Dagen i dag kalles Helligtrekongersdag, eller også Epifania, som betyr "Åpenbaring". Det var på denne dagen, for godt og vel to tusen år siden, de tre vise menn fant Jesusbarnet. Det var også på denne dagen for ti år siden, lørdag 6. januar 2007, jeg unnfanget ideen til Det absolutte nullpunkt.
I ettertankens blekhet er det fornøyelig å kontemplere at jeg trodde boken skulle utkomme i 2008, senest i 2009. Men jeg var høy på meg selv etter utgivelsen av Herrer i åndenes rike i august 2006 og tenkte at jeg heretter kom til å lire av meg bøker annethvert år.
Så hva er status i dag, ti år etter at romanen ble påbegynt? Og hvorfor er det ikke blitt utgivelse ennå? De spørsmålene skal herved besvares for nest siste gang. Neste gang jeg besvarer dem, er det slutt, på den ene eller den andre måten. Med rene ord: Hvis romanen ikke antas i år, blir den en del av mitt Nachlass. Men la meg nå ikke foregripe historiens gang.
For å begynne med spørsmål nummer to:
Det er tre hovedgrunner til at det ikke er blitt utgivelse ennå: 1) Romanstoffet er komplisert og omfattende. 2) Det har vært lange opphold i skrivningen. 3) Mitt forlag, som utgav debutboken, har etter to konsulentuttalelser ikke vært tilstrekkelig fornøyd med manus til å ville innlede et forpliktende samarbeid med utgivelse i enden av tunnelen.
For å elaborere litt rundt disse tre hovedgrunnene:
1) Siden romanen omhandler en ung kvinne som fanges i skjæringspunktet mellom katolisisme og kryonikk (engelsk wikipediaartikkel), måtte jeg researche begge deler grundig. Så måtte jeg sy en historie rundt dette hvor mange ulike personer er involvert. Så skulle det i tillegg være et krim- eller thrillerelement i historien for å holde spenningen oppe. Dette krim-/thrillerelementet har endret seg i løpet av årene, er kommet mer i forgrunnen, noe som også har krevd lange perioder med grubling og omskrivning.
2) Uheldigvis har ikke alle ti årene gått utelukkende til skrivning. Jeg minnes å ha lest at Lars Saabye Christensen brukte tyve år på Halvbroren. (Men så utgav han riktignok andre bøker i skriveperioden.) Etter en kraftig burst våren 2007 dabbet det av utpå sommeren og tok seg bare så smått opp til høsten og neste vår. Jeg gikk ofte til katolsk messe våren 2008 for å observere ritualet, og mye av skrivearbeidet gikk fremdeles til å etablere romanuniverset. I tillegg arbeidet jeg et par-tre dager i uken i bokhandel. Høsten 2010 trodde jeg at romanen snart var ferdig, og bad min redaktør om å rydde skrivebordet før året var omme. Uheldigvis tok det meg et helt år til å skrive den ferdig, og da var den blitt temmelig lang, mer enn seks hundre sider.
3) Forlaget mottok manus mot slutten av 2011, og jeg trodde at det kunne tegne til en 2012-utgivelse. Dessverre hadde min redaktør det altfor travelt med andre ting til å få lest manus med det første, så selv om jeg fikk en lunken konsulentuttalelse (med både positiv og negativ kritikk) etter et par måneder, tok det mer enn et halvt år før min redaktør hadde tråklet seg gjennom mursteinen. Han var forsåvidt enig med konsulenten, så jeg gikk i gang med omarbeidelse høsten 2012. Romanen måtte slankes, og genrefokuset måtte være sterkere. Arbeidet varte til påsken 2013, så sendte jeg inn ny versjon. Et par måneder senere kom det en ny uttalelse, trolig fra en annen konsulent. Den var på sett og vis enda mer negativ, og min redaktør lot til å ha mistet brorparten av håpet.
Den sommeren skrev jeg en annen roman (på seks uker istedenfor seks år), som endte opp med tittelen La alt håp fare, og denne forsøkte jeg å få inn hos forlaget høsten 2013, men også denne gang var responsen lunken. Så fra 2014 av bestemte jeg meg for å skrive min masteroppgave i filosofi isteden. Den hadde ligget på is siden jeg debuterte som forfatter i 2006, men etter knapt to års arbeid ble den ferdig i slutten av 2015, og jeg var klar for å vende tilbake til skjønnlitteraturen. Først skrev jeg om La alt håp fare, og mens jeg ventet på svar fra forlaget, begynte jeg i mars 2016 med omarbeidelsen av Det absolutte nullpunkt, tre år etter at jeg sist hadde jobbet med den.
Uheldigvis var hverken mitt forlag eller andre forlag interessert i La alt håp fare, så jeg fortsatte å skrive på Det absolutte nullpunkt frem til sommeren, da jeg innså at jeg måtte ha et strammere plott og mer spenning inn i historien. Så jeg brukte hele høsten på å skrive en lang og omfattende plottstruktur som deretter skulle kles i romantekst. Og der befinner jeg meg nå ...
... ved besvarelsen av første spørsmål: Hva er status i dag, ti år etter at romanen ble unnfanget? Jeg skulle ønske jeg kunne ha sagt at romanen var klar til innsending. Enda bedre, antatt. Men jeg holder nå på med kledningen av rammeverket, for å bruke et arkitektonisk bilde. Tekst fra plottstrukturen som kun er oppsummerende, "så gikk hun til kirken, deltok i messen, snakket med presten om hans studietid", må bli til levende skildringer og dialog. Dette arbeidet hadde jeg håpet å bli ferdig med til 1. februar, men det er bare å glemme. Jeg er per i dag gjennom tretten (!) prosent av plottstrukturen. Så kanskje 1. mars. Jeg har tenkt å spørre to-tre vennlige sjeler om de kan lese romanen og gi knusende tilbakemelding. Hvis ting går som smurt, noe det riktignok sjelden gjør, skal manus sendes til forlagene (i flertall, ja) rundt påske. Det er med andre ord ingen tid å miste.
Fortsatt god Helligtrekongersdag!
Jeg kvalifiserer knapt som en vennlig sjel i disse dager, men stiller gjerne mine formidable, for ikke å si variable evner til disposisjon om du behøver tilbakemelding.
Det er meget elskverdig, Tranås. Takk for det. Tomorrow, we'll eat supper in the gardens of Troy.
Jeg innser jo at jeg i denne oppsummeringen har glemt å nevne at jeg sendte en tidligere versjon av manus til visse personer, inkludert deg, sommeren 2013, men det hadde forsåvidt ingen umiddelbar innvirkning, siden jeg ikke arbeidet med manus de neste tre årene. Dog, nedsablingen satt friskt i minne da jeg begynte igjen for et knapt år siden, og har nok påvirket omarbeidelsen, forhåpentligvis til det bedre.
Du har lest et tidligere utkast og vet delvis hva det går i, men din tilbakemelding vil likevel være kjærkommen. I tillegg tenker jeg å finne et par stykker som ikke har lest manus og følgelig ikke har spoilerne i bakhodet.
Ærede hr. Landgaard:
Vit at intet -intet- ville glede meg mer enn å gi deg en grundig tilbakemelding.
Se der, se der. Unge herr Oldertrøen, De kommer som bestilt. La meg komme tilbake til Dem når manus er klart til å bli hanged, drawn and quartered hinsides all takt og tone. Kanskje i mars!
Herr Oldertrøen, hvis du leser dette, vil jeg du skal vite at jeg har lest utdrag fra din debutroman på forlagets hjemmeside, og inntrykket er positivt. Det ser ut til å være et imponerende stykke arbeid, og jeg har til hensikt å plukke opp ett eksemplar ved første anledning. Gratulerer med debuten, og lykke til med salget!
Det stemmer at jeg mottok manus i papirform. Sist jeg så det for mine øyne, var i leiligheten på Evje tilbake i 2014. Mener at jeg fortsatt skal være i besittelse av det, men det er vanskelig å lete opp. Et annet manus jeg mottok fra deg ble konfiskert etter lesningen, så det eneste som har blitt igjen er den tilbakemeldingen jeg ga. Har selvsagt gjort meg opp noen preliminære tanker jeg skal gi uttrykk for ved den neste omtalen av manus.
Hm, Tranås, mulig min kommentar kom ut på en måte som kunne misforstås. Du skal selvsagt få ny versjon i hende og trenger ikke å bry deg om den gamle du fikk for snart fire år siden.
Ingen misforståelse skjedd. Hadde bare dette klare minnet av å ha sett på det manuset rett før jeg flyttet. Noen av oss er iallefall istand til å produsere nytt blod. Det er jo bra.
