2. romanforsøk fra skrivebordsskuffen
I februar 1997 følte jeg meg tilstrekkelig oppøvd i litterære teknikker og hadde lyst til å skrive en ny røverhistorie. Igjen fra førkrigstiden, igjen fra USA, dog uten å plagiere et dataspill. Som i Mysteriet i Crouton Mansion la jeg opp til spenning og skumle, uforklarlige hendelser. Nå skulle det være en vaskeekte spøkelseshistorie. Jeg antar jeg var veldig fascinert av det overnaturlige på denne tiden, og spesielt skummelt og truende var det jo dersom en spøkelseshistorie foregikk i en tid uten radarteknologi, satellitter og mobiltelefoner, da verden ikke var like gjennomsiktig og opplyst (i dobbelt forstand) som i våre dager.
Det overnaturlige i dalen har en rammehistorie satt i 1894, men selve hovedhistorien foregår i 1890. Hovedpersonen heter Michael Anderson, født i Philadelphia i 1865. Han er forfatter og kan tydeligvis lese tysk. Kuriøst nok nevner jeg nemlig Friedrich Nietzsche allerede i romanens tredje avsnitt, og Mr. Anderson har lest Also sprach Zarathustra. Det forekommer meg pussig i dag, siden jeg selv ikke hadde lest noe av Nietzsche på det tidspunktet; først fem år senere begynte jeg å beskjeftige meg med hans filosofi. I dag ville jeg neppe ha latt en hovedperson ha lest en bok jeg som forfatter ikke hadde lest, enn si hadde særlig peiling på. Men i 1997 næret jeg ingen slike betenkninger.
Jeg nevner også såvidt en viss Stephen Crane og gjør ham til en venn av Michael. Stephen Crane er i dag mest kjent for romanen The Red Badge of Courage (1895). Den handler om den amerikanske borgerkrigen, mitt største historiske interessefelt på nittitallet, og jeg hadde lest den boken med stor glede lenge før jeg begynte på min egen lille røverhistorie.
Når jeg nå leser gjennom sidene jeg skrev, blir jeg minnet om Sleepy Hollow, filmen fra 1999 med Johnny Depp og Christina Ricci. Den var riktignok ikke laget på den tiden, så inspirasjonen kan ikke ha kommet derfra. Og jeg hadde heller ikke lest Washington Irvings "The Legend of Sleepy Hollow" (1820), som filmen er basert på. Men både der og i min røverhistorie stammer spøkelsene tilsynelatende fra den amerikanske revolusjonen på 1770-tallet.
Innledningvis skrev jeg merkelig nok Det overnaturlige i dalen på engelsk. Femten sider fikk jeg ned før jeg begynte å oversette dem til norsk. Jeg innså vel at jeg bodde i Norge, og at et norsk forlag ville ha et manuskript skrevet på norsk. Men jeg rakk bare å oversette de tre første sidene før jeg gav opp. Disse sidene følger under streken. Dessverre stanset jeg før det begynte å bli spennende.
DET OVERNATURLIGE I DALEN
Faktisk har jeg aldri trodd at noe som helst kunne være uforklarlig når en bruker sunn fornuft og logikk. Derfor greide jeg aldri helt å oppfatte hendelsene som fant sted i Sheldon Valley, Pennsylvania.
Jeg trodde naturligvis at det var svindel først, men «fordommene» mine forsvant raskt etter at jeg hadde oppholdt meg en stund i den lille byen Sheldon, midt i dalen.
I våre dager er det mange som betviler Guds eksistens, og jeg er en av dem. Store tenkere, som Friedrich Nietzsche, anser Gud som død. Jeg har lest boken hans, «Also sprach Zarathustra», som jeg kjøpte i Hamburg i 1887. Jeg er ikke ukjent med det tyske språket, så boken gav meg ikke noen særlige vanskeligheter.
Jeg er enig med Nietzsche i mange ting. Det er neppe noen Gud. Hvordan kan en slik skapning eksistere? Det er ikke noe, verken på Jorden eller i universet, som er allmektig.
