13. romanforsøk fra skrivebordsskuffen

Høsten 2003 flyttet jeg tilbake til Tromsø etter fire år i Bergen for å ta masterstudiet i filosofi i hjembyen. Selv om jeg hadde tenkt å bruke absolutt all skriveenergi på masteroppgaven, begynte jeg etter en stund å lengte tilbake til skjønnlitteraturen, og jeg fikk det for meg at jeg skulle begå en universitetsroman løselig basert på egne studieopplevelser.

Jeg kalte romanen Paradigma og begikk fire utkast av ulik art under denne tittelen fra november 2003 til jeg endelig forkastet prosjektet i mars 2005.  

Det siste utkastet, som jeg begynte på i desember 2004, ble en slags forløper til Herrer i åndenes rike. Har man lest den romanen, vil man kunne se likhetstrekk, men i Paradigma la jeg vinn på å frembringe en enda mer høytidelig stil, og så for meg fire deler som skulle korrespondere til fire filosofer: Tragedie (Zapffe), Moral (Kant), Fornuft (Ayn Rand) og Vilje (Nietzsche). (Denne inndelingen var forresten inspirert av Ayn Rands roman The Fountainhead, på norsk: Kildens utspring.) Jeg ville dessuten gjøre hovedpersonen (som fikk mitt navn) til en uangripelig statue.

Paradigma var tenkt å ende i uforbeholden suksess for Nietzsche-studenten Stian, men våren 2005 opplevde jeg visse skuffelser ved universitetet som fikk meg til å droppe det prosjektet til fordel for en roman hvor alt endte i sammenbrudd og renessanse. Første kapittel av Paradigma følger under, her ligger synsvinkelen hos zapffianeren Nikolai, og historien er noe annerledes konstruert enn i det ellers sammenlignbare førstekapitlet av Herrer i åndenes rike: Kjærbrygga.

 

---

PARADIGMA

TRAGEDIE

 

Menneskeslekten
kommer fra Intet
og går til Intet.
Ut over dette
er der Intet.

(Peter Wessel Zapffe)

 

I

Hvit og porøs er den voluminøse kalksten som ligger i floden og gradvis lar seg løse opp av vannmassenes kraft. Floden er hvit når den raser videre mellom de metallblanke breddene – helt til overflatespenningen stopper den, og den blir liggende som et reagensrør mens de hvite kalkpartiklene danser i bunnen. Det er akkurat som disse vannfylte plastkulene som inneholder en julenisse eller en liten landsby. Når man rister den, hvirvles hvite partikler opp og skaper snestorm der inne. Storm i et vannglass, tenkte Nikolai. Han stirret igjen på kalkstenen, og i det samme ble den grepet av to senete fingre og rykket opp fra floden som hadde vellet ut av svampen og oversvømt halve tavlebrettet. Professor Eivind Falck kremtet og lot krittet avtegne store bokstaver på den sorte tavlen: VILJE – INTEGRITET – TALENT.

Nikolai kjente at han var fuktig under armene. Det klødde svakt. En nagende kløe som liksom minnet ham om at det ikke var noen grunn til å føle seg trygg. Han så seg rundt i seminarrommet. De to andre virket ikke like nervøse. Torgeir satt på høyresiden av det store bordet, tvers overfor ham, tilbakelent med én hånd under haken og den andre under albuen, det ene benet over det andre, komfortabelt tilstede i sin kropp. Stian befant seg ved enden av bordet, bakerst i rommet, som en motpol til professor Falck. Han satt fremoverbøyd med et ubevegelig blikk mot tavlen. Hendene var foldet foran munnen med tomlene under haken. Nikolai var klam; han kunne ikke forstå folk som klarte å presse nevene opp i sitt eget ansikt. Han skottet bort på den lyseblå døren. Veien til frihet, tenkte han. Men uff, så langt utenfor rekkevidde. Han trengte hjelp til å komme ut. Og ja ... ja ... Siris ansikt visualiserte seg på døren. Hun var der ute og ventet på ham. Så snart dette var over, skulle han dra til henne. Han skulle være hos henne, kjenne kroppen hennes omslutte hans, han skulle være trygg, han skulle få gråte i fred.