Ah, godt, godt. Ja, jeg minnes at vi har snakket om det manuset før. Men det har jo vært noen flyttinger siden 2013.
Vel, ingen av de store forlagene ville utgi "Smertens aveny" og "Magellans kors". Det ble også refusjon de fleste andre steder.
Vil det si at begge disse bøkene var dårlige? Nei. Forlagene så bare ikke noe inntjeningspotensial i dem, noe de hadde evig rett i.
Tror du skal slutte å se deg blind på de store forlagene. De små også. Det de driver med, er rent bondefangeri.
Du tror sikkert at Aschehoug eller de andre storforlagene, eller noen småforlag, vil anta manuset "bare det er bra nok".
Det er en villfarelse. Sånn fungerer det dessverre ikke.
Uansett hvor godt manuset er, vil de ikke utgi det hvis markedsavdelingen setter foten ned. Da vil de alltid finne noe galt med det, uansett.
Redaktørene tenker også salg. Det er de forpliktet til. Derfor er sjanger viktig, derfor er "spenning" og "holde på leseren" viktig. Merket det? Jeg tror det...
Så vrir du deg i den retningen du tror forlagene ønsker å ha manuset, og du kan risikere å måtte skrive om manuset 20 ganger, inntil du sitter igjen med 2–300 sider ren spenning og underholdning, en lettlest bok som "muligens kan treffe et større publikum".
Litterær kvalitet per se er fullstendig ute. Ingen bryr seg om det. Ja, jo bedre skrevet et manus er i dag, desto mindre er sjansen for utgivelse.
Er du en gangster fra Oslos underverden, med masse tatoveringer, og skriver som en ungdomsskoleelev med Ng+ i norsk, øker derimot sjansene dine for utgivelse radikalt.
Som en redaktør i Cappelen Damm nylig skrev til meg, ordrett sitat:
"Litterærfaglig bakgrunn er det vel så som så med i bransjen, det er helst markedsføringsfolkene som har størst gjennomslag. Alle tenker mest SALG! Da er det kjente navn som teller, eller det kan satses på enkelte purunge annerledes-skrivende som kan markedsføres som "lovende". Tøff verden å få innpass i!"
Den dama har vært redaktør i CD i mange år.
Lykke til. Men det er nok på tide å si stopp og heller utgi manuset selv.
Stian, ser at du titulerer deg som filosof i beskrivelsen av deg selv i denne bloggen...kan du vennligst forklare meg hva du har bidratt med på filosofiens område med hensyn til originale filosofiske tanker...?
Imøteser ditt svar med spenning...hilsen Poe...:)
``Vel, ingen av de store forlagene ville utgi "Smertens aveny" og "Magellans kors". Det ble også refusjon de fleste andre steder.
Vil det si at begge disse bøkene var dårlige? Nei. Forlagene så bare ikke noe inntjeningspotensial i dem, noe de hadde evig rett i.``
Neivel?
Men det eneste området innen litteraturen der nordiske forfattere har solgt i bøtter og spann det siste tiåret er jo nettopp innen krimgenren?
Så HVORFOR er ikke du der ute og konkurrerer fletta av sånne noksagter som Nesbø og han derre avdanka politietterforskeren fra Larvik ... husker ikke engang navnet på duden?!
Imøteser konkret svar på dette Sørensen...:)
Btw...jeg vurderer å åpne Anarkisirkuset igjen som arena for utveksling av innspill og ideer og tanker etc om dette og hint og u name it...forsøker å lodde litt interessen for dette her i denne bloggen. What u say guys?
Så morsomt som det var i gamle dager kan det neppe bli igjen, i og med at den godeste Fauske gikk hen og vandret heden, og i og med at ingen av oss formodentlig og forhåpentligvis er de samme menneskene som vi var dengang AS var på sitt beste...men bloggen kunne kanskje gjenoppstå med nye fjær i en annerledes Fugl Fønix-skikkelse.
Når det gjelder meg så har jeg flyttet fra Thailand og befinner meg i skrivende stund på Tenerife. Torsdag neste uke dar jeg og min ett år gamle datter i min falleferdige Ford campingbil med ferga til Spania og deretter opp til Polen...der vi håper å finne et hus å bo i.
Thats right folks...jeg har en datter, men ikke bare det...fredag den 13 januar fikk jeg til og med en sønn også! han har vi døpt Roman...i håp om at han kommer til å skape a brand new Roman empire...:)
Jeg møtte nemlig en 18 år gammel polsk jomfru i en gruppe på Facebook i 2014...og etter to uker med charming konversasjon lyktes jeg i å lokke den helig gale dama hit til Tenerife...den gangen bodde jeg i en liten Ford Transit Connect. Anyway for å gjøre en lang history short...vi er nå sammen og skal snart gifte oss i Polen og dertter bosette oss i Sør-Amerika om ett år eller to.
Og jeg har aldri følt meg mere levende, gal og ready for action og rabalder og herlighet enn nå !!!
Og sånn går no dagan...:)
Hahahahahahahaha...japp...jeg var 55 år gammel dengang back then i 2014, og denne dama bare kasta seg på flyet og stakk av fra sine gærne foreldre, som btw er ti år yngre enn meg, og som prøvde på alle måter å hindre henne i å ha kontakt med meg ... og siden har vi vært sammen og fått to morsomme unger i hop...sannelig er livet fullt av overraskelser...:)
``Den sommeren skrev jeg en annen roman (på seks uker istedenfor seks år), som endte opp med tittelen La alt håp fare, og denne forsøkte jeg å få inn hos forlaget høsten 2013, men også denne gang var responsen lunken. Så fra 2014 av bestemte jeg meg for å skrive min masteroppgave i filosofi isteden. Den hadde ligget på is siden jeg debuterte som forfatter i 2006, men etter knapt to års arbeid ble den ferdig i slutten av 2015, og jeg var klar for å vende tilbake til skjønnlitteraturen. Først skrev jeg om La alt håp fare, og mens jeg ventet på svar fra forlaget, begynte jeg i mars 2016 med omarbeidelsen av Det absolutte nullpunkt, tre år etter at jeg sist hadde jobbet med den.
Uheldigvis var hverken mitt forlag eller andre forlag interessert i La alt håp fare, så jeg fortsatte å skrive på Det absolutte nullpunkt frem til sommeren, da jeg innså at jeg måtte ha et strammere plott og mer spenning inn i historien. Så jeg brukte hele høsten på å skrive en lang og omfattende plottstruktur som deretter skulle kles i romantekst. Og der befinner jeg meg nå ...``
Tror aldri jeg har sett mer genialt treffende tittel på et romanprosjekt noen gang. En ting skal du ha Landgaard, du er et unikum når det gjelder selvinnsikt...i det minste på det underbevisste plan..:)
Det absolutte nullpunkt....og ....La alt håp fare...
Vel vel vel....:)
Og tro bare ikke at hun forhenværende jomfruen er noen teit Barbiedukke som jeg har lyktes i å drille hue rundt på .. eller noen simpel billig sugar daddy hunter!
Nei..hun er selv en aspirerende forfatter ... og etter hva jeg har sett av hennes skriblerier så er hun i høyeste grad en fremtidig kandidat til de høyeste utmerkesler...inkludert Nobelprisen!
Nu har jeg riktignok kun sett hennes litteratur på polsk, som jeg av naturlige årsaker ikke behersker...men dog. Med min nese for det mest høyestbedårende sprøyt på litteraturfronten skjønte jeg straks hva jeg er facing her.
Hun har allerede som tenåring lest de største polske forfatterne, som f.ex. Solstads yndling Witold_Gombrowicz...say no more...:)
``Dagen i dag kalles Helligtrekongersdag, eller også Epifania, som betyr "Åpenbaring". Det var på denne dagen, for godt og vel to tusen år siden, de tre vise menn fant Jesusbarnet. Det var også på denne dagen for ti år siden, lørdag 6. januar 2007, jeg unnfanget ideen til Det absolutte nullpunkt.``
FANTASTISK sammentreff!
Da vil den boken sannsynligvis uunngåelig finne det absolutte nullpunkt i en lignende krybbe av tåpelig babybabbel som de tre konger måtte utholde da de ble utsatt for utgytelsene til baby-Jesusen....:)
Nei nå må jeg ta meg i rette her altså...du vet jo at jeg alltid har hatt sansen for deg som person og bloggbidragsyter Stian..men asså den litteraturen din har jeg aldri digga like mye...og det er sekvenser i den boka di jeg seriøst ville anbefalt som sov i ro- terapi for krigsskadde IS-warriors i minefeltene i Syria, for da vet jeg de ville falle i fredelig søvn øyeblikkelig ... men når det er sagt så håper jeg vi er like gode venner som før vi du og jeg....:)
Nei wtf...har jeg vært her og skrevet vrøvl i fylla nå igjen???
