I dag kom det et elektronisk brev fra Skatteetaten hvor jeg fikk beskjed om at jeg ikke lenger er forfatter, ikke regnes som kunstner, ikke driver næringsvirksomhet. Det jeg driver med, er hobby-/fritidsvirksomhet.
Slik er det altså fatt. Siden 2007 eller 2008 har jeg hatt større underskudd enn overskudd i næringsvirksomheten, siden min eneste inntekt (foruten lønn som arbeidstager i bokhandel) har kommet fra et titall småoversettelser og et par kronikker. Underskuddet skyldes at jeg, slik loven åpner for, har trukket fra utgifter til bøker, research og desslike på skatten, i den tro at min lave næringsinntekt ikke skulle ha noe å si.
Jeg er smertelig klar over at bokutgivelsene har latt vente på seg i lang tid, men det betyr jo ikke at jeg plutselig er blitt hobbyforfatter. Jeg er mer som en Agnar Mykle nå (minus den innledende suksessen), som skrev i tredve år uten å få utgitt noe, og så døde han. Jeg håper selvsagt å bryte den forbannelsen etter ti år.
Det interessante er jo at jeg heller ikke arbeider i bokhandel lenger, hvilket gjør det enda mer fornedrende å bli kalt hobbyforfatter. Nå er nemlig forfatteryrket min heltidsbeskjeftigelse, riktignok ulønnet frem til jeg eventuelt blir antatt, men altså ... «Videre er det også et krav at virksomheten må ha et visst omfang» ... «din virksomhet har mer preg av hobby/fritidsvirksomhet» ... «eventuelt påføres i merknadsfeltet at næring er opphørt».
Næring er opphørt? Denne mobbingen minner meg om hva Jerry Seinfeld sa om neseoperasjoner:
The technical term for a nose jobb is ... rhinoplasty. Rhino. Okay. Do we really need to insult the person at this particular moment of their lives? They know they have a big nose, that's why they're coming in. Do they really need the abuse of being compared to a rhinoceros on top of everything else?
Nå skal jeg gå og fortsette min hobbyvirksomhet. Det vil si, jeg skal ikke gå noe sted, bare skifte fra ett vindu til et annet. Og Skatteetaten skal bare ikke yppe seg, for som August Strindberg sa:
«Akta dej din jävel, vi ses i min nästa roman.»
Ikke bare har jeg fått sparken. Jeg må i tillegg betale 5.086 kroner tilbake til Staten som jeg fikk igjen på skatten for 2014. Captain Fantastic.
Hvorfor sitter jeg her med en følelse av at Staten IKKE ville ha kontaktet deg om situasjonen hadde vært motsatt, altså om DE hadde skyldt deg penger?
Sannsynligvis fordi mistilliten til myndighetene er tiltagende for tiden, spesielt blant lavtutdannede, men ikke bare der.
Jeg har alltid hatt en sunn skepsis til myndighetene. Det hjalp vel heller ikke på at ligningsmyndighetene krevde meg for godt over en halv milliard for femten år siden.
Forøvrig fikk jeg for et par måneder siden medhold i klagen. Altså har jeg ikke lenger sparken, men får lov til å føre opp relevante utgifter til fradrag. Captain Fantastic.