Det er rart med det.
Bloggen har vært nede siden desember 2013, og først i dag er den oppe igjen. Jeg hadde noen ubudne hackegjester som gikk berserk, og følgelig tok One.com ned hele greia. Siden jeg har brukt bloggen så ekstremt lite de siste årene, orket jeg ikke å gjøre noe med det.
Men så ble jeg nostalgisk og følte at jeg måtte ha bloggen tilbake. Tenk om jeg plutselig skulle få lyst til å skrive noen ord.
I det hele tatt har problemet med denne godeste bloggen vært at jeg har tatt den for seriøst. Hvert eneste innlegg måtte være en formfullendt artikkel, et dypsindig essay, whatever. Og slikt har jeg jo ikke tid til å skrive mer.
Et annet problem er at det er så mye jeg kunne ha sagt, om diverse personer og diverse saker, men så orker jeg ikke å lage unødig bråk. Nødvendig bråk, ja. Men unødig bråk, nei. A lover, not a fighter, som Tranås ville sagt om meg.
Et tredje problem er at blogger av denne typen på mange vis er utdatert. Facebook har overtatt. Og kanskje Instagram, Twitter, etc. Alle sammen ting som kan besøkes og interageres med på smarttelefonen. (Jeg tviler på at denne siden gjør seg særlig bra på mobilen. Men jeg skal sjekke.) Det er uansett på Facebook man har sine forbindelser nå; blogg blir en lusbefengt tigger som må stå ute i kulden.
På den annen side, hvis jeg ikke ønsker at altfor mange skal lese det jeg skriver om, kan jeg skrive det her i bloggen. Ingen fare for at noen skal lese eller kommentere, og jeg kan utfolde meg forholdsvis fritt, ikke sant? Det er godt tenkt. Og kanskje jeg skulle komme med en slags biografisk oppdatering om mitt tvilsomme liv og levnet de siste par år. Alt er jo uansett tenkt å inngå i mitt Nachlass med tid og stunder. Alle de lange og dyptloddende facebooksamtalene jeg har hatt, alle de lange og velformulerte e-postene jeg har skrevet. Jeg finner i det hele tatt at jeg gjør mitt beste skrivearbeid når jeg skriver til noen, noe som ikke lover godt for denne bloggens fremtid. (Det gjelder da sakprosa, ikke skjønnlitteratur.)
Nuvel. Vi prøver. Vi vender tilbake i det små. Ingen annonseringer på Facebook om dette innlegget. Da er det kun der kommentarene faller. Jeg vil heller at folk tar turen ut i kulden og gir den stakkars tiggeren en kopp te. Men om de ikke vet at han står der, kan det uansett være det samme.
Hvis du husker på å alltid holde wordpress og alle plugins oppdatert og samtidig lager noen jævlige passord til kontrollpanel, innstillinger osv., samt legger selve wp-initieringsfilen utenfor webområdet, er det umulig å hacke siten.
Her var det nylig blog awards, til stor ståhei på kjendis.no - og så sier du at blogg er utdatert?
Du har naturligvis rett. Blogging ligger på likvake, med unntak av a) der folk jobber seriøst med teksten og b) mote-, ego-, og interiørblogger. De som er i kategori a) må likevel skrive om dagsaktuelle tema. Nietzsche blir for smal, eksempelvis.
Jeg legger ut en tekst i kategori c) - altså den kategorien der det ikke arbeides spesielt mye med tekst og ikke alltid er like dagsaktuelt. Det er et fint sted å være, uten oppmerksomhet - og så plutselig dukker VG opp hvor de lenker til greia på forsiden, og det kommer tusenvis av sinte lesere innom.
Det er altså en fare for at du ikke kan utfolde deg fritt. Plutselig står du der, eksempelvis med å forsvare ting du egentlig ikke mener. Den frieste utfoldelsen er for skrivebordsskuffen.
Jeg ser jo at jeg må oppdatere blogglisten til å inkludere dere fine mennesker som fremdeles drifter blogger.
John Olav: Ja, jeg har nettopp innført jævlige passord. Trodde ikke jeg var hackingsverdig, men vi lever tydeligvis i et hardere nettsamfunn med flere virtuelle innbrudd enn før. Men hvordan legger man wp-initieringsfilen utenfor webområdet? Dvs. hva mener du? Jeg er rusten på alle ting blogg.
Arthur - av folket: Mitt inntrykk stemmer overens med det du her lirer av deg. Skriver du om Bergen, risikerer du tydeligvis mye. Men ikke undervurder deg selv - du skriver ofte temmelig lesverdige innlegg, selv om det kanskje er venstrehåndsarbeid fra din side.
Skrivebordsskuffen er imidlertid det kjedeligste stedet å tømme seg i. Da kan jeg like gjerne prate høyt med meg selv.
legg den ett nivå høyere enn "public_html" eller hva nå selve rotkatalogen hvor wp-installasjonen din ligger ... wp vil fortsatt finne den på serveren, men ingen lusbefengte kvisesprengte hackervandaler av noen untermensch av absolutt aller laveste klasse vil være i stand til å nå den siden den ligger utenfor web-området.
Og jævlige passord, de lager du her:
http://strongpasswordgenerator.com/
gjerne 50-100 tegn ... jeg lærte bittert da jeg ofret et halvt år med intenst arbeid for å gjenoppbygge LB...
Church.
Problemet med SÅ jævlige passord er at jeg ikke husker dem når jeg en gang iblant sitter på jobb eller i et annet land og vil inn og fikse.
Du kan så si, Stian. I bloggskyggens dal er det ikke hvor mange som leser, men hvem som gjør det. Alle fem.
Har forresten aldri hatt trøbbel med hacking på wp, og Aksimet holder bloggen tom for spam.