Ja bare slett alt sammen...får ikke til å gjøre det selv...
Poe, jeg er født 13. januar. Jeg vet at du digger meg, men det får da være måte på.
Men vedder på at det ikke var en fredag...det har du ikke baller nok til...:)
Det var en mandag.
Hmmmm...er du helt sikker?!
Jeg mistenker at det var en søndag....
Og jeg som trodde det var en torsdag. Så feil kan man ta om sin egen tilblivelse.
Evidensen ligger her for alle å se:
http://www.norskkalender.no/default.asp?year=1975
Anyway...jeg bare tenker i mitt stille sinn hvor underlig skjebnen kan være mange ganger...TENK om Roar hadde saset på svømming i stedet for skøyteløp i sin ungdom...hva det ikke kunne blitt av ham da...
https://www.youtube.com/watch?v=fuDjrTJZm5E
Hjemmekoselig video. Visste ikke at Roar hadde egen YouTube-kanal. Dessverre ser det ikke ut til at han har lagt ut videoen fra sitt møte med deg, Poetrix.
For øvrig skrev jeg også en lang roman mens jeg var i Thailand på begynnelsen av 2000-tallet. Den hadde tittelen "Sukkerlandet". Tror den ble på ca. 650 sider.
Sendte den til fire forlag. Refusert av alle.
Av ett forlag fikk jeg bare denne meldingen: "Romanen din faller mellom alle stoler, og vi kan dessverre ikke påta oss å utgi manuskriptet i bokform."
Sånn er det å prøve seg på litt eksperimentelle ting.
Enklere, og tusen ganger tryggere, der å å skrive noe formelaktig og oppskriftsmessig:
"Norske karakterer, kjent norsk by eller bygd, bestialske drap (gjerne kokende olje i øret), Kripos-figur som kommer for å bistå lensmannen eller en lokal etterforsker, hundrevis av klisjeer strødd utover de første 50 sidene, lettlest språk, litt dagligliv, en dæsj spenning ("Han sto i døra, rettet pistolen mot henne. Trakk av. Smellet sprengte nesten trommehinnene hans."), og en fullstendig ukontroversiell handling bare ment for å underholde.
Sjansen for utgivelse stiger øyeblikkelig fra 2 prosent til 95 prosent med en gang. Nesten over natten blir den "stor forfatter".
Føler at du fremdeles befinner deg rett under disse 2 prosentene, Stian. Føler med deg, for jeg har vært der selv, mange, mange ganger.
Sånn er det i gruva. Det er mørkt. Ingen bryr seg. Og der skal du være til evig tid. Som Per Bufast i "Det store spelet".
Idiotisk, forresten, at det ikke er mulig å korrigere kommentarer i etterkant i denne bloggen. Men det er så retro og nittitalls at man heldigvis blir mer nostalgisk enn irritert.
Enig i det med kommentarredigering, Roar. Jeg hadde en slik og mange andre plugins installert før, men fikk stadig problemer med hackere som utnyttet sikkerhetshull i gamle plugins. Men nå har jeg installert en som er litt mer oppdatert. Ifølge vaskeseddelen har man nå fem minutter på seg til å redigere sin kommentar.
Jeg frykter at du kan ha rett i at det eksperimentelle blir forfordelt til fordel for det formelaktige, siden forlagene i større grad enn før synes å fokusere på inntjening. Bokbransjen er hardt presset i vår tidsalder, og krim synes å være den eneste genren som har klart å holde seg på topp. Så hva skal man da gjøre hvis man fremdeles har lyst til å skrive bøker og få dem utgitt? Tranås mener at man bør utgi på eget forlag, mens Myriam Bjerkli skriver at man heller bør underkaste seg formelkjøret: Forlagsliv: Spill med de korta du har!
Jo, Myriam har kanskje et poeng eller to, men jeg tror ingen gleder seg mer over slike innlegg og slike argumenter (aksepter urettferdigheten, gled deg over de privilegertes suksess, ikke klag, prøv ikke å få til endringer, ros kolleger uansett hva de utgir, ikke pek på urettferdige forhold, følg flokken, ikke sett karrièren din på spill ved å kritisere kameraderi og private nettverk osv.), enn nettopp de store forlagene og forfatterne som får alle fordeler på din bekostning.
Her gjøres de modige som våger å si fra om uredelige forhold, nærmest til syndebukker eller folk som "bare kan takke seg selv" hvis de ikke "lykkes".
Blame the victim, med andre ord.
Ingenting i verden hadde beveget seg forover med de defaitistiske holdningene som Myriam gir uttrykk for (Bastillen ville aldri ha blitt stormet, og bøndene og arbeiderne i Frankrike ville fremdeles ha levd under adelens og de geistliges svøpe). Ja, disse holdningene er den største garantien for at den gode skjønnlitteraturen aldri vil blomstre igjen, og at flere og flere forfattere vil få livet sitt ødelagt.
Litt som å be kvinnene for 100 år siden om å kutte ut kampen for likestilling og stemmerett (spill heller med de kortene dere har, jenter), og be arbeiderne droppe kravet om organisasjons- og streikerett.
Det er bare trist lesning. Sikkert "realistiske råd", men likevel veldig trist. Fordi både og rådene og holdningene er en fallitterklæring og et knefall for alt det som hindrer litterær vekst og rettferdige forhold i bransjen.
Eller for å si det med salige Jens Bjørneboe:
II
Tenk alltid på hva folk vil si.
Og ta den sterkestes parti.
III
Og tviler du, så hold deg taus
til du ser hvem som får applaus.
IV
Tenk nøye ut hva du bør mene.
Det kan bli dyrt å stå alene.
V
Følg ingen altfor høye krav.
Men si, hva du har fordel av.
VI
Si alle hva de gjerne hører.
Gå stille gjennom alle dører.
(For sannhet bringer sorg og nød,
mens daglig løgn gir daglig brød.)
VII
Gå aldri oppreist. Snik deg frem.
Og gjør deg varm i alle hjem.
VIII
Husk: Ingen mann kan roses nok.
Slik bygger man en venneflokk.
(Og i et brødre-paradis
har du den beste livspolis.)
______________________
Bloggposten til Myriam er dessverre bare et speilbilde av dette diktet, uten den underliggende syrlige ironien.
Det er ingen tvil om at du har rett i mye av det du sier om forlagene, Roar, kanskje alt. Skal man velte seg lydig på rygg og horeskrive i håp om å gli med glans inn i den trange forlagsåpningen, eller skal man rasle med sablene og mest sannsynlig ødelegge alle muligheter til å bli med på festen, selv om man ganske sikkert, selv om man slipper inn, ender opp med å bli stående ensom og glemt i et mørkt hjørne? Men utgir man selv, får man ingen distribusjon og kan ikke håpe på noe annet enn å bli solgt via nettbokhandlene, hvor man bare er en konturløs skygge blant alle andre skygger. Det er med andre ord ganske håpløst å være forfatter på det norske marked i dag.
Det er sanne ord.
Så hvordan forholder det seg med mulighetene for utgivelse av egne verker...UTEN å måtte gå veien om forlag, være seg eget eller andres, og uten å måtte betale noe på forhånd?
Finnes det noe a la Bandcamp og Soundcloud for forfatterspirer der ute?
Eller er det mulig å lage et system der leserne laster ned litteratur fra forfatterens egen plattform eller website or whatever, og der forfatteren mottar betalingen direkte...uten mellomledd?
Jeg har noen spennende dikt på lur her...
Thats right folks!
ENDELIG har også jeg kastet meg ut i denne edleste av alle litteraturens kunstarter, ut i poesiens endeløse dybder av lutter ånd ... noe som vel måtte skje før eller senere tatt i betraktning min noble og opphøyde natur.
Noe som formodentlig ikke er kjent for dere er at jeg i flere år før jeg begynte å skrive i Forfatterbloggen var fast bidragsyter i Diktkammeret i Dagbladet, redigert av en av Norges fremste lyrikere, Helge Torvund. Og min lyrikk ble da behørig feiret og høylig beundret som den geniale kunstytring den allerede fremsprang som dengang. Torvund sendte meg til og med sin siste diktsamling med dedikasjon da jeg bodde i Phuket, i lutter takknemlighet ... imidlertid endte den i søpla ulest, da jeg ikke tok sjansen på å besudle min ånd med denslags vulgær og uleselig rennesteinspoesi.
