I februar 2010 opprettet forfatteren Vidar Kvalshaug bloggen Trampolineland, hvor han ville fortelle om sin opplevelse av å skrive en roman. "Målet med denne bloggen er å gi et innblikk i skaperprosesser, lesing og redigering av andres tekster ved å åpne døren til verkstedet mitt," skriver han i første blogginnlegg. Romanen het Trampolineland og var planlagt utgitt på Gyldendal høsten 2010, inntil Kvalshaug i april 2011 annonserte at romanen var lagt på is.
Siden har forlag og forfatter kommet frem til at den stendøde romanen Trampolineland skal gjenoppstå som novellesamlingen Trampolineland, noe NRK skrev om forleden.
Selv fulgte jeg bloggen kun sporadisk i løpet av det året den handlet om Trampolineland, mest fordi jeg ikke var i bloggmodus på den tiden, men hver gang jeg var innom, var det alltids et innlegg der som var interessant for meg som forfatter å lese. Og som ikke minst gav meg en bekreftelse på at andre forfattere også sitter og sliter med de mest trivielle dialoger og beskrivelser, at andre forfattere også skriver dårlig før de skriver godt.
Forlaget ønsket å utgi boken, men forfatteren selv trakk seg: "Jeg gikk meg vill i romanen og syntes i en periode at det meste var ubrukelig. Slike perioder har de fleste iblant. Denne perioden varte lenge. For lenge."
Nå vet jeg faktisk ikke hvor vanlig det er at etablerte forfattere (som har utgitt minst et par-tre bøker og i hvert fall delvis lever av å skrive) dropper et helt prosjekt. I Kvalshaugs tilfelle blir det riktignok en novellesamling med samme tittel, "men innholdet er ikke til å kjenne igjen", som forfatteren skrev på bloggen sin for noen dager siden, men det visste han ikke da han la romanen på is.
Jeg spør meg derfor: Er det gunstig for en roman at dens tilblivelse blir brettet ut for all verden, slik Kvalshaug gjorde med Trampolineland? Det er en grunn til at man holder graviditeten hemmelig for offentligheten inntil fosteret er tre måneder gammelt. Det er også en grunn til at folk flest holder elskere og løse forbindelser skjult, spesielt så lenge man ikke er sikker på hva man vil med det, om det i det hele tatt blir noe.
Disse analogiene, som tilsier at man ikke bør følge Kvalshaugs arbeidsmetode, trenger slett ikke å være gyldige. Men jeg er skeptisk, skal jeg innrømme, både til å gjøre noe slikt selv, og til om det overhodet er en fornuftig måte å skrive romaner på. Men jeg er glad Kvalshaug har gjort det. Han sitter på en særegen erfaring. Roar Sørensen har forøvrig gjort noe lignende med sitt romanprosjekt Kirot Avenue på Litteraturbloggen.
Imidlertid er det en forskjell. Kvalshaug hadde allerede skrevet et førsteutkast som et forlag var villig til å samarbeide om, og han presenterte kun problemstillinger og korte utdrag fra romanen. Sørensen la nærmest ut et helt førsteutkast på bloggen etterhvert som kapitlene ble skrevet.
Min skepsis springer ut av forestillingen om at en roman er en unik skapelse som kommer i stand fra én forfatter (eller to), og det er kun han som har ideen, begrep om verket, det er han som må legge grunnlaget, nøste trådene og kjenne sine karakterer. Alle de forskjellige innspillene en forfatter vil få, vil vanligvis være godt ment og ofte intelligente, men de er uten unntak basert på en ufullstendig forståelse av verket og står dessuten i fare for å skape støy i forfatterens hode.