”Akk, dere kanaljer!” utbrøt professor Eivind Falck helt uten forvarsel. Han hadde sittet og bladd i noen papirer etter å ha skrevet de tre ordene på tavlen. Nikolai skjønte hva det var. Han gjenkjente sin egen karakterutskrift fra forsommeren – de samlede karakterer for bachelorstudiet i filosofi. Falck skummet også gjennom de to andres papirer.

”To komma åtte. To komma tre. To komma syv. To komma syv. Og hva har vi her? To komma tre. To komma fem. To komma tre. To komma seks. To komma ni? Bevare meg vel. Og her, da? To komma fire. To komma to. To komma én. Hm. Én komma åtte? Ikke dårlig. Én komma åtte igjen. Hm. Jojo.” Han ristet på hodet, og fortsatte for seg selv: ”Men nei. Dette kan nu være det samme. Det beviser ingenting.”

Nikolai betraktet professor Eivind Falck forsiktig. Han var ikke direkte ulik Bjørnstjerne Bjørnson, hvis man bare hadde forsynt ham med det stormstrie hvite håret som nasjonaldikteren var så kjent for. En høy mann med pondus og lange, senete lemmer. En arbeidshest som hadde nytt det gode liv på sine gamle dager. Han kunne vel være rundt seksti. Øynene var fokuserte, men de lot ikke til å fokusere på noe i denne verden. Snarere virket det som om Falck hadde tilgang på sannheten i sitt indre, og at øynene derfor stirret innover. Samme kan det være, tenkte Nikolai, han vet ikke noe om meg.

Likevel fryktet han at hvis professoren henvendte seg til ham, skulle han bli tvunget til å brette ut hele sin sjel. Alle disse ryktene han hadde hørt gjennom tre år, de var ikke bare sanne, de var underdrivelser. Eivind Falck var en av tre professorer på Filosofisk institutt som var ansatt etter den gamle embedsmannsloven, og derfor kunne han ikke avskjediges utenom i rettssak initiert av regjeringen. Dette var grunnen til at han satt trygt i sin kontorstol, uansett hvilke påfunn han måtte ha fore, og borte på Statsvitenskap, hvor han hadde undervist i politisk teori noen ganger, hadde han sogar fått tilnavnet Kong Falck.

Endelig reiste han seg i sin fulle lengde og akkoderte frem og tilbake foran tavlen. Nikolai fokuserte på ordene VILJE – INTEGRITET – TALENT. Falck fór som en skyggefigur foran dem og dekket snart talentet, snart integriteten, og iblant også viljen, lengst til venstre. De hadde vært her i snart et kvarter, og nesten ingenting substansielt var blitt sagt.

”Bare et øyeblikk,” sa Falck plutselig og forlot rommet. Døren ble stående på gløtt. De tunge skrittene hørtes tydelig.

”Puh!” sa Torgeir og så bort på Nikolai med et skjevt smil.

Nikolai våget knapt å møte blikket hans. De hverken kjente hverandre eller hadde studert de samme emnene. Men Nikolai visste at Torgeir tilhørte den vesle eliten av studenter som satt i diverse råd, utvalg og styrer rundt om på universitetet. En verdensvant levemann som hadde alle de korrekte meningene, og som alle likte. En som gestikulerte flittig når han snakket, og som visste hvordan han skulle agere interessert i alt som ble sagt. Alle elsker en god lytter, tenkte Torgeir.

Nikolai skottet bakover mot Stian, som fremdeles stirret ubevegelig fremfor seg. I det samme kom professor Falck tilbake. I hånden hadde han en ny bunke papirer, som han demonstrativt slo i bordet. ”Mellomfagsoppgavene deres.”

Torgeir humret. Han lot til å nyte dette badet i kokende olje. Kanskje trodde han at i kraft av å være studentrepresentant for Gud og hvermann var han liksom unntatt professor Falcks vrede. Kanskje innbillet han seg at det var en slags gjensidig forståelse mellom dem som Nikolai og den andre fyren var unntatt. Nikolai sukket. Han hadde hørt for meget om Falck til å tro at slike som Torgeir nøt spesielle privilegier.

”Jeg har lest gjennom disse hjemmeeksamene, som dere fikk henholdsvis to komma tre, to komma seks og én komma åtte på. – Nikolai Andersen? Det er deg, ikke sant?”

Nikolai nikket og prøvde å artikulere et svar av typen det er meg, ja, men klarte det ikke. Halsen var tørr, og han savnet vannflasken sin.