Anyway ... jeg har nå store planer om å gjenoppta mitt tidligere virke som poet.
Det er bare ett lite problem og det er at min litterære åre dessverre for tiden forekommer å være fullstendig uttørket, men denne lille kjedelige bagatellen tenker jeg overkomme ved i stedet å publisere diktene av Jan Otto Fauske som jeg trofast og pliktoppfyllende har tatt vare på i Anarkisirkuset...og presentere dem som mine egne...:)
Nu gjelder det bare om å få et seriøst forlag til å utgi dem...diktsamlinger er jo ikke noe man velger å nedverdige ved å utgi på egen hånd...selv om den godeste Fauske, uvitende om sitt fabelaktige talent, benyttet et såkalt Vanity forlag.
Btw ... lever du ennå Roar???
Ser Duterte nå har lovet å henge alle vesterlendinger som kritiserer den nye fabelaktige politikken hans for reduksjon av folketallet i det kraftig overbefolkede Filippinene ... og du har jo som vanlig gått frimodig ut i media og diverse nettsteder med de avvikende meningene dine om det som foregår i landet.
I tilfelle sikkerhetsmorderne til Duterte allerede har kommet på sporet av deg er du hjertelig velkommen til å søke poltisk asyl her i Polen!
Sjekk hva man får for 5000 kr her:
https://www.otodom.pl/oferta/dom-wolnostojacy-310-m2-ID3dn46.html#gallery%5B18%5D
Selv flyttet vi inn i et hus på landet ca 30 km utenfor Warszawa for tre dager siden for samme sum pr.måned...eiendommen har svær inngjerdet hage der vi kan dyrke hva vi vil, snart skal vi skaffe høner og kaniner ... huset har fire soverom og to bad og er fullt møblert og utstyrt med alt fra TV til oppvaskmaskin til all slags bestikk etc etc etc...det var bare å ta med tannbørsten og flytte inn.
Her er jeg helt enig med Roar: Det er på tide å utgi og markedsføre boken selv. Litterær kvalitet er det ingen etablerte forlag som er interessert i.
Poetrixx etterspurte noe a la Bandcamp og Soundcloud for litteratur. Kanskje dette her kan være av interesse. Jeg har sett at nordmenn legger ut skriverier her, og krever penger for dem:
https://sellfy.com/
Det finnes sikkert andre gode alternativer også.
Så lenge norske forfattere, både organiserte og uorganiserte, godtar "noen få skal ha alt og Nesbø skal ha mest, uansett den litterære kvaliteten på det de leverer"-modellen, og den har de akseptert i flere tiår uten store protester, så vil det heller ikke bli noen endringer, og den betydningsfulle skjønnlitteraturen vil dø helt ut.
Samlebåndsfjaset vil overta helt.
I dag regnes det som forkastelig og direkte ufint å kritisere denne kvalme, lille, narsissistiske adelen som har skaffet seg alle mulige privilegier på det store flertallets bekostning, så her får norske forfattere akkurat som de fortjener.
Da blir det kun å sitte og surmule og baktale bak ølglasset på fester og festivaler.
Morten Strøksnes var voldsomt kritisk til Nesbø og bransjens forherligelse av bøkene hans, men da han selv greide å stable 50 Wikipedia-artikler på beina i form av en nesten uleselig og ubegripelig kjedelig bok om havet og en kjempehai (ja, jeg har lastet den ned og lest den), og selv ble tatt inn i varmen og selv fikk de samme privilegiene som Nesbø, så forstummet all kritikk.
Sånn er det bare.
Alle er seg selv nærmest, og sånt har det aldri nyttet å bygge noe sunt og godt av.
Super nøyaktig og totally observasjon obviously Roar...MEN hva faen din ..tror du virkelig dette har noen so m helst innvirkning hahahaaha?
Problemet ditt er jo at du er like korrrupt som de asshola du kritiserer...
https://www.youtube.com/results?search_query=deep+purple
Tilslutter det siste.
På hvilken måte skulle jeg liksom være "korrupt"?
På hvilken måte?
Vel, det koker basically ned til at du med en gang du fikk tilgang til den samme havresekken du nå med rette kritiserer disse folka som representerer nomenklaturen i norsk kulturliv ``passer på``, så ville du ikke betenke deg et sekund på å gasse deg med de samme godene og privilegiene denne ``åndsadelen``nå har nesten ubegrenset tilgang til.
Am I right eller?
Yup ... I know I am right, du vet det, jeg vet det...alle vet det...
Men når det er sagt så ville jeg gjort det samme selv. Jeg ville opptrådt akkurat like korrupt selv. De fleste ville det, det er jeg overbevist om.
På bakgrunn av dette finner jeg din harme og evige klagesang over disse skandaløse forholdene litt vanskelig å begripe...
Men ellers er du jo en spandabel og godhjertet mann som bryr deg om de fattige, det vet jeg jo av egen erfaring..:)
https://www.youtube.com/watch?v=8qFayI32zr4
Dette er en form for lavpannet logikk som selv du burde kjenne deg flau over. Litt som å si til en hvilken som helst politibetjent: "Du ville sikkert ha tatt imot noen hundre tusen av en hasjsmugler, du også, hvis du hadde fått sjansen."
Man blir ikke korrupt av å selge mange eksemplarer av én bok som har fått virkelig god kritikk.
Korrupt blir man først når man gjennom mange år håver inn millioner av kroner på relativt uviktige bøker gjennom et system som stinker av kameraderi, urettferdighet og korrupsjon – uten engang å ta offentlig avstand fra dette systemet i prosessen.
Jeg har ingen midler, ingen innflytelse og ingen makt, men har likevel våget å si fra, noe som har kostet meg veldig dyrt.
Dette gjør meg til det stikk motsatte av korrupt.
At jeg i tillegg gir bort omtrent alle de pengene jeg tjener gjennom å oversette bøker, gjør meg ikke akkurat spesielt korrupt, det heller.
Vel...nå vil du selvfølgelig aldri komme i en situasjon der du ville blitt testet på en slik måte, så alt dette forblir naturligvis bare spekulasjoner...inkludert dine egne forsikringer om at du ikke ville benytte deg av de samme fordeler selv dersom du fikk sjansen.
Kanskje du virkelig mener det du selv sier...men hvordan ville du opptrådt i en slik situasjon irl...ja se det er helt annet spørsmål...og ikke engang et veldig interessant spørsmål
``Jeg har ingen midler, ingen innflytelse og ingen makt, men har likevel våget å si fra, noe som har kostet meg veldig dyrt.``
Hvordan da...har mengden av oversetteroppdrag skrumpet inn?
``Dette er en form for lavpannet logikk som selv du burde kjenne deg flau over. Litt som å si til en hvilken som helst politibetjent: "Du ville sikkert ha tatt imot noen hundre tusen av en hasjsmugler, du også, hvis du hadde fått sjansen."
Cappelen ville utvilsomt si det...derfor kommer jeg til å sende min nye roman dit...:)
``Er du en gangster fra Oslos underverden, med masse tatoveringer, og skriver som en ungdomsskoleelev med Ng+ i norsk, øker derimot sjansene dine for utgivelse radikalt.``
Det er nettopp dette jeg satser på!
Jeg kjenner jo det miljøet der som min egen bukselomme, inkludert taperlaget av slusker og alkiser nede ved Akerselva...som ingen andre har skrevet om før, meg bekjent...så dette er bankers!
Og burde ikke en forfatter ha omfattende erfaring fra livets diverse dalstrøker både innafor og utafor de vanlige kjedelige hverdagsområdene der folk flest lever, ... inkludert de dystreste skyggedaler imaginable, som fra fengslene, psykiatriske institusjoner og de hardeste rusmiljøene på gata...der en person som meg jo har vanket halve livet...for å kunne eksponere noe interessant om verden, som ikke allerede er dissekert in and out av en xillion andre forfattere ?
Jeg drømmer om å beskrive den vidunderlige friheten det er å sitte på en benk med en flaske rødsprit i parken og gi faen i alt...absolutt faen hahahahaha
Jeg har alltid sett på meg selv som noe av en failure...en livets taper...for det har jeg jo blitt fortalt hele veien av de såkalt normale folka at jeg er.
Men nå har jeg begynt å innse at alt det jeg har opplevd er etapper og trinn i livets skole...etapper som har vært enormt verdifulle og ``nyttige``, for de av oss som har overlevd dem ... og det er vel knapt en ting i livet jeg frykter nå.
Inkludert spøkelser...:)
MEN jeg får vel innrømme at det er en ting jeg fortsatt frykter...og det er å pådra meg Roar Sørensens vrede hoho!
