Onsdag 2. oktober holdt min tyske kollega Karin Nohr og jeg en felles opplesning i Bad Berleburg, en liten by i Nordrhein-Westfalen. Hun leste fra sin nylig utgitte roman Kieloben, som fremstiller en tysk-norsk familiehistorie med røtter i den tyske okkupasjonen under 2. verdenskrig. Jeg leste fra Hvit rose, et romanprosjekt jeg har holdt på med siden 2017. Jeg hadde oversatt første kapittel fra romanen med litt morsmålstysk hjelp fra Karin Nohr.
Avisen Siegener Zeitung har laget en liten reportasje fra evenementet. Ved å trykke på bildet kommer man til den tyske artikkelen. For mine ikke-tyskspråklige lesere har jeg (med tillatelse fra Siegener Zeitung) oversatt artikkelen under:
Opplesning med nordmann og tysker
av Guido Schneider / Siegener Zeitung, 4. oktober 2019
"Noe slikt har vi ikke hatt her før," sa Ulla Belz kvelden før den tyske gjenforeningsdagen, da hun i Abenteuerdorf Wittgenstein åpnet den nyeste opplesningen i Bad Berleburger Literaturpflaster 2019. For det første var det kommet to forfattere, for det andre leste den ene fra et upublisert manuskript hvor historien fortsatt er under utarbeidelse. Det interessante med en slik opplesning er at man får et innblikk i den skapende prosessen, man får høre hvordan en bok blir til, med en historie som ikke er fastlagt fra første stund.
Den ene nordmann, den andre tysker
Ved bordene satt Stian M. Landgaard og Karin Nohr. Den ene nordmann, den andre tysker. Sistnevnte var kommet til Wemlighausen med sin nyeste roman, Kieloben. Her befatter hun seg med et ikke ukritisk tema fra tysk-norsk historie, de såkalte tyskerbarna som ble født under okkupasjonen av Norge: Faren til Inga [romanens hovedperson] var stasjonert i Norge som marineoffiser og etterlot seg en datter der. Inga og hennes to eldre brødre vet ingenting om henne. Men så ferierer Inga i Norge og prøver å minnes farens gamle krigshistorier. Når hun skriver til sine brødre, begynner utforskningen, og til slutt dukker Mette opp. Hun vil lære om sin far. Dette setter hele familien på prøve. Inga står overfor et oppbrudd til en ny tid.
Språklig kontrastprogram: Landgaard og Nohr
Stian Landgaard hadde med seg manuskriptet til Hvit rose: Samuel Jørgensen er forfatter og bor i Tromsø sammen med sin kone. Han lider av skrivesperre. Siden debutromanen har ikke Samuel klart å skrive noe brukbart. På en konsert treffer han så Lilli, en pianist som har hoppet av sangstudiet. [Her er det en liten feil i artikkelen; hun har ikke selv blitt pianist, men en mannlig pianist akkompagnerer henne på konserten.] Hun fascinerer ham, og et finmasket kjærlighetsnett begynner å utspinne seg. Hvordan det skal ende, er tydeligvis også for Landgaard et åpent spørsmål.
Den norske forfatteren klarer å male sine bilder i en sky av detaljrike skildringer. Han mister aldri balansen mellom nødvendig informasjon og leserens frihet til selv å forestille seg steder og mennesker. Dette klarer han både på tysk og norsk. For tiden er det ikke planlagt noen oversettelse av Hvit rose, selv om et tysk forlag har meldt sin interesse. Oversettelsen av utdraget har Landgaard selv stått for, mens Karin Nohr har sørget for finpussen. Landgaard mener selv at han ikke er god nok til å skrive direkte på tysk, ellers ville han ha prøvd det. Egentlig en høflig underdrivelse av hans fremmedspråkkunnskaper.
Karin Nohr bød på et språklig kontrastprogram: Hun gir oss ingen sky som leseren kan la seg drive av sted på. Hennes stil er merkbart mer assosiativ og nærer seg på korte, inntrykksfulle ordbilder. Og skrivestilen hennes næres av en bestemt rytme. Det er en bok som man først må lese seg inn i, inntil man får den følelsen for tempoet som trengs for at historien skal få sin fulle virkning.
"Mitt liv har spilt fallitt." Den første setningen Stian M. Landgaard leser på "Literaturpflaster" i Abenteuerdorf Wittgenstein, er det lite håp i. "Jammen gjorde det vondt."
VONDT?
Hvis ens IKKE har spilt fallitt, i det primitive åndelig-fallitterske samfunnet vi vokser opp i i Vesten,der ensomhet og lede er det beste mennesket har å falle tilbake på ... ja da har man jammen ikke mye til sjel å skryte av...
