker, eller bare er en idiot ... ville DU da ha samvittighet til å sitte og oversette disse forbryterske eller tåpelige politiske ideene og påstandene og de facto hjelpe denne banditten og hans skadelige og forkastelige ideer til makt i samfunnet?
Mens du fikk penger for å utføre dette; å hjelpe til å propagandere for disse ideene, som strider fullstendig mot din egen politiske og moralske overbevisning ... slik Stian Landgaard så lekende lett, tilsynelatende uten de ringeste anfektelser gjør?
Hvor etisk er det?
''slik Stian Landgaard så lekende lett, tilsynelatende uten de ringeste anfektelser gjør?''
Ja jeg antar han forsvarer seg med ... ja kanskje liketil priser seg selv for ... sin politiske toleranse, som tillater ham å gjøre dette uten å føle noe ubehag ved det.
Hva ville din helt Nietzsche sagt til noe sånt, Landgaard?
Han var jo en nihilist( eller var han egentlig det?!)som hadde gjennomskuet alle banale borgerlige verdier som sto i veien for virkeliggjørelsen av overmennesket, som tar loven i sine egne hender ... men selv han var jo en mann med visse prinsipper...
''Vi retter opp vanvittig mye dumt som står i originalteksten – selvfølgelig, skulle bare mangle. Noe annet ville være en forbrytelse mot leserne, som betaler for bøkene forlaget utgir. De skal spares for alle mulige inkonsekvenser og dumheter.
Vår jobb er å gi verket en norsk språkdrakt og selvfølgelig prøve å heve kvaliteten innenfor vårt mandat.''
OK ... og her forstår alle hva som er grunnen til dette ... det er bare pisspreik at det gjøres av hensyn til leseren. Det gjøres utelukkende av hensyn til forlaget og dets salg og profitt.
Og profitt er naturligvis ikke noe galt i og for seg, forlagsfolka skal jo også leve ... bare spar meg for disse falske flosklene om hensyn til leserne.
''Vi retter opp vanvittig mye dumt som står i originalteksten – selvfølgelig, skulle bare mangle.''
Dette lyder ganske far out for meg ... hvilke dumheter er dette i så fall ... noen eksempler?
@Poetrixx:
1. Jeg personlig hater Nietzsche, som nihilist, og det er min mening at tekstene hans er farlige på en måte hvis de blir lest uten kompetent veiledning av unge eller umodige mennesker.
2. Uansett vil jeg ikke tillate megselv (pga etiske årsak) å sensurere bøker, eller å "anbefalle" boksensur til en samfunn. (Noen unntaket lovlige regler kanskje bør diskuteres om bøker som beskriver ulovlige ting, f.eks. hard core ulovlig typer av pornografi, eller bøker som anbefaller på en eksplisit måte metoder for selvmord for mennesker, siden jeg personlig anser selvmord "undervisning" eller "assistanse" som en forbudt og ULOVLIG menneskelig handling.)
I historien vi kjenner triste tilfeller av bøker som hadde blitt sesurerte, f.eks "Lady Chatterley`s Lover", "Huckleberry Finn", osv., man kan også huske tiden ikke så langt før, da ble bøker brent på torget, eller filmen "Fahrenheit 451", osv. Vi alle er redde av totalitarisme, og bør beskytte samfunn fra disse typer av tendens.
3. Hvis ble jeg en profesjonelle oversetter, jeg tror at jeg ville unngå å oversette bøker av forfattere med ulovlige ideer eller totalitære ideer, og, for å bestemme for meg selv hva bør jeg ikke oversette, jeg kan, synes jeg, som modig kompetent profesjonell, stole på disse 2 enkelte prinsipper:
a) "common sense", sunn fornuft (? er ikke sikker på norsk...), PLUS
b) hva en amerikansk Supreme Court Justice Potter Stewart sa i en retsakk om pornografi og ytringsfrihet (om hvem og hvordan kan man bestemme hva er pornografisk eller ei): "I know it when I see it."