På et eller annet tidspunkt kan døren åpnes og innspill slippes inn, både fra ordinære og profesjonelle lesere. Spørsmålet er når dette tidspunktet skal fastsettes. Slik jeg ser det, bør forfatteren i det minste ha et førsteutkast som er blitt en smule gjennomarbeidet. Jeg kunne aldri tenke meg å publisere en romankladd på blogg. Jeg tror heller ikke jeg ville ha diskutert problemer med romanens struktur med andre enn redaktøren og utvalgte lesere. Og det er fordi jeg tenker - men det er godt mulig at det er få som tenker likedan - at romanen mister noe av sin autoritet som litterært verk når leserne har fått ta del i tilblivelsesprosessen. Hvorfor skal de, eller hvordan kan de, i det hele tatt lese det ferdige verket og føle at de blir dratt inn i en ny og ukjent verden?
Men det er mulig at det kun er snobberi fra min side. At jeg er redd for å vise frem mine dårlige setninger og drite meg loddrett ut. Kvalshaug er i så måte modig. Roar Sørensen også.
Det var forøvrig en annen ting jeg reagerte på i NRKs artikkel, hvor det står at Kvalshaug også hadde "et ønske om å avmystifisere og avromantisere forfatterrollen":
– Det er ikke spesielt sexy å fortelle at en bok er skrevet i et rekkehus med familien tråkkende rundt, men faktum er at de fleste norske romaner blir til i tilsvarende miljøer, sier Kvalshaug, som selv er tobarnsfar.
Javel, men hvorfor dette ønsket? Er det den sedvanlige sosialdemokratiske trangen til å rive ned hierarkier, kaste vrak på seremonier og latterliggjøre all høytidelighet?
Gavner det leserne å vite at vi forfattere sitter i underbuksa i en skitten leilighet og klør oss i øret mens vi raper og hamrer ned de vakreste ord om livet, døden, havet og kjærligheten mens skrikerungen har bæsjet på seg og kjerringa roper fra kjøkkenet at fiskebollene står på bordet?
Gavner det forfatterne at leserne vet at vi også bare er mennesker? Og hvis vi bare er mennesker, blir bøkene våre mer interessante da? Eller blir det, slik jeg frykter, mindre og mindre viktig hva en forfatter skriver, og mer og mer viktig hva en forfatter sier om det han har skrevet? Hva da med livet, døden, havet og kjærligheten?
Takk for god frokostlesing!
Jeg tror at problemet med å brette ut romanskrivingen og å brette ut forfatterens liv er litt lignende, men motsatte. Ikke helt åpenbart hva jeg mener der, men nökkelordet er altså stöy.
Bretter man ut romanskrivingen skulle jeg tro at det, som du sier, skulle skape stöy i forfatterens hode, med de risker det innebärer. (Selv om jeg ikker er forfatter, kan jeg kjenne igen mekanismen.)
Og bretter man ut forfatterens liv for mye så kan det skape stöy i mitt hode som leser. Dog gjelder dette siste bare hvis forfatteren f.eks. skriver om nettopp «livet, döden, havet og kjärligheten» - da blir det for stor kontrast med fiskeboller og fiskebollene blir stöy.
Hvis det derimot er stor overensstemmelse mellom det man får vite om forfatteren og temaet forfatteren skriver om kan dette derimot hjelpe til å skape bilder i hodet når man leser, spesielt hvis det handler om miljöer eller tider man kjenner lite til fra för.
De aller fleste forfattere har gjort dette siden tidenes morgen.
Det er vel ikke mer enn 10-12 personer som har kikket litt på kapitlene jeg har lagt ut (cirka halvparten) - mest for å få tilbakemelding på språklige ting. Jeg synes det har vært veldig lærerikt.
Knausgård lar jo også andre hele tiden lese og kommentere det han skriver. Lahlum gjør det samme. Tipper at nesten alle forfattere gjør dette. Og hvorfor ikke?
Det er bare det at nettet virker som et skremmende medium for mange, noen føler seg som rene blottere når de viser fram ting de holder på med.
Men det er jo forsvinnende få som følger med på det de gjør. Hvor mange fulgte med på Kvalshaugs prosjekt? Jeg visste ikke om det engang.
Man kan også bruke passord for å holde det hemmelig, slik jeg har gjort.
Nei, jeg tror denne arbeidsmetoden er helt kurant, og jeg tror flere og flere kommer til å følge den.
