Ja … nå er det vel flere tusen lesere og bekjente som har vrengt skallen inn ut de siste åtte månedene, lurende på hva som hendte etter at jeg sendte manus til Det absolutte nullpunkt til redaktøren i november. Først fikk jeg, allerede i januar, en konsulentuttalelse. Dens konklusjon kan vel beskrives som mildt positiv, og etter det måtte jeg vente ganske lenge før min eminente redaktør hadde tid til å tråkle seg gjennom de seks hundre manussidene jeg hadde lirt av meg.
Men nå er vi i gang, og all ventetid er glemt. Tidligere denne uken fikk jeg en redaksjonell tilbakemelding. Og jeg kan si såpass som at vi kommer til å gå videre med prosjektet. Men hva dette er, hva det skal bli, står ikke helt klart for oss ennå. Jeg brukte nesten fem år på å skrive meg gjennom romanen. Mye skjer på fem år, og sannsynligvis er det blitt et litterært virvar av dimensjoner. Planen nå er at jeg skal lage en oversikt over plottet og sende den til redaktøren, så skal han kommentere den, og vi skal prøve å nøste oss frem til hva som er romanens essens. Det er ting som tyder på at dette er en thriller, selv om jeg er litt bekymret for at en genresetting skal innskrenke romanen i henhold til visse fasttømrede konvensjoner. Men bekymring, beschmymring! Dette er gøy.
Som et lite PS kan jeg jo nevne at jeg tidligere i år søkte meg inn på master i filosofi, havende i tankene å skrive den gjenstående masteroppgaven og bli ferdig med studiet en gang for alle. Jeg har fått tilbud om plass til høsten og sitter her med en svarslipp hvor jeg skal krysse av for JA, jeg tar studieplassen eller NEI, jeg tar ikke studieplassen. Jeg kommer nok til å svare JA, men det kan virkelig bli festlig å se om jeg klarer å jonglere bokhandel, masteroppgave og romanomskrivning – tre potensielle heltidsjobber – samtidig.
Ser ut som du får utfordret deg selv i tiden fremover. Det er bra.
Er bildet av frøkenen romanens hovedperson?
Slik jeg forestiller meg henne, ja. Samme person som i bloggheaderen jeg laget i 2008.
Hun har brunt hår som Beila! Her har det tydelig skjedd noe.
Hadde Beila brunt hår? Åpenbart plagiat!
Ja, det hadde Symona også, min versjon av Beila i første bok: Blodrøde stjerner. Alt henger sammen.
Din versjon av Beila, sier du. Taler man om en bestemt kvinnetype?
Synes du skal beære mine tusenvis av lesere med et kort, beskrivende utdrag av Symona fra Blodrøde stjerner, som jeg tipper er din versjon av Mysteriet i Crouton Mansion, mitt første romanforsøk.
Dette skrev jeg i november 1996, de aller første skjønnlitterære setningene etter at jeg hadde bestemt meg for å bli forfatter:
Nå har jeg dummet meg ut. Din tur.
Ivrige hender forsøkte nå å søke etter sprekker og mekanismer som kunne få åpnet porten, men uten hell. Folk strømmet til for å gi sitt nytteløse bidrag, som om det hjalp at en annen gjorde akkurat de samme bevegelsene på den glatte overflaten. Om dette var en dør, kunne den ikke åpne seg innover eller utover, for ingen spor etter et skille var å finne på det minimalistiske panelet.
Rasjonell som alltid, trakk Hiomedes seg litt tilbake for å overveie situasjonen, mens mennene febrilsk fortsatt var i aktivitet med å få den åpnet. Til sin store fortvilelse kunne han konstantere at selv om han formerlig vrengte hjernen der store mengder kunnskap var lagret, var løsningen like langt unna selv om minuttene tikket avsted. Var han da endelig blitt senil? Hiomedes mente seg kyndig i det meste som har med religiøse og okkulte anliggender å gjøre, og han kjente til flere hemmelige sekter enn dronningen av Mecklenburg har elskere.
«Nå, gamle mann. Hva blir det til? Skal du stå og kope hele dagen, eller faktisk hjelpe til? Jeg trodde du ble med oss for å være nyttig i slike situasjoner, om ikke ellers.» Prestens harde ord trakk Hiomedes brått ut av et dypt ressonemant, og han vendte seg nå irritert mot den storvokste kjempen.
