16. romanforsøk fra skrivebordsskuffen
Våren 2012, mens jeg avventet tilbakemelding på et annet manuskript, fikk jeg en idé om å skrive en roman om forfatteren og antikvaren Marcus Adler, som får vite at det nettopp er blitt oppdaget et nytt og ukjent brev som Nietzsche skrev til Strindberg i 1888. Brevet antyder at det finnes et hemmelig manuskript som Nietzsche har gjemt et sted. Marcus bestemmer seg for å dra til Tyskland og etterforske saken.
Romanens tittel henspiller på Nietzsches aller siste brev til Cosima Wagner (Richard Wagners enke), skrevet under hans mentale kollaps i januar 1889:
Ariadne, jeg elsker deg! - Dionysos
Manuset mitt, som kunne minne litt om en Tom Egeland-thriller, minus amerikansk etterretning, munkeordener og forbudte religiøse tekster, gjennomløp mange transformasjoner det halvåret jeg jobbet med det. Jeg ønsket å foreta en rundreise i Tyskland for å gjøre research på de ulike stedene hvor Nietzsche eller Strindberg hadde vært, og hvor Marcus skulle oppholde seg, Naumburg, Weimar, Berlin osv., men jeg hadde hverken tid eller penger. Dette medførte at romanen etterhvert ble dreid over på Marcus' liv som forfatter i Tromsø, hans bestrebelser på å skrive sin neste roman, hans hverdag på antikvariatet, hans kjærlighetsproblemer, hans intrikate familiehistorie.
Til slutt mistet jeg fokuset, og med tilbakemeldingen på det andre manuskriptet måtte jeg sommeren 2012 skifte beite igjen. Men når sant skal sies, har jeg ikke helt glemt denne romanen.
Under følger et kort utdrag. Det var den lille opplysningen i Nietzsches (autentiske) brev til Strindberg om et annet brev som muligens var gått tapt, som satte meg på sporet ...
DIONYSOS & ARIADNE
Den 7. desember 1888 skrev Nietzsche til Strindberg:
Kjære og høyst verdige herre! Er et brev fra meg gått tapt? Jeg skrev til Dem straks jeg hadde lest Faderen for annen gang, dypt grepet av dette mesterstykke av hård psykologi; jeg uttrykket samstundes min overbevisning om at Deres verk er predestinert til å bli oppført i Paris, i M. Antoines Théatre libre. – De burde ganske enkelt kreve det av Zola! –
– Den hereditære forbryter er dekadent, selv idiot – ingen tvil! Men forbryterfamiliens historie, som englenderen Galton («the hereditary genius») har samlet inn mesteparten av stoffet til, går alltid tilbake til et menneske som er for mektig for et visst sosialt nivå. Det siste store forbrytertilfellet i Paris, Prado, var en klassisk typus. Prado var sine dommere og advokater overlegen i selvbeherskelse, vidd og overmot; likevel ble han fysiologisk så nedkjørt under presset fra anklagen at enkelte vitner kun kjente ham igjen fra de gamle portrettene. –
Men nå fem ord oss imellom, høyst oss imellom! Da Deres brev nådde meg i går – det første brevet i mitt liv som har nådd meg – var jeg akkurat blitt ferdig med den siste manuskriptrevisjonen av Ecce homo. Da det ikke lenger finnes tilfeldigheter i mitt liv, er følgelig heller ikke De noen tilfeldighet. Hvorfor skriver De brev som inntreffer i et slikt øyeblikk! – –
Ecce homo skal visselig utkomme samtidig på tysk, fransk og engelsk. I går sendte jeg manuskriptet til trykkeriet; så snart arkene foreligger, må de gis d’herrer oversetterne i hende. Hvem er disse oversetterne? Oppriktig talt visste jeg ikke at De selv var ansvarlig for den utmerkede fransken i Faderen; jeg syntes det var en mesterlig oversettelse. I tilfelle De selv ville gå til verks med den franske oversettelsen, ville jeg ikke vite å prise meg lykkelig nok over dette mirakelet av sinnrik tilfeldighet. For, mellom oss sagt, til å oversette min Ecce homo kreves det en dikter av første rang; den er i uttrykket, i følelsens raffinement, tusen mil hinsides alle vanlige «oversettere». Dessuten er det ingen tykk bok; jeg antar at man kan trykke 50 eksemplarer av den franske utgaven for 3 franc (kanskje hos Lemerre, Paul Bourgets forlegger!). Siden det står fullkomment uhørte ting i den, og siden den iblant, i all uskyld, taler med en verdensherskers språk, vil opplagstallene våre overgå selv Nana. –
