Jeg holder egentlig på med et blogginnlegg om Jan Kjærstads siste roman, Normans område, men som vanlig skriver jeg altfor langt og altfor utflytende. Ser på Twitter at det er en populær hash-tag som heter #HvorVarDu, hvor man skriver hva man gjorde 11. september 2001. Det er interessant å lese, litt sånn Knausgård-aktig, faktisk. "Hvor var du da Knausgård studerte ved Skrivekunstakademiet?"
I alle fall var jeg på jobb tirsdag 11. september 2001. Jeg bodde på Fantoft Studentby og tok litteraturvitenskap mellomfag ved Universitetet i Bergen den høsten. I tillegg arbeidet jeg på Idé Kim Tvedt, hvor jeg var med på å kjøre møbler ut til kunder. Dagen før hadde det vært stortingsvalg i landet, og jeg hadde sittet lenge oppe og fulgt med på valgmester Geir Heljesen. Dermed var jeg ganske trett da det led mot ettermiddag. Rune og jeg hadde kjørt sammen i en stor lastebil fra morgenen av, og så skulle jeg ta et kveldsskift med varebil alene.
Vi kom inn til lageret på Lagunen klokken 16. Mens varebilen min ble fylt opp, ringte Pål Martin, som også bodde på Fantoft. Han var hjemme og så på TV at to fly hadde kollidert i World Trade Center. "Det må være terrorisme, det kan ikke være en ulykke." Jeg jattet med, men var ikke overbevist om at han snakket sant. Uansett var det som det ofte er med enorme katastrofer og forferdelige hendelser, man klarer ikke helt å ta det innover seg der og da. Så jeg satte meg i varebilen og kjørte for å hente Anette, min daværende kjæreste, som bodde på Fana Folkehøyskole. Vi hadde avtalt at hun skulle sitte på mens jeg kjørte, og deretter bli med meg hjem, Hele tiden fikk jeg nye meldinger fra Pål Martin: "Nå KOLLAPSET det ene tårnet!" Fremdeles var det uvirkelig, det var nesten irriterende, det var som å få seg referert en film som han var overbegeistret over, men som jeg aldri hadde sett. Informasjonen virket derfor irrelevant.
Mens Anette satt i bilen, snakket vi bare i forbifarten om det som var hendt. Jeg var innom flere kunder med varer, og ingen sa noe. Ikke før i 18-tiden var det en som spurte om jeg hadde fått med meg terroraksjonen i New York. Joda, det hadde jeg forsåvidt. Joda, det var forferdelig. Men jeg klarer ikke å huske om jeg slo på radioen i bilen. Jeg var på jobb og måtte konsentrere meg om det, og jeg visste at jeg uansett ville få vite alt i god tid.
På kvelden, mens Anette var hos meg, slo jeg endelig på TV'en og så for første gang bildene av de rykende tårnene, som begge hadde kollapset. Jeg var også aktiv på IRC på denne tiden, og der inne var det mange diskusjoner på gang. En ungdom var livredd, for han var sikker på at nå ble det verdenskrig. En kommunist mente at USA endelig fikk som fortjent, og ble bannlyst fra chattekanalen.
Ellers var det som en helt vanlig dag i den flerkulturelle studentbyen på Fantoft.
Men forbannet var jeg.
Jeg var i USA da på denne dagen. Jeg hadde fløyet fra Østkysten til Vestkysten to dager for. Det var tidlig i Kalifornia, men jeg var vant med Østkystens tid, så jeg våknet tidlig og så på TV. Jeg kunne ikke tro da jeg så det ryktende første tårnet, men, plutselig så jeg direkte "live" da det andre flyet kom og traff det andre tårnet. Hjertet mitt sank fordi det var lett å forstå at dette var terrorisme. Og etterpå nyheter kom fra Pentagon. Og etterpå det første tårnet falt. Da det andre tårnet falt jeg var allerede nummen. Det var for mye.
Min leilighet kamerat var en vennine som hadde sovet hele tiden, og våknet rett etter det andre tårnet falt. Jeg kunne ikke snakke, hun snakket for meg, hun kunne snakke: "oh, Gud, sa hun, det er forferdelig", sa hun. Hun ble også plutselig sint. Hun snakket alle ord som jeg kunne ikke snakke da.
Hun burde gå på universitet. Jeg også studerte, men hadde ingen kurs denne dagen, men jeg hadde en deltids vikariat jobb oppgave å gjøre. Jeg kjørte til jobben, jeg fungert på en automatisk måte men jeg husker at jeg var ekstra forsiktig da jeg kjørte. På jobben sa sjefen min till alle "en forferdelig ting har skjedd, men vi bør alle fortsette å gjøre vår vanlig arbeid hvis det er mulig. Det hjelper hvis dere har et forhold med Gud." Jeg hadde ingen spesielt forhold med Gud, men jeg kunne forstå nød og anbefaling for å tenke på Gud.