Jeg synes likevel at supermann-teorien hans er mer tvilsom, da jeg har svært liten tro på at noen raser er bedre kvalifisert enn andre til å leve og trives.
Synd er det at Nietzsches hode er svekket for tiden. Jeg hører at han er har blitt sinnsforvirret nylig. Om der virkelig finnes en Gud, er det kanskje Hans makt som nå ødelegger den stakkars mannen.
Fremdeles har jeg unngått slike forferdelige ting; til tross for at jeg er ekstremt gudløs selv. Jeg bor i Philadelphia, min fødeby. Her ble jeg født for syvogtyve år siden. Min mor fikk meg rett etter borgerkrigen – hvor min far døde. Hun måtte forsørge oss begge alene, men heldigvis var jeg hennes eneste barn.
Mens jeg vokste opp, forsøkte jeg å leve av å skrive. Jeg har holdt meg i live så langt, men å være forfatter er overhodet ikke noe enkelt levebrød. Stephen Crane, en venn av meg, har også vært i trøbbel nylig. Hans første roman, «Maggie: A Girl of the Streets», solgte ganske enkelt ikke. Skjønt det er en meget god bok, er den altfor utradisjonell for folk flest. Jeg opplever mange av de samme vanskelighetene med mine egne manuskripter.
Grunnen til at jeg endte opp i Sheldon Valley under de underlige begivenhetene der, var en «invitasjon» fra en som jeg ikke hadde sett siden skoledagene. Det som skjedde etterpå, var ganske selsomt og uhyggelig. Herved vil jeg fortelle min overnaturlige historie som hendte for fire år siden i Sheldon Valley...
*
I 1890 fikk jeg uventet besøk fra Roger Evermore, en ung mann som jeg gikk på skole sammen med for flere år siden. Jeg var temmelig overrasket over å se ham, men det var et hyggelig gjensyn.
Roger hadde flyttet til Sheldon noen år tidligere siden han fikk seg jobb der som regnskapsfører. Denne lille byen, eller snarere landsby, ligger omtrent seksten mil nordvest for Philadelphia.
Mens vi snakket om «gamle dager», begynte han plutselig å nevne mine avvikende synspunkter på samfunnet, Gud og selve livet. Jeg fattet ikke helt den eiendommelige måten han uttrykte seg på før han fortalte meg om de underlige vesenene i Sheldon Valley.
«Alle snakker om spøkelser, Michael,» sa han. «Jeg vet ikke hva jeg skal tro! Noen påstår også at Gud har bestemt seg for å komme ned til vårt vantro samfunn på Jorden for å bevise at han virkelig eksisterer! Ser ut til at du har gjort ham forbannet,» sa han i en overraskende spøkefull tone.
«Vel, hva synes du jeg bør foreta meg for å gjøre ham til lags?» spurte jeg og holdt spøken i hevd.
Akkurat da rynket han øyenbrynene og lente seg tilbake med et tankefullt blikk.
«Bli med meg,» sa han plutselig. Han så bedende på meg og sa: «De kristne innbyggerne er altfor redde til å gjøre noe med dette. Jeg tror du er den eneste her omkring som ikke har en indre frykt for Gud og Djevelen.»
«Vel, jeg antar at jeg ikke kan avslå et sådant tilbud. Er det noe herberge der som jeg kan bo i?»
«Naturligvis!» Roger lyste opp. «Sheldon Valley vertshus er et gjestmildt og sjarmerende sted å bo på. Du kommer til å trives der, Michael!»
Etter at Roger hadde dratt, begynte jeg tenke på det han hadde fortalt meg og på hendelsene i dalen. Til slutt fant jeg ut at dette foretagendet kunne vise seg å være høyst inspirerende, så jeg gjorde meg straks klar til å dra.