På den annen side er den antitysk til det ytterste; gjennom hele historien er den på parti med den franske kulturen (– jeg behandler alle de tyske filosofene som «ubevisste falskmyntere» –). Boken er heller ikke kjedelig – jeg skrev den tidvis i Prado-stil. – – For å sikre meg mot tyske brutaliteter («konfiskering») skal jeg oversende de første eksemplarene, før publikasjon, til fyrst Bismarck og den unge keiseren sammen med en brevlig krigserklæring: da kan ikke militæret svare med polititiltak. – Jeg er en psykolog. – – –
– Tenk over dette, ærede herre! Det er sak av aller første rang. For jeg er mektig nok til å brekke menneskehetens historie i to deler. –
Spørsmålet om den engelske oversettelsen gjenstår. Har De noe forslag? – En antitysk bok i England …
I største hengivenhet
Deres Nietzsche
Brevet han spurte etter, var det eneste clouet på at noe manglet i korrespondansen. Nietzsche nevnte ingenting om innholdet, og det dukket ikke opp i noen av de øvrige brevene – heller ikke fra Strindberg. Det forekom meg at det var dette brevet denne Thomas Gerhardt i Berlin hadde fått fatt på, og at Nietzsche hadde skrevet noe der som han ikke har nevnt noen andre steder. Noe som kanskje var ment kun for Strindbergs øyne? Et manuskript, kanskje en filosofisk sammenfatning av de store planene Nietzsche unnfanget høsten 1888. Først skulle verket hete Viljen til makt, og så planla han et firebindsverk: Omvurdering av alle verdier, hvorav kun Antikrist, den første boken i serien, ble fullført. Før han kollapset og mistet forstanden i januar 1889, rakk han imidlertid å ombestemme seg. Han forkastet planene for firebindsverket, ifølge brev han skrev til Georg Brandes og Paul Deussen, og hevdet isteden at Antikrist utgjorde hele omvurderingen.
Hva om han skrev noe annet til Strindberg? Nietzsches syntes å nære en enorm beundring for den svenske dramatikeren, og det var slett ikke utenkelig at Strindberg fikk eksklusive opplysninger.
Mysteriet fascinerte meg så mye at jeg skalv mens jeg hamret ned stikkord til romanen. Imidlertid innså jeg at det var nødvendig å grave dypere. Jeg kunne ikke bare dikte i vei på så tynt grunnlag. Ikke når jeg visste at det befant seg et høyst reelt brev i Berlin, hittil ukjent, hvor Nietzsche tilkjennegir at han har fullført et manuskript som ingen vet om.
Jeg ville lese det brevet.
Normalt ville jeg i slike tilfeller ha sendt en e-post eller ringt til vedkommende og bedt ham sende meg en scannet kopi eller en transkripsjon. Mens jeg arbeidet med masteroppgaven og siden med Korsfestet under midnattsolen, ble det flere ganger nødvendig å hente inn opplysninger fra diverse eksperter rundt om i verden. Richard Schacht i New York hadde for eksempel forklart meg hvorfor de europeiske nietzscheanerne som stod bak antologien The New Nietzsche, var fullstendig på jordet:
Because their abandonment of cognitivism and their advocacy of the interpretation of Nietzsche as a strong anti-cognitivist. Also because they tend to write so obscurely, reason so poorly, and interpret so inaccurately.
Den analytiske og den kontinentale tradisjonen stod steilt mot hverandre, her som ellers.
