Ferdig med nytt utkast til «Det absolutte nullpunkt»

I dag, onsdag 29. mars, er det 170 år siden de amerikanske styrkene brøt gjennom festningen Veracruz etter tyve dagers beleiring. Dermed var den største hindringen på vei til Mexico City overvunnet.

Her i 2017 er status den at jeg per i dag har gjennomført noe av det jeg synes er aller vanskeligst i forfatterfaget (foruten å promotere og selge bøker), nemlig å skrive manus ferdig fra A til Å. Som jeg skrev i innlegget Ti år i «Det absolutte nullpunkt»s tjeneste den 6. januar, har jeg holdt på med en ny versjon av denne romanen siden mars i fjor. Jeg satt på et refusert manus fra 2013, og jeg tenkte at jeg skulle forbedre dette, men innså etter noen måneder at det ikke gikk. Jeg måtte ha en ny plottstruktur, og den utarbeidet jeg fra august til november. Så begynte jeg på selve romanteksten, og etter eviglange arbeidsøkter, av og til seksten timer i døgnet, har jeg maktet å få ned 181.000 ord og satt det endelige punktum for historien.

Siden sist har jeg fått noen velvillige testlesere med på laget. Jeg hadde håpet å sende dem manus rundt 1. mars, men nå blir det 1. april isteden. (Ingen spøk.) The happy few får tre (kanskje fire) uker på seg til å lese og formulere en tilbakemelding. Etter at slakten er mottatt her i Berlin og manus er blitt gjenopplivet, håper jeg å friste et og annet forlag med mine vrangforestillinger.

P.S. Det har vært en del diskusjon under noen av de siste blogginnleggene, særlig om litteraturens status i vår tid. Det er mye jeg kunne ha sagt om dette, og jeg kommer sannsynligvis også til å si det dersom Det absolutte nullpunkt ikke finner gehør i forlagsredaksjonene. Men først vil jeg føle erfaringen på kroppen. I fjor ble mitt manus La alt håp fare blankt refusert av seks forlag, og jeg mistenker at det ikke bare var litterære årsaker til det, men også politisk-kulturelle. Vi får se hvilke refusjonsårsaker som eventuelt vil gjøre seg gjeldende i år.