Jeg gjort noen jobb oppgaver, men ingen skriftlig byråkratiske ting. Jeg kunne ikke skrive fordi tankene mine var som frosset.
Etterpå kjørte jeg hjemme, og venninen min var fortsatt sint. Hun sa at professoren på kurs hadde sagt till alle studenter at "hva har skjedd var, selvfølgelig, forferdelig, men han ville ha "orden" i klasserommet, og alle må fortsette å studere, å tenke på studiene og kurs, og vi skal ikke snakke mer nå i løpet av kurset om hva har skjedd". Og det var en HISTORIE KURS !!! Hun var SÅ sint på professoren ! HVORFOR tillattet han ikke studenter å SNAKKE om hva hadde skjedd ? (Nå jeg tror at han var også så veldig sjokkert at han søkte en følelse av kontroll, og det er mulig at "orden i klasserommet" på en HSTORIE kurs betydde for ham personlig kanskje "orden i historie" !).
Jeg hadde ventet å høre presidenten snakke til alle. Men det var Giuliani (ordfører fra New York) som snakket først og jeg skal bli takkenemlig for ham fordi han hjalp meg å føle at noen var i kontroll. Giuliani var den første "offisiell mann" som visste oss at noen var i kontroll.
Om kvelden jeg snakket med moren min på telefon. Hun var i Romania. De første ord til meg fra henne var: "det skal bli krig".
Jeg var limt på TV for dager og dager etterpå. Og alle søkte for tapte pårorende og venner i New York som de kunne ikke finne og visste foto. Og en kvinne journalist startet å gråte da hun visste en rekke av foto till oss. Og hun fikk kritikk etterpå for dette at hun ikke hadde blitt "objektiv". Men hun var en vanlig menneske. Hvordan kan man bli "objektiv" ? Hun var rett midt Ground Zero. Det var støv på jorden.
For de neste 3 dager kunne jeg ikke klare å skrive disse byråkratiske ting på min vikariat jobb. Og etter 5 dager sa sjefen min til meg at han hadde lagt merke til dette og jeg burde "catch up". Så jeg "caught up". Og på grunn at jeg tvang meg selv å tenke på ordentlige byråkratiske ting, begynte tankene mine å bli flyttende igjen.
Og etterpå kom antrax trusler. Husker dere disse ? Det første tilfellet var en journalist fra Florida som døde av antrax. Jeg var ikke flink nok på medisinske saker da, men jeg kunne forstå fra tonen og stilen av denne første pressekonferanse da de sa det var mulig at han hadde fått antrax fra en elv i løpet av en jakt at det var ikke riktig, at det var noen galt, at faktisk var disse offisielle mennesker bekymrete og visste ikke hvordan kunne dette ha skjedd.
Etter at krig i Afghanistan startet, var jeg nesten sikker på at "den neste" skal bli Irak. Jeg kan ikke forklare HVORFOR jeg var så sikker, men de hadde begynt allerede å snakke om "weapons of mass destruction" og Saddam på TV, og det var klar at Irak krig skal begynne. Irak var bare den neste på "listen". Og amerikanere var sinte. Det var klar at ingen kunne stoppe krigen. Og nesten alle ville krig. Og jeg kan forstå dette. Jeg var der og jeg kan forstå hvorfor de ville krig.
Men jeg følte meg at jeg bør gjøre noen. Å delta på en måte, å tilby noen, selv om jeg var så ung og var flink på nesten ingenting praktisk. I våren flyttet jeg tilbake til Østkysten i nærheten av New York. Men det var bare seinere i sommeren at jeg kunne besøke downtown Manhattan og se på "Ground zero". Det var sjokkerende og så trist. Den virkelige reelle størrelse av øddeleggelse var så ENORME og DYPT. Ikke som på TV. Det var et dypt og bred sår i Manhattan.
==========
Stian, jeg er takkenemlig fordi du har skrev om bloggen din om dette og du har tillatet meg å fortelle disse minner.
Jeg befant meg på kontoret i Sølvgata 21 B i Halden og skrev på mitt fyrtårn og min tragedie da Ron ringte og insisterte på at jeg skulle skru på fjernsynet. De scenene som utspant seg på skjermen, var virkelighetsfjerne og som tatt ut av en Hollywood-produksjon. Det ene flyet hadde allerede truffet tårnet, det andre gjorde det like etterpå, mens jeg så på. Det ble ikke skrevet mer den dagen.