Det som holdt meg fra å lete opp mailadressen til Thomas Gerhardt og sende ham en snirklete formulert e-post på tysk hvor jeg spurte om brevet, var at jeg med ett innså en begredelig kjensgjerning om meg selv: Jeg hadde aldri vært i Tyskland. Jeg hadde arbeidet med den tyske filosofien Friedrich Nietzsche i årevis, men jeg hadde aldri vært i Tyskland. Jeg leste tysk meget godt, jeg skrev relativt greit, jeg forstod tyske turister, men jeg hadde vanskelig for å snakke språket. Jeg kunne peke og lage korte, enkle setninger. Vanligvis snakket jeg engelsk til tyskere, selv om det irriterte meg å måtte gjøre det. Den angloamerikanske kulturimperialismen var ikke akkurat min verste fiende, men når det gjaldt tysk filosofi, syntes jeg Mikke Mus kunne holde seg unna.
Jeg hadde ansatt en person som kunne ta seg av antikvariatet, jeg hadde sommeren fri til å skrive, jeg var snart nødt til å levere forlaget et eller annet til den beryktede andreboken, og jeg måtte gjøre meg noenlunde kjent med Tyskland. Jeg skrev en historisk roman om Nietzsche, og alt jeg visste om Tyskland, hentet jeg fra Wikipedia, reisehåndbøker, historiske leksika og Internet, ikke minst Google Maps Streetview, hvor jeg kunne vandre gatelangs og studere enkelte tyske byer inngående.
Saken var derfor opplagt.
``Jeg ønsket å foreta en rundreise i Tyskland for å gjøre research på de ulike stedene hvor Nietzsche eller Strindberg hadde vært, og hvor Marcus skulle oppholde seg, Naumburg, Weimar, Berlin osv., men jeg hadde hverken tid eller penger``
Hmmm dette var da virkelig synd...jeg synes dette hørtes ut som en super ide til en roman!
Jeg kan tilby meg å gjøre denne researchen for deg Stian, men jeg har ikke tid eller anledning til å dra rundt til disse byene akkurat nå....imidlertid kan jeg reise litt rundt her i Polen. En kjenning av Nietzsche og Strindberg, så vidt jeg vet, var jo den polske forfatteren Stanis?aw Przybyszewski, som var gift med Dagny Juel og faktisk bodde nesten i samme gate som jeg har bodd i i Krakow.
Da kan jeg også stikke innom Tbilisi, der Juel ble skutt av sin elsker W?adys?aw Emeryk, og foreta noen undersøkelser der...siden vi akter oss på ferie til Georgia om ikke lenge.
Dette under forutsetning av at du bidrar til finansiering av disse reisene .
Hva sier du?
Utrolig nok så driver jeg for tiden og skriver om en film som ble laget om Dagny Juel av en polsk regissør ... dette må være skjebnen!
Herved presenterer jeg et lite utdrag fra et av kapitlene...der jeg er invitert til middag hos en kaksefamilie oppe i Holmenkollåsen...under foregivende av at jeg er kunstner.
-Men jeg synes det er litt rart at vi ikke fant noen opplysninger om deg da vi googlet navnet ditt. sa Elise.
-Gjorde dere ikke det? sa jeg.
Å faen! Selvfølgelig ville navnet mitt dukke opp på internett hvis jeg hadde solgt malerier offentlig og hatt utstillinger! Jeg kikket bønnfallende på Alethe i håp om hjelp til å ro meg ut av denne stygge knipa. Alethe sa ingenting og gjorde ikke den minste mine til å komme meg til unnsetning.
-Ja det var jo merkelig … men men … det må skyldes at jeg har bodd mest i New York de siste årene, der jeg var medlem i et kunstnerkollektiv og … og vi hadde kun fellesutstillinger. stammet jeg. -Jeg har ikke bodd i Norge i mer enn noen måneder det siste året. Dessuten har jeg operert under en del falske identiteter så…
-Falske identiteter?!