Støy får man lære seg å leve med og koble ut.
Ikke alle som holder graviditeten sin hemmelig heller. De fleste kan ikke vente med å fortelle venner og kjente at man er gravid. Så den analogien holder ikke.
Men det er klart: Desto mer kjent man er, desto tettere er det naturlig å holde kortene til brystet. Dette er ikke en metode jeg vil anbefale kjendisforfattere. Men også de kan etablere hemmelige fora på nettet der de viktigste samarbeidspartnerne deres leser (konsulenter og/eller nære venner og kolleger), og jeg tipper mange også gjør dette. De sier det bare ikke høyt.
Før jeg dømmer denne metoden nedenom, vil jeg som vanlig se empirisk bevis for at den resulterer i dårligere manus.
Jeg la også ut veldig mye av Magellans kors i skriveforumet Eratu mens jeg jobbet med det. Funket helt fint, det. Og den romanen holdt da til 5-er på VG-terningen. Uten kommentarene i Eratu ville boken blitt mye dårligere.
Det blir jo mest språklige ting man kan få tilbakemelding på, og alle skjønner jo det.
Spectatia: Takk selv, for at du fortsatt kikker innom!
Her har du vel et godt poeng - når liv og litteratur stemmer overens, blir det mer naturlig at boken kun er et ledd i å fremme forfatterens person. Slik er det jo for eksempel blitt med Hemingways bøker. Forfatteren skjøt løver, og skrev deretter bøker om å skyte løver. Det samme gjelder jo kanskje enda mer forfatteren Bukowski og hans litterære alter ego Chinaski.
I de senere årene er jo skillet - eller kanskje snarere det fraværende skillet - mellom liv og litteratur blitt enda mer problematisert i Norge, etterhvert som det kom en haug selvbiografiske romaner - inkludert min egen debutbok.
Roar: Mja, jeg hører du sier det, men jeg er ikke overbevist om at det er så vanlig å la ulike lesere komme med innspill mens førsteutkastet skrives. Vi må huske at det var andreutkastet Kvalshaug drev med da han hadde "åpent hus".
Men jeg vil tro at en del forfattere har én bestemt leser, for eksempel en ektefelle, som får lese førsteutkastet etterhvert som det oppstår. Men dette er da en person som er høyst innforstått med forfatterens tankeliv, som nærmest kan sies å begripe romanens idé like godt som forfatteren selv gjør.
Når det gjelder dette med språklige ting, hvis fokus Tranås kritiserer på Litteraturbloggen, mener jeg to ting: 1) Du har rett; når man kun ser utdrag og ikke overskuer hele verket, er det mest språklige ting man kan ta for seg. 2) Mens førsteutkastet skrives, er språklige ting ikke viktig. Det handler om plott, struktur, karaktermotivasjon, alt dette tullet som vi ordinære forfattere strever med for å gjøre en bok lesverdig. Det er klart, hvis man skriver dårlig, slik John Olav var et prima eksempel på i begynnelsen (ikke for å henge ham ut, men jeg vil gjerne linke til innlegget hvor du slakter kapitlet hans), tjener den språklige gjennomgangen kun til å innprente forfatteren at han ennå ikke behersker skrivekunsten godt nok til å forfatte en roman.
Det virker som om en del mennesker ikke forstår hva en seriøs romanprosess er. Du later til å være en av dem, Landgaard.
Den er sjelden lineær; den beveger seg sjelden fra ett punkt til et annet i en rimelig rett linje. Andreutkastet kan gjerne være helt annerledes enn førsteutkastet, og femteutkastet kan faktisk være et helt annet manus enn tredjeutkastet; i noen tilfeller en helt annen bok.
Den prosessen Kvalshaug har vært gjennom, opplever jeg som helt naturlig, dvs. at dette til slutt endte i en novellesamling. Det hadde ikke vært så merkelig om den hadde endt i en krimroman heller.
Hvorfor skulle dette være besynderlig?
