Siden jeg ikke har skrevet her siden sensommeren, tenkte jeg å komme med noen betraktninger før året er omme, nemlig om den offentlige forfattertilværelsen, som jeg returnerte til i 2023, i forbindelse med at min andre roman, Portrett i flammer, ble antatt og utgitt på Liv Forlag.
Jeg sier "offentlige", for jeg levde jo i min private forfattertilværelse i de årene jeg ikke utgav noe. Etter at min debutbok, Herrer i åndenes rike, utkom på Aschehoug i 2006, satt jeg i mitt lønnkammer i flere år for å skrive den vanskelige andreboka, og da jeg endelig følte at manus var klart for innsendelse og antagelse, ble jeg refusert av det selvsamme forlaget. Senere prøvde jeg med et annet prosjekt, det led samme skjebne. Jeg prøvde meg hos flere forlag, men møtte kun stengte dører. Og årene gikk.
Da jeg var ung og naiv, trodde jeg at når man først var antatt, ville de neste bøkene utkomme med to–tre års mellomrom. Det var det jeg observerte hos de fleste andre forfattere. Men samtidig kjente jeg til en statistikk som hevdet at bare halvparten av alle debutanter kommer med en bok nummer to. Resten finner seg noe annet å bruke livet på.
Det så ut til at det også ble min skjebne. Og det var et vanskelig nederlag å akseptere, for helt siden jeg begynte å skrive skjønnlitteratur i 1996, hadde jeg en drøm om å leve som forfatter, og ikke minst leve av å være forfatter. Jeg ville emulere den tilværelsen jeg antok andre forfattere på nittitallet hadde: De satt i sitt lønnkammer og skrev et års tid, kanskje to, de sendte inn manus til forlaget, de gikk noen runder med redaktøren, boken ble utgitt, de stilte opp på intervjuer, de deltok på bokbad, de leste opp fra sin bok, og de ble anmeldt i et knippe aviser.
Bøkene deres ble selvfølgelig innkjøpt til bibliotekene og solgte i minst et par tusen eksemplarer i bokhandel og bokklubb. Forfatterinntekten var kanskje ikke enorm, men kombinert med diverse oppdrag (som man titt og ofte ble invitert til og fikk betalt for) kunne man leve av den. Straks bokhøsten eller -våren var over, vendte forfatterne tilbake til lønnkammeret og skrev neste bok. Og slik fortsatte det.
Noen måneder etter at jeg utgav min første bok, kom Facebook til Norge. I likhet med mange andre meldte jeg meg inn våren 2007.
Lite visste jeg da om at dette bare var begynnelsen på sosiale mediers fullstendige transformasjon av forfattertilværelsen. Spol frem til våre dager, der antall følgere kan avgjøre om en forfatter blir antatt eller ikke, der en forfatter er forpliktet til å promotere sin bok i sosiale medier, for det er svært lite tradisjonell markedsføring å oppdrive fra forlaget.
Debutboken min fra 2006 fikk reklame i avisene og på skjermer på bussen i Tromsø. Da jeg utgav Portrett i flammer, vet jeg ikke om forlaget bedrev så mye mer markedsføring enn å lage noen innlegg på Facebook og sende ut frieksemplarer til en rekke bokbloggere og aviser.
Og anmeldelser? Herrer i åndenes rike ble anmeldt i Dagbladet, Aftenposten, Nordlys, Bergens Tidende, Adresseavisen og Dagsavisen. Portrett i flammer fikk kun en kort (og negativ) omtale i Randaberg24, men ble til gjengjeldt anmeldt av en rekke bokbloggere.
For det er bokbloggerne som har overtatt underskogen av norsk anmelderi. Men jeg mistenker at bokbloggere i stor grad anmelder bøker de liker, og sjelden bøker de misliker. For alle bokbloggerne som skrev om Portrett i flammer, var positive.
Da skulle man jo tro at jeg hadde skrevet en virkelig bra bok?
Jeg trodde virkelig det. Helt til jeg en oktoberdag i fjor fikk vite at Portrett i flammer var blitt nullet. Veiet av Kulturrådet og funnet for lett. All den stund Herrer i åndenes rike ble innkjøpt uten at det ble nevnt i mer enn en bisetning fra forlaget, trodde jeg dette var en ren formalitet. Isteden var det et nåløye som andreboken ikke maktet å passere.
