Alle de kule kidsa publiserer sine tanker i statusoppdateringer på Facebook, gjerne med STORE BOKSTAVER I OVERSKRIFTEN, og de får mange lesere. Jeg ville også fått flere lesere dersom jeg gjorde det samme, men jeg foretrekker dette rolige hjørnet av nettet. Før Facebook overtok, var det på bloggene busta føk, og det var noen heftige diskusjoner også her på landgaard.no for en del år siden. Nå har jeg kanskje to-tre lesere igjen som sjelden eller aldri kommenterer, og merkelig nok foretrekker jeg det slik. I alle fall for øyeblikket.
Så hva har jeg gjort etter at jeg fullførte masteroppgaven om viljesbegrepet hos Nietzsche og Schopenhauer i fjor? Jo, som jeg nevnte i mai, har jeg vært beskjeftiget med romanomskrivning, og når det gjelder La alt håp fare, kan jeg røpe at den nye versjonen ble refusert hos seks forlag i løpet av våren og forsommeren. Det var ikke interesse hos noen av dem for engang å diskutere prosjektet. Jeg bestemte meg derfor for å gi opp den romanen. I alle fall for øyeblikket.
Min andre roman, Det absolutte nullpunkt, som ble unnfanget i januar 2007, altså for snart ti år siden, har vært underlagt disseksjon, partering og sammensying de siste månedene, og denne kirurgiske operasjonen kommer til å fortsette frem til neste år. Jeg håper å la den nye versjonen gå forlagsrunden før snøen smelter, i den grad det legger seg snø her i Berlin.
Det er et usikkert liv å være forfatter på heltid når man ikke vet om man vil lykkes med å få ut sine bøker. Allerede er det ti år siden forrige (og eneste) roman, og jeg går rundt i nesten konstant uro fordi jeg føler at jeg er på etterskudd med all min skrivning. Etter eventyrlig suksess med Lasso rundt fru Luna og Sangen om den røde rubin samt et par mindre betydningsfulle utgivelser tilbragte Agnar Mykle sine siste tredve år uten å få publisert en eneste bok, enda han fortsatte å skrive svært mye. Hans megalomaniske selvbilde holdt ham vel gående så lenge, mens jeg er for realistisk til å la meg svøpe inn i storhetsfantasier. Om jeg ikke får napp hos et forlag i løpet av neste år, er det kanskje på tide å vurdere heltidsforfattertilværelsen på nytt.