Heldigvis har jeg alltid vært noe av en masorchist....
Ja, i likhet med millioner av andre er du jævla god til å beskrive AT du skal skrive en roman.
Jeg er i full gang nå jeg!
Anyway...jeg har jo nettopp fått en sønn som heter Roman, så en roman har jeg altså satt til verden allerede...og hvis ikke den late og udugelige faren hans noensinne greier å produsere en roman av skjønnlitterær karakter, er jeg sikker på at Roman vil fikse biffen sooner or later...:)
``Ja, i likhet med millioner av andre er du jævla god til å beskrive AT du skal skrive en roman.``
U see...de beskrivelsene er i seg selv deler av romanen...in fact har jeg gjort hele mitt liv til en roman...en roman der de mest uventede og fantastiske ting skjer...
Og dette er bare begynnelsen...
Livet ditt er vel egentlig grundig nok omtalt og beskrevet av Otto Jespersen alias Birger.
https://www.youtube.com/watch?v=xxYHgVu5RxE
Den Birger-skikkelsen er selvfølgelig modellert etter meg ja...jeg hadde jo til og med nøyaktig samme type møbler som Birger da jeg bodde på Bjølsen!
Så Otto Jespersen den tjuvradden kan snart vente seg et krav om klekkelig kompensasjon for å ha krenket mine copyright-rettigheter ... så snart jeg bare får fikset meg en dyktig advokat...
Jeg tror at grunnen til at du aldri har maktet å slå gjennom som forfatter er mangel på de nødvendige stimuli innabords, og i denne videoen demonstreres på en utmerket måte hva en skikkelig forfatter trenger for å stå løpet ut og fullføre en kvalitetsroman til tyve i stil...så her har du nok noe verdifullt å lære...:)
https://www.youtube.com/watch?v=gztBGuu80zs
Jeg har slått gjennom som forfatter. Det gjorde jeg med "Smertens aveny".
Uten behov for andre stimuli enn et par øl i måneden.
Hvor mange kopier har du solgt av den boken?
Det er meget få forfattere som man kan si har slått gjennom og blitt allemannseie i Norge, eller som er blitt kritikeryndlinger og har slått gjennom hos kultureliten.
Av krim-og spenningsforfattere er det bare Holst, Egeland, Lindell, Michelet, Nesbø, Staalesen og et par tre til som har slått gjennom og er kjent i den videre offentlighet... du er ikke blant dem.
Men kanskje du har planer om å endre på dette?
Har du noen nye prosjekter på gang?
Hva med å prøve å skrive noe virkelig skjønnlitterært da ...personlig finner jeg krimgenren både overfladisk og kjedelig og noe alle mennesker med vett og forstand burde holde seg xillioner av mil unna...
Pussig at du som prøver å gi inntrykk av å være så kvalitetsbevisst, røper så til de grader gang på gang at du egentlig, i likhet med så mange andre, bare er kvantitetsbevisst.
Har man fått veldig gode kritikker i landets største aviser og blitt nominert til en prestisjetung, litterær pris, så har man selvsagt slått gjennom.
Nå vet jeg selvfølgelig at du ikke har lest "Smertens aveny" og aldri kommer til å gjøre det, men hadde du gjort det, så ville du kanskje godtatt at den var mitt gjennombrudd, selv om salgstallene ikke har vært mye å skryte av.
"Moby Dick" ble verken solgt eller kjent før mange år etter utgivelsen, nettopp på grunn av misunnelige, ignorante lavpanner.
Den var likevel forfatterens store gjennombrudd.
Men nå vet jo alle som har fulgt deg de siste årene, at du verken leser, skriver eller oversetter bøker, så hva du måtte mene om litteratur eller forfattere, er vel omtrent like interessant som hva Juan dela Cruz måtte mene om reindrift på Finnmarksvidda.
Men god på underholdende vrøvl og svada, det er du. Det skal du ha.
Så skal jeg stoppe der av hensyn til bloggens integritet.
For øvrig er jeg luta lei denne nedrakkingen av krim som sjanger. Det er ikke sjangeren det er noe galt med, men det faktum at mange forfattere bruker den til samlebåndsproduksjon av det Krøger nylig kalte "bloddryppende flatprosa".
http://www.dagbladet.no/kultur/smaforlagene-sorget-for-kvalitetskrimmen-til-paske-de-store-leter-bare-etter-en-ny-nesbo/67504995
Og at dette er alt mange forlag i dag er interessert i.
"Alle" vil gjerne ha noe mer, noe bedre, noe annet, men når det kommer, så er de samme kritikerne, bokhandlerne, redaktørene og jurymedlemmene lynraskt ute med å slå det til jorda og nekte det innpass og oppmerksomhet. Fordi Nesbø og resten av den narsissistiske adelen i bransjen skal ha alt gjennom klippekortordningene sine, uansett hva de leverer.
Jeg har drevet med litteratur i 35 år og kan med sikkerhet si at det er mer betydningsfull og bedre litteratur bare i noen kapitler av "Smertens aveny" enn i hele Espedals "Imot kunsten", for å bruke en bok jeg nylig har lest som eksempel.
Så det er ikke slik at skjønnlitteratur og alle disse uoppfinnsomme, selvopptatte, likegyldige jeg-meg-romanene nødvendigvis er bedre enn krimbøker.
Det er bare det at mange går rundt og tror det.
Forresten har jeg også skrevet slike Espedal-bøker, hvis det skulle interessere noen.
https://www.haugenbok.no/Skjoennlitteratur/Romaner/Dvergen-og-isfuglen/I9788283280371
Da vil jeg gjerne utfordre deg litt...sleng ut noen utdrag både fra den isfuglen-boka samt Smertens Aveny som er bedre enn det Espedal skriver!
Lemme c what u got boy...:)
For øvrig skyter du i villelse når du sammenligner meg med Birger.
Riktignok oppebærer vi begge apanasje fra den norske stat, men der opphører også likheten.
Birger sitter stakkars og sturer i en liten trygdeleilighet på Sagene, mens jeg er ute og loffer i den store verden og opplever det ene fabelaktige og vidunderlige eventyret etter det andre.
Faktisk er det atskillig flere likheter mellom deg og denne tragiske figuren, hvis man skal begynne å analysere situasjonen; dere synes begge stuck i et liv dere ikke makter rive dere løs fra; du i ditt usle krypinn i en avsidesliggende bakevje på Filippinene, og han i sin vesle trygdekåk i Oslo.
Dog virker Birger lykkeligere enn deg tross alt, han verken hater verden eller er i nærheten av å være så forbitret som deg, der du konstant øser ut din vrede og misunnelse overfor alle andre som har lyktes i det litterære racet i Norge, og skylder på korrupsjonen i litteraturlivet for din vanskjebne og manglende evne til å slå gjennom og erobre den ære og berømmelse og rikdom som du selv mener at du fortjener...totalt ute av stand til å erkjenne at du simpelthen ikke besitter de nødvendige litterære evner for å kunne konkurrere med de beste forfatterne der ute.
Japp min gode mann, på tide å innse sannheten...ditt talent strekker rett og slett ikke til.
Men jeg vet at du ikke er i stand til å innse noe som helst med hensyn til dette, liksom du nektet å innse at du kjørte Litteraturbloggen på ræva med din tyranniske måte å lede den på...og fremfor å innse hvor teit og tøvete din lederstil var valgte du heller å bare la bloggen gå undergangen i møte, fremfor å innrømme at du tok feil og endre stil mens den ennå kunne reddes.
Din virksomhet er en eneste stor synd mot skaperverket, en SKAM og skandale, at en person med slike ressurser som du tross alt har sitter og waster disse kreftene på å fighte mot vindmøller, forbanne skjebnen og menneskene rundt deg og øse ut ditt hat og din bitterhet på den måten du gjør...det er både latterlig og patetisk...FYSJ!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!
Hvis jeg skulle ha gjort det, tror jeg du ville blitt målløs. Espedal skriver en helt dønn flat, enkel prosa, på nivå med det verste krimsjangeren har å by på.
Det er min mor gjorde ditt, og min far gjorde datt, og så begynte epletreet i hagen å blomstre og det var vakkert, alt i en enkel dagbokform uten spor av dybde eller nerve.
En slik sammenlikning ville bare blitt flaut for Espedal.
Nei, du får kjøpe eller laste ned selv. Det koster de fleste forfattere blod å skrive romaner, og det er ingen selvfølge at de skal leses gratis, ikke engang utdrag.
Aner ikke hva du snakker om.