Jeg ble nesten hvit av forskrekkelse da det gikk opp for meg hvordan jeg hadde forsnakket meg. Som tidligere dopdealer i Oslo og kurer for forskjellige smuglere og større bakmenn i narkobransjen i hovedstaden hadde jeg brukt forskjellige identiteter som jeg hadde fått laget falsk legitimasjon til. Jeg hadde faktisk en gang et bankkort pålydende navnet Jørn Hoel. Den uvitende falskneren hadde bare slått opp på et tilfeldig navn i en gammel telefonkatalog og kommet over navnet til denne artisten … uten å ha snøring på hvem det var. Jeg ble først temmelig oppgitt og forbannet over denne teite tabben, især fordi jeg hadde betalt spenna på forskudd, og duden nektet å gi meg tilbake pengene … men oppdaget senere at jeg fikk VIP-behandling på enkelte utesteder siden jeg faktisk ligner litt på en yngre utgave av Hoel, og noen av dørvaktene trodde åpenbart jeg var ham … og jeg sjekket til og med ved et par anledninger opp damer som jeg greide innbille var denne sangeren, etter at jeg hadde lært meg et par låter av ham på gitaren. En av dem var en turner som jeg hadde sex med i de mest outrerte posisjoner, og da skrev jeg etterpå autografen med en morsom melding på ræva hennes; «Fucked i håndstående by Jørn Hoel«. Etter inspirasjon av Frank Zappa selvfølgelig, som pleide dele ut T-skjorter med en lignende tekst til de damene han harva over.
Det ID-kortet hadde jeg mye gøy med i flere måneder inntil jeg mistet det, da var det plustselig brått slutt på VIP-behandlingen … og ingen damer ville lenger ta i meg med ildtang når jeg ikke lenger kunne bløffe til meg stjernestatusen til Hoel.
-Nei falsk identitet, hehehe hva er det jeg sier … kunstnernavn mener jeg selvfølgelig. Alle i det kollektivet opererte med kunstnernavn.
-Aha! Ja det forklarer jo saken da. sa Robert.-Hva slags kunstnernavn brukte du, om jeg får spørre?
-Speedy Gonzales! kom det fra Madeleine, og alle lo.
-Nei Bo … Bogu Linea. datt det ut av meg. Jeg aner den dag i dag ikke hvor jeg fikk dette navnet fra, jeg hadde aldri hørt om denne personen før, og vet ikke engang om det eksisterer noe menneske med et slikt navn. Men det minnet om navnet til en polsk narkosmugler jeg kjenner, som sitter på Ullersmo akkurat nå og soner en lang dom for å ha smuglet tyve kilo bakepulver fra Gdansk. Boguslaw het han … bare kalt Bogu.
-Hva var navnet igjen sa du? spurte Diderik.
-Boguslaw Linea.
-Boguslaw Linda? Jamen ham kjenner vi jo! Meget kjent og aktet skuespiller og regissør fra Polen. Han spilte jo i filmen om Dagny Juel, som var gift med den polske forfatteren Stanislav Przybyszewski. Han har vært på middag her i huset en gang i tiden, jeg tror faktisk han satt på nøyaktig samme sted som du gjør nå.
-Nei … eh det var Boguslaw Linea.
-Aha! Javel … merkelig sammentreff likevel…
-Dagny Juel … var det ikke hun som ble skutt i hodet av en av elskerne sine i Tbilisi? spurte Alois.
-Til pass for den jævla sklia! ropte Madeleine og lo en skingrende, halvgal latter.
-Hmmmm … men kanskje Boguslaw kan lage en film om Tommy da? sa Elise.-Kanskje dette er skjebnen, at Tommy har tatt et kunstnernavn som er nesten likeens som navnet til Boguslaw?
-Det er kanskje ikke umulig. Jeg kan gjerne spørre ham om det neste gang jeg snakker med ham. sa Diderik.
-Hvorfor ringer du ikke med en gang? spurte Elise.
-Ja hvorfor i alle dager gjør jeg ikke det? repliserte Diderik og fisket frem en mobiltelefon. -Jeg har jo nummeret hans her!
Etter et par sekunder var det en mannsrøst som svarte, og Diderik begynte å snakke med ham på noe som for meg hørtes ut som polsk. Etter et par minutters livlig konversasjon avsluttet han samtalen og henvendte seg til meg med triumferende øyne.