Kunst er slik. Den lar seg ikke binde eller holde i tøyler; den sprenger seg fram i den retningen den selv vil.
Seriøs romanskrivning er ikke samlebåndarbeid.
Min krimbok “Magellans kors” var et helt annet manus før jeg begynte den endelige omarbeidelsen – ETTER at Eratus flinke folk hadde kommentert den et helt år.
Og nå vil kanskje “Kirot Avenue” også bli et helt annet manus, med en annen tittel, noe jeg lenge har vært forberedt på og hatt i tankene. Det jeg driver med nå, er andreutkastet. Kanskje blir det enda flere utkast før romanen finner sin endelige form.
Igjen: Helt naturlig. (Det unaturlige er snarere at enkelte, utålmodige forlag ikke ønsker å gi en forfatter den tilliten, og tiden, han/hun muligens fortjener, men det handler også om økonomi og utgivelsesplaner.)
Knaus sa han hadde forkastet 500 sider av Min kamp 6, og begynt helt på nytt. Det tror jeg på, men jeg tror samtidig han har brukt mye av det beste i førsteutkastet, spesielt kritiske tilbakemeldinger han har fått. Kanskje har til og med forlaget vært inne bildet. Igjen en helt naturlig romanprosess.
Andre forfattere sier de har venet i mange år “på å bli den personen som skulle skrive XXX”. Også fullt forståelig. Man modnes under prosessen.
Derfor synes jeg det er tøvete å skylde på selve metoden (la ukjente mennesker lese og kommentere underveis) når romanen ikke “setter seg” slik man vil etter førsteutkastet eller andreutkastet. De som tar skrivningen sin på alvor, må regne med slike ting.
Jeg er glad for at du mener dette nå, Roar, etter at du gjentatte ganger har sitert meg på at "romaner skrives ikke - de omskrives". Her er vi tydeligvis helt på linje.
Men noen ganger forandrer omskrivningen radikalt på et manus, i andre tilfeller fortoner den seg mer som vask og polering.
Min debutbok, Herrer i åndenes rike, er i stor grad den samme teksten i bokform som det var i førsteutkastet, dog en del forkortet.
Erlend Loe sier i intervjuet Hans Olav Brenner gjorde med ham for Om å skrive, at bøkene hans ikke blir noe særlig omskrevet etter førsteutkastet.
Andre bøker, som Magellans kors og Trampolineland, kan ha blitt helt annerledes i bokform enn de var i førsteutkastform.
Det er ikke vanskelig for meg å forstå dette, men personlig har jeg så langt bare utgitt den ene boken og har erfaring kun med den ene prosessen, der omskrivning ikke førte til gjennomgripende forandringer.
Seriøs romanskrivning er ikke samlebåndarbeid. Men det er heller ikke en demokratisk prosess eller et gruppearbeid.
(Jeg hatet gruppearbeid da jeg gikk på skolen; det var alltid noen som var seriøse, hadde ideer og ville arbeide, og så var det andre som ikke klare å følge med, som ikke forstod noe som helst, og som ikke engang klarte å gjøre det de fikk beskjed om av dem som tok ledelsen.)
Å sende et manus ut på "høring" minner meg om disse pre-screeningene Hollywoods filmstudioer har, hvor et utvalg seere får se en nesten ferdig film og kommentere hva de likte og ikke likte. Ofte fører dette til at filmen blir endret og klippet om før den endelige lanseringen.
Dog - her snakker vi om en nesten ferdig film som regissør og produsent trolig er godt fornøyd med. Noe annet er det å filme en scene, slenge den på lerret og be om innspill, for så å filme en ny scene, slenge den på lerret og be om innspill, osv.
Jeg prøver ikke å si at du ikke skulle ha gjort det. Dette er en problematisering av hva en slik arbeidsmetode kan innebære, og jeg bruker deg og Kvalshaug som - tildels ulike - eksempler.