Fordi hvis jeg kan ikke stole på meg selv, min erfaring, min kunnskap, min egen etikk som PROFESJONELL, det står risiko at jeg kunne lett gli inni uavgjort og ubegrenset relativisme, som er OGSÅ, synes jeg, farlig, slik som totalitarisme.
Hvis jeg er i tvil, hvis jeg kan ikke bestemme, synes jeg at det er bedre, på en etisk måte, å UNNGÅ aktiviteten å oversette enn å ENDRE originell MENING av forfatteren, å misinterpretere, å mis-tolke for publikum basert på mine egen subjektive ideer eller ideologi, fordi hvis jeg gjør dette, blir jeg personlig en støtter av totalitarist propaganda meg selv, og jeg vil aldri gjøre eller bli dette.
4. Til tross for at jeg personlig hater Nietzsches ideer og jeg personlig vurderer dem som mulig farlige for samfunn hvis de ikke er lest med kompetent veiledning, jeg kan uansett ikke kategorisere tekstene hans som tekster som støtter på en DIREKT måte totalitære (venstre eller høyre) ideologi, eller som ulovlig pornografi.
Det er derfor jeg kan ikke tillate meg selv å forby de er fortsatt oversatt, og kan ikke, på en etisk måte, bli sint på Stian eller andre pga at de oversetter disse bøker, og disse bøker blir publiserte.
Jeg kunne ANBEFALLE at alle kontroversielle filosofi bøker bør ha en slags av en beskyttende prefas som en "disclaimer" som FORKLARER på en edukativ måte til publikum HVA er filosofi som studie disiplin, HVORDAN man må lese og prøve å "tolke" filosofi tekster for seg selv, fortrinnsvis med en kompetent profesjonell veileder, (f. eks. en profesjonell filosofi lærere), at filosofi ideer er ABSTRAKTE og bør ikke bli forstått som KONKRETE, og faktisk også forklare HVA betyr ord "abstrakt", og hva betyr ord "konkret", osv. !
Men jeg tror INGEN har prøvd å gjøre dette til nå i hele historien av publisering av filosofi tekster !
Takk for det, Poetrixx. Jeg synes ikke det er så veldig hjelp i engelske oversettelser når man skal oversette fra tysk til norsk, for det germanske båndet mellom norsk og tysk er tidvis sterkere enn til det romansk-påvirkede engelske språket. Den engelske/svenske oversettelsen ble primært benyttet hvis det var passasjer hvor jeg var usikker på hva Nietzsche mente. For å bygge opp en norsk Nietzsche-stil var det bedre å se litt på tidligere norske oversettelser av Nietzsches bøker.
Når det gjelder oversetterens mandat til å rette opp ting forfattere skriver, er det mange hensyn som må tas. Man kan i hvert fall ikke slavisk rette opp alle ting man som oversetter mener er feil. Men i en artikkel jeg oversatte i fjor, om den tyske forfatteren Nelly Sachs, hadde artikkelforfatteren skrevet at Nelly Sachs forlot Berlin i 1940 via Tegel lufthavn. Jeg stusset litt på dette og bestemte meg for å sjekke. Òg sannelig, i 1940 var ikke Tegel åpnet; det var Tempelhof lufthavn som var korrekt. Da skrev jeg det inn i den norske teksten, uten noen forklarende fotnote. Men hadde det vært en roman, ville jeg ikke ha endret dette med mindre jeg hadde forfatterens godkjennelse (presumptivt ville denne feilen også bli rettet opp i eventuelle nyutgaver på originalspråket). Og tenk på Jan Kjærstads postmodernistiske roman Homo falsus, hvor det forekommer en drøss faktaopplysninger, hvorav ca. en fjerdedel er løgn. Skal oversetteren rette opp i dette også? Selvfølgelig ikke.
