Min kommende roman Portrett i flammer finner hovedsakelig sted i løpet av høsten og vinteren 1974.
Det var fire år før jeg selv kom til verden. Min mor var midt i tenårene, og mine besteforeldre var omtrent 50 år gamle. Mitt eldste barndomsminne er fra julen 1982, da min far gav meg en fjernstyrt buss (med ledning fra kontrollmekanismen, så ikke helt fjernstyrt i moderne forstand).
Det er altså en tid jeg aldri har opplevd, og jeg har forstått at det på mange måter var en helt annen tid. En førdigitalisert verden hvor vi hadde TV (én statskanal her i Norge), radio og telefon, og hvor mye av kommunikasjonen foregikk per brev. I dag har internett og mobiltelefoner gjort at nesten alle kan nås på et øyeblikk, uansett hvor i verden de befinner seg. Utenkelig i 1974. Var du reist til utlandet på ferie, var du borte vekk helt til du kom hjem. Det gav mening å sende postkort den gangen.
Jeg kunne riktignok dra nytte av egne erfaringer fra barndom og tidlig ungdom, for verden var fortsatt slik frem til siste halvdel av nittitallet. Men samtidig skjer det små, subtile endringer i løpet av årene som går, og vi tenker sjelden på dem.
Blant annet måtte man innom en manuell telefonoperatør hvis man skulle ringe fra Isle of Wight til Norge i 1974, men alle telefonsentraler var helautomatisert da jeg vokste opp. Vi hadde automatisk fjernvalg, som det het, og kunne ringe internasjonalt bare ved å slå landskode, retningsnummer og lokalt nummer. Etter hvert forsvant retningsnummeret i Norge, og jeg husker godt da vi gikk over fra femsifret til åttesifret abonnementsnummer, også for lokale samtaler.
Ikke bare endrer teknologien seg. Helt umerkelig forandrer vi også syn på ting, selv om vi som er eldre, gjerne gjør det langsommere enn de unge. Deri lå også utfordringen med å ha en romanperson, maleren Arnold Krag, som er 38 år gammel i 1974. Han hadde nemlig sin barndom og ungdom på førti- og femtitallet, og det er normene fra den tiden som preger ham. Han vil på mange måter føle seg like lite hjemme i syttitallets oppbruddstid som en eldre person i dag vil være fortrolig med TikTok og influencerkultur.
Hvordan gikk jeg til verks for å skaffe meg et bilde av denne svunne tiden?
Her vil jeg først og fremst trekke frem, og ikke minst berømme, Nasjonalbibliotekets fantastiske nettbibliotek, som inneholder millioner av digitaliserte aviser, bøker, radioprogrammer og tidsskrifter. Jeg har ikke tall på de hundrevis av timer jeg har brukt på å lese publikasjoner fra syttitallet og tidligere, samt lytte til relevante radioprogrammer.
I tillegg har NRK et rikholdig arkiv med gamle TV-programmer, som for eksempel denne 1,5 timer lange reportasjen fra rockefestivalen Ragnarock i juni 1974:
Ikke bare har NRK valgt "clickbait" som skjermbilde, men under intervjuet er reporteren veldig opptatt av at den unge kvinnen sitter der toppløs, noe hun selv mener må være greit i sommervarmen. En menneskerettighet, sier hun, men på alle måter er det et uttrykk for datidens syn på kvinnefrigjøring. Hun sitter først foroverlent med armene på knærne, så sier reporteren: "Men kameraet får bare vise knærne dine?" Hun tar hintet og blotter godsakene med et smil. Et prima eksempel på en utveksling som bare var uskyldig moro på 1970-tallet, men utenkelig i dag.
Det jeg kunne kartlegge ved mitt dypdykk i datidens mediepublikasjoner, var hvilke temaer og konflikter som var oppe i dagen på femtitallet, sekstitallet, syttitallet, hvordan man betraktet sin egen tid, fortid og fremtid, hvilke moralkoder som gjaldt, synet på likestilling, og ikke minst hvilket språk som var i bruk.
Særlig når det gjelder språk, er det forbausende få forskjeller mellom syttitallet og nåtiden. Mange av uttrykkene og vendingene som for oss i dag kan virke moderne, har en lengre historie enn man kanskje skulle tro.
Men det er også enkelte slanguttrykk som har gått av moten, og mange ting har fått nye navn. Hva kalte man en frisbee tidlig på syttitallet? Et ord som var i bruk en stund, var sendeplate, et annet var IFO (identifisert flyvende objekt), men det ble frisbee som vant.
Ved hjelp av søk i bøker og aviser kunne jeg også sjekke hvorvidt ord vi i dag tar for gitt, var i bruk, og ikke minst om de var i bruk i den betydningen vi er vant med. Et eksempel er ordet "kjip", som først betegnet en trist og stusselig situasjon, "for en kjip høst", men senere også kunne brukes om en vrang og vrien person, "du er så kjip!".
Er det en viss fare for at vi ender opp i sosialrealismens "Lasse & Geir"-komikk når vi vender tilbake til syttitallet? Jeg håper ikke det, men noen av datidens strømninger er absolutt til stede i Portrett i flammer, kanskje først og fremst endringene i forholdet mellom kjønnene.
Riktignok var det ikke noen tvil om hva kjønn var. Den biologiske skillelinjen mellom mann og kvinne var det ingen som stilte spørsmål ved. Men det var en tid da mange spurte seg om ikke ekteskap var ut, om ikke monogami var ut, om ikke kjernefamilien var ut. Disse utslagene av den seksuelle frigjøringen får Arnold Krag føle på kroppen og sinnet, og det kaster ham på sett og vis ut i en personlig krise.
Oppbruddsmentaliteten fra dette tiåret, hvor det gjaldt å kritisere og helst rive ned alle mulige "undertrykkende" tradisjonelle strukturer, har banet veien både for den politiske korrektheten som gjorde sitt inntog på nittitallet, og for wokebevegelsen de siste årene. Det er med andre ord udiskutabelt at syttitallet, på tross av visse pussige utslag som nå er gått i glemmeboka, har preget det vestlige samfunn på måter som er sterkt følbare i dag. Vi forlot syttitallet, men syttitallet forlot aldri oss.
Vil du finne ut hvordan min reise tilbake til 1974 resulterte i romanen Portrett i flammer, er du velkommen til å forhåndsbestille boken fra linken under:
https://bok.norli.no/portrett-i-flammer
Utgivelsesdato er 14. august, og frem til da er det mulig å få et personlig signert eksemplar til kun 349 kroner, frakt og rabatt inkludert.