For å forlate Kvalshaug og isteden dekonstruere den sørenske metode:
Jeg fastholder at å lese ett og ett kapittel og ut ifra dette ene kapitlet forsøke å felle en dom som vil ramme hele romanen, når man ikke uttømmende kjenner forfatterens planer for og tanker om den, vil resultere i mangelfull og kanskje kontraproduktiv tilbakemelding.
Det som derimot er tingen, er å lese et helt romanutkast, enten det nå er første, andre, tredje eller tolvte, og så - på bakgrunn av hele sulamitten - felle en dom. Da betyr det ikke lenger noe hva forfatterens planer og tanker er, for det er jo kun manus - det hele, tilgjengelige, foreliggende manus - som teller.
Språklige tilbakemeldinger av typen "jeg synes denne setningen var rar" og "du bør dele den opp og sette punktum etter 'farangene'" kan man selvfølgelig få på ett og ett kapittel, men har det noen hensikt - utover den språkonanien Tranås snakker om?
Når romanens struktur er på plass, blir språklige tilbakemeldinger straks mye mer relevant.
Men i bloggformatet er det nærmest umulig å få til noe annet enn språklige tilbakemeldinger. Derfor spør jeg meg hvorvidt det er gunstig for en romanprosess å foregå der. Og derfor synes jeg ikke det er tøvete å skylde på metoden når romanen ikke "setter seg" slik man vil. Som jeg sa, tilbakemeldinger som baserer seg på leserens uinformerte ideer og forestillinger om hva romanen kanskje kommer til å inneholde, vil i beste fall være nyttige, men svært ofte meningsløse og i verste fall skadelige for forfatterens arbeidsprosess.
Men! Jeg skal slenge inn et men her, som jeg dog følte trengte en egen, langt kortere kommentar:
Hvis forfatteren sitter fast og sliter med å skrive videre på sitt førsteutkast, kan faktisk enhver tilbakemelding være til hjelp, uansett hvor ufullstendig den måtte være (forfatteren sliter jo nettopp fordi han selv har en ufullstendig forståelse av sitt prosjekt).
Det er kun dersom forfatteren har et mer eller mindre klart bilde av hva romanen er og skal bli, og skriver seg langsomt frem mot dette målet (slik jeg har gjort med den romanen jeg driver på med nå), at jeg mener han bør følge Stephen Kings råd: Skriv førsteutkastet med døren lukket. Steng støyen ute.
"Jeg fastholder at å lese ett og ett kapittel og ut ifra dette ene kapitlet forsøke å felle en dom som vil ramme hele romanen, når man ikke uttømmende kjenner forfatterens planer for og tanker om den, vil resultere i mangelfull og kanskje kontraproduktiv tilbakemelding."
Jo, men her glemmer du en veldig vesentlig ting, som du til dels kommer inn på i siste kommentar: Mange forfattere, og jeg er nok en av dem, har bare en løs idé om hvordan boken og karakterene skal utvikle seg. Mange forfattere "setter bare et ark i maskinen" og skriver side for side, kapittel for kapittel, uten å ha en klar, ikke engang en uklar formening om komposisjon, struktur eller utvikling – for ikke å snakke om handling!
En god del kjente norske forfattere er blitt sitert på at de følger nøyaktig denne intuitive (innfalls)metoden.
Noen, som Lahlum, sier endog at han er helt avhengig av tilbakemeldinger kontinuerlig, minst for hvert kapittel, for i det hele tatt å orke å skrive en hel roman.
Hva kan da være galt med å få tilbakemeldinger, litt ros og ris, litt språkkorreks og litt karakterkritikk under arbeidet med førsteutkastet? Det skal jo sjelden brukes til noe annet enn som et fundament for andreutkastet uansett.
Jeg skjønner godt hva du mener, og for deg passer tydeligvis ikke dette: Du foretrekker den ensomme, høyverdige, tause, seriøse forfattertilværelsen i elfenbenstårnets øverste etasjer, der du slipper å bli plaget eller distrahert av massenes ståk og støy.