Takk for historien, Rudolph. Du var sogar i USA på det aktuelle tidspunkt.
Min historie er ikke på noen måte spesiell; det er bare interessant å mimre litt om den dagen.
22. juli 2021 får jeg vel lage et blogginnlegg om hva jeg gjorde under Utøya-massakren.
Ken: Så sannelig. Du hadde blott et par-tre måneder tidligere flyttet fra Bergen (Kalanseidet, Tåken), og i Tromsø satt Rolf mens "Malle var i embryo", som han formulerte det på en SMS for noen år siden.
Jeg var inne i en ikke-litterær periode i september 2001. Etter å ha slitt den våren med manglende inspirasjon og motivasjon, skrev jeg en halvferdig fortelling om Stonewall Jackson den sommeren (ditt forslag), men så stoppet det opp igjen.
Ikke før jeg fikk utdelt hjemmeeksamen i litteraturvitenskap mellomfag nærmere november, fikk jeg ånden over meg. Da skrev jeg som faen på Forfatterspiren. Hadde forsåvidt blitt en 450-siders roman dersom det manuset ble trykket nå. Kanskje jeg skulle lagt det ut som feuilleton.
Ja...jeg hadde aldri opplevd vanlige amerikanere som sinte før. Vanlige amerikanere er generelt tolerante. Det finnes, selvfølgelig, noen ekstremister, og politikken ser litt som sirkus ut av og til, men for det meste, selv om sier republikanere (konservative høyre) hele tiden at demokratene (venstre) er "sosialister og pacifister", og demokratene sier at republikanere er "fundamentalister og war hawks", overalt er de vanlige amerikanere veldig veldig vennlige og tolerante folk.
Men i disse første måneder etter september 2001, var de alle så, så sjokkerte og plutselig sinte. Alle. Det var bare en veldig liten gruppe rundt Berkeley, gamle "liberaler" fra de gamle Flower Power dagene som snakket litt imot krig i Irak. Men INGEN tok dem som seriøse.
Og selv om er alle amerikanere patriotiske og stolte de er amerikanere, og veldig stolte av det amerikanske demokratiske systemet, eksisterte i disse dagene etter september.2001, mye mer enn vanlig patriotisme, (som er allerede gjennomsnittlig høyere enn i europeiske land), og dette høyt patriotisme nivå varte en lang tid, mer enn ett år, rundt 18 måneder, kanskje nesten 2 år. Og det ikke kom bare fra TV-mass media, eller fra politikere. Det var virkelig, på gata.
Og det var smittsom. Jeg er ikke amerikaner og er vanlig veldig redd av krig, hater risiko, har mye empati for sivile mennesker som bør leve under krig, osv., men jeg ville krig da, og jeg kunne forstå at de skal velge Irak etter Afghanistan så snart som mulig, selv om noen sa og det var skrevet i aviser av noen at det ikke var veldig logisk, og det fant en del risiko å gjøre dette, på grunn at Iraks historie, plus ingen spesifikke planer om hva skal skje i Irak etter Saddams regime skal bli øddelagt. Men INGEN brydde seg ikke om historie, eller om dyp analyse. Det var emosjonelt for de vanlige mennesker på gata.
Og jeg kunne forstå Cheney og Rumsfeld veldig bra fra innside Amerika. Selv om jeg er europeer, jeg følte meg selv også da litt sint på alle "disse gamle europeer" som hadde pågående protester mot Irak krig, og jeg trodde "de kan forstå ingenting", og jeg også lo da Rumsfeld sa vitsen om "denne gamle Vest Europa". Cheney spilte den onde truende bad cop rolle veldig bra. Men Cheney og Rumsfeld er ikke "gale" menn som elsker krig, som i denne filmen med Peter Sellers, "Dr. Strangelove". De er politikere og politikere spiller roller på en ekspert måte i Amerika, (bedre enn i Europa, synes jeg !), og Cheney bare spilte rollen av den "Gråe Eminense" bak Rumsfeld, den "gale generalen". Men hvis dette ikke hadde blitt Cheney og Rumsfeld, det hadde blitt andre som ville og kunne ha spilte samme rolle da. (Det gjorde ikke saken. Og olje, selv om det var skrevet om dette i alle aviser non-stop, i USA og i Europa, og i hele verden, var, IMHO, alltid, den sekundære saken fra et vanlig amerikansk synnspunkt. Viktig og betydelig, selvfølgelig, men uansett sekundære. En bonus på en måte.)
======
Men dette er min mening. Og jeg var veldig ung da.