Jeg tjener bra og koser meg her i Angeles, med hundrevis av resorter, svømmebassenger, flotte kjøpesentrer og internasjonal flyplass, pluss en vakker venninne på 23 år.
Virker jeg "bitter" iblant, så er det bare fordi jeg har selvrespekt nok til å ta til motmæle mot mobbing, utfrysning og usynliggjøring.
Enten tar man igjen, skriver sannheten og kjemper mot urettferdigheten i denne bransjen, med det resultatet at du får null venner og ingen invitasjoner. Ja, du blir stort sett bare gjenstand for forakt.
Eller så bøyer man hodet, finner seg i alt og blir fullstendig overkjørt og glemt.
98 prosent av norske forfattere har valgt den siste varianten, fordi den er tryggest.
Jeg har valgt den første.
Man skal se seg selv i speilet med rak rygg og fast blikk om morgenen også.
Men...Litteraturbloggen var uansett ikke liv laga, ikke under din ledelse .. da du manglet og fremdeles mangler de litterære og menneskelige kvaliteter og forutsetninger som kreves for å adminstrere og drive en slik blogg.
Dine analyser var i beste fall overfladiske og uinteressante, der du hovedsakelig konsentrerte din kritikk om rent litteraturtekniske detaljer, som tegnsetting, setningsoppbygging, nedsabling av såkalte klisjeer etc etc etc...mens du konstant ignorerte INNHOLDET og meningen og budskapet i tekstene...som jo er det bærende elementet i enhver tekst, og hvis eksistens enhvert stykke litteatur er helt avhengig av.
Dermed ble jo de såkalte analysene dine helt meningsløse...bare sludder og fant og fjas rett og slett...
``Hvis jeg skulle ha gjort det, tror jeg du ville blitt målløs. Espedal skriver en helt dønn flat, enkel prosa, på nivå med det verste krimsjangeren har å by p
Mjaaaa...mulig du har rett, men jeg betviler det.
Jeg har lest artikler av Espedal, de er alltid preget av høy kvalitet både når det gjelder innhold og stil, med ofte særdeles interessante og overraskende betraktninger og konklusjoner, formet i en poetisk, forblommet språkdrakt selv når han skriver om hverdagslige ting...han virker som en intelligent, belest, observant mann som har gjort seg mange originale tanker om livet og verden...
``Jeg tjener bra og koser meg her i Angeles, med hundrevis av resorter, svømmebassenger, flotte kjøpesentrer og internasjonal flyplass, pluss en vakker venninne på 23 år.``
Glem ikke at jeg har vært i Angeles city, til og med bodd der i en liten leilighet selv en kort periode...så jeg vet hvilket hull vi snakker om...:)
``mens jeg er ute og loffer i den store verden og opplever det ene fabelaktige og vidunderlige eventyret etter det andre.``
Og i dag bærer det ut på et nytt lite eventyr...jeg skal kjøre her fra Warszawa til Oslo og bo et par uker der i campingbilen min ... og selge gatemagasiner om dagen.
Hva gjør man ikke for sin familie, for at de skal ha det de trenger, da er jeg villig til å fryse og lide akkurat så mye det behøves ... for trygda strekker jo ikke til, ikke for fire personer, ikke engang her i Polen.
Anyway, hvis noen av dere gamle bekjente og lesere av denne bloggen er i Oslo, kunne det vært morsomt å treffes og ta en pils eller to.
Hvor er det blitt av Pia...
Jævla synd at Fauske tok kvelden...jeg fikk virkelig sansen for den mannen...han virket som en sann menneskevenn...
Hva i helvete er det de driver med i det norske helsevesenet om dagen...tusenvis av dødsfall hvert år som følge av sykehustabber???!!!
Ja, mange ignorante og moralistiske fehoder mener Pattaya også er et "hull".
Mens sannheten er at byen har mer å by på enn alle andre byer i Europa og Østen til sammen.
Pattaya og Angeles kan da på ingen måte sammenlignes!
Utdrag fra en post jeg skrev i Anarki-Sirkuset i 2011:
Jeg befinner meg akkurat nå i Malaysia, fuckings pisskjedelige Malaysia … på et lite, råttent og overpriset hotellrom i Penang mens jeg venter på å få godkjent min søknad om to måneders visum til Thailand. Til min overraskelse finnes ennå denne muligheten, uten at man behøver dokumentere tilknytning til landet eller en bestemt inntekt. Jeg hadde egentlig tenkt meg til Filippinene etter å ha stukket innom Danau Toba på Sumatra, men har funnet ut at jeg bare må tilbake til Pattaya. Jeg har hatt så mange morsomme og givende opplevelser og møtt så mange interessante og fargerike personligheter der de siste månedene at det ville være synd og skam å flykte fra hele det fascinerende sirkuset nå.
Pattaya er etter min mening et uovertruffent og fantastisk sted på denne jorden, det er en funklende perle av frihet, fest og moro midt i en verden av møkk- kjedelig gravalvor, unødvendige og påtatte lidelser og falske problemstillinger … (og noen ekte også selvfølgelig) … en oase og et fristed fra det lallende idiotiet og vanviddet som denne planeten dessverre blir stadig mer fylt av, og som kommer til å ende i forferdelse dersom ikke noen vettuge ansvarlige mennesker snart overtar roret og snur skuta fra dens visse ferd mot forliset.
Og selvfølgelig nettopp på grunn av disse unike og fortreffelige kvalitetene har denne byen et så elendig rykte, slik et vennlig, positivt og givende menneske vil bli utstøtt og møtt med alle mulige falske rykter og usannheter i et miljø som beherskes av psykopater og andre usunne mennesker som lever i og av løgner … fordi dette mennesket i kraft av sine egenskaper og blotte eksistens er en trussel mot disse psykopatenes makt … både fordi det unndrar seg deres innflytelse (det kan naturligvis innhentes og overmannes av deres makt, men da er det ikke lenger et vennlig, positivt og givende menneske, men et redd, forvirret og avhengig menneske … som er nettopp deres mål) men også fordi det gjennom sitt eksempel kunne anspore de andre individene i samme miljø til å forstå at det finnes et alternativ til den virkelighetsbeskrivelsen psykopatene har innbilt dem er den eneste riktige … og dermed til å kunne frigjøre seg fra undertrykkernes makt.
Ja Pattaya har et så dårlig rykte at man finner den faen meg ikke på googles verdenskart engang hahaha … jeg kødder ikke, bare prøv og sjekk selv! Selve byen med dens gater etc. er det mulig å finne dersom man vet nøyaktig hvor den befinner seg, men ikke navnet. Heller ikke Lonely Planet har funnet sørøst-Asias største turistresort verdig til å nevnes med ETT ENESTE ORD i sin patetisk elendige reisehåndbok om denne regionen, i hvert fall ikke i den utgaven fra 2008 som jeg eide en gang. I deres falske, innsnevrede PK-bevissthet eksisterer vi simpelthen ikke … akkurat som i gamle Sovjetunionen som bare retusjerte bort de delene av virkeligheten kommunistene nektet å anerkjenne eksistensen av. Hvilke komplette fjols … dette sier alt om hvilket nivå av løgner og virkelighetsfornektelse deres bevisstheter er snøret inn i, og som de uopphørlig forsøker å overføre til alle oss andre…
Pattaya har naturligvis sine problemer å slite med, og her er mer enn nok av kynisme, falskhet, bøffing og utnyttelse av oss stakkars uskyldige faranger hehe … og vice versa av de prostituerte som tilbyr sine tjenester til oss … men byen er også full av sterke, ekte følelser mellom mennesker som har funnet hverandre og blitt forelsket og har knyttet nærmere forbindelser og inngått samboerskap eller ekteskap … sannsynligvis foregår dette oftere enn noe annet sted på jorden. Ja det er jeg overbevist om… det er jo nærmest en naturlov det, at når to mennesker treffes og har sex så oppstår det noen ganger dypere connections mellom dem. So u better believe it … Pattaya is a place full of love and romance. Det er antakelig kjærlighetsby nummer en på jorden … og med en større konsentrasjon av sexy og vakre damer enn jeg har sett noe annet sted. Hit strømmer de mest attraktive av alle Thailands damer… og det sier ikke lite.
Sannheten er dessverre at forfatter-Norge er fullstendig dominert av ekstremfemister, kommunister, brundemokrater og venstrefascister.
Disse holder tett sammen og slår knallhardt ned på ethvert forsøk på å bryte det økonomiske og kunstneriske hegemoniet deres.
Alt som kommer fra den kanten, roses og drysses ned av priser, stipender og helsides omtaler, fordi de har sine motstykker og medløpere i media.