«Asmodai heller om jeg vet, noe slikt hadde jeg aldri ventet. De fleste templer ligger da åpne som en skjøge fra Aegyptus i påvente av sine offergaver.» Et stykke bortenfor senket de svettende bærerne forsiktig ned prinsessens bærestol, og i det øyeblikket spratt prinsesse Symona ut fra de tynne forhengene, med de grønne øynene vidåpne i undring og usikkerhet. Der og da ønsket Hiomedes at han kunne klappe igjen kjeften for godt.
Hun hadde selvsagt kledd seg i sin fineste stas, hvite silkegevanter brodert i fine mønstre helt opp til toppen av utrigningen, der utsmykkede brosjer av bronse med Varunas bryske ansikt holdt de fyldige brystene tilbake. Et langt skjørt dekket for de smekre bena. Plagget var vevd i kostelig lintøy der det flommet snehvitt helt ned til anklene, som anstendig var for en ung dame av høy byrd. Tynn gulltråd var brodert inn i sømmen på sidene, og fanget sollyset ved hver bevegelse hun foretok seg. Det brune håret var satt opp i en knyte bakpå hodet, og ble holdt tilbake av en spenne i det pureste sølv.
«Tempel? Jeg trodde det var her min kommende ektemann ventet i festningen sin? Hvorfor åpner han ikke opp for oss?» Barnets spørsmål gikk rett på sak, og Hiomedes visste at hun var intelligent nok til å skjønne at alt ikke var som det skulle være.
«På sett og vis venter din ektemann på deg Symona. Vær tålmodig nå,» svarte gamlingen og snudde seg for å se at Armand gikk løs på porten med voldsomme slag fra den svære hammeren.
Ja visst, Hiomedes er en klok mann, for det er en som vi alle er viet til, og det er døden som alltid venter å tålmodig til dagen skal stå.
Blydøren ble gradvis bulket av de harde sleggeslagene, men det så ut til at det kunne ta dagevis før den endelig kunne gi etter. Så mye tid hadde de ikke. Et utrop fra en overvåken soldat varslet at både Frey og Hermund så ut til å vende tilbake relativt uskadd, og begge kom nå i en lett jogg opp den slakke åssiden, det hadde ikke akkurat vært vanskelig å følge lyden av den veldige hammeren og den høylydte diskusjonen.
Blodige våpen i knyttede never gav vitnesbyrd om at minst et par tsjuder hadde vandret hen til de evige jaktmarker, og Shabbata frydet seg over at han i det minste kunne gå sitt endelikt i møte med disse to fryktelige krigerne. Glad løp han ned for å hilse dem, og forklarte i korte ordelag hvordan situasjonen var.
Skrevet helt i begynnelsen av min forfatterkarriere. Slåssinga og tankeinnholdet kunne vært fornøyelig å lese, hadde det ikke vært for at kjærlighetsscenene og sexscenene er så fryktelige at jeg må brøle når jeg blir utsatt for dem.
Jeg sa dumme seg ut, ikke briefe ...
Men jeg fikk umiddelbart litt beilavibber her, det skal sies. På den annen side, er det ikke gjerne slik fantasykvinnene beskrives i den angloamerikanske gutteromslitteraturen?
Hurra! Bra jobba, og gratulerer!
Tre jobber samtidig? Valg er vanskelig, man av og til nødvendig...
Uten at jeg er noe orakel. Det vet alle som kjenner meg 🙂
Ja, kvinnetypen det er snakk om, fungerer altså som kjærlighetsobjekt og sexobjekt. I gutteromsfantasy finnes det bare tre typer kvinner: Jomfruer, opphøyde mødre og horer.
Alle mennene er enten snerrende villdyr, tyvaktige løgnere eller opphøyde vismenn.
Jeg synes kvinnen på bildet er påfallende lik Vero, Rolfs viv.
Grattis fra bakevja. Selv er jeg i en avventende liminaltilstand akkurat nå. Men jeg har fremdeles både tro og håp på prosjektet mitt.