”Du vil skrive om Zapffe i høst, står det her i mine papirer, men du skrev om Sartre på mellomfagstillegget nu i vår og fikk to komma tre. Det er en helt feilaktig karakter. Og det er åpenbart et mehe fra Blindern som har satt den. Hva har du egentlig prøvd å si her? Skal dette være en drøftelse? Det er altfor svakt. Oppgaven holder ikke til laud engang. Du skulle hatt to komma seks, maksimalt. Jeg kommer til å regne deg som en to-komma-seks-student inntil videre.”

Torgeir begynte å le nervøst fra den andre siden av bordet, som om han ikke trodde sine egne ører. ”Du, hehe ... du ...”

”Når det gjelder deg, Torgeir Smith ... Torgeir C. Smith. Hva står den C-en for, hva? Caramba?”

”Hehe, nei, nei. Den står fo—”

”Du skrev en enda dårligere oppgave, Caramba. Transcendentale beviser i Kritik der reinen Vernunft, og så behandler du hele veien rommet som en ontologisk størrelse? Si meg, har du lest Kant?”

”Hehe, selvfølgelig har jeg det. Jeg ville bare prøve en ny vending, og jeg tror veilederen min var ganske fornø—”

”To komma seks på dette? Hvem i alle himmelsfærer er det som har vært ute med ... Bevare meg vel, er det Stangerud på NTNU? Denne oppgaven står til tre blank. Egentlig skulle du ikke ha vært her.”

Torgeir sa ikke mer. Nikolai så at han rødmet og prøvde å holde smilet oppe, som om han ventet på at professor Falck skulle briste ut i latter og forsikre dem om at han bare spøkte. Nikolai visste bedre. Han var glad Torgeir tiltrakk seg det meste av oppmerksomhet; helst skulle han bare ha sunket under bordet og blitt der til Falck var ferdig med tiraden. På et eller annet tidspunkt i løpet av denne seansen hadde han bestemt seg for å bytte veileder. Helvete er andre mennesker.

”Og du der bak!” tordnet Falck. Både Torgeir og Nikolai skuttet seg. ”Én komma åtte på mellomfaget. Er du geniet her inne, kanskje? Menneskedannelse og moral hos Nietzsche, hva? Det kan man tydeligvis skrive hva som helst om og likevel få full uttelling.” Professoren myste på arkene. ”Jeg leste oppgaven din med betraktelig mer interesse enn ellers, men ikke innbill deg at jeg tror ett sekund på at du fikk en rettferdig karakter. Og i den grad oppgaven er god, er den langt fra å gripe essensen av Nietzsches genealogi. For det første blander du objektivistiske sannhetsteorier inn i perspektivismen. For det annet vakler du med hensyn til hva vilje til makt og den evige gjenkomst er. Og for det tredje er du tydeligvis livende redd metaforer, eftersom du setter dem i anførselstegn overalt. Jeg byr ikke en tiendedel over to komma fire for denne.”

Det ble stille.

”Gratulerer,” sa Falck. ”Du, Stian M. Landgaard, er den eneste her inne som har skrevet en laudabel oppgave. Men hva står M-en for? Den irriterer meg.”

Nikolai hadde ikke hørt Stian ytre et eneste ord så langt. Han skottet seg over skulderen og håpet det ville komme noe. Et eller annet som tilkjennegav at de alle var i samme båt.

Og endelig senket han hendene fra ansiktet, kremtet og sa: ”Den står for Mikael.”

”Nei, virkelig? Er det derfor du forkorter det? Vet du at hvis du isteden forkorter det tåpelige fornavnet ditt, får du samme navn som erkeengelen Sankt Mikael. Ess te Mikael, ikke sant. Sankt Mikael blir herefter ditt navn, inntil du klarer å bevise for meg at Gud virkelig er død.”

Torgeir humret igjen, og prøvde å få øyekontakt med alle. Nå skal vi vel flire av alt dette og ta oss en øl sammen, eller hva, gutter? Nikolai tørket håndflatene på bukselåret. Stian og professor Falck stirret på hverandre.

