Nå er det over en måned siden jeg satte punktum for førsteutkastet. Jeg lot manus hvile i litt over en uke, før jeg begynte å lese det. Ideen er å lese, markere med rødpenn ting jeg vil ha endret, ta en kjapp fikserunde og kanskje noen flyttinger og omskrivninger, før jeg sender manus til forlaget.
I bloggende stund har jeg lest ca. 100 sider, stort sett ting jeg skrev for 2-4 år siden.
Problemet er at jeg har nesten 300 sider igjen. Og jeg som opprinnelig regnet med å være ferdig i disse dager. Det har gått altfor langsomt.
En av grunnene til langsomheten er at jeg har lest andre ting isteden, som Normans område og Om å skrive. Det er gøyere å lese ting som er godt skrevet; Det absolutte nullpunkt er jo bare en kladd.
En annen grunn er at det er relativt kjedelig å lese disse tingene jeg har vært innom gjentatte ganger siden 2007. Det er som å stå over grytene i flere timer for å lage en diger middag. Man er så mettet av matlukten at når man endelig skal sette seg til bordet, frister ikke maten lenger. En av løsningene er selvfølgelig å la manus hvile enda lenger. Men i mitt tilfelle tror jeg faktisk jeg måtte ha latt det ligge et helt år før eimen var ute av nesen. Og ett år? Nei, det går ikke. Ikke når man allerede har holdt på med samme boken i fire og et halvt.
En tredje grunn er hverdagslivets mange forstyrrelser. Siden jeg ikke kan leve av å være forfatter, har jeg et yrke hvor jeg mottar lønn hver måned - tvingende nødvendig for å overleve. Dette yrket opptar store deler av dagen. Og dessuten tenker jo folk flest, som familien, at når man er ferdig på jobb for dagen, ja, da har man fri. Med mindre man har en spesiell avtale med noen, er man ledig. Det er naturlig å tenke slik, og jeg synes jo det er hyggelig å tilbringe tid med venner og familie. Men noen ganger må man la arbeid gå for hygge, for det er et arbeid. Uheldigvis et arbeid som det er lett å utsette, for det er ingen som venter på en. Forlaget går ikke under dersom jeg ikke sender dem manus. Leserne vil neppe savne den uteblivende boken; det er jo så mange andre å ta av.
Men nå har jeg laget meg en plan. Og jeg offentliggjør den like godt på bloggen her, slik at mine trofaste, men stadig færre lesere (sånn går det når man ikke oppdaterer ofte) kan holde meg ansvarlig dersom jeg ikke gjør jobben min.
Altså, slik er planen:
Mandag 3. oktober: 106-150
Tirsdag 4. oktober: 151-200
Onsdag 5. oktober: 201-250
Torsdag 6. oktober: 251-300
Fredag 7. oktober: 301-350
Lørdag 8. oktober: 351-392
Søndag 9. til søndag 16. oktober: Gjennomgang av bemerkninger i teksten, eventuell omskrivning.
Mandag 17. oktober: Innsending til redaktør.
Og klarer jeg ikke dette, kan jeg ryke og reise.
Jeg skal holde innlegget oppdatert i kommentarfeltet etterhvert som jeg fullfører mine delmål. Hver dag en ny kommentar med hvilken side jeg er på.
ARBEITSDISZIPLIN MUß SEIN!
Da skal jeg prøve å huske å titte innom og heie/piske deg fremover. Lykke til!
Ambisiøst med 50 sider per dag, men lykke til.
"Eventuell omskrivning". Haha!
Takk, begge to.
Haha, Ken? Haha? Hahaer du til min eventuelle omskrivning?
Jeg hahaet at du ser på omskrivningen som "eventuell". Litteratur blir jo til i omskrivningen, eller hur? 🙂
Når det er sagt så håper jeg du klarer å følge planen.
Tilbaketråkk: Status for mitt pågående romanprosjekt | Skrivehula
Går det ikke litt vel fort, det her? Altså: du gjennomgår og endrer 50 sider OM DAGEN. Det er vel for å få til et andreutkast, som så gås etter i sømmene?
Ken: Ah, men jeg mente blott at omskrivningen er eventuell før jeg sender til redaktør. Eventually vil det bli omskrevet, det er klart.