*
Noen få dager senere var jeg på vei. Jeg forlot Philadelphia med tog og hyrte en hest og vogn i Wilkes-Barre. Før natten falt på, nådde jeg Sheldon. Kusken dro tilbake snarest for å slippe en tur gjennom dalen mens det var mørkt. Han var tydeligvis kjent med de såkalte «overnaturlige» hendelsene her.
Byen var mindre enn hva jeg hadde trodd. Den nokså brede hovedgaten var flankert av små hus. De fleste bygningene var av tre, men det var noen vakre og romantiske murhus også. Gasslamper prydet hovedgaten og sideveiene som gikk ut til ytterkantene av byen.
«Michael!»
Jeg snudde meg for å se hvem som ropte, og som ventet var det Roger.
«Det er så godt å se deg,» sa han mens han kom mot meg. «Vertshuset er rett her borte,» sa han og viste vei.
«Pen liten by,» sa jeg likegyldig mens vi gikk bortover gaten.
«Jovisst!» svarte han likeledes uinteressert. «Pokker heller! For å være ærlig er dette er et øde og kjedsommelig sted midt i ingenmannsland.»
«Nåja, det vet jeg ikke helt. Det er neppe så utrolig kjedelig her når man regner med alle de merkverdige tingene som skjer her nå for tiden – ifølge deg.»
Vi nærmet oss vertshuset, et gammeldags, men malerisk stykke arkitektur. Jeg var fortapt i tanker for et øyeblikk – til Roger svarte:
«Sant nok. Det har vært litt av et oppstyr her de siste par månedene. Ingenting spesielt, faktisk. Bortsett fra...»
«God ettermiddag, herr Anderson! Vi er så glad for å ha deg som gjest her i Sheldon Valley Inn.» En middelaldrende, skallet mann med rødt skjegg overrasket oss idet vi åpnet døren til vertshuset.18
Ivrig som bare det fortsatte han: «Roger her har fortalt oss alt om deg, herr Anderson. Vi vet at du er her for å etterforske disse meget underlige hendelsene. Åh, forresten, mitt navn er Thomas Olafson, men du kan kalle meg Tom. Jeg er egentlig fra Norge; mine foreldre og jeg kommer fra Gjøvik, en liten landsby ved en innsjø, Mjøsa. Hørt om den?»
«Eh, nei, dessverre,» svarte jeg høflig. Denne vennligsinnede mannen var et av de mest pratsomme mennesker jeg noensinne hadde møtt.
«Vel, vi står alle til tjeneste. Min kone serverer deg frokost om morgenen. Og hun er en god kokk!»
«Det er jeg sikker på, men kan du vise meg rommet mitt?»
«Åh – eh, vel ... ja! Så klart, så klart! Bli med meg; det er i andre etasje.»
Roger og jeg smilte til hverandre, før jeg gikk opp trappene sammen med Tom.
Da jeg hadde installert meg og slappet av en stund, dro jeg over til Roger for en prat.
*
«Jeg beklager at jeg ikke kunne tilby deg å bo hos meg, men det er for lite og ukomfortabelt her. Dessverre har jeg ikke råd til noe større. Jeg ville ha etterforsket disse overnaturlige hendelsene selv, men for å være ærlig er jeg ikke modig nok. Det var da jeg kom til å tenke på deg.»
Roger så ut til å være i dype tanker om vår barndom mens han fortsatte å minnes.
«Husker du da vi undersøkte de gamle spøkelseshusene? John, Pete, Max, Simon og vi var de ‘tøffe karene’ i nabolaget. Det var likevel ingen som turde å gå inn i noen av husene før du hadde vært innenfor for å finne ut om det var trygt eller ikke!» Han lo og lente seg tilbake slik han pleide.
Utålmodig som alltid, brøt jeg inn i monologen. «Vel, det var tider, ja. Men jeg synes du burde fortelle meg hva alt dette dreier seg om.»
Plutselig ble Roger mørk i blikket. Han slikket seg om munnen og blinket kjapt med øynene.