Ken: Jeg kunne ha sagt som Tranås: "Så er jeg ikke alene. Tenkte det samme, men at det ville være for sykt å si det." Men faktum er at jeg prokurerte bildene i 2007, og allerede høsten 2008 bestemte jeg meg for å basere hovedpersonen på henne. Det var forøvrig da jeg laget bloggheaderen hvor hun figurerer i midten. Interessant nok mente Rolf at hun ligner på Anette der (for de uinnvidde: en av mine eks-kjærester). Vero eksisterte forøvrig ikke for meg før hun ble sammen med Rolf sommeren 2009.
Morten: Takker! Ja, valg er én ting, men når man jager to eller tre kaniner, er det alltid en fare for at man ikke klarer å fange noen av dem ...
John Olav: Takk, takk, taktekker! Håper du får klasket noe torv på det taket før du selv havner under torva. Vi avventer dine litterære innspill i den ifølge Roar snart åpnende Litteraturbloggen. Hvilket av dine prosjekter mener du, forresten? Er det ikke en hel haug av dem?
Tranås: Det var det jeg fryktet.
Forhåpentligvis trenger du å frykte ei lengre, siden puberteten nå er uttrykt med fast hånd ...!
Taket går fremover med stormskritt. Hovedprosjektet av litterær art nå er en psykologisk thriller. Sekundærprosjektet er en fantasy / sci -fi trilogi. Førstnevnte er nå blitt virkelig bra. Så får msn se ,,, nåløyet er grusomt trangt. Det skal det også være.
Hva med å inkorporere masteroppgaven i romanen og skrive en filosofisk roman...to fluer i ett smekk?
Eventuelt inkorporere masteroppgaven i romanen og skrive en pornografisk roman med to fruer i en smekk?
Poetrixx: Har vurdert begge deler. Tenkte i hvert fall å la dem trekke veksler på hverandre.
Bare du ikke lar dem trekke jeksler på hverandre så...:)
Jeg formoder romanen ikke vil handle om to tannlegestudenter som går amok på hverandre i fylla?
Kort sagt er du altså refusert, men redaksjonen har gitt deg en liten sjanse til å skrive en thriller i stedet - prøve å suge noe brukandes ut av den litterære komposthaugen, so to speak.
Visste at det var krim-/spenningsforfatter du egentlig var.
Lykke til med det nye prosjektet!
Dette skrev jeg da jeg var 22 (kanskje noe for Tranås), og det kan gjerne bevises hvis det trengs. Min første roman skrev jeg da jeg var 17 og 18 år, utgitt noen år senere på Grøndahl forlag.
_____________________________________________________
Elvene var vitner...
En gammel mann røyker vannpipe i et smug i Kairo og mumler i transe et ukjent kapittel fra Dødsboken. Han stirrer forbi Sultan Hasan-moskeen mot Mukattam-høyden og Mamelukkenes graver. Han kjenner de glødende strålene fra sola som vennlige igler i nakken. Han lytter til ropene fra gateselgerne og muezzinene. Han lytter til latteren fra kafeen på hjørnet. Han lytter til bruset fra ordene som danser mellom de tannløse gommene. Han kjenner lukten av eddik og lær og ser at det er døden som roper på ham fra minaretene.
En naken kvinne går alene gjennom slummen i havnebyen Santos i Brasil. Hun er for gammel til å leve. Føttene hennes er stukket inn i utgåtte sandaler. Leppene hennes er røde. Det lange håret hennes blir løftet over skuldrene av vinden som trekker inn fra havet. Hun kløyver stanken fra matrester og rykende søppel. Hun hører fabrikksirener, men går ikke til fabrikken denne morgenen. Hun fortsetter ned mot kaia og forsvinner ut i havet med de varme strømmene.
På en tom kafé i den bolivianske provinsen Cochabamba synger en indianerkvinne en quechuansk vise om den natten hun ble voldtatt og myrdet av Pachacuti Inca. Hun synger om sletter og murer av stein. Hun synger om stolthet, maniok og chile. Hun synger om sverd, kors og rettferdige guder. Hun synger om kjærlighet og kjenner blodet som siler på innsiden av de varme lårene. - Kaffe, roper hun. - Kaffe til en kvinne av folket!
Elvene var sannsigere...
