For ganske nøyaktig to uker siden publiserte jeg innlegget "Forfattertilværelsens uutholdelige treghet", hvor jeg tok et oppgjør med min egen prokrastinering vedrørende gjennomgangen av førsteutkastet til Det absolutte nullpunkt, som ble ferdigskrevet 29. august.
Planen som ble stipulert 3. oktober, var å bli ferdig med gjennomgangen 16. oktober, slik at manus kunne sendes til redaktør 17. oktober, det vil si i dag.
Slik blir det ikke.
Jeg har hittil brukt fem dager og kommer nok til å bruke minst fem til før jeg er ferdig med å rette opp i alt det jeg markerte med rødpenn i manus mens jeg leste det fra side 1 til 392.
Det meste var sånne typiske dårlige setninger, et par slurvefeil, en del dialoger jeg ikke likte helt, samt en del strukturelle problemer jeg er nødt til å ta helt til slutt.
Slurvefeil er enkelt. Dårlige setninger krever litt mer innsats, men går også greit.
Det jeg har oppdaget, er hvor ofte jeg skriver overforklarende dialoger. Det vil si, jeg lar folk si for mye, de er for tydelige i sine svar. Skulle gjerne ha kommet med eksempler, men det tror jeg får vente. Kanskje jeg lar meg overtale i kommentarfeltet.
Strukturelle problemer er verre. Det er når jeg ser at et helt kapittel kommer på feil plass, at historien eller karakterene ikke utvikler seg på en naturlig måte. Dette oppdager man ikke på setningsnivå, men kun ved å lese hele greia igjennom. Jeg skal forsøke å gjøre noen endringer her, men frykter at det må en ekstern leser til for å se disse tingene klart.
Om en ukes tid, la oss si mandag 24. oktober, håper jeg å være kommet dithen at jeg kan sende manuset til min redaktør. Så får vi se om det blir vinn eller forsvinn.
Lykke til!
"Skulle gjerne ha kommet med eksempler, men det tror jeg får vente. Kanskje jeg lar meg overtale i kommentarfeltet."
Eksempler!
Takk, Ken.
Nåh, Vox Populi, jeg hadde selvsagt forventet at overtalelsesforsøket skulle innebære en smule smiger.
Vi elsket debutromanen din, og klarer simpelthen ikke å vente på oppfølgeren! For å utholde ventetiden trenger vi smaksprøver!
Det var bedre. Nå ble jeg fylt av en berusende stolthet.
Må bare på A4-jobb først. Finner eksempler senere.
Stå på, den som gir seg er en dritt.
OK, et eksempel på dialog som ble endret:
Jeg tok bort "Ja?", og dermed ble det slik:
Mye bedre, synes jeg.
Får du "feil" tilbakemelding på dette, er jeg redd at du trendsletter hele verket ditt.
Jeg? Trendslette?
Denslags overlater jeg til trendskribenter som Arthur.
Men jeg er altså ikke ute etter tilbakemelding her på bloggen. Om noen er uenig i min dialogendring eller synes dialogsnutten er grusomt latterlig, affiserer ikke det meg så mye. Nettopp fordi ingen har lest helheten.
Når du har lyst på en liten pause...jeg har et "off topic" spørsmål !
Hvordan tror du er det bedre å oversette tittelen til den nye boken av Julian Barnes for som han har fått Bookerprisen, "The sense of an ending": "Følelsen av en avslutning", eller "Betydningen av en avslutning" ?
Godt spørsmål, Rudolph. Jeg får i hvert fall følelsen av at det her er snakk om "Følelsen av en avslutning". Men det kommer an på boken også. "Sense" i betydningen "følelse" er knyttet til subjektiv fornemmelse, mens "sense" i betydningen "betydning" rommer et mer objektivt innhold.
"betraktet hennes unge ansikt"
Slike lignelser fremkaller minner fra da jeg jobbet sporadisk på Riksarkivet og leste gammel offisiell korrespondanse. "Ærbødigst, og med høiaktverdig hilsen deres ... "
Hva er galt med:
"studerte ansiktene hennes"
"så på henne"
Sorry. Jeg måtte bare si det. Dernest ønsker jeg deg lykke til med den virkelige jobben med manuset ditt.
John Olav: Jeg kan forsåvidt godt svare på det. Og samtidig poengtere den ufravikelige betydningen av kontekst.
