Richard Rorty 1931-2007

Richard Rorty er død.

Den amerikanske filosofien Richard Rorty ble fredag 8. juni tatt opp i sine læremesteres rekker, 75 år gammel. En av vår samtids mest omtalte og omstridte tenkere er herved innskrevet i filosofihistoriens foreløbig siste kapittel.

Når sant skal sies, vet jeg veldig lite om Rorty. Første gang jeg hørte om ham, var på masterstudiet i 2003. Den minst like omtalte Donald Davidson cashet inn sjetongene 20. august det året, og jeg hørte forøvrig at som ung filosof, like etter tre års krigstjeneste i den amerikanske marinen, forsøkte Davidson å skrive en roman, uten å lykkes, hvorfor han isteden gikk tilbake til sine filosofistuder og tok doktorgraden på en avhandling om Platons Filebos, et arbeid Davidson selv syntes var kjedelig. (OK, jeg leste egentlig om dette på Wikipedia og tok det for god fisk.)

Men denne Rorty ... jeg vet ikke så mye om ham. Noen sier at han var influert av Nietzsche, og det høres jo forlokkende ut, selv om de fleste som er blitt influert av Nietzsche, har endt opp som sosialistiske homser, nazistiske gærninger eller postmodernistiske vrøvlehuer.

Rorty er i alle tilfelle kjent for å være en cut-through-the-crap-filosof. Professor Bjørn T. Ramberg skriver i en kronikk i dag at "store deler av samtidsfilosofien hadde gjort seg selv intellektuelt og politisk irrelevant", ifølge Rorty, "at den var fanget opp i sine egne sære metaforer, og uten evne til å komme samfunnets behov og interesser i tale".

Det høres jo i utgangspunktet interessant ut, selv om jeg kjenner jeg må gjespe når det videre snakkes om "solidariske forpliktelser" og "en filosof er en som foreslår, ikke en som dømmer eller legitimerer" og "Hvordan kan vi øke vår toleranse, skape større rom og mulighet for individer til å skape seg selv, samtidig som vi utvikler og utvider vår sosiale og økonomiske solidaritet, vår evne til å bry oss om andres skjebne?".

Tja, når var dette banebrytende? Det sies at man ikke skal snakke vondt om de døde, i hvert fall ikke før de er blitt kalde i sin grav, men jeg ble minnet om et intervju med Ingolf Håkon Teigene (som forøvrig la på røret i forgårs) fra 2003, hvor han stolt forfekter "de riktige holdningene, meningene mange i dag avfeier som kjedelige, forutsigbare -- og aller verst: politisk korrekte":

"Hah. Det driter jeg tynt i. Å være «PK» blir brukt som et skjellsord. Og et våpen i debatten mot dem som har grunnleggende fornuftige holdninger. Men det våpenet skal ingen få bruke mot meg. Jeg har tvert imot tenkt å bli mer og mer «PK»."

Noen ganger forundres jeg over hvor forskjellig vi mennesker må være konstituert, for den som ukritisk går rundt og forfekter "grunnleggende fornuftige holdninger", må sannsynligvis være utstyrt med et eller annet gen som jeg mangler. Konsensusgenet. Eller solidaritetsgenet. Eller europeisk-dårlig-samvittighet-genet.

Tilbake til Rorty. Ut ifra det jeg leser om ham her og der, ser han ut til å være en filosof som kunne ha falt i smak hos folkets intellektuelle. Han spytter riktignok på marxistteoretikerne, men det sosialdemokratiske prosjektet, med et snev av statsstyrt kapitalisme og kulturell individualisme, hvilket sørger for at alle parter får litt, må ha vært midt i blinken for ham.

Nuvel. Jeg er for trett til å gruble mer over dette nå. Så jeg avslutter med et sitat fra Rambergs kronikk, hvor han parafraserer Rorty på en måte jeg faktisk kan like:

"Hvordan kan jeg bevare troen på de verdier nettopp jeg lever med, som gir retning til mitt liv, samtidig som jeg lever med erkjennelsen av at mine verdier ikke er mindre tilfeldige produkter av historie og utvikling enn konkurrerende verdier?"

Men at jeg liker dette, betyr ikke at jeg omfavner den mulig impliserte verdirelativismen. Jeg fester dog lit til at Rorty kjente sin Nietzsche ...