Alt annet betraktes stort sett som søppel, og de som våger å protestere, vil raskt befinne seg ute i kulda.
De blir skviset ut i god, gammel,
venstrefascistisk ånd.
Dette er nok for en stor del sant antar jeg...likevel vil det alltid åpne seg muligheter for en person som er utstyrt med det nødvendige talent, kraft og litterære magi...han vil bane seg vei gjennom all motstand no matter hvor massiv den er...
Vel, det finnes utallige eksempler på det stikk motsatte, forfattere som aldri fikk den anerkjennelsen de fortjente mens de levde.
Jeg har allerede nevnt en av dem.
Ofte skyldes dette kollegers feighet.
Jaså...hvem da?
``Men god på underholdende vrøvl og svada, det er du. Det skal du ha.``
Det er ikke bare underholdende, men også BEFRIENDE vrøvl og svada!
Det er en bevisst motsats, et angrep på den pisskjedelige og steindaue seriøsiteten som herjer den vestlige verden for tiden og som du dessverre er en representant for.
Vrøvlet, når det er formulert på en bevisst morsom og provoserende måte virker nemlig frigjørende på ånden, derfor blir så mange mennesker fascinert av det selv om de offisielt tar avstand fra det...friheten virker nemlig høyst forlokkende på menneskene...bare så synd at nesten ingen tør ta skrittet ut i den herlige friheten som ligger der for nesen på oss alle sammen.
Jeg er den eneste jeg vet om, og jeg driver nå og skriver på en roman som er full av vrøvl, svada og tull og tøys fra første til siste side...:)
Herman Melville, for eksempel. Kafka er en annen. I det siste har jeg lest "Uroens bok" av Pessoa, som også var helt ukjent i sin tid.
Alle verdenskjente forfattere i dag.
"Litteraturen er full av uoppdagede perler. 'Stoner' er en av dem. Boken utkom i 1965 i et opplag på slunkne 2000. Og ble fort glemt," skriver Tom Egeland, og han skal vel liksom vite hva han snakker om.
http://www.vg.no/rampelys/bok/bokanmeldelser/bokanmeldelse-john-williams-stoner/a/23257964/
Har aldri skjønt oppstusset med Melville...er ikke den Moby Dick-greia superkjedelig da?
Og Kafka VILLE jo ikke ha sin litteratur offentlig kjent...
Hmmm...nei dette synes jeg var relativt skrale eksempler....
``Det skjer ikke så mye. William Stoner vakler gjennom tilværelsen. Dagene går. Årene går. Små og store hendelser fletter seg i hverandre. Og plutselig en dag er det hele over.
Akkurat så meningsløst – eller meningsfylt? – er et liv.``
Right...og da gir det kanskje mening å prøve og fylle dette livet med en slags mening...i stedet for å sitte full av bitterhet og andre giftige følelsestilstander som bare bederver og ødelegger sjelen, og rakke ned på det selvsamme livet...
He developed a complex, baroque style: the vocabulary is rich and original, a strong sense of rhythm infuses the elaborate sentences, the imagery is often mystical or ironic, and the abundance of allusion extends to Scripture, myth, philosophy, literature, and the visual arts.
Ok ... så da har jeg bare lest en elendig oversettelse da tydeligvis, for slik jeg husker den boken så fortonte den seg vanvittig kjedelig på alle måter.
Så da kaster jeg ballen videre til deg Roar, kanskje DU kan sørge for at det norske folk endelig får tilgang til kvalitetene i denne romanen...samtidig som du da får anledning til å bruke dine evner på noe som virkelig fortjener din oppmerksomhet, og ikke kaster bort tiden på det sludderet du driver og fornedrer deg med å oversette i dag...:)
Jeg har faktisk lest mye de siste årene også. Lest hele Moby Dick, Uroens bok, Ut å stjæle hester, Imot kunsten og en rad andre bøker.
Stor kunst krever iblant stor tålmodighet.
Det er litt av problemet med dagens forlagsvirksomhet. Skjer det ikke noe veldig dramatisk i løpet av de første sidene i manuset, er det ikke minst et par mord eller noe skrekkinnjagende som foregår i de første kapitlene, så legges bare manuset vekk, uansett hvor godt det er skrevet.
Det skal være handling! Helst skal romanmanuset nærmest være et filmmanus.
Moby Dick, Uroens bok og Prosessen ville selvfølgelig aldri blitt antatt av noe storforlag i dag. Ikke Stoner heller.
De fleste redaktører ville rent rutinemessig ha refusert alle sammen.
I dag skriver Dagbladet om en annen verdenskjent bok («Zen og kunsten å vedlikeholde en motorsykkel, en undersøkelse av verdier») som ble refusert av hele 121 forlag (!), noe som kanskje stiller Ken Jensens teori om at bøker som blir refusert flere ganger, som regel er så dårlige at de ikke fortjener å bli gitt ut.
Personlig tror jeg det er veldig mange bøker av denne typen som blir refusert i dag også, kanskje enda flere enn før. Og så gir forfatteren bare opp. Han eller hun mister motet, eller så blir boka utgitt på eget forlag og raskt glemt.
Kanskje "Det absolutte nullpunkt" befinner seg i denne kategorien. Da er det lite som kan gjøres, uansett hvor mange ganger forfatteren skriver om manuset eller hvor bra og interessant det egentlig er.
Forlagene vil stort sett bare utgi manuser av kjente folk, såkalt sikre kort, eller ting de tror de kan tjene mye penger på.
Det meste annet forsvinner i søppelbøtta eller på en eller annen "Refusert"-fil.
"Pirsigs mest kjente verk handler om en motorsykkelreise gjennom USA, der forfatteren bruker tiden på sykkelen til å kartlegge sin egen nær fatale utforskning av tankenes verden. Boka kom etter lang tids arbeid ut i 1974 og overrasket da den ble svært populær. Uten reklame solgte den over 100.000 eksemplarer på to måneder.
Det ble etter hvert flere millioner solgte eksemplarer av boka «Zen og kunsten å vedlikeholde en motorsykkel, en undersøkelse av verdier», som først ble returnert med negativ respons fra 121 forlag. Det tok over 20 år før den endelig ble utgitt på norsk i 1994."
http://www.dagbladet.no/kjendis/forfatter-av-kultbok-er-dod/67514272
Jeg står for det jeg har sagt, Roar. De fleste manuskripter som blir refusert, blir det av en god grunn. Men jeg har også sagt at det finnes unntak fra den regelen. Du har nevnt ett slikt unntak over her. J.K. Rowling ble jo også storrefusert med Harry Potter. Vi så jo hvordan det gikk; det er ikke alltid at forlagene vet best.
Samtidig er det en kjensgjerning at wannabe-forfattere flest ikke er kritiske nok til sine egne verker, de evner rett og slett ikke å analysere egen produksjon med tilstrekkelig balanse og objektivitet. De fleste gir opp for raskt.
Jeg vil våge den påstand at brorparten av de refuserte manuskripter rundt om i det ganske land ikke har blitt tilstrekkelig knadd av forfatterne. På den annen side er det slik i dagens forlagsvirkelighet at det ikke spiller noen rolle hvor bra et manuskript er, dersom forlagene beslutter at inntjeningspotensialet ikke er godt nok. Du har med andre ord helt rett i det du skriver om forlagene i Norge anno 2017, Roar. Situasjonen er i grunnen ganske håpløs. Så hva skal man gjøre om man ikke tilhører den venstreradikale siden, om man ikke er en av fittstimen?
Kanskje utgi på eget forlag etter grundig, ekstern redaktørbehandling.
Jeg vurderer det sterkt med den neste romanen min, til tross for alt det jeg har skrevet om de negative sidene ved selvpublisering.
Hvilke andre valg har man egentlig?
Når storforlagene vender tommelen ned, småforlagene ikke har markedsmuskler og kjedene ikke vil ta inn boka di (noe de aldri vil gjøre mer med mine bøker pga. dårlig salg på de forrige), så får den aldri noe salg likevel. Og klarer du å få solgt et par hundre ved utgivelse på eget forlag, så sitter du tross alt igjen med litt mer av pengene.
Alternativet er Tangen-modellen der man smisker seg inn i alle hjem og kroker og kriker av bransjen, får drahjelp av Ambjørnsen-, Egeland- og Lahlum-klanen, invitasjoner og bokbaderi og gode anmeldelser og flotte omtaler av velvillige og sympatisk innstilte kritikere, journalister og bokbloggere som deler ditt politiske syn og omfavner deg som nytt medlem av gjengen fordi du aldri har skrevet noe kritisk om dem, bare rost dem, og har passet på å ytre deg negativt om Trump.