I en kløft i Tsangpodalen i Tibet løfter en trappistmunk armene mot himmelen og forbanner flaggermusene som har revet ut øynene hans. Rundt ham ruver fjellene som liksvøpte drømmer. Han kjenner ikke vinden som borer seg gjennom øynene og inn i det farlige mørket. Han merker ikke kulden. Han hører ikke knitringen fra flaggermusenes vinger. Han løfter armene mot himmelen, stirrer mot fjellene og kjenner at han selv langsomt blir til stein.
På et bibliotek i Roma sitter en ung mann og skriver om den dagen han ble revet i hjel av løvene i Colosseum. Han skriver et dikt om helter og bødler. Han skriver om sorg og sletter av blod. Han skriver om himler av frådende fugler, om lenker og jublende slaver. Han skriver om branner og kranser av tårer, og roper: - En morder er død!
En svart kvinne danser på en nattklubb i Johannesburg. Hun har endelig funnet mannen hun vil elske. Hun hører ikke musikken som sprenger ut av høyttalerne. Hun hører ikke latteren som bølger mellom bordene med de blodrøde dukene. Hun hører ikke skriket som sliter over nervetrådene i hjernen idet sjelen endelig river seg løs og svever usikkert opp mot det blinkende taket. Hun danser uten sjel på en nattklubb i Johannesburg og kjenner at hun aldri skal dø.
Og elvene lytter, og ser, og føler, og river alt med seg, fosser gjennom granitt og hemmelige krattskoger, drikker fra smeltende snøfjell, bruser over lik og sølvfarget sand, sildrer gjennom tiden og forvandler ordene til stein, drømmene til blod, hatet til salt, og trekker alt med seg, ned til de mørke grottene, ned til de dype kulpene, ned til de boblende kildene, der livet risler og skriker om hevn.
OK dette er bare en oppramsing av totale klisjeer, men det er jo forsåvidt ''imponerende'' at en 22-åring har suget til seg så mye litteraturisk svada at han er able to present denne haugen med piss ... skjøntjeg tror neppe dette ville gjort noe inntrykk på den 22-årige Hamsun...:)
''På en tom kafé i den bolivianske provinsen Cochabamba synger en indianerkvinne en quechuansk vise om den natten hun ble voldtatt og myrdet av Pachacuti Inca. Hun synger om sletter og murer av stein. Hun synger om stolthet, maniok og chile. Hun synger om sverd, kors og rettferdige guder. Hun synger om kjærlighet og kjenner blodet som siler på innsiden av de varme lårene. – Kaffe, roper hun. – Kaffe til en kvinne av folket!''
Hihihihhihi!Yeah! Gi meg kaffe for helvete!!!
''Min første roman skrev jeg da jeg var 17 og 18 år,''
Man bør altså aldri utgi romaner så tidlig, med tanke på hva som har skjedd med deg...der du sitter stuck i ei dynge av menneskelig forfall utenfor Manila og skriker ut din vrede og livslede mot verden. Like a child in time...
Blind man...shooting at the world ... http://youtu.be/PfAWReBmxEs
HVA skal det bli av deg Sørensen?
PAIDEIA og ARETE er begreper som mangler i vår feige, komfortsøkende og nytelsessyke kultur og som jeg mener fortjener en renessanse dersom vi ikke skal bukke under. Hva med å inkorporere disse ideene i din neste roman og la hovedpersonen utvikle seg til en moderne helt Landgaard?
Greek paideia is the idea of perfection, of excellence. The Greek mentality was "to always be pre-eminent"; Homer records this charge of King Peleus to his son Achilles. This idea is called arete. "Arete was the central ideal of all Greek culture."[8]
In The Iliad, Homer portrays the excellence of the physicality and courage of the Greeks and Trojans. In The Odyssey, Homer accentuates the excellence of the mind or wit also necessary for winning. Arete is a concomitant of what it meant to be a hero and a necessary component in warfare in order to succeed. It is the ability to "make his hands keep his head against enemies, monsters, and dangers of all kinds, and to come out victorious."
http://en.wikipedia.org/wiki/Arete_(excellence)
Arete ( /?ær?ti?/; Greek: ?????), in its basic sense, means excellence of any kind. In its earliest appearance in Greek, this notion of excellence was ultimately bound up with the notion of the fulfillment of purpose or function: the act of living up to one's full potential.