Men jeg ser litt annerledes på det: Jeg har faktisk fått 40 000 kroner (i fjor) for å skrive et førsteutkast. I tillegg har jeg fått en 12 sider lang virkelig god og grundig konsulentuttalelse – gratis. Det er jo piratene som har tapt grassat på dette, ikke jeg.
NÅ er jeg klar til å ta fatt på andreutkastet.
Kan godt være at jeg vil mislykkes med det også, slik er jo denne bransjen, men jeg føler at jeg har lært utrolig mye i denne prosessen – ikke minst om hvordan manuset/boken bør være, og det er det viktigste.
Omtrent slik som dette utviklet prosessen seg med Magellans kors også.
Med andre ord: Foreløpig føler jeg bare at jeg har vunnet på å følge denne "metoden". Kanskje jeg vil si noe annet om 2-3 år hvis ALT renner ut i sanden, men det er altså slik jeg føler det nå.
Eh, takk Stian, det var hyggelig at du minnet meg på den lenken der oppe, den hadde jeg faktisk fortrengt, siden dens innhold viser til tredjedelen av 1000 manussider som er slettet.
Roar: Ja, her tror jeg vi kommer inn på visse vesentligheter vedrørende viderverdighetene vi vræler om.
Husker du at jeg flere ganger bad deg skrive et blogginnlegg om hvordan man skriver en roman - etter at du halvt spøkefullt hadde fremkastet tanken selv?
Nå ser jeg kanskje en mulig forklaring på hvorfor du aldri skrev et slikt innlegg: Du har simpelthen ingen metode, men "setter et ark i maskinen" og begynner å taste. Det gjorde jeg også, i mange år, men jeg klarte aldri å skrive en ferdig roman på den måten.
Først da jeg begynte å plotte, først da jeg begynte å få begrep om hva romanen skulle være før jeg begynte å skrive, eller helt i begynnelsen av skrivningen, løsnet det. Vel, det har løsnet to ganger. Første gang tok det tre måneder å skrive romanen fra begynnelse til slutt, andre gangen tok det mer enn fire år. Men det var kanskje, som du og andre sier, fordi jeg måtte bli den forfatteren som kunne skrive denne boken.
Til sist er det nok sant, som du sier om meg, dette med elfenbenstårn og alt det der. Jeg misliker tanken på å legge ut kapitler som jeg ikke engang vet om kommer til å havne i den ferdige boken. Arbeidet blir altfor "offentlig" for meg. Jeg kunne heller ikke tenkt meg å sitte på utstilling mens jeg skriver, slik Kvalshaug ser ut til å være helt komfortabel med.
"Dere skal ikke vite helt hvor dere har meg", som Azimut pleide å si.
John Olav: Bare hyggelig, kan du skjønne! Jeg er bare slik, altruistisk og vennlig.
Fra spøk til en rykende fersk rullade: Det innlegget, "Hinsides - en analyse", er faen steike meg i smør og olje et av beste innleggene på bloggen, nettopp fordi det på briljant vis avkler en skrivemåte som er veldig typisk for uerfarne forfattere. Jeg har selv skrevet slik, før jeg ble publisert. Jeg har lest mange tekster som har vært skrevet slik. De bærer så tydelig preg av at forfatteren ikke ennå har klart å finne en litterær stemme, men bare forteller det som faller ham inn, det som ligger oppe i dagen.
Det innlegget må aldri forsvinne fra denne jord. Jeg skal faktisk lagre det på maskinen her og nå.
Ja, jeg har hatt mange klassikere i årenes løp, men i vår bransje blir man dessverre bare målt og husket etter det verste og dummeste man har skrevet, og/eller det aller siste, dvs. man er aldri bedre enn den siste og verste blødmen/boken man har prestert.
Ari Behn is good case in point. I mange år var han den geniforklarte helten etter Trist som faen, Askeladden som vant halve kongeriket. Så skrev han masse piss og ble oppfattet som en latterlig, talentløs riksklovn. Nå er han tilbake som seriøs, genial helt igjen.
Men skriver han noe dårlig og dumt igjen -ja, så er det dårlig og dum han er.