At Hallvard "betraktet hennes unge ansikt", forteller oss noe om hvordan han, som er prest, ser på henne, en ung nonne som kalles søster Katarina. Nemlig som at hun er ung, uerfaren, men at hun samtidig kanskje har beholdt den "spiriten" man gjerne har når man er ny i en jobb, et kall, hva som helst.
"Så på henne" blir for nøytralt; jeg har flere ganger brukt det i romanen, men da når det kun var den nøytrale betydningen som var ettersøkt.
"Studerte ansiktet hennes" innebærer at han gjør seg tanker, men vi får ikke noe innblikk i dem. Det ønsket jeg imidlertid at vi skulle få her.
Men som jeg sa innledningsvis, uten kontekst blir det nytteløst å diskutere skikkelig - hence debatten jeg nylig hadde med Roar her.
Du skal ha mange slags takk for lykkønskningen!
Fornemmelsen av en avslutning.
@Ken H. : Jeg tror din er den beste, fordi det skiller kanskje bedre mellom hva vi kan kjenne på en strikt kognitiv-rasjonell måte og hva vi kan kjenne mellom intuisjon. Jeg tror en følelse inneholder en del kognisjon (mellom hukommelse) plus en del fornemmelse, men er også litt mer vage som betydning, når man leser dette ordet.
Nå nettopp ble jeg, etter å ha sittet oppe og jobbet i hele natt (minus de to timene jeg brukte på blogginnlegget "Idéromanen" borte på Litteraturbloggen), endelig ferdig med å gjennomgå manus og gjøre rettinger i henhold til rødpennmarkeringene.
Jeg har fremdeles en del som gjenstår, men alt er nå ført inn i det elektroniske dokumentet. Jeg har et par-tre scener som skal skrives, og så ... kanskje.
Bra jobbet. Planer, og resultatet, kan bare bli bedre av en dose virkelighet.
Takk for det, Ken Hansen.
Arbeidet er nå som følger: Jeg skumleser kjapt kapitlene og lager synopsis av hvert kapittel. Dette for lettere å kunne se de såkalte plot holes. Når jeg oppdager et plotthull, plugger jeg det med en ny scene. Jeg har også fjernet halvannet kapittel som jeg følte brøt med historien.
Et plot hole er altså en mangel i den narrative strukturen. For eksempel hvis person A er rasende på person B i én scene, men i neste scene er A smørblid på B - uten at dette forklares på noen som helst måte. Da skyldes det som regel at forfatteren har glemt hvordan det forholdt seg mellom A og B, eller han har flyttet på scener, slik at strukturen er blitt ulogisk.
Det som ikke er et plotthull, men kanskje en plottstump, er når en større problemstilling eller viktig person introduseres i en scene, men aldri dukker opp igjen senere. Slikt oppstår også lett når man skriver en roman over fire år.
Synopsistrikset for å finne hull i plottet var genialt. Takk!
Værsågod! Veien blir til mens man går, eller noe sånt.
Nå er jeg i ferd med å lage kapittelresymeer. Det får bli i stikkordsform, hvis ikke blir det en avhandling av det hele. Men FOR en jobb dette skal bli...
http://www.skrivehula.no/2011/12/forste-revisjon-er-over/
John Olav: Jeg lager slike kapittelresymeer FØR jeg begynner å skrive. Det er til stor hjelp, for da vet jeg mer eller mindre nøyaktig hva som skal skje i kapitlet. Da er det lettere å peise på, få historien ned, sånn at det virkelige arbeidet kan begynne (etterarbeidet/redigeringen).
"Stian M. Landegaard" ... mange navn skal jeg få. Men Stig B. Landmark tar vel kaka. 🙂
Dette er bra, John Olav. Jeg kan dog røpe at jeg faktisk lager kapittelresymeer både før og etter selve brødteksten er nedskriblet.
Det vil si, i forkant av skrivningen er jeg ikke så veldig nøye med kapittelinndelingen; jeg lager en synopsis som jeg deler opp, kanskje ved hjelp av dager eller måneder, alt etter hvordan handlingen er strukturert.
I etterkant av skrivningen følger jeg derimot kapittelinndelingen og lager resymeer for å få en oversikt over hva som skjer, og når det skjer.