John Olav: Nei, jeg leser 50 sider om dagen og gjør samtidig små notater i teksten. Endringen kommer etterpå. Så det blir ikke et andreutkast helt ennå. Det blir i hvert fall ikke et fullstendig andreutkast før redaktør får se det.
Melder meg til tjeneste i utdritings-komiteen som trer sammen ved forsinkelser!
God ide, forresten. Noe å tenke på for meg også, som har tenkt bok siden 1993.
Vel, det er tanken som teller, heter det seg.
Heap abuse on me, suckers. Jeg har sovet altfor mye og styrt med andre ting, så nå er jeg bare på side 125. Og nå må jeg sove igjen. Hadde jeg ikke hatt dagjobb, hadde jeg sittet til jeg stupte.
Stian, du begynner å ligne mer og mer på meg. Håh-håh!
Been there, done that. Lagt planer, men glemt å gange med faktoren for virkeligheten, pi. Men det er målgangen som teller, ikke tanken 🙂
Kenx2: Slik er det, uhyrlig nok. Men i kveld!
Hvordan går det? Kommer du deg gjennom dagens (eller gårsdagens) sider?
Sesselja: Jeg er veldig takknemlig for at du spør! Jeg er akkurat kommet hjem fra jobb og diverse ærender, så nå skal jeg fortsette på side 126. Klarer neppe å komme til side 200 i dag, men skal prøve å hente meg gradvis inn.
Stian, jeg hadde også lyst til å spørre, men var redd for at det kunne bli oppfattet som en stikker. Håh-håh?
Jeg definerer de stikkerne som er omfattet av fredsavtalen, relativt snevert. Følgende kriterier kan tjene som rettesnor:
1) Det må være en (fiktiv) historie full av uhyrligheter.
2) Den skal helst være skrevet i tredjeperson som en fortelling.
3) Den må være skrevet på SMS eller mail.
Jaja. Kom meg til side 157 i dag. 43 sider på etterskudd.
Men jeg vet at hvis jeg ikke hadde hatt denne planen, hadde jeg kommet kortere. Kanskje sogar kommet til kort.
Det siste gjenstår fremdeles å se. På en positiv note, som urbane nordmenn sier, har du 33 sider i dag mot 20 i går. Det er en klar fremgang. På onsdag skal du passere 200 sider, ellers tar jeg meg fri fra jobben på torsdag. Du vet hva det betyr, ikke sant? Joggetur til universitetsområdet og hakk-i-plate-samtale, ennskjønt monolog er vel nærmere sannheten. Det vil du vel ikke? Nei, det tenkte jeg nok. Da vet du hva du har å gjøre.
Ja, i dag må jeg passere 200 sider, ellers blir det "jajajaja, selvsagt, selvsagt, åpenbart, åpenbart" i to timer.
Og hvis ikke, får jeg bare si som Rolf: Ungen blir jo større.
Var 17 timer på jobb i dag. Kom hjem klokken 2, så hele planen om å lese 50 sider gikk rett i dass.
Men jeg fikk da lest til side 166 i natt, og nå har jeg fri til mandag.
Og ungen blir jo større.
Tsk, tsk, Stian. Du har fri nå, sier du? OK, du skal få én sjanse til.
Takk! Den skal jeg benytte i morgen. I dag har jeg også være ute av huset mesteparten av tiden.
Er på side 171.
Men ungen blir jo større.
"Pisken, pisken!"
"Forken, forken!"
"Nei, i gryta med ham!"
Menneske smaker ganske godt, hvis man krydrer det rett.
Nåh, Stian, blir ungen større?
Jada. Har passert to hundre nå. Skulle egentlig ha passert tre hundre, dog. Oppgir nøyaktig sidetall når jeg gir meg for natten.
Setningen jeg leste akkurat nå: «Støttene kastet skygger lange som kirkespir.»
221! Ungen er blitt større. Klarte for første gang 50 sider på en dag.
Gratulerer hjerteligst. Bare 79 sider bak skjema. Klarer du å hente det inn, mon tro?
Takker! Dog ikke kjangs om å hente seg inn. Er på side 277 nå. Skulle vært ferdig i dag. Ergo 115 sider på etterskudd. Men jeg satser på å bli ferdig i løpet av mandag.
330.