Var det fordi den ble utgitt på et lite forlag og Kulturrådet forfordeler disse? Var det fordi den litterære kvaliteten var for dårlig? Noen har antydet det første, selv om den offisielle forklaringen naturligvis er den siste. Jeg holder det siste for en sterk mulighet, men personlig mener jeg at Portrett er en litterært mer vellykket bok enn Herrer.
Muligheten for nulling var faktisk så utenkelig for meg at jeg hadde akseptert en modifisert versjon av normalkontrakten, med den aldri så ubetydelige endringen at hvis boken ikke ble innkjøpt, ville jeg frasi meg forfatterandelen for å spare forlaget for den ekstra økonomiske belastningen.
Jeg har angret litt på at jeg gikk med på det, for dermed gikk jeg glipp av nærmere hundre tusen kroner. Men hvis jeg ikke hadde gjort det, hadde forlaget antagelig ikke tatt sjansen på å melde den opp til innkjøpsordningen, og da hadde jeg uansett vært like langt.
Slik jeg alltid har sett det, lenge før jeg debuterte, er en seriøs forfatter i Norge medlem av lauget som heter Den norske Forfatterforening. Nettopp på grunn av de mange debutantene som aldri kom med bok nummer to, var kravet til opptak at man hadde utgitt to bøker av tilstrekkelig litterær kvalitet. Jeg visste derfor at jeg med min debut ikke hadde noen mulighet; jeg måtte først utgi den vanskelige andreboka, så kunne jeg søke om medlemskap.
Før jeg fikk vite at den vanskelige andreboka var blitt nullet, hadde jeg stolt sendt inn min søknad til Forfatterforeningen. På den tiden jeg gjorde det, i august 2023, hadde de dessuten lempet litt på kravene. Nå var det nok at én av de to obligatoriske bøkene hadde tilstrekkelig litterær verdi. Jeg antok at et medlemskap var selvskrevent.
Men da jeg ble nullet, fryktet jeg at Forfatterforeningen skulle gjøre felles sak med Kulturrådet. Det gjorde de også. I desember 2023 kom beskjeden om at søknaden var avslått. Det betyr altså at heller ikke Herrer i åndenes rike holdt mål for opptakskomiteen.
I løpet av 2024 har jeg fått enda mer salt i såret, for Forfatterforeningen har igjen endret opptakskriteriene til at man bare trenger å ha utgitt én bok, og dermed har det strømmet på med nye medlemmer, inkludert enboksforfattere som ikke har utgitt noe på over ti år.
Den "gode" nyheten er i det minste at jeg bare trenger å skrive én bok av tilstrekkelig litterær kvalitet i fremtiden, så er jeg i det gode selskap, jeg også.
Forfatterforbundet har derimot vært åpent for meg hele tiden, men jeg har avventet med å melde meg inn der, siden jeg fra begynnelsen av fikk sterke "forfatter er bare et vanlig yrke, vi er LO-folk, ikke kunstnere"-vibber fra den kanten. Og like før jul skjedde det noe spennende, da Forfatterforbundet bestemte seg for å saksøke Forfatterforeningen pga. uenighet om fordelingen av midler. Dette har ført til at en strøm av dobbeltmedlemmer har sagt farvel til Forfatterforbundet.
De har i det minste et valg. Jeg kan melde meg inn i Forfatterforbundet når som helst, selv om ikke Forfatterforeningen vil ha meg.
Men vil jeg ha Forfatterforbundet?
Jeg har som sagt hele tiden vært i tvil. Og det har ikke bare med selve forbundet å gjøre. Det har også noe å gjøre med hvordan forfatterrollen har endret seg.
Tore Renberg sa det best i en sak Klassekampen hadde i fjor sommer: "Da jeg begynte som forfatter, hadde jeg en markedsavdeling som tok seg av alt arbeidet, mens jeg ble satt til å være kunstner. Etter hvert kom sosiale medier, og jeg ble satt til å være markedsmenneske."
Og det er her jeg merker at jeg ikke strekker til. Jeg rakk ikke å bygge meg et navn via avisanmeldelser før de sosiale mediene kom. Det betyr at jeg er nødt til å selge meg selv på sosiale medier, for det er få som er interessert i eller legger merke til en velskreven bok. De fleste vil ha en forfatter med en spennende livshistorie, der boken bare er et biprodukt. Men hvem er interessert i min historie, jeg som er en hvit, etnisk norsk mann i førtiårene som ikke har levd noe bemerkelsesverdig liv?
Alternativt kan jeg skrive en bok om et tema som er uhyre aktuelt. Barneranere i Oslo? Selvfølgelig får du oppmerksomhet da. Dystopier om klimakrisen? Likeså.