Jeg hater filosofi...! Jeg har philosophobia ! Uansett man må prøve "systematic desensitisation" terapi metoder for å behandle stor angst eller fobier ! (Det ER en en effektiv type av kognitive-atferd terapi!)
http://en.wikipedia.org/wiki/Systematic_desensitization
Så jeg foreslår en spill som kalles "tag" på engelsk...jeg har funnet "sisten" på norsk wikipedia
http://no.wikipedia.org/wiki/Sisten
I Romanias moderne "blogg verden" er det populær å spille "online tag": en blogger stiller et eller flere sporsmål, og alle andre bloggere som står i favoritt liste må svare og stille sporsmål videre til deres favoritte bloggere, osv.
Jeg har funnet en enkelt filosofi sporsmal som jeg likte og har tenkt på mye HVA eller HVORDAN kunne jeg svare til dette !
WHO am I or WHAT am I ?
( HVEM er jeg eller HVA er jeg ?)
Jeg må si at jeg har tenkt og tenk på et godt svar, men kunne IKKE gå videre enn: "Jeg er medlem av Homo Sapiens sapiens arten."
Jeg kunne ikke idetifisere meg selv helst på min profesjon, fordi jeg synes at jeg er mer enn medlem av en profesjon. Men det var veldig vanskelig for meg å beskrive hvem er jeg !
Hvis dere, som leser Stians blogg liker å spille av og til, bare prøv å svare på dine blogger og stille sporsmål videre til andre blogger. Selvfølgelig, har sporsmålet ingen "riktig" eller "feil" svar, man ikke får en "premie" for et svar, men kanskje de skal hjelpe noen å kjenne selv bedre.
(Jeg har konkludert om meg selv at jeg er ganske umoden endå pga jeg kunne ikke svare mer om meg selv, till tross for jeg ikke er en "teenager" med endå ikke fullstendig dannet selv identitet bilde ! Men, til tross for mitt egen umodenhet, er jeg ikke redd å anbefalle "disclaimer" prefas til alle filosofi bok utgivere ! )
Poetrixx: Redaksjonen i Vagant kontrollerer oversettelsen, ja. Hvis du vil oversette, får du ts kontakt med dem først. Imidlertid tror jeg ikke de arbeider med anonyme freelancere. 😉
Forfatterens eventuelle idioti og galskap er meg stadig knekkende likegyldig som oversetter. Har jeg påtatt meg å oversette Mein Kampf eller The Terrorist's Handbook til norsk, så oversetter jeg dette like originaltro og oppriktig som om jeg oversatte Nietzsche til norsk eller Prøyssens barnesanger til prøyssisk.
Jeg vet ikke hvilken mening Nietzsche eventuelt ville hatt om det, men å kalle Nietzsche nihilist uten modifikasjoner blir en smule feilaktig. Nietzsches nihilisme var deskriptiv, og i den grad den var normativ, skyldtes det at han ikke så noen annen utvei for menneskeheten.
Rudolphs meninger om Nietzsches bøker virker på meg ureflekterte, og jeg spør meg om mannen har lest noen tekster av Nietzsche.
Rudolph.
''Uansett man må prøve “systematic desensitisation” terapi metoder for å behandle stor angst eller fobier ! (Det ER en en effektiv type av kognitive-atferd terapi!)''
Desensitation? Vil ikke denne metoden føre til at man blir mer ufølsom også for alle andre situasjoner i livet?
Jeg trodde det var alment akseptert at det gjelder å gradvis konfrontere og utsette seg for de situasjonene man har fobi overfor...og langsomt overvinne angsten på den måten...
Det er i hvert fall det jeg har gjort. Jeg strevde med en voldsom angst overfor kvinner før ...og nå har jeg helbredet meg selv gjennom min egenutviklede selvterapi som jeg flittig og samvittighetsfullt har praktisert her ved Pattayas og Thailands gogo-barer og horestrøk i mer enn ti år nå...:)
Eller vel ... HELT frisk er jeg nok ikke ennå ... jeg har lagt merke til at symptomene blir verre straks jeg ikke har hatt intim kontakt med en kvinne på noen dager ... så jeg vil nok være avhengig av denne terapien resten av livet ...håper jeg.
