Jan Kjærstad på Tromsø bibliotek

Lunch med brødrene Walker

Tirsdag 12. april var det duket for "lunch med Brødrene Walker" med Jan Kjærstad som hovmester, arrangert av Tromsø bibliotek og Norsk forfattersentrum. Sist gang han var i Tromsø, må ha vært i 2007. Da overvar jeg seansen på Hålogaland teater, som beskrevet i dette blogginnlegget: "Jan Kjærstad på Litteraten".

Denne gangen handlet det om Jeg er brødrene Walker, Kjærstads siste roman, fra 2008. Jeg leste den da den utkom, og i et innlegg om bøker jeg leste det året, skrev jeg:

Tre år siden Kongen av Europa, altså er det på tide med en ny KJærstad-roman. I bunn og grunn samme type roman som Jonas Wergeland-trilogien og Kongen av Europa: En ung, spesiell gutt vokser opp i Oslo, beskjeftiger seg med erotikk og rare hobbyer, ender i en eller annen fremskutt posisjon som voksen, og når en eller annen krise oppstår, vil barndommens lærdom forhåpentligvis komme ham til unnsetning. Like fullt er Jeg er brødrene Walker innovativ og spennende. Jeg skulle kanskje bare ønske at Kjærstad en gang gikk litt lenger. At han ikke bare postulerte alle disse sammenhengene, men forsøkte å kjøre dem ut i en eller annen dypsindig verdensanskuelse. Vel, kanskje det kommer en gang.

Men mitt to år gamle ønske er kanskje inkompatibelt med Kjærstads prosjekt. Han sa noe om at det viktigste for ham som forfatter er å stille de riktige spørsmålene, ikke å gi de riktige svarene. Slik er det for mange forfattere, har jeg inntrykk av, og kanskje er det et typisk trekk ved vår antiautoritære tid. Ingen av oss kan eller vil bli fortalt hva som er riktig, vi ønsker bare å bli satt på sporet av vår egen sannhet.

I så måte var utgangspunktet for Kjærstads roman et spørsmål til venner og bekjente: "Hva regner du som den beste tiden i ditt liv?" Mange svarte "nåtiden, selvsagt", for det ville vel være et lite nederlag, sa Kjærstad, dersom man innrømmet at man hadde hatt det bedre før. Men noen innrømmet det likevel: de første årene av ekteskapet, tiden da jeg fikk mitt første barn, etc. Enn jeg, da? Kanskje våren 2002? I Herrer i åndenes rike forklarer jeg hvorfor denne epoken er spesiell for meg.

Det derimot ingen svarte, var "puberteten". Spurte Kjærstad hva folk syntes om puberteten, var svaret som regel at det var en helvetes tid. Så dermed satte han seg fore å skrive en roman om puberteten, hvor han skulle gjøre det til en optimistisk, ekspansiv livsepoke, og det ble Jeg er brødrene Walker, kanskje i håp at det skulle sette leserne på sporet av den tapte tid.

Kjærstad sa også noe interessant om nødvendigheten av å skrive ned for ikke å glemme, og jeg fikk nærmest lyst til å begynne å skrive dagbok igjen (etter to abortive forsøk i 1996 og 2000). Ikke i den hensikt å dokumentere alle mulige hverdagshendelser, men rett og slett noen linjer om sentrale opplevelser og erkjennelser (jeg gjør det forsåvidt allerede, men veldig sjelden), for man kommer til å glemme det som nå står så klart for ens indre blikk, ifølge Kjærstad. På sett og vis er dette en hovedtematikk i Jeg er brødrene Walker, hvor hovedpersonen i voksen alder, som Norges statsminister, står overfor en nasjonal krise han kun kan løse dersom han klarer å huske de særegne innsiktene han tilegnet seg som ungdom. 

Min gamle veileder, professor Rossvær, var også tilstede, og etter seansen nevnte han for meg at Kjærstad hadde vært ex.phil.-studenten hans i Oslo på 70-tallet. Vi havnet deretter i passiar, alle tre. En filosof, en forfatter og en som aspirerer til begge deler. Også et interessant møte.

Da jeg blogget om Kjærstad i 2007, avsluttet jeg med: "Og hvis jeg ikke tar helt feil av årstallene, kommer Kjærstad ut med en ny roman hvert tredje år. Bokhøsten 2008 kan virkelig bli noe å glede seg til."

Med andre ord, bokhøsten 2011 blir noe å glede seg til.