«Du har rett. Det er på tide å komme til saken.» Han tok en pause og drakk litt te. «Alt startet for to måneder siden i en måneløs natt. Jeg våknet av ulvehyl. Jeg kom meg på bena og så ut av vinduet.»
Får frysninger av skrekk her jeg sitter....:)
Pussig at du akkurat nå publiserer denne spøkelseshistorien...jeg driver faktisk akkurat selv og skriver om gjenferd i min nye sjørøverroman fra Valdresheiane:
Her de første par avsnittene fra åpningskapittelet:
-Hjæææælp!!!! Aaaaooooooaaaaaaaa! ODIIIIIIIN!!! Odin … min gud i Valhall … hjæææælp meg for hææææææælvete!!!! Hjælp meg Odin! Hjæææælp!!!
Jeg snudde meg for å se hvem som skreik så vanvittig, og hørte et barn hyle hysterisk av redsel idet det singlet i glasset fra en vindusrute som ble smasha mot veggen i bygningen like ved. På samme tid buldret et enormt tordenbrak over himmelen, og en serie med mektige lyn flashet illevarslende bortover horisonten. Et skikkelig uvær var tydeligvis på vei inn over Oslo.
-Nei nei det … nei det skal vi faen ikke! Fuck deg til hælvete, din jævla hooooomoooo!
Jeg syntes det var noe kjent med stemmen, og oppdaget til min forferdelse Syre-Bjørn, en gammel narkis og svirebror av meg fra den tiden vi bodde i Tromsø, komme sjanglende ned mot elvebredden med vilt fektende armer og et gæernt uttrykk i det grålige, herjede ansiktet, mens han bablet febrilsk i villelse med seg selv. Han hadde ei rosa 17. mai-fløyte i ene hånden og et norsk flagg i den andre, som han sveivet rundt med mens han skjelte og smelte der i ørska … formodentlig noe greier han hadde funnet i kjølvannet etter barnetogene som hadde passert oppover Karl Johan tidligere på dagen. Han hyttet opp mot himmelen og truet mot skyene med flagget mens han brølte noe om Tor med hammeren og Åsgårdsreien og Ragnarok og forbannet tordenværet fordi det våget å lage så mye spetakkel og elendighet på Norges nasjonaldag. Gudskjelov virket det som om han ikke hadde fått øye på meg ennå! Jeg snudde meg lynhurtig vekk og prøvde å gjøre meg så uanselig som mulig, så han ikke skulle oppdage meg.
Tydeligvis hadde stakkaren falt inn i en av de berømmelige psykosene sine igjen. Jeg hadde ikke snakket med ham på flere år, ikke siden han flyttet fra kåken min i Bjerregardsgate, men visste at han hadde vært inn og ut av institusjoner den siste tiden og basically bare var gitt opp av psykiaterne. Var det ett menneske her i verden som jeg ikke trengte å møte akkurat nå så var det ham … især siden han mente at jeg skyldte ham tre tusen spenn fra et opplegg der vi ble bøffa av noen dophuer fra Litauen for noen år siden, og som han gnålte om hver gang vi møttes. Jeg var altfor fyllesjuk til å orke å holde ut et eneste sekund med det innpåslitne pengemaset til den tullebukken, og hadde for lenge siden fått overdose av det forblåste dustepreiket hans om stråler som myndighetene sender for å hjernevaske oss slik at vi blir lydige individer og kan brukes i eksperimentene og planene til dem som styrer verden, som er Bilderbergerne og Rockefellerne og jødene og frimurerne i samarbeid med en slags øglevesener fra kosmos som har antatt menneskeskikkelse og i hemmelighet ruler jorden … og masse annet virkelighetsfjernt tåkeprat som han har hentet fra websitene til folk som David Icke og lignende åndsforlatte skrullinger. Sannsynligvis var det til et av disse romvesenene hans oppfordring om å dra til helvete var rettet. Tydeligvis hadde han i fantasien blitt antastet av en homse fra outer space som hadde forsøkt å sjekke ham opp.