Da er det 62 sider igjen, som jeg tar i morgen etter jobb.
Det er klart du tar det etter jobb, smukken. Vi har troen på deg. Sa jeg at jeg også tror på Nissen?
Uhyrlig at du legger opp til en kald stikkerkrig, Ken.
Side 392 ble lest i dette minutt.
Takk for støtten, folkens! Hadde det ikke vært for dere, hadde jeg sikkert ikke passert 200 ennå.
Jeg har identifisert syv såkalte problemer i teksten, primært ting som har å gjøre med karaktermotivasjon.
Kommende uke skal brukes til omskrivning. Det vil ikke bli noen voldsom bearbeidelse. Tenker jeg skal la redaktøren lese det først, og så får vi se hva som skjer.
Bra innsats. Forbilledlig.
Takk, du andre Ken.
Jeg skjønte i hvert fall verdien av å lese manus på papir. Det blir noe helt annet enn å lese på skjerm.
Enig i det med papir kontra skjerm. Ellers: Kald stikkerkrig? Jeg kan ikke se at den der skal kvalifisere som en stikker. Men det var vel kanskje samvittigheten og ærekjærheten din som ble stukket? Jeg gjorde det av kjærlighet, for å få deg til å bli ferdig. Håh-håh?
Slik er det nok. De fleste stikkerne i hine hårde ble også skrevet og sendt av pur kjærlighet og altruisme, for å tilføre deg innsikter. Håh-håh?
Er nå i gang med å implementere rødpennmarkeringer i manus.
Hva er status på Sverdmesteren? Jeg spør kun av kjærlighet og altruisme. Håh-håh?
Samme status som sist emnet var oppe til lufting. Men det visste du utmerket godt. Håh-håh!
Men jeg hadde håpet på progresjon. Det er nesten så jeg er fristet til å sitere en e-post fra 23. juli 2000:
Håh-håh?
Jeg legger meg flat. Har ingenting å si til mitt forsvar, annet enn at jeg er en stymper. Du finner en full og uforbeholden tilståelse på Litteraturbloggen.
Så så, det ordner seg nok. Jeg tenkte kanskje du ville bli oppmuntret til å følge ditt eget elleve år gamle råd.
Jeg regner meg også som semistymper, havende brukt mer enn 4,5 år på førsteutkastet. Men tiden går jo så mye fortere når man er gammel. Tiden fra 1996 til 2000, for eksempel, fortoner seg i retrospekt som ca. 10 år.
Akk, ja, slik er det.
Det er jaggu lettere å skrive gode råd enn å følge dem. Er vel forskjellen på kunnskap og visdom, det. Faen!
Jøye meg, gjennomlesning av manus. Her sitter babyen og skrangler med ranglen sin ved inngangen til den litterære gruva, skjønner jeg.
Den samme prosessen du driver med her, har jeg vært gjennom på ca. 125 romaner - siden 1983. Riktignok "bare" åtte selvskrevne romaner, da, hvorav tre er blitt utgitt. Resten oversettelser.
Men det er fint med et skjema, og jeg ønsker deg lykke til.
Måtte dette aldri ble det absolutte nullpunkt for deg, for der har jeg vært svært mange ganger, slik som nå, og det er ikke noe hyggelig sted.
Selv har jeg forresten aldri betraktet romanskrivning som arbeid.
Sammenliknet med å oversette vanskelige bøker, som jeg opplever omtrent som å grave grøfter for luselønn i sommervarmen i et område med mye mygg og fluer, er romanskrivning som å gå en tur i skogen og lytte til fuglesangen. Jo da, man kan bli litt sliten og andpusten av slike skogsturer, men å kalle det jobb ...
For meg blir det nesten latterlig når noen kaller romanskrivning "arbeid". Det er så langt fra arbeid som vel golfspilling er det.
Men noen prøver jo å innbille folk at DET er arbeid også.
Jeg ser så jeg får vondt i brystet når forfattere i fullt alvor kaller romanskrivning arbeid. Da kommer skamrødmen på vegne av mine selvbedragerske kolleger med en gang. Hva fanden er det de innbiller seg?
Takk for lykkønskning, Roar.
"Her sitter babyen og skrangler med ranglen sin ved inngangen til den litterære gruva" er dog et litt merkelig bilde; en baby skal vanligvis ikke inn i en gruve.