-Da er det i orden Tommy! Boguslaw er ledig for oppdrag senere i sommer, og med din tillatelse vil jeg personlig arrangere alt sammen på beste måte for deg.
-Ja flott! Det er jo helt … helt fantastisk. sa jeg.
Alle rundt bordet satte i spontan applaus og jublende skåler over denne sensasjonelle opplysningen om at jeg nå snart formodentlig kom til å bli en slags TV-stjerne og kjendiskunstner både i Norge og Polen og kanskje til og med world wide.
-Tør jeg spørre hva slags type bilder du maler? spurte Alois og sendte meg et merkelig, uutgrunnelig blikk.
-Eh … mest olje … og noe latex da og …
-Latex? Nei jeg mener … i hvilken stilart?
-Eh stilart? Tja … surrealismen er vel det som ligger meg nærmest vil jeg si. Og … og…
-Blidrealismen kanskje? foreslo Alois.- Den er jo meget forsømt som stilart blandt moderne kunstnere, etter hva jeg har latt meg fortelle.
Du skriver friskt og fint, som alltid. Så var det hodet, halen og gjennomføringen, da. 🙂
Den dagen du får til det, blir det antakeligvis noe ekstraordinært.
Men ikke før.
Hmmmm vel takk... hodet er på plass...kroppen og halen ikke...ennå.
Jeg har skrevet tre kapitler i en roman jeg la på hylla for en tid tilbake.
Dette utdraget er derfra...eller dvs. fra et senere kapittel som ikke er ferdig.
Vurderte å slenge dem inn til noen forlag, men det er visst ingen vits...bedre å publisere selv og beholde overskuddet?
Dessuten trenger jeg litt kvalifisert feedback før jeg eventuelt sender dette til noen, noen som har litt peil på litteratur som kunne tipse meg om hva som er bra...og hva jeg bare burde skippe...
Det er en roman som ikke har noen egentlig handling, utenom en gæern fyr som sender merkelige brev til hovedpersonene, og som de forsøker finne ut hvem er...noe som leder dem til de mest aparte steder på planeten...deriblant Angeles city.
Er det OK at jeg skriver deg inn i plottet forresten???
(Gal, mislykket forfatter som øser sin vrede og galle ut over verden mens han kaster bort sitt liv i et avsidesliggende hull full av vestlige vrak og tullebukker på Filippinene?)
Nei bare kødder seff hihihihihihihihihihihihi!
Du vet jo at jeg har den største aktelse for deg Roar, det er meget få mennesker jeg finner så interessante at jeg gidder tease og provosere dem, dette NETTOPP for å få dem til å angripe meg og fortelle sannheten om meg!
Slik at jeg kan forbedre meg og bli et bedre menneske...:)
Anyway, selv om romanen ikke har noen handling eller plott går det likevel en slags rød tråd gjennom den...en tråd oppebåret av en blå ballong, en ørn, en ung dame og hennes livsfilosofi samt jakten på en mystisk person som sender outrerte brev og meldinger til en av hovedpersonene
Som kommende forfatter er dette mitt største idol og ledestjerne på den litterære himmel...liksom Jerry Lee Lewis som kan gå omkring på scenen og gjøre absolutt ingenting, vel vitende om at hans begeistrede og trollbundne publikum alltid er rede til å motta hva det enn behager denne geniale entertaineren å servere av toner fra pianoet når det måtte passe ham .. på samme måte håper jeg å kunne skrive mine bøker, ladet med FORVENTNINGER til leserne...forventninger de vet vil oppfylles før eller senere, og i mellomtiden lar de seg underholde av ... absolutely nothing ...:)
https://www.youtube.com/watch?v=xraIf_cYRQE&list=PLiS4oGwm9GgIChZ-bZ9Tqww1d4gCax-Vx
Så...fikk Nietzsche engasjert Strindberg til å oversette Ecce Homo til fransk?
Nei, dessverre. Siden Nietzsche ble sinnssyk kort etter denne korrespondansen, ble ikke boken utgitt på originalspråket før i 1908. Den ble oversatt til fransk av en Henri Albert samme år.