Og sånn fortsetter det.
Yeah. Rub it in, with vinegar and acid.
Forøvrig er jeg i serieforfattermodus nå. Jeg skriver ungdomsfantasy så det spruter, 10 K ord i uka, og jeg storkoser med med det.
La oss si at 45 prosent av handlingen følger et plott. Men, siden dette skjer i en fiktiv verden, er alt mulig, derfor skjer det overraskende mye underveis som jeg slett ikke hadde ant. Det er noe av det som gjør det hele så morsomt. Dessuten, i går natt, da drømte jeg meg faktisk inn i handlingen. No kidding, det er forbasket sant, og det som skjedde da har faktisk forandret premissene en smule for hvordan denne storyen slutter (i denne omgang). Jeg har nemlig skapt et uendelig univers. Om det betyr at jeg ser for meg dette som en neverending serie, javel, det er godt mulig, men jeg bøyer ikke hodet av den grunn. Heller ikke av det faktum at det tilsiktede publikum er ungdom. Og vet dere hva? Det jeg nå skaper er såpass bra at jeg ikke føler behov for å prøve noen flere av kapitlene, ikke nå. Kanskje senere. Jeg har kommet meg over de verste barnesykdommene som Stian så elskverdig viser til. Jeg har også lest "On Writing" og den oppskriften akter jeg å følge nå fremover. Jeg har funnet min ariadnetråd. Den akter jeg å nøste opp selv, for, som det i et annet verk sies: For han så at det var godt.
Interessant tråd. Bare en liten kommentar til Stians blogg: Nei, jeg tror ikke det ligger for alle eller at det er lurt å gjøre det igjen. Men det er gjort og føles ikke som noe nederlag. Tvert i mot.
Personlig fikk jeg nok en gang bekreftet at det er novelleforfatter jeg er, og om noen skulle være interesserte om 30 år, er bloggen kanskje en påminnelse om hvorfor.
Det er kun tittelen som er med fra prosjektet. Novellene er handler om litt andre ting.
Hyggelig at du stakk innom med en kommentar, Vidar.
Eller Cowboy, som vi kalte ham i hine hårde.
Var det ikke Buckaroo?
Vel, siden både Vidar og jeg har fått utgitt det vi la ut på bloggen, dvs. kanskje ikke noe av det vi la ut, men det som ble skrevet i forlengelsen av dette, må det vel sies å ha vært et vellykket eksperiment som kanskje framfor alt viser hvordan noen romaner blir til.
Å skrive en roman er sjelden en lineær prosess, den beveger seg sjelden fra A til Å. Den kan starte på O, gå tilbake til F og G, og så hoppe til S og R - og så kan det vise seg at det blir nødvendig å stryke alt dette og begynne et annet sted og bare beholde fragmenter av det man begynte med.
Personlig synes jeg det jeg har gjort, viser et stort mot, for dette er en prosess svært mange forfattere ønsker å holde skjult. Det er en ytterst sårbar prosess. Ingen vil at andre skal se alt det hjelpeløse og dårlige man skriver. De vil bare at leserne skal se det ferdige resultatet, det som er blottet for blødmer, klisjeer, feil og tragiske formuleringer.
Det finnes også dem som har sittet på sin ensomme Tromsø-kvist i fem år og skrevet et manus på 500 sider som ingen har fått lese noe som helst av. Hva blir det med dette manuset?
Man kan saktens undre på hvordan en slik forfatter skal kunne utvikle seg, uten tilbakemeldinger av noe slag i fem år.
Det krever mot å blottlegge seg, vise sine svakheter og be om råd. "To subject yourself to ridicule," som Arnold Schwarzenegger kalte det. Men det er kanskje den eneste måten både middelmådige og gode forfattere kan utvikle seg på.
Med mindre man tror man er et geni som ikke trenger slikt.
Hei, Roar. Long time, no bloggkrangling.
Ja, snart åpnes slusene igjen, og da regner jeg med at du legger ut manuset ditt, hele skaberakket, så vi kan få se hva dette er for noe.