Hvis romanskrivning ikke er arbeid, hva er det da? Jeg synes å huske at du snakket noe om å bevege seg på litterære dyp, at det var krevende og farlig, osv. Men kanskje det kun gjelder den seriøse litteraturen, mens det å skrive krim ikke er arbeid?
Til og med Ludlum sa dette til meg om romanskrivning: "Well, it beats working."
Det har nok noe med det å gjøre at det er lystbetont, Stian. Det er også "hardt arbeid" å dra på helsestudio og pumpe jern, men, eh, arbeid?
Nei, det er det ikke, selvsagt. Alt som fyller en med glede, alt man drømmer om å gjøre, alt som er lystbetont og givende for en selv, er så langt fra arbeid som man vel kan komme.
Hadde noen derimot tvunget deg til å skrive denne romanen, og du ikke hadde hatt lyst, eller var nødt til å gjøre det for å overleve (slik til dels jeg er nå), så hadde det blitt noe annet igjen. Da kunne du ha kalt det arbeid.
Ah, da definerer vi nok "arbeid" ulikt. Du synes å mene at arbeid er noe faenskap, noe man tvinges til å gjøre. Og jeg sier at arbeid selvfølgelig kan være slik, men ikke nødvendigvis. Jeg jobber i bokhandel, og det er lystbetont og tidvis givende, og ingen vil vel finne på å kalle det noe annet enn arbeid?
Jo, jeg er enig i at definisjonen av arbeid kan være veldig vid.
Men hvordan tror du kaffeplukkere i Brasil vil reagere når du kaller det de gjør, og det du gjør som romanforfatter, nøyaktig det samme: Arbeid.
De vil nok le godt av deg - med rette.
Det er meget mulig, men hva raker det meg?
Jeg tror også en aidssyk krøpling ville le av deg når du hevder at du har et råttent liv.
Det handler om perspektiver.
Ja, det gjør det.
Men jeg mener, i motsetning til deg, at den aidssyke krøplingen har all grunn til å le av meg hvis jeg sier jeg har et råttent liv.
Og der ligger kanskje forskjellen mellom oss: Det har noe med selvinnsikt å gjøre.
Men du sier jo ofte at du har et råttent liv? Og ifølge din logikk skal du ikke ha rett til det, for det er andre som har det verre?
Likeledes skal ikke noe kalles "arbeid" dersom det ikke består av noe så slitsomt og jævlig som å plukke kaffebønner i Brasil?
La oss heller kalle det "utmattelse", da. Det synes jeg er mer redelig. Jeg er ofte fullstendig utmattet av romanskrivning; jeg kan iblant ligge over tastaturet og gråte, så utmattet og frustrert kan jeg være.
Spesielt i det siste har jeg gjort dette mange ganger.
Fordi jeg som regel har oversatt åtte timer før jeg kan ta fatt på romanskrivningen.
Det er likevel ikke "arbeid" i tradisjonell forstand, synes jeg.
Utmattelse og "jobb" er dog dekkende. Og jeg kan levende forestille meg hvor utmattet du må være etter fire års jobbing med dette manuset.
"Arbeid" assosierer i hvert fall jeg med noe man ikke med noen spesiell glød og iver gjør for å tjene penger.
Hehe. OK. Utmattelse og jobbing. Men arbeid? Nei, der går grensen.
Jeg er selvfølgelig enig i at det er langt bedre - for meg - å skrive roman enn å plukke kaffebønner i Brasil. I så måte er jeg heldig som har et slikt "arbeid".
Hva var det man pleide å si i gamle dager, før den politiske korrektheten overtok språket? Negerarbeid, var det ikke? Altså tungt, jævlig arbeid som man helst vil slippe å gjøre.
Romanskrivning er altså ikke negerarbeid.
Ok, det siste kan vi i hvert fall være enige om.
Det som plager meg mest om dagene, er dog at jeg ikke har noe negerarbeid lenger.
Sanden i timeglasset er med andre ord i ferd med å renne ut.
Kanskje du må ut og søke tjeneste i lokalmiljøet?
Roar, skriv den hjertesmerteromanen din, du vet, rett fra levra, uten hjernen tilkoblet, og så lar du noen andre ta en uhildet titt på førsteutkastet.