Sometimes translated as "virtue,"[citation needed] the word actually means something closer to "being the best you can be," or "reaching your highest human potential."
Arete in ancient Greek culture was courage and strength in the face of adversity and it was to what all people aspired.
In the Homeric poems, Areté is frequently associated with bravery, but more often, with effectiveness. The man or woman of Areté is a person of the highest effectiveness; they use all their faculties: strength, bravery, wit, and deceptiveness, to achieve real results.
The Greeks described themselves as "Lovers of Beauty," and they were very much attuned to aesthetics. They saw this in nature and in a particular proportion, the Golden Ratio (roughly 1.618) and its recurrence in many things. They also referred to the need for balance as the Golden mean (philosophy) (choosing the middle and not either extreme). Beauty was not in the superficialities of color, light, or shade, but in the essence of being—which is structure, line, and proportion.
Just a tip....:)
JEG er naturligvis archtypical for en slik moderne helt, så føl fri til å bruke meg som eksempel på din litterære helt!
Det ville være noe...en avdanket spirituell lasaron og livets taper, en trygdevindler som misbruker sine evner og kaster bort sitt liv på sex and drugs and rockn'roll og waster bort hele trygda på å knulle horer i Pattaya ...og som en mann av den høyeste arete likevel er strålende fornøyd og happy med dette dekadente livet hahaha!
Japp...jeg erklærer meg herved for helt i mitt eget liv!
Det kreves nemlig baller av stål for å kunne leve slik...)
'Beauty was not in the superficialities of color, light, or shade, but in the essence of being—which is structure, line, and proportion.''
Det betyr at de strebet etter og var i stand til å erkjenne de dypere aspektene av virkelighheten...hvilken kontrast til vår egen tomme og overfladiske tid!
Vi trenger snart en ny renessanse...
Spørsmålet er vel heller hva det skal bli av Stian.
Selvsagt unner jeg ham alt mulig godt, men også ett av de store forlagene var villige til å "gå videre" med det siste manuset mitt.
Dette betraktet jeg som et avslag, en refusjon, og aksepterte heller en kontrakt med en gang hos et annet forlag.
Den der "gå videre med"-greia er dessverre akkurat som jenta som sier nei til å bli med deg på skoleballet, "men vi kan være venner for det, ikke sant?"
Sorry, Stian, men sånn er det bare.
Foreslår seks måneders intens omskrivning (14 timer per dag) og så prøve et annet forlag.
Hvorfor så problematisk å innrømme at du er blitt refusert? Jeg hadde ingen problemer med å tilstå det - litt fordi det har skjedd 100 ganger før, men også litt fordi det har noe med ærlighet å gjøre.
Så tar man samling i bånn, man skrur av lyset, går under jorda i fem måneder og skriver en bortimot helt ny roman. Som man så sender til 20 andre forlag.
Det er det man gjør. Man later ikke som om alt er vel.
Mitt råd er at du begynner å legge ut ting du har skrevet på. I likhet med Johnsen er du livredd for tilbakemeldinger, dermed kommer du heller ikke videre.
Det er veldig synd.
Redaktøren din eller konsulenten din har neppe stort mer greie på å forbedre en tekst enn jeg har, eller du har, eller 20 andre rimelige gode lesere har.
Lahlum sier han sender inn kapittel for kapittel - ja, enda oftere, fordi han ikke kan leve uten tilbakemeldinger. Andre sier det samme.
Mulig at din klassiske tilnærming til romanskrivning kan bli din bane. Igjen så ville det vært veldig synd.
Kan du ikke gjøre som Dostojevskij...som kjørte sine romaner som føljetonger i tidsskrifter før de kom ut i bokform?
Jeg er i ferd med å okkupere og overta Gatavisa..og så snart jeg er sjefen der vil du få spalteplass...helt gratis...)
Hvordan går det med romanen? Har det skjedd noe siden sist?
Jeg håper jo selvsagt at du får den utgitt snart.
Det skjer noe hele tiden, i form av at jeg arbeider med å omskrive den, med vekt på å forkorte den. Tenker å sende et nytt utkast til redaktøren før jul.
Det er bra, nydelig.
En ekte bok skal bli til på denne måten. Det skal ose blod, svette, tårer og ærlighet av den.