Ja det var slett ikke utenkelig … en gang hadde han blitt tvangsinnlagt etter at han forelsket seg i et kvinnelig gjenferd som hjemsøkte huset hans der han bodde alene i en avsidesliggende grend oppi Gudbrandsdalen. Han hadde skrevet under fullt navn til en samlivsspalte i et ukeblad i håp om å få råd om hvordan han skulle gå fram for å lokke dette sjenerte og blyge spøkelset, som visstnok var jomfru, til sengs, og de hadde slått full alarm og kontaktet det psykiatriske hjelpeapparatet da de forsto hvor nedkjørt han var. Da politiet og vernepleierne ankom huset hans fant de hagen full av påkledde trær, Bjørn hadde kledt på dem bukser og jakker og anorakker og andre tykke og varme vinterklær … og da de spurte ham hvorfor han hadde gjort sa han at det var trærne selv som hadde bedt ham om det. Han kunne kommunisere med planter påsto han, og siden det var så sprengkaldt i Norge det året måtte de stakkars trærne ha klær på seg for å overleve vinteren. Jeg hadde ham som Facebook-venn etterpå i den tiden jeg bodde i Spania, og en gang jeg klagde på varmen i bungalowen jeg leide på Tenerife rådet han meg til å flytte til et hus som var hjemsøkt av spøkelser, for hver gang et av disse spøkelsene kom inn i et rom ville det bli iskaldt i rommet, og når det ble for varmt trengte jeg bare mane dem frem så ville de komme og kjøle ned luften. Det var en meget effektiv form for air condition … og attpåtil helt gratis.
WTF...snakker om spøkelser...i går kveld skvatt vi til ved høylydte skritt i trappa opp til andre etasje i huset vi nettopp har leid her utenfor Warszawa, min samboer ble nærmest paralysert av angst og prøvde å gjøre seg så liten som mulig, og da jeg reiste meg fra senga og gikk for å sjekke hva som foregikk var jeg helt sikker på at noen var i ferd med å begå innbrudd hos oss, da ytterdøren ikke var låst...og var forberedt på å bli angrepet og kanskje drept.
Det var ingen tvil hos oss om at noen gikk opp trappa, for det var meget høye lyder av menneskelige skritt, det bråkte som om noen gikk med støvler på...men det var ingen i huset...jeg sjekket overalt.
Og en mengde andre merkelige ting har inntruffet her ...nylig falt plutselig senga sammen under oss, enda vi bare lå helt stille og fredelig og zappa på nettet, i dag eksploderte en lyspære som jeg trodde var gåen da jeg skulle skifte den, toalettet slutte plutselig å skylle ned i går ... i morges hørte vi mystiske bankelyder to ganger i en av veggene...som om noen drev og arbeidet med noe...og i det hele tatt skjer det jævla masse rare ting her tydeligvis!
Har du noe snøring på hva dette kan være Landgaard, du virker som noe av en ekspert på spøkelser?
Hvordan kan vi få disse utyskene ut av huset?
Det er no way at vi flytter frivillig fra denne fine eiendommen just like that..
Jeg har nok ingen peiling på spøkelseseksorsisme, Poetrix. Har ikke engang opplevd håndfast spøkeri, bare hørt mange spennende historier. Men du er jo i Polen, ikke sant? Da bør du ta kontakt med en katolsk prest og få ham til å komme innom med Bibelen, et krusifiks og en flaske vievann.
Hahahahaha...ja det har jeg faktisk vurdert...men jeg tenker jeg skal fikse denne biffen selv...uten noen hjelp fra de gutta.
Får vel plassere ut noen rottefeller tenker jeg...:)
Men vievannet kan vi alltids få bruk for...vi skal gifte oss snart...
Og det er noen dyr som driver og graver som gærninger i hagen...er det murmeldyr de heter tro?
Åssen blir man kvitt slike...anyone?
By the way ... du bor i Berlin right?
Det er jo ikke langt fra Warszawa, så hvis du er i nærheten håper jeg du kommer en tur innom og tar noen pils i hagen vår her....:)