Jeg er treogtyve år og føler meg som et barn som er blitt irettesatt av læreren, tenkte Nikolai. Denne følelsen hadde han ikke hatt siden han var i militæret, og det var tre år siden. Siri ville aldri gjort noe slikt mot ham. Hun korrekturleste mellomfagsoppgaven hans og sa den var noe av det beste hun hadde lest. Du kunne gå rett over på doktorgraden med dette. Han hadde trodd henne, han hadde følt seg overmenneskelig sterk gjennom hele vårsemesteret. Så sterk at han nå ville kaste seg på et nytt prosjekt. Han skulle bringe Peter Wessel Zapffe ut til massene. Han leste Naken under kosmos, pløyet gjennom mesteparten av Om det tragiske og storkoste seg med et par essaysamlinger. Alt i løpet av sommerferien, mens Siri arbeidet på bokhandelen og forsørget dem. Hun forstod at han ikke hadde tid til sommerjobb, nå som han måtte forberede sin filosofiske suksess.

Men så hadde det uventede skjedd. Førsteamanuensis Petter Simonsen, hans godmodige veileder fra grunn- og mellomfaget, hadde pådratt seg hjerteinfarkt og nervøst sammenbrudd på samme tid, og var derfor blitt sykmeldt ut året. Instituttet hadde tildelt Nikolai professor Falck, som var den eneste ansatte med ledig kapasitet og tilstrekkelig kunnskap om Zapffe til å veilede en masteroppgave. Nikolai hadde fryktet det verste hele tiden, men han hadde ikke kunnet forestille seg dette. Kløen under armene var nå så påtagelig at han forestilte seg åpne, betente sår. Aldri mer spritdeodorant, tenkte han. Aldri, aldri mer.

”Dere har ikke noe å tilføye? Ingenting å si til deres forsvar?” sa Falck etter en lang pause. Men han lot ikke spørsmålene henge i luften; straks reiste han seg og indikerte ordene på tavlen. ”Vilje. Integritet. Talent. Dette er hva enhver god filosofistudent må besitte, skal det bli folk av ham. Vilje. Integritet. Talent. Synes dere selv at dere har dette i rikelig monn? Nåh? Nikolai?”

Nikolai sank sammen. Han ville ha glidd ned på gulvet hvis buksebaken var like dyvåt som håndflatene. Hvor mye han enn tørket dem, var de like klamme og kalde. All væsken fra munnen måtte ha samlet seg i dem; han var så tørr i halsen at hvis han prøvde å snakke, ville det bare bli en rallende hosting. Han måtte ha vann. Vann!

”Nikolai ser visst ikke helt bra ut.”

”Jeg ... det går bra,” heset han.

”Vel, du besitter én ting, Nikolai, og det er integritet. Du behandler Sartre troverdig og trofast, men du turnerer ingenlunde stoffet. Du gjør det ikke til ditt eget. Så det skorter på talent, og det skorter på vilje. Din veileder later til å ha satt pris på at du gjentok alt som stod i kommentarlitteraturen, men hvis det er alt du er god for, bør du heller bli idéhistoriker. Jeg forventer et helt annet nivå her på hovedfaget. Eller masterstudiet, som det heter fra nu av.”

”Kan jeg ... gå og drikke litt vann?”

”Selvsagt. Men vær rask.”

Nikolai reiste seg skjelvende, og han hadde problemer med å gå stødig mot døren. Visjonen av Siri manifesterte seg for hans øyne; hun var omgitt av fontener med friskt, livgivende vann. Hennes skjød var et vinbeger som aldri ble tomt. Han fant styrke i henne. Hun var alt for ham.

Vel inne på toalettet koppet han hendene under springen og drakk grådig. Det iset i tennene, og han måtte straks tømme blæren. Deretter drakk han litt til og gikk tilbake, som i en drømmerus. Han trodde knapt at han var her, at han virkelig opplevde dette. Alt var så underlig, så skrekkelig underlig ... Det var med smerte han åpnet døren til torturkammeret, og det første han så, var Stians gjennomborende blikk. Denne gangen var det ikke rettet mot tavlen, men mot ham. Han ynket seg på plass og snudde ryggen til. Likevel var det som om øynene brente seg inn i nakken hans. Han kjente at han begynte å bli tørst igjen. Uff, hvor han angret på at han ikke hadde tatt med seg vannflasken sin. Siri ville ha minnet ham på det, hadde hun vært hjemme.

Det var stille. Som om kloden hadde stanset sin runddans i påvente av Nikolai. Det gikk minst et minutt, et to hundre sekunder langt minutt, før professor Falck fortsatte sin preken.