Hvilke sluser mener du? Litteraturbloggen?
Ja. Den sagnomsuste bloggen som alle elsker å hate. Norges i særklasse beste litteraturblogg.
Hyggelig. Noen har tydeligvis åpnet lommeboken.
Hva Det absolutte nullpunkt angår, blir det ikke lagt ut på blogg. Det er for tiden inne hos forlaget, blivende lest av min redaktør.
Er Litteraturbloggen åpnet igjen???
Hei, jeg vil gjerne at den neste romanen min ikke skal være søkbar før den utkommer. Kan du fjerne tittelen, du vet, SM, i artikkelen og bloggen din? Vær så snill.
Takk!
Roar, en slik forespørsel er bent frem uhyrlig og kan selvsagt ikke etterkommes. Man bedriver da ikke sensur av en blogg på den måten.
Jeg ber deg bare om å fjerne tittelen, ingenting annet, eller skrive den om slik at den ikke blir søkbar.
Det spiller da vel ingen rolle.
Har ingenting med sensur å gjøre.
Når boka er kommet ut, kan du du skrive så mye du vil om den.
Men jeg kan ikke se at "S. A." er nevnt her, kun den gamle tittelen?
Den er det, kommer opp ved søk.
Søk på navnet mitt og tittelen, da dukker den opp nesten bare i din blogg nå.
Skjønner ikke hva du mener. Tittelen er jo å finne på din hjemmeside også. Uansett er det bare tull å skulle endre på gamle artikler og blogginnlegg for å late som om en bok ikke har noen forhistorie. Skjønner ikke hva det skulle tjene til. Skal du late som om boken bare oppstod fra tomme intet?
Du finner tittelen her, i en av mine kommentarer.
https://www.landgaard.no/2010/03/29/mircea-cartarescu/
Tull for deg, sikkert. Men jeg vil gjerne unngå at kritikere snoker og finner ting som ikke vedrører boka.
Har slettet tittelen nå også på min egen hjemmeside.
I min fantastiske godhet har jeg endret tittelen til Kirot Avenue.
Nå får du også gå hen og overbevise Bizarro-Knausen - også kjent som Ken Hansen.
Ok, ikke verst.
Håper du snart får din også ferdig og utgitt.
Jobber med den as we speak. Men du kommer nok ut med din først.
Ja, jeg har skrevet brev til ham og lagt en melding i bloggen hans.
Så får vi se.
Som du sikkert har merket deg, liker anmelderne i de store avisene IKKE at en bok er omtalt og oppskrytt eller nevnt andre steder før DE får den. De vil ikke ha brukt vare. Alle vil selvsagt være den FØRSTE.
Og forlaget har også rettigheter, ved søk bør boka komme der først.
Osv.
(Jeg har forresten alltid foretrukket tittelen Kirot Avenue. Åpenbart at det blir tittelen dersom boken oversettes til engelsk eller tagalog eller hva det nå heter.)
Forlaget har kanskje visse rettigheter, men de innbefatter ikke søkerekkefølgen på Google. 🙂
Jeg er klar over at jeg virker litt paranoid, men jeg prøver bare å begrense muligheten for feilskjær mest mulig.
Ingen i forlaget likte K.A.
Det har vi da forlengst fastslått. Får forresten bare håpe at ingen legger ut noen parodi på boken før den utkommer, ellers går vel Angeles City i luften. 🙂
Men jeg håper virkelig at du lykkes med denne boken, Roar. Jeg skal kjøpe den når den utkommer.
ETTER at boka har kommet ut, synes jeg slike parodier er helt greit, hvis de er gjort med en viss eleganse.
Men man skal ikke prøve å drepe et barn eller gjør narr av det før det er født.
Der går grensen MIN.
Andre kan ha andre meninger. Men det er bare dette jeg har sagt hele tiden.
Er ikke "Nytelsens krøttersti" en god tittel, tro?
Får jo en litt annen konnotasjon dette innlegget nå.