Onsdag 26. juni holdt jeg et foredrag om norsk virkelighetslitteratur og litterær selvfremstilling ved Universitetet i Münster, hvor de har et eget fagområde for skandinavistikk. Foredraget inngikk i norskundervisningen innenfor rammen av en dobbelttime. Det var kanskje 20-30 studenter til stede, de fleste relativt unge. I tillegg var det læreren deres, Magnus Enxing, som hadde invitert meg, og som selv har tilbragt deler av studietiden i Tromsø, samt en eldre dansk herre som hadde vært dansklærer ved instituttet inntil han gikk av med pensjon. Et ganske godt oppbud, alt tatt i betraktning.
I foredraget nevnte jeg noen eksempler på virkelighetslitteratur fra de siste årene, særlig hvor den har skapt konflikt mellom forfatteren og hans ufrivillig portretterte romanfigurer: Geir Gulliksens roman Historie om et ekteskap, Vigdis Hjorths Arv og miljø og Karl Ove Knausgårds Min kamp. Dessuten snakket jeg litt om min egen debutroman Herrer i åndenes rike og noen av reaksjonene som fulgte da den ble utgitt, ikke minst fra en viss kateket som følte seg uvennlig behandlet. (Den historien skrev jeg om for elleve år siden i "Feige forfattere?".)
Jeg trakk også inn et par teorier om hvorfor forfattere velger å skrive virkelighetslitteratur fremfor å suge sin litterære næring fra sjelens dype irrganger - og hvorvidt det er en falsk motsetning her. Mot slutten nevnte jeg et debattprogram på NRK hvor et "romanoffer", Geir Gulliksens eks-kone Marianne Bang Hansen, spurte forlagsredaktør Trygve Åslund om det ikke bør være etiske retningslinjer for forfattere når det gjelder utlevering av andre mennesker. Altså om forlagene bør ha en slags sjekkliste som de går gjennom med forfatteren: Kan denne boken såre noen? Bør vi justere innholdet for å unngå det?
Trygve Åslund stilte seg ganske negativ til forslaget. Virkelighet er én ting, kunst er noe annet, og man kan ikke vingeklippe kunsten fordi den ligner på virkeligheten, sa han. (TV-debatten kan sees på NRKs nettsider: Virkelighetsdebatt og krenking) Jeg avsluttet foredraget med å stille publikum samme spørsmål:
Bør det være etiske retningslinjer for forfattere? Bør forlagene pålegge dem å ta hensyn til sine medmennesker og ikke utlevere dem i sine romaner? Eller bør virkelighet og kunst betraktes som to forskjellige ting, slik at kunsten kan være fri?
Læreren selv syntes det var et kinkig dilemma, og den danske herren supplerte med et par beretninger fra lignende tilfeller i Danmark. Ingen av studentene våget å ta ordet direkte til meg, men et par av dem svarte Magnus med noen setninger på norsk. Forståelig nok, for det skal mot til for å uttrykke seg på et språk de sikkert ikke behersker så godt ennå, særlig når det dreier seg om et relativt komplisert tema.
Men jeg merket meg at de aller fleste studentene var oppmerksomme under foredraget, og jeg tror de forstod det meste, for jeg snakket standard østnorsk og la vinn på å holde et relativt langsomt tempo. Likevel ble jeg sikkert litt ivrig iblant og snakket fortere enn planlagt.
Alt i alt var det en positiv opplevelse å stå på "scenen" igjen, etter så mange år utenfor gamet.