”Hva med deg, Caramba? Er du eslet til filosofiens irrganger, eller er du bare en akademisk tindebestiger som foretrekker cafépraten fremfor oppgaveskrivningen?”

Torgeir, atter rødmende og humrende, visste bedre enn å svare denne gangen.

”Som sagt gir jeg deg tre blank på oppgaven din, for du skriver ikke om Kant. Du skriver om Smith. Ja, hadde du byttet ut enhver forekomst av ”Kant” med ditt eget navn, skulle jeg sogar ha vurdert å gi deg to blank.”

”Du ... du mener det?”

”Skjønt jeg vet at enhver sensor da hadde gitt deg fire blank. For det som mangler fullstendig hos deg, er integritet. Du har viljen til å kjøre din egen linje, og du har talentet til å gjøre det med stil. Men bevares, det har jo intet med Kant å gjøre. Har du noensinne hørt om den rene fornufts antinomier?”

”Joda, men jeg tenkte det måtte gå an å forestille seg et dualistisk rom. Altså ... at rommet er en anskuelsesform som må ligge inherent i mennesket, det er greit. Men hvis ikke mennesket så objektene, måtte de jo likevel ligge i et rom, ellers var jo hele universet bare et singulært punkt, skjønner?”

Falck smilte. For første gang smilte professoren. Nikolai så seg rundt i håp om at stemningen var i ferd med å lette. Torgeir virket tilfreds med sin egen utredning og satt nå og rullet øynene oppover i skallen, som for å se inn i sin egen hjerne etter noe mer han kunne si.

”Så hvordan løser du opp antinomiene, min godeste Torgeir C. Smith?”

Nikolai hadde hørt om disse antinomiene en gang på grunnfaget, men det stod ikke klart for ham hva de var, enda mindre hvilken sammenheng de hadde med dette. Dog virket det som om det var et vektig argument professoren hadde bragt på bane, for Torgeir hmm’et og hmm’et, som for å gi skinn av at han hadde vin i begeret. Nikolai fryktet at den ikke ville skape noen feststemning i dag. Professor Falcks smil var triumferende, ikke imøtekommende.

”Skal vi kanskje minne alle her om hva antinomiene er, Caramba?”

”Jo, la oss det.”

”Godt. Skal du eller jeg?”

”Alde... eh, tittelen har rangen.”

Torgeir presterte et vidåpent smil, som om han hadde forventet en hjertelig professorlatter, men Falck lot seg ikke affisere det grann.

”Godt. Kants antinomier er fire par påstander, og hvert par er i konflikt med seg selv. Første antinomis tese lyder: Verden har en begynnelse i tid og er avgrenset i rom. Antitesen lyder: Verden har ingen begynnelse i tid og er ikke avgrenset i rom. Stemmer ikke det, Caramba?”

”Jo, det stemmer.”

”For å bevise tesen om at verden har en begynnelse i tid, la oss anta at verden ikke hadde noen begynnelse i tid. Verden har altså alltid vært til. Universet, altså. Hvis det er riktig, må det være slik at uansett hvor langt tilbake man går i tid, vil det finnes et uendelig antall tidspunkter før dette punktet.”

Nikolai syntes å huske noe om dette, men det stod aldri klart for ham hvordan antinomiene passet med hverandre.

”Forut for ethvert tidspunkt bakover i tiden finnes det altså et uendelig antall tidspunkter, og tiden må ha gjennomløpt alle disse for å komme til dette øyeblikket her, hvor dere og jeg sitter, i Tromsø, trettende august, to tusen og tre. Hva sier Kant om dette, Caramba?”

”Han sier at det er umulig.”

”Hvorfor det?”

”Det er umulig for tiden å løpe gjennom et uendelig antall punkter. Altså kunne tiden aldri kommet hit, og dette og ethvert annet tidspunkt er derfor utenkelig.”

Det oppstod en kunstpause. Nikolai så overveldet på Torgeir, som hadde klart å ytre to så artikulerte setninger i denne prekære stund. Selv ville han ha løpt fra rommet hvis et lignende problem skulle gjennomgås med ham i sentrum.

Falck grep ordet igjen: ”Altså kan ikke tiden være uendelig. Verden har derfor en begynnelse i tid. Det var det vi skulle bevise, ikke sant?”

”Jo.”

