Tilbake med nytt tema & nye nyheter

Vær hilset, alle og ingen.

Som noen (svært få) har lagt merke til, har bloggen vært borte i noen måneder. Det later til at hacking av blogger er mer interessant enn å lese dem. Men nå er vi tilbake, dessuten med et nytt bloggtema, siden det gamle var håpløst utdatert. Uheldigvis er ikke alt helt på plass ennå, men det kommer.

Denne bloggen ble lansert for ni år siden som et virtuelt vindu til min forfattervirksomhet. Siden da har mye skjedd. Blogging er ikke lenger hva det var, Facebook har overtatt folks personlige nettlesning, og ikke minst har jeg hatt veldig lite å vise til hva angår fullførte prosjekter. Sånn er livet.

Men i den grad jeg fremdeles har én eller to lesere, kan disse kanskje være interessert i følgende oppdateringer på den landgaardske front:

Masteroppgaven, som jeg har nevnt i noen innlegg bakover, blir trolig ferdig i september. Da er det tolv år siden jeg begynte på masterstudiet i filosofi her i Tromsø og tre år siden jeg startet opp igjen etter syv års pause.

Min jobb på Akademisk Kvarter (nå: Akademika) forlot jeg like før påske. Både fordi jeg skulle skrive ferdig masteroppgaven på heltid, men også fordi jeg til sommeren flytter til Berlin, hvor jeg skal bo i alle fall ett år og hengi meg til skjønnlitteraturens irrganger.

Når det gjelder skjønnlitteraturen, er det to romaner som jeg har strevet en del med de siste årene (siden hhv. 2007 og 2013), og disse skal jeg omarbeide for fullt i Tyskland det kommende året. Så får vi se om den ulidelig vanskelige andreboka manifesterer seg i bokform vel ti år etter debuten. Og tredjeboka året etter? Optimist må man være.

Når dét er sagt, skal det nevnes at jeg nylig ble slått av en heller pessimistisk betraktning over denne Facebook-reklamen:

Det forfattere gjør mest av for tiden, er å holde skrivekurs og skrive håndbøker for håpefulle forfatterspirer. Alle vil bli forfattere, men nesten ingen vil lese bøker. Det segmentet som faktisk leser bøker, leser de få bøkene som et knippe forfattere utgir. Resten av kostebinderiet forblir ulest, men likevel vil alle skrive i den tro at noen bryr seg.

Og apropos skrive: Kommer jeg nå til å blogge oftere? Sannsynligvis ikke. Men følg med, mine to lesere. Jeg har jo en tendens til å overraske meg selv og andre.