Nei, hvilke andre valg har man? Det beste er å få boken ut på et lite forlag, dersom de store ikke er interessert, for da løper man ingen økonomisk risiko selv. Blir det ingen innkjøpsordning, hvilket man i utgangspunktet bare kan se langt etter, sitter man trolig igjen med det som tilsvarer en gjennomsnittlig norsk arbeiderlønn for en måned. Da snakker vi om en bok man kanskje har brukt ett år eller mer på å skrive.
Gir man ut selv og bruker flere tusen på ekstern redaktør og så videre, for ikke å snakke om trykkekostnader og distribusjon, er det en fare for at prosjektet ender med et aldri så lite underskudd.
Å skulle selge en bok i Norge i dag, spesielt hvis man ikke engang bor i landet mer, er ekstremt krevende. Er det verdt oppofrelsen? Jeg synes ikke det. Andre tenker kanskje annerledes.
Jøss, hvem sa at litteraturbloggen var død?
Ja, vi vil gjerne høre dine meninger, John.
Hvordan føles det å ha debutert med en god bok og blitt gjenstand for den absolutte, totale stillhet og fullstendige mangel på interesse og oppmerksomhet, med bortimot null salg, antakeligvis, som resultat?
Ingen anmeldelser i autorative kilder for barne- og ungdomslitteratur, nei. Det var som forventet. Jeg har holdt to skoleforedrag og vært på flere signeringer, og skal også på et biblioteksarrangement samt at jeg er invitert til debutantseminar på litteraturfestivalen på Lillehammer. Utover det har det ikke skjedd så mye. Men jeg er fornøyd med å ha solgt nest mest bøker på forlaget mitt i fjor, til tross for utgivelse sent i august. Boka ble innkjøpt av kulturrådet også, så jeg er egentlig strålende fornøyd. Oppfølgeren er antatt, og jeg har begynt å spille ball med redaktøren. Siden jeg ikke er ung og sexy, ikke er utgitt på et stort forlag og ikke er kjendis regner jeg med at det kanskje ser bedre ut etter rundt ti utgivelser, om jeg da lever så lenge, og om hver kommende utgivelse overgår de tidligere, selvsagt.
Ja, dette var omtrent som å høre et intervju med en lydig borger i Pyongyang.
- Nei, jeg elsker mitt land og vår store leder. Vet du, iblant kan vi spise to ganger om dagen. I forrige måned hadde vi til og med en velsmakende potet på bordet. Blir vi ekstra sultne, så er det bare å gå ut i skogen og plukke kongler, som vår store og nådige leder har gitt oss tillatelse til. Konglesuppe er det beste jeg vet!
Lønn og arbeid? Det er ingen problemer. I fjor tjente jeg så mye i min privilegerte jobb som gatefeier at vi hadde råd til å installere vann i leiligheten. Om fem år får vi kanskje råd til strøm også, hvis vår store leder gir sin velsignelse.
Ja, livet her i Nord-Korea er herlig!
I går var jeg i hovedstaden og danset og sang til ære for vår store leder. Det var enestående morsomt. Hurra! Nå gleder jeg meg bare til neste jubileum!
Hei, John Olav. Gratulerer med godt salg og antatt oppfølger! Jeg skal kjøpe boken/bøkene dine neste gang jeg er i Norge. Lykke til videre!
Tusen takk for det, Ken!
Som noen av dere kanskje har fått med dere driver jeg og selger gatemagasiner i Oslo og andre byer.
I den forbindelse vil jeg tilby meg å selge bøkene deres også...mot en viss andel seff...:)
Merk at jeg er en sinnssykt god selger med en helt original teknikk utviklet av meg selv ... jeg gjør lett over 1500 kroner skattefritt gjennomsnittlig om dagen på de magasinene, mens de fleste andre selgerne er happy og skryter når de har solgt for tre-fire hundre, da synes de det har vært en god dag liksom.
Jeg er i Oslo akkurat nå faktisk, ligger og døser i campingbilen min ved Maridalsvannet. De siste dagene har jeg solgt minimalt da jeg har vært syk ... det har vært så innihelvetes kaldt enkelte netter her, med ned til fire grader minus, og jeg har ikke giddet skaffe meg noen form for oppvarming i bilen ennå...så her renner snørra i strie strømmer...men når jeg bare kommer meg skikkelig på beina igjen skal det bli andre boller.
Men selv i dag greide jeg å gjøre 4-500 kroner netto oppe ved Bogerud T-banestasjon før jeg bare måtte gi meg og dra hjem...
"Tranås mener at man bør utgi på eget forlag"
For å forsvare siste rest av ære, vil jeg si at dette er en sannhet med forbehold. Jeg står altså for en pragmatisk løsning, der man søker å kapitalisere mest mulig med sine manus, avhengig av omstendighet. Dersom man kan få utgi og få gull og grønne skoger er dette vel og bra. Dersom man av ulike grunner ikke kan utgi, men fortsatt sitter på interessante tanker eller bedriver kunst som er kunst, bør man vurdere andre veier. Dessverre er det slik at vinduet for det som er akseptabelt/utgivbart er snevret drastisk inn, og det skal bare bli trangere. Vi lever i en kommersiell korrekthetskultur, hvor alt som er ubehagelig eller utfordrende skal vekk. Dette skjer ikke legalt sett, men med myke midler, slik som sosial ekskludering og at man virkelig "føøler" at dette vil man ikke lese.
Her pensler du inn på flere sentrale punkter, Tranås. Jeg vender kanskje tilbake med fyldige kommentarer senere. Roar kommer vel med sitt bidrag til dette. Mangt og meget kan sies om dagens forlagssystem, og svært lite av det er positivt. Ja, med mindre man heter Nesbø eller Egeland.
Jau, men hver gang du sier du skal si mer, Jensen, så sier du ikke mer. Mon kan det være annerledes denne gangen ...?
Der sa du et sant ord, Tranås. Jensen har flere ganger "lovet" å komme tilbake med ytterligere kommentarer på dette og hint den siste tiden, uten noensinne å følge opp. Minner meg litt om Klaudiussen i første halvdel av 00-årene. Kanskje en småbarnspappasykdom?
Jeg skrev at jeg vender KANSKJE tilbake med fyldige kommentarer SENERE. Mine dager er fylt opp med stort og smått, så det er ikke tid til all verden lenger.
Tranås, jeg tror nok at Landgaard har fått merke denne strutseringen i forbindelse med at han sendte inn et manus med utfordrende tekstinnhold til en rekke norske forlag. Samtlige vendte tommelen ned, åpenbart fordi tematikken var for utfordrende. Provoserende og tankevekkende bøker skal helst ikke utgis. Det er best å fôre massene med tanketomt pjatt.
En forfatter som deg, Tranås, kan nok aldri forvente å bli utgitt via de normale kanaler. Jeg er redd for at selvpublisering er eneste utvei for deg. Enten det eller forfengelighetspublikasjon, der du forplikter deg til å forhåndsselge en fjerdedel av opplaget eller kjøpe bøkene selv, noe som økonomisk sett tilsvarer russisk rulett med fire kuler i revolveren.
Se der, se der. Bra du fikk ordnet deg gravatar igjen, Jensen. Du hadde det bildet før, husker jeg.
Forøvrig frykter jeg at du har mye rett hva strutseringen anbelanger. Som Tranås var inne på, man opererer med det uuttalte premiss at litterær kvalitet ligger tett opp mot politisk korrekthet, og dermed blir manglende politisk korrekthet et uttrykk for manglende litterær kvalitet. Men det innrømmes ikke, og forlagene sitter med bukten og begge endene, en forfatter har ingenting han skulle ha sagt, og det er selvsagt umulig å bevise noe som helst. At min La alt håp fare ble avskrevet av fem forlag uten en eneste uttalelse, taler dog etter min mening sitt tydelige språk.
Jeg har ikke ordnet meg med gravatar, Landgaard. Det eneste jeg gjorde, var å logge på med en annen mailadresse. Norsk forlagsbransje utgir i grove trekk ikke noe annet enn samlebåndslitteratur. Det er bare å innse det først som sist. Det er over. Den gode litteratur er død.
"En forfatter som deg, Tranås, kan nok aldri forvente å bli utgitt via de normale kanaler. Jeg er redd for at selvpublisering er eneste utvei for deg."
Jeg sier ikke at det er usant, men her snakker du mest om deg selv, Jensen.
Nei, her snakker jeg faktisk konkret om deg, Tranås. Når det er sagt, er det svært usannsynlig at noen av oss blir utgitt igjen i dagens forlagssystem. Bokverdenen har dessverre endret seg for mye til det.