”Godt. Og verden er også avgrenset i rom, ikke sant? For la oss anta at verden ikke var avgrenset i rom. Den måtte da være uendelig stor og bestå av et uendelig antall ting.”

”Jo, forsåvidt.”

”Og alle disse tingene kan tenkes som en helhet bestående av mange deler.”

”Selvsagt.”

Nikolai merket at Torgeir begynte å svare oftere og mer aggressivt, som om alt dette var en selvfølge for ham. Falck så uansett ut til å trives med det. Men hvis det var aggressive studenter han ønsket, var Nikolai ganske sikker på at dette ikke var stedet for ham. Det brant under armene. Han skulle gå like til administrasjonen og be om en ny veileder så snart martyriet var over.

”Vel,” fortsatte Falck, ”da måtte det logisk sett være mulig å forestille seg alle disse delene. Men det er ikke mulig, for de vil være uendelig i antall. Stemmer ikke det?”

”Jeg er ikke helt sikker på det. For selv om verden er uendelig stor, trenger den ikke å bestå av uendelig mange ting. Mesteparten kan være tomt rom. Ja, moderne astrofysikk har sogar fastslått at bare en brøkdel av universet er noe annet enn vakuum.”

”Ganske utmerket tilføyelse, herr Smith. Men du vil vel være enig i at selv den delen av universet som er vakuum, kan tenkes oppdelt i mange deler? Det kunne ha vært noe der, ikke sant?”

”Jo, det stemmer nok.”

”Er det nu mulig å forestille seg alle delene i et uendelig univers?”

”Hmm ... jo, hvorfor ikke?”

”Forestill deg at du legger et puslespill som skal fylle hele universet. Du kan gjerne legge hver brikke med overmenneskelig hastighet, ja, sogar med tusen ganger lysets hastighet, men ville du noensinne fylle universet?”

”Heh, nei.”

”Altså er det logisk umulig å forestille seg et ubegrenset univers, og derfor må verden være avgrenset i rom. Likeledes som vi fant at den måtte ha en begynnelse i tid.”

”Ja, slik er det.”

”Men antitesen er vel også riktig? Verden har ingen begynnelse i tid og heller ingen avgrensning i rom?”

Torgeir smilte og nikket, men sa intet. Det var tydelig at han forstod seg på antinomiene. Nikolai var ikke sikker på hvorhen det bar. Alt virket som de reneste selvmotsigelser. Men på en eller annen måte skulle det vel få sin løsning.

Falck grep ordet igjen: ”For, anta det motsatte: Verden har en begynnelse i tid og er avgrenset i rommet. Da må det ha vært en tid hvor intet eksisterte, altså før verden oppstod. Men ingenting kan komme av intet, derfor må det alltid ha eksistert noe, som vi kan betegne som verden. Altså har verden ingen begynnelse i tid.”

”Slik er det.”

”Men kan verden ha en grense i rom?”

”Ja, hvorfor ikke?” sa Torgeir med et fårete smil.

”Hva er det som ligger utenfor verden, altså utenfor universet?”

”Det kan ikke være mye.”

”Nei, for det som avgrenset verden, måtte ha vært en ikke-eksisterende tomhet, ellers ville det ha vært en del av verden.”

”Det er helt sant.”

”Altså er det ingenting som avgrenser verden.”

”Nei, det later ikke til det.”

”Dermed er antitesen riktig. Verden har hverken en begynnelse i tid eller en avgrensning i rom.”

”Naturligvis, professor Falck. Alt dette er da innlysende for oss kantianere.”

Nikolai var ikke sikker på om oss inkluderte Torgeir og en rekke udefinerte medlemmer av Kant-selskapet, eller om det inkluderte Torgeir og Nikolai og Stian, eller om det saktens kunne være ment å inkludere Torgeir og professor Falck. Han følte seg uansett roligere nå, for det virket som om det kun hadde oppstått en liten faglig debatt som ikke hadde noe med ham å gjøre. Kløen under armene var ikke så hissig lenger, men den murret faretruende.

Professor Falck pauset litt og studerte noen sammenheftede papirer som muligvis var Torgeirs mellomfagsoppgave. ”Så det er innlysende, sier du,” sa han uten å løfte blikket. ”Er ikke antinomiens tese og antitese i konflikt med hverandre?” Han så opp. ”Hm?”

