Skitt au, jeg blogger så lite, så jeg kan like gjerne skrive om noe jeg egentlig tenkte å nevne i forrige innlegg: Hva skjer når man skriver en roman fra sin egen samtid, men bruker ti år på å skrive den? Plutselig er ikke samtiden samtid mer, men fortid. Og romanen er blitt en historisk roman.
Som jeg skrev for et par dager siden, påbegynte jeg romanen kalt Det absolutte nullpunkt 6. januar 2007. Romanen skulle være satt i nåtiden og strekke seg over noen få måneder, med en prolog satt tolv år tidligere. Siden jeg ville at romanen primært skulle foregå om sommeren, valgte jeg den nyligste sommeren verden hadde opplevd, nemlig sommeren 2006.
Hvorfor ikke sommeren 2007? Fordi den lå i fremtiden og følgelig inneholdt en del usikkerhetsmomenter. Kanskje det hadde inntruffet en eller annen katastrofe som ville ha påvirket romanen? Kanskje vi hadde helt ny teknologi da? (Og det hadde vi faktisk, i og med at Facebook var ikke-eksisterende i Norge sommeren 2006, mens et par hundre tusen nordmenn var pålogget ett år senere. Jeg skrev litt om den nye teknologien kalt Facebook i mai 2007. Kuriøs lesning i våre dager, får man si.)
Hva innebærer det at romanen er satt i 2006, men skrives nå i 2017? Først og fremst at det er visse anakronismer man må vokte seg for. I 2017 kan man kommunisere med venner via Messenger og WhatsApp, mens Facebook og Twitter brukes av alle institusjoner som vil ha sitt budskap ut til folk. I 2006 stod SMS for den umiddelbare kommunikasjonen; nettsider og e-post tok seg av resten. Det er en helt annen medievirkelighet nå, som Anki Gerhardsen påpeker i en nylig artikkel i Aftenposten om forskjellen på Terje Søviknes' og Bård Hoksruds respektive "sex-skandaler" i 2001 og 2011. Hun skriver:
2001 er imidlertid en medieevighet siden. Vi brukte ikke Twitter. Vi brukte ikke Facebook. Folk flest levde med mediene, ikke i mediene, og vi var vant til at journalistene styrte fortellingen om virkeligheten alene. Det privilegiet hadde pressen mistet i 2011 [...] - «Terje Søviknes' fatale medietabbe», 07.01.2016.
Charlotte, hovedpersonen i romanen, har ikke internett hjemme og må surfe og lese e-post på jobb eller biblioteket. Smarttelefoner finnes ikke. MSM nyter absolutt hegemoni. Trump er opptatt med The Apprentice. Ifølge digi.no hadde 50 prosent av norske husstander bredbånd i mars 2006 (det ble tilgjengelig i mitt strøk på Sør-Tromsøya i 2004), så det var ikke utenkelig at folk med dårlig råd eller manglende interesse for informasjonsteknologi kun hadde fasttelefon i huset. Det er et panoramaskrik fra 2017, hvor folk ser SKAM på sine smarttelefoner mens de sitter på bussen.
Det er i denne forbindelse jeg ser en mulig ulempe for denne romanen. Siden smarttelefoner, SKAM, Facebook og Instagram praktisk talt ikke fantes i 2006, kan det virke som om historien er skrevet av en fyr som ikke har peiling og ikke er oppdatert på det de kule kidsa driver med. Det er forsåvidt også helt riktig, men hvis romanen hadde vært satt i 2017, ville jeg ha oppdatert meg på det for autentisitetens skyld. Siden den foregår i 2006, må jeg pent se bort ifra den sosiale medievirkeligheten som dominerer våre liv i dag.
Og det ville kanskje ikke ha vært noe problem dersom romanen var satt i ... la oss si 1990. Før internett. Før mobiltelefonen. Da ville man ha vært langt mer bevisst på at man leste en historisk roman. Den gangen vi gikk på uanmeldt besøk til hverandre. Den gangen vi trengte mynter til telefonkioskene. Mange av dagens godt voksne forfattere skriver romaner satt til sin egen barndoms- og ungdomstid, 1960- eller 1970-tallet, og publikum elsker det. Publikum er ofte på samme alder og fryder seg over nostalgien i å vandre nedover Oslos gater i slengbukse med The Beatles på ghettoblasteren. En viktig ingrediens i serieromaner (dersom man foretrekker de litt mer trivielle litteraturuttrykk) er ifølge serieforfatter Kjetil Johnsen at handlingen ligger minimum seksti år tilbake i tid. I så måte har ikke året 2006 så veldig mye «historisk sus» å stille opp med.
Så hvorfor flytter jeg ikke like godt historien frem i tid og lar Charlotte leve i 2017, med bredbånd hjemme og SKAM på smarttelefonen? Kort sagt fordi det er så mange tidsmarkører som allerede er etablert i historien. Prologen foregår tolv år før hovedhandlingen, altså i 1994. Skulle jeg ha forskjøvet alt, ville den ha foregått i 2005, og da ville for eksempel mobiltelefonen i damevesken ha vært en irriterende faktor.
Selvsagt kunne jeg ha omskrevet prologen og inkorporert bruk av mobiltelefon (det er bare på film mobilen slutter å fungere akkurat når du trenger den, ikke sant?) uten at scenen ble ødelagt. Men litt vanskeligere blir det å oppdatere de ulike romanpersonenes biografier. En av romanpersonene er en prest født i 1930; så gammel må han være for å rekke å bli prest før Det annet Vatikankonsil innvarsler radikale endringer i Den katolske kirke på sekstitallet. I 2017 ville han ha vært 87 år, noe som ikke hadde passet så bra med den rollen han har i romanen. Og det er bare ett eksempel.
I det hele og det store er Det absolutte nullpunkt skrevet for året 2006, og med mindre en leser/konsulent/redaktør presenterer overbevisende grunner til at handlingen må flyttes frem til 2017, tenker jeg at den forblir en halvhistorisk roman når den en gang - kryss fingrene - kommer ut. Og skulle det ta tyve år å få den gjennom kverna, er problemet uansett løst.
