Min gode venn Rolf Klaudiussen gjorde meg nettopp oppmerksom på en side med korte skrekkhistorier på bare to setninger. Jeg leste den første og måtte stanse der. I alle fall for en liten stund. Den var trolig den mest skremmende korthistorien jeg noensinne har lest, og gåsehuden som fortsatt omgav meg en viss tid etter lesningen, satte meg i tanker om hvorfor denne historien, eller snarere denne typen historie, kunne ha en så sterk virkning på meg og presumptivt også på andre.
Historien er muligens opprinnelig postet på Reddit av nicket justAnotherMuffledVo og lyder:
I begin tucking him into bed and he tells me, “Daddy, check for monsters under my bed.” I look underneath for his amusement and see him, another him, under the bed, staring back at me, quivering and whispering, “Daddy, there’s somebody on my bed.”
Hva er det som gjør denne historien så skummel? (Hvis noen lesere skulle synes at den ikke er skummel, er jeg lutter kommentarfeltøre.) Slik jeg ser det, skyldes skummelheten først og fremst den narrative strukturen som biter seg selv i halen. Historien starter med en helt ordinær hverdagssituasjon hvor både guttens far og vi, leserne, føler oss trygge, og ender med en sjokkerende avsløring som ikke bare river oss ut av tryggheten der og da, men retroaktivt ødelegger den tryggheten vi følte til å begynne med: Vi var nemlig aldri trygge. For monsteret braste ikke plutselig inn døren på et senere tidspunkt. Monsteret var der hele tiden.