”Jo, tilsynelatende,” sa Torgeir. ”Men ... hvis man tenker seg at rommet er en anskuelsesform, altså at rommet er en egenskap ved oss som mennesker, ehm, noe vi legger til grunn for å kunne betrakte objekter og deres forhold til hverandre, så vil ikke rommet lenger være utsatt for disse antinomiene, skjønner?”

”Men hva har du gjort i din oppgave?”

”Jeg ... ja, jeg skrev vel at rommet var en ontologisk størrelse.”

”Altså at rommet eksisterer uavhengig av oss. Men da havner du i antinomienes dilemma. Og dét hadde ikke vært noe problem, forutsatt at du skrev for egen regning, og ikke satte det på Kants konto.”

”Ja, det var uvørent. Jeg skal være påpasselig med det for fremtiden.”

Endelig smilte professor Falck, om enn bare for et øyeblikk. Det var som om han sa: Vi to skal nok bli gode venner, Torgeir. Nikolai følte seg overflødig i dette selskap. Han hadde ikke talent, han hadde ikke vilje, han kom bare til å dumme seg ut, og nå hadde han blitt ettertrykkelig skjøvet ut i likegyldighetens mørke, da Falck blott ofret noen setninger på ham før all oppmerksomhet omsluttet Torgeir.

Nikolai oppdaget plutselig at Falcks mørkeblå blikk hadde sneket seg ubemerket fra Torgeir til ham.

Nei, nei, hva nå? tenkte han. Måtte det ikke skje at Falck planla å gjennomgå et lignende resonnement med ham. Han krympet seg litt og klødde seg over det lange arret på håndbaken, som om han var opptatt med noe viktig i sin egen verden og av høflighetshensyn ikke burde forstyrres.

”Men tro ikke at du nyter spesielle privilegier, Caramba.”

Plutselig lå oppmerksomheten hos Torgeir igjen. Nikolai senket skuldrene og rettet ut brystkassen.

”Det tror jeg ikke,” sa han, halvt smilende.

”Godt. For du er fremdeles den dårligste studenten her. Du gjorde intet for å ta over resonnementet om antinomiene og gjøre det til ditt eget. Du var ikke stort bedre enn den inkompetente Aristoteles-figuren i Parmenides. Hvilket innsikt håper du å oppnå med ja og ha?”

Torgeirs smil gled av ham, som var det Mayas slør som falt og avdekket verdens heslighet. Farven steg, som om noen hadde skrudd på en ovn i hodet hans, og han slo neven i eget lår. ”Jeg gjorde som du sa! Hverken mer eller mindre! Hva forventer du egentlig, første dagen vi er her?”

Nikolai foldet hendene mellom bena og ynket seg. Maven var et hav i opprør, armhulene stod i flammer, i hodet hans herjet en hvirvelvind.

”Er alt i orden, Nikolai?” lød en stemme bak til høyre. Nikolai ranket seg og fokuserte. Han møtte Stians mørkeblå øyne. Hendene hvilte nå på bordet som to løver i solskinnet. En lillefinger gned over bordflaten; en hale som viftet vekk fluer, tenkte Nikolai.

”Ja, ja ...” sa han. ”Helt fint. Det er bare litt ... varmt.” Han kremtet. ”Og jeg har visst spist for lite.”

”Jeg tenker vi avslutter for i dag,” sa Falck og så på klokken. ”Men i morgen møtes vi igjen. Kvart over ti.” Han reiste seg raskt med sine papirer og skulle til å gå. ”Forresten, du der bak har minst like mye å svare for. Hvis du ikke er her i morgen, kan jeg bare tolke det på én måte. Ha en god middag, mine herrer.” Så gikk han.

Han var ikke en spesielt høy mann når man så ham bakfra, tenkte Nikolai. Det var først når han ruvet over en med det stramme blikket og de markerte trekkene, at autoriteten la en alen til hans vekst. Men selv med ham ute av rommet hang den trykkede stemningen igjen. Endelig så det ut til at Torgeir hadde fått nok, for intet snev av humoristisk distanse til situasjonen var å spore. Han var fremdeles rød i ansiktet, halvt såret over kritikken, halvt skamfull over sitt utbrudd, som kun var blitt besvart med et skjevt smil og taushet. Stian satt rolig med hendene foldet foran munnen og tomlene under haken. Han stirret fremfor seg. Nikolai skjønte hva han så på.

VILJE – INTEGRITET – TALENT.