Du har rett, Stian, jeg har IKKE lest Nietzsche pga jeg liker ikke å lese filosofi, pga jeg tror det er vanskelig å forstå. Uten ironi, jeg innrømmer jeg foretrekker å lese bøker som er på en maks. 6e skole klasse nivå !
Uansett, (nå skriver jeg med noen selv ironi), ligger jeg merke at min uvitenhet ikke stopper meg, som en selv-innrømmet narsissist (!), å si min mening om alt og alle, å kategorisere forskjellige ting i følge mine preferanser, PLUS å anbefalle "atferdsregler" og etisk "etikette" til alle !
Om Nietzsche...jeg har nå lest litt mer, pga hva du sa, på wikipedia...NOT AGAIN ! en annen filosof som ble psykisk syk, som pga dette skrev da han var litt eldre noen ting påvirket av sykdommen...de er disse ting som jeg er mest redd av...at umodne mennesker leser disse ting og tar de på en ukritisk måte som konkrete og kunne ta noen tåpelig aksjon baserte på disse tekster.
Det var derfor jeg anbefalte at ALLE filosofi tekster man må lese med veileder PLUS...uten å bruke hasj på samme tid (pga at jeg har også lagt merke at hasj plus filosofi, spesielt i unge mennesker, har DÅRLIGE resultater !)
At desensisitisation gjor man ufølsom på ALT er en myte. At det kunne bli effektiv i min "filosofi fobi"...vet ikke...det var en liten vits av meg...det kan fungere mye bedre i enkelte fobier, f. eks når man er redd å ta fly, eller man har agorafobia (redd å gå ut på tur).
http://no.wikipedia.org/wiki/Agorafobi
Vet du... de sa det samme ting om Prozac i begynnelsen også...at den endrer en persons personlighet, at det gjør man ufølsom og "indifferent" (likegyldig ?) til alle, at man på Prozac kan ikke føle glede eller tristhet lengre, osv....kansje de hadde litt mer rett å si dette om Prozac enn om systematisk desensitisajon terapi ! Men de var faktisk en slags av nevrologisk bivirkninger fra Prozac ikke en rar "magisk" potens å endre en persons personlighet. Prozac og andre serotonin påvirknende antidepressiv kan også ha noen seksuelle bivirkninger om libido, om mekanikken. Psykiatriske medisin er bedre og bedre, mer spesifikke på noen receptorer enn på andre, i disse dager, men uansett de er ikke veldig rafinerte.
Jeg har ingen magiske tanker om psykiatriske medisin eller om psykoterapi...jeg tar de som de er..."tools", verketøy for å hjelpe mennesker som er syke. Medisin PLUS terapi, hvis gjennomfort og valgte på en ekspert kompetant måte, er alltid bedre enn medisin alene eller psykoterapi alene, og alle studier bekrefter dette, (inkl. med statistikk hensyn til placebo effekt).
En nevrologisk eksempel av en symptom som kan bli misforstått: man kan ligge merke at mennesker med alvorlig Parkinsons sykdom har en "maske" liknende ansikt...ansikt viser ikke hvis man er trist eller glad, det beveger ikke (litt slik som man hadde fått Botox sprøyte)...men dette betyr ikke at pasienten føler ikke ingenting, det er kun en nevrologisk bivirkninger fra sykdommen om ansiktets muskler. Eller i schizofreni man må skille kjerne sykdommens apati symptom fra parkinsonsliknende bivirkninger fra antipsykotiske medisin.
Om Prozac man kan lese en spennende bok skrevet av an psykiater som hadde psykodynamisk psykoterapi med mennesker som også tok Prozac, "Listening to Prozac" av Peter Kramer. (Det var skrevet i begynnelsen da Prozac først dukket opp som en ny klasse av antidepressiv, knyttet til serotonin kjemisk substans i hjerne).
Hvis jeg liker å anbefalle bøker for alle, jeg også skal bruke opportunitet å anbefalle en veldig veldig god bok om bipolar lidelse, av Kay Redfield Jamison, en amerikansk psykolog som har seg selv alvorlig bipolar lidelse, men som fungerer veldig bra pga behandling, om som beskrev hennes opplevelse med sykdom i boken "An Unquiet Mind", og også skrev en spennende bok om Kunstnere og Bipolar lidelse, "Touched With Fire: Manic-Depressive Illness and the Artistic Temperament".