Men jeg var altså naiv nok til å følge hjertet. Jeg skrev en slags kunstnerroman med en politisk ukorrekt kjærlighetshistorie, og hva skjedde? Den ble ignorert av mediene, til og med de lokale mediene i Tromsø, den ble nullet av Kulturrådet, og den solgte i hundre eksemplarer eller så. En bokhandelsjef jeg har kjent i mange år, lovet at jeg kunne holde en lansering der, men brøt løftet noen måneder senere. Da jeg hadde signering i en annen bokhandel, solgte jeg to bøker – til to personer jeg kjente fra før.
Hva er vitsen med å holde på under slike forhold?
Forfatteren Agnar Lirhus, som har gitt ut langt flere bøker enn meg, har selv opplevd at oppmerksomheten svikter. Han skriver i et blogginnlegg fra 03.11.2022:
De dystre fremtidsutsiktene til den litterære offentligheten har gitt bokhøsten et eksistensielt alvor for mitt vedkommende. Jeg har i år skrevet min kanskje mest tilgjengelige bok, Dragen. Dette er en bok om rus i forskjellige former. Personen fortellingen kretser omkring er Henriette, som veksler mellom å være gatenarkoman og nykter. (...)
Siden boka har et tema som er aktuelt, og også har et narrativt driv, trodde jeg den kunne ha interesse for den litterære offentlighet. I min naivitet innbilte jeg meg at forlaget ville løfte den frem. Jeg trodde at i hvert fall noen aviser ville skrive om den.
Jeg tok feil.
Hvis ikke avisene skriver om boken din, hva gjør du da? Antagelig må du stå på som forfatteren Anders Totland for å oppnå salg, altså fylle bagasjerommet med bøker og kjøre land og strand rundt på pushesafari. I en sak i Aftenposten fra 13.11.2022, "Boken hans er på bestselgerlisten uten å ha fått én eneste anmeldelse", heter det:
Totland har først og fremst vært svært aktiv og kreativ gjennom nyhetsbrev og ulike sosiale medier. Hans 7000 Twitter-følgere, 5000 Facebook-følgere og 1500 Instagram-følgere har fått ta del i skriveprosessen.
– Jeg har idémylderet med følgerne mine, om alt fra hva karakterene i boken skal hete, til hva slags drapsvåpen som skal brukes, sier han.
Totland har også brukt nærmest all ledig tid til å gjøre avtaler om bokbad og arrangementer.
Er det slik forfattere må jobbe for å få oppmerksomhet i dag? Jeg har 450 Facebook-venner og et par hundre følgere på Instagram. Og jeg stod på en del, la ut flere innlegg og bilder da boken var fersk. Noen salg genererte det nok, men som sagt ingen interesse i media.
Burde jeg ha stått på dag og natt hele året? Burde jeg ha fylt min ikke-eksisterende bil med bøker og kjørt land og strand rundt?
Jeg er ikke konstruert for å være markedsfører og forlegger, og jeg har ikke det nettverket som skal til for at jungeltelegrafen skal tromme og gå. Jeg vil at forlaget skal ta seg av den jobben. De organiserer, jeg stiller opp. Sånn var det i 2006. Men i 2024 må jeg organisere det meste selv, med mine svært begrensede ressurser.
Agnar Lirhus sier til Aftenposten at han ikke har noe tro på å pålegge alle forfattere å bruke tiden sin på sosiale medier og promotering.
"Det er ikke en virkelighet jeg vil være med på. Det kan hende yngre synes det er greit, men da vil jeg heller trekke meg ut og gjøre noe annet."
Hadde det bare vært så enkelt å gjøre noe annet. Vi vil jo så gjerne være forfattere, helst på den måten forfatterne holdt på på nittitallet. For oss som vokste opp med forestillingen om hvordan forfatterliv og boksalg fungerte den gangen, er det ikke lett å omstille seg til en annen virkelighet.
For denne virkeligheten består i at folk leser færre bøker, og ikke minst at de kjøper færre bøker. (Jeg er selv skyldig i dette.) Og da blir det kun de få forfatterne som klarer å tilpasse seg denne nye virkeligheten, som klarer å overleve.
Om jeg klarer å tilpasse meg denne virkeligheten, vet jeg ikke ennå, men via Portrett i flammer har jeg lært mye om hva jeg ikke skal gjøre neste gang jeg har skrevet en bok.
Så får vi se om det overhodet blir en neste gang. Det er tross alt ingen menneskerett å være forfatter, slik kritiske røster ynder å påpeke.