Jeg er STOLT av å erklære at mitt liv er totally fallitt, bankerott, et redningsløst fortapt ikke-foretagende av knuste drømmer, brustne håp og shattered illusions...og aldri har jeg følt meg mere happy og lettet enn etter at jeg greide å forsone meg med dette...:)
Til HELVETE og back again med alt håp, alle ambisjoner, planer og drømmer om et bedre liv...:)
JEG HAR SLUTTET Å LETE
Jeg vakler rundt
i de isnende gatene
hører bygningene stønne
Ikke av den nådeløse vinden
men av forstenede minner
fra et ødelagt liv
Jeg går ut av kroppen
ser ned på meg selv
En fremmed
i en fremmed verden
som en gang
for lenge siden
tilhørte menneskene
Hva gjør jeg her?
Jeg bryr meg ikke lenger
Jeg har tilgitt alle
Til og med meg selv
Alt er tilgitt
Alle er tilgitt
Ja satan selv er tilgitt
Bare Gud vil jeg
aldri klare å tilgi
Snart skal jeg
slutte å være
meg
Yup that right folks...snart skal jeg følge etter denne duden:
https://www.youtube.com/watch?v=cYIPLQRitsw
Vi skålte for livet ...ja væffal det lille han hadde igjen...noen måneder senere var han gone...:)
Tittelen En reddende engel..fordi han forærte meg 1000 spenn, da han skjønte jeg var blakk!
En eneste gang har jeg for øvrig vært på et litterært evenement, det var på Litteraturhuset i Oslo i forfjor vinter, etter invitasjon av Maria Kjos Fonn.
Hun hadde sørget for at jeg fikk sitteplass ved siden av hennes egen redaktør i Aschehoug, etter å ha introdusert henne for min første diktsamling, som hun som det hjertegode og elskelige mennesket hun er gjerne ville hjelpe med å promotere for meg.
Maria satt og bablet om en masse høyttravende greier der på scenen sammen med en annen kvinnelig forfatter, om kompliserte sosiale, litterære og intellektuelle teamer som naturligvis gikk meg hus, hytte og hønsehus forbi, så etter en stund forsøkte jeg å innlede en samtale med redaktøren hennes, som viste seg totalt uimottagelig for mine vittigheter, som jeg må innrømme sannsynligvis opererte på et langt lavere, primitivere og plattere plan enn det nivået hennes egen humor befant seg på ... om hun da overhodet hadde noen.
Jeg ble i hvert fall ved flere anledninger hysjet på når jeg forsøkte vitse med henne, og hun hunledet min oppmerksomhet på det som foregikk på scenen med en stadig mer insisterende og ilsken pekefinger.
Det var da jeg begynte å kikke meg om og studere de andre deltakerne på denne høylittereære sammenkomsten, og dess mere jeg iakttok dem dess mere fikk jeg en følelse av at jeg befant meg blant pasienter på en psykiatrisk avdeling ... og ikke blant sunne, normale mennesker!
Nesten alle hadde gustne, sykelige ansikter, og så livstrette og depressive ut ... svake og gebrekkelige både fysisk og psykisk ... som om de egentlig ikke hørte til og passet inn i vår verden, i samfunnet for øvrig...og at litteraturen for dem bare fungerte som en slags FLUKT inn i en annen virkelighet...på linje med den narkomanes flukt inn i en rusvirkelighet.
Er DETTE den virkeligheten du er på full flukt inn i Landgaard????
Har du som en slags Christiane F i filmen Å være ung er for jævlig ( Wir Kinder vom Bahnhof Zoo) flyktet til Berlin i det håp om å gå til grunne i det beinharde og kyniske litterære miljøet der, og ende opp som prostituert og narkis i området rundt Bahnhof Zoo?
Ja det er virkelig å håpe...DA skal jeg sannelig ta av meg hatten for deg...:)
``og at litteraturen for dem bare fungerte som en slags FLUKT inn i en annen virkelighet...på linje med den narkomanes flukt inn i en rusvirkelighet.``
En annen tragisk skikkelse kommer meg i hu ved disse betraktninger, en forhutlet stakkar som vansmekter i et høl i Filippinene og livnærer seg som oversetter av banale westernhistorier, pulp fiction a la Narvesen, bruksanvisninger for pessarer og katetere og lignende litteratur for åndseliten... en person som er redningsløst fortapt i en grav han har gravd for seg selv, fanget i et ubrytelig spider web av illusjoner og livsløgner som han aldri noensinne vil makte å vikle seg ut av ... MEN som likevel står han av just like that og eter frokost med et lyst og freidig sinn som om ingenting leit og vanskelig har hendt ... noensinne...:)
Now THIS is my man ...en ekte HVERDAGSHELT!
https://www.youtube.com/watch?v=oFCnoCjqi18
Sjekk Roar har begynt å leve seg mer og mer inn i livet til sine egne romanfigurer, her har han satt opp et skjult overvåkningskamera i håp om å ferske tjuven som formastet seg til å stjele tøflene til Stingo...
https://www.youtube.com/watch?v=EjYzOGv8tfA&t=169s
Her knuser vår egen norske superhelt totally overlegent alle konkurrentene i Angeles-mesterskapet i fripadling for lettere overvektige expats i Filippinene i 2019!
Stingo kom på en pen andreplass, etter å ha blitt kastet en redningsbøye til grunnet for lite whisky on the rocks på startplass...
https://www.youtube.com/watch?v=6HiOkoJtHVA