Og en klassisk bok om alvorlig melankolsk depresjon beskrivelse ble skrevet av en kjent amerikansk forfatter, William Styron, (som også skrev "Sophie.s Choice"...dette var også en film med Meryl Streep om). Han ble veldig alvorlig syk med alvorlig melankolsk depresjon og beskrev dette i boken "Darkness Visible". (Han fått endelig ECT, elktrosjokk behandling, plus tok medisin og psykotyerapi og endelig ble bedre.) De alle sier at i begynnelsen de var redde av psykiatri, redde av psykiatrisk behandling, redde at de blir misforstått eller behandlet feil, osv. Men endelig ble de bedre, og begynte å se verden fra en mer balansert og realistisk synspunkt. Ingen mistet sin egen personlighet, ingen bli kjerne "endret"..de bare ble bedre, sunnere.
Generelt, har mennesker noen rare (magiske ideer) om psykiatriske medisin eller behandling av og til...at de kan endre en persons personlighet f. eks, eller, at de kan bli en magisk løsning for alle problemer.
Jeg tenker at mennesker er litt redde av psykiatri behandling og av psykiatrene pga at vi ALLE er redde litt om psykisk sykdom, det er naturlig og normal, det SER rar ut, og de gale ER farlige av og til, mer ofte uforutsigbare. Vi MÅ være realister. Gale mennesker på gata er ikke en bra ting ! (Det er ikke bra for DEM, det er ikke bra for samfunn. Av og til de BØR tvunget å få innleggelse og behandling, og kompetent psykiatrisk behandling ikke er en menneskerrettighets krenkelse...det motsatte...mer en alvorlig psykisk sykdom fortsetter UTEN behandling, mer kronisk og mer alvorlig og endelig vanskeligere å behandle blir den for pasienten selv, for pårorende, for samfunn også.)
Naturen generelt har mekanismer, som angst eller frykt som beskytter oss fra farlige ting rundt oss...av og til frykten eller angst mekanisme fungerer litt forvirret, litt overdrevet, spesielt som vi treffer uklare situasjon eller situasjon som vi kan ikke forstå eller forklare veldig bra og veldig fort, uforutsigbare situasjon; det er en selv beskyttende mekanisme på en måte og det er ikke ALLTID patologisk. Det KAN være ganske sunt å bli redd av noen ting ! På samme måte, "Denial" er også ikke alltid patologisk ! Man må ha en balansert synnspunkt om verden rundt oss, tror jeg, og verden er ikke hvit eller svart, den er grå og farget (for det fleste i pene farger tror jeg pga jeg er generelt en optimist). Jeg også tror på utdanning. Mer man kan forklare for seg selv noen ting mer kan man bli generelt mindre redd eller få mindre fordommer om ting ("prejudice" er en slags av projesering av vår egen redsel og "paranoia" om ting eller person som ser litt rare litt fremmed ut, som vi kan ikke forstå med en gang, som ser ikke familjær ut til oss med en gang).
Kanskje hva jeg ser har er barnslig og ikke veldig spennende eller "intelllektuell"...men jeg aldri glemmer vi er på internett...mennesker som er kanskje unge eller alene eller forvirret kan lese disse ting som vi skriver nå...kanskje hva jeg skriver kan hjelpe noen å forklare for seg selv noen ting, å bli litt mindre redd av psykiatri, å forstå bedre noen ting, å ikke bli redd å søke hjelp hvis de trenger, osv.
Jeg har funnet en deilig videoclip om hva er en psykiater og hva gjor en moderne psykiater i disse dager !
http://www.youtube.com/watch?v=70loMcIqd9Q&feature=player_embedded
Beklager alle for min "Spam"-liknende off-topic post...men jeg aldri mister en opportunitet å skrive noen ting som disse hver gang jeg treffer filosofi tema som JEG er så engstelig om. Det er alt min feil og min egen angst som gjør meg litt pedantisk av og til (jeg HAR noen tvangspreget personlighetforstyrrelserstrekk ! Obsessive-compulsive personality var beskrevet på en moro og romatisk måte i filmen "As Good As It Gets" med Jack Nicholson !
http://www.youtube.com/watch?v=5wM_W8OcExo
Rudolph.
Jeg er enig med deg i dine betraktninger om filosofi og infantilt lesestoff...jeg leser heller ikke slike kjedelige ting...jeg kjenner bare hvordan det stokker seg i hjernen etter kort tid av lutter interesseløshet!
Ikke fordi ideene og tankene nødvendigvis er uinteressante, tvert imot...men fordi de fleste av disse filosofiske pedagogene, altså viderebringerne av de filosofiske tankene( jeg leser ikke filosofi rett fra kilden, i og med at jeg bor i et land der slikt ikke er tilgjengelig på noe språk jeg mestrer), er helt blottet for å kunne skrive og presentere ideene på en interessant og spennende måte...de pakker inn stoffet i pseudeointellektuelle vendinger som skal få dem til å virke så innihelvetes intelligente og lærde...har jeg inntrykk av.
Hvis ikke en tekst brenner og eksploderer av energi og begeistring, finner jeg ingen grunn til å lese den...da er det noe forfatteren har misforstått...da er han en sau. Og bør holde seg hjemme i fjøset where he belongs...
Ja naturligvis har alle følelser og emosjonelle tilstander, til og med fobier...sin opprinnelse i sunne og nødvendige reaksjoner på påvirkninger fra omgivelsene...og å dope ned befolkningen med alle disse SSRI-medikamentene med alle sine livsfarlige bivirkninger finner jeg meget betenkelig...
det eneste stoffet jeg selv våger å medisinere meg med er amfetamin ... og tidligere alkohol.
Amfetamin har en meget positiv virkning på meg ... selvfølgelig hvis jeg bruker det med måte..en gang i uka eller noe sånt...
Psykiatere i dag er jo ikke annet enn godt betalte langere for drug-industrien ...og hele den vestlige verden er jo snart et eneste stort narkoreir.
Jeg har btw. truffet en del psykiatere i mitt liv...og de virket klin gale alle sammen ... og jeg ville ikke engang våget å overlate bikkja mi i terapi hos dem.
Men i det minste virker du som en person med en viss selvinnsikt og evne til ærlige innrømmelser, siden du erklærer deg å ''lide'' av disse tilstandene du beskriver...:)
.
Jeg kan bekrefte at jeg er ikke betalt av "drug industri", plus synes jeg at jeg er nok moden s[ jeg kan lese alt informasjon fra drug industri fra et "kritisk" synspunkt.
Også, kan jeg bekrefte at ulovlig amfetamin er DÅRLIG for de fleste mennesker, dårlig for helse, for hjerte, for hjerne, for hud, for tenner. Det finnes noen amfetamin basert medisin som brukes i ungdom for ADHD som virker som effektiv MEN man må ha en VIRKELIG diagnose som er lagt på en profesjonell kompetent måte, ikke en selv diagnose eller en diagnose lagt av en person som ikke er vel trent i barn og ungdomspsykiatri. Jeg er ikke trent i barn og ungdomspsykiatri så jeg kan ikke si mer om ADHD. For mennesker som har barn med ADHD, har jeg funnet en anerkjente webside med informasjon:
http://www.chadd.org/
Vel jeg bruker ikke speed så ofte, det er kun i enkelte raptuser jeg har som det kan gå år mellom hver gang ... så jeg er ikke så bekymret.
Imidlrtid tror jeg ikke det er stoffet i seg selv som er så nedbrytende, men det faktum at brukerne ikke greier å få i seg nok næringsstoffer og dessuten overdriver bruken.
Jeg har sett folk som har gått hver dag i årevis på speed og levd helt normale liv ellers ... uten å bli brutt ned eller har merket noen fysiske eller mentale skadevirkninger...