Espen Grønlies anmeldelse av «Morgenrøde» i Klassekampen 15. september 2007.
Gal manns verk
... men Nietzsche har mer å lære oss enn all verdens forstandige moralister. De som har lest «Slik talte Zarathustra», det mest evangelsk-profetiske av Nietzsches hovedverk, vil muligens huske åpningen: Der omtales mennesket som ei bro -- som en line spent over avgrunnen mellom dyret og overmennesket. Det sier noe om hvordan Nietzsche forsto begrepet om «overmennesket». På én måte er mennesket bare et dyr. Men «menneske» er samtidig begrepet for vår arts kulturhistoriske utvikling, der vi -- ifølge Nietzsche -- har innbilt oss at vi er mer enn dyr: Og så har vi kommet til et punkt der disse forestillingene avsløres som innbilninger. Tilbake står «mennesket» med innsikten om seg selv som dyr, men uten verken å kunne eller ville bli dyrisk sånn uten videre. Hva skjer etter at illusjonene om mennesket er avslørt? og hva skal vi kalle det som overvinner ikke bare det dyriske, men også illusjonen om det mer enn dyriske? Nietzsche kaller det overmennesket. Kort sagt er overmennesket den uvisse framtiden til en art som overvinner sine illusjoner, med de uoverskuelige mulighetene det gir. Nietzsche vil starte sin tenkning mens det fortsatt er uvisst hvordan alt vil bli. Den siste aforismen i «Morgenrøde» slutter slik: «Eller?» -- sånn viser boka at filosofi er evig spørring. «Morgenrøde» fra 1881 er blant de tidligste verkene etter Nietzsches skeptiske vending. Allerede her sier han at prosjektet hans er å undergrave tilliten til moralen -- for «vi tillater oss ikke flere løgnbroer til gamle idealer». Vi lever ifølge Nietzsche i et «moralsk interregnum», som kan forstås både som et «forspill» og et «etterspill». Nietzsches konklusjon blir: «Vi er eksperimenter; la oss også ønske å være det!» Nietzsche tilkjenner personlige erfaringer filosofisk verdi -- han er virkelig en av disse filosofene, type Kierkegaard og Derrida, som lar eget biografisk tullball og egen eksistensiell tvil infiltrere det de skriver. Ifølge Nietzsche er Kant og Schopenhauer dårlige tenkere, fordi tankene deres ikke er «en lidenskapelig sjelehistorie, det er ingen roman der, ingen kriser, katastrofer og dødsstunder å forstå seg på». Romanens kriser og katastrofer likner livet, og en tenkning som ikke likner livet, er lammet, ubevegelig, uten evne til å endre seg, selv når verden ikke er til å kjenne igjen. Imperativet blir: Å forandre mening; å være i tvil; å kjenne hvordan det er å rystes av tvil -- dét er samvittighetsfull tenkning. I sin tid ser Nietzsche en holdning i emning der det «ikke er noen vesentlig forskjell mellom forbrytere og sinnssyke mennesker» -- som han sier, forutsetter dette «at man tror at den gjengse moralske tenkemåten er den åndelige sunnhetens tenkemåte». Men tror vi det? Eller tror vi som Nietzsche at nye tanker er sunt, og at det «nesten overalt» er «galskapen som baner vei for nye tanker, som forbryter fortryllelsen i ærverdig sedvane og overtro». Galskapen er tankens grenser. Men Nietzsche tror ikke lenger på det som er innenfor disse grensene: «Alle de fremragende menneskene som ikke kunne unngå å dra dit hvor de kunne bryte en eller annen sedelighets åk og gi nye lover, hadde, hvis de ikke virkelig var gale, intet annet valg enn å bli eller fremstå som gale – og dette gjelder nyskapere på alle felt, ikke bare innenfor prestelig og politisk vedtekt: Selv oppfinneren av det poetiske versemål måtte legitimere seg gjennom galskapen.» Slike ville løp mot rasjonalitetens rammer gjør selvsagt Nietzsche til en mindre konstruktiv filosof enn for eksempel Marx. Men som Marx sier flere steder, er kritikken av overbygningen en avgjørende oppgave for filosofien. Og i «Morgenrøde» vender Nietzsche stadig tilbake til de kulturelle koplingene av sykdom, synd og straff: «La oss kaste begrepet om synd ut av verden -- og straks derpå sende begrepet om straff etter det!» Under vignetten «Samvittighetsspørsmål» besvarer Nietzsche det desperate spørsmålet: «Hva nytt vil dere egentlig?» Svaret er enkelt og godt: «-- Vi vil ikke lenger gjøre årsakene til syndere og virkningene til bødler.»
De som i Nietzsche vil se en dogmatiker, setter åpenbart meninger høyere enn tenkning -- noe det selvsagt ikke er noe galt i, med mindre man vil bedrive filosofi. Jeg unner alle som kan ha mer enn én tanke i hodet på samme tid (ja, eller mer enn én tanke i hodet overhodet!) å lese Nietzsche. Mange som i stolthet holder på sin ene kongstanke, har min dypeste respekt. Men jeg unner dem ikke å lese Nietzsche. Nietzsche spekulerer om Europa, om arbeidsinnvandring østfra, han diskuterer religionsforskjeller som en religionshistoriker, og samtidig dæljer han til med en venstrehook der Platons forsøk på å innføre filosofenes kongsstat på Sicilia langt på vei er sammenliknbart med det Muhammed gjorde for araberne: «å fastsette sedvaner i stort og smått og især den daglige livsførsel for hver og én.» Nietzsche er skremmende i sine profetier: «Avgjørelsen om de europeiske jødenes skjebne hører med blant de skuespillene som det neste århundre inviterer oss til.» «Morgenrøde» kryr av tidvis absurde utfall, som rammer de fleste, også jødene, men heller tyskerne (det han skriver om jøder, er ellers ikke det grann mer betenkelig enn det Marx skriver om «jødespørsmålet»). Nietzsche gyver løs på anarkister og sosialister: De er utopister som vil hente Guds rike ned på jorda, og ellers like ille som enhver kristen moralist. Å lese Nietzsche minner oss om hvor gørrkjedelige politiske vattnisser vi er -- «Morgenrøde» er i seg selv mer variert enn hele den norske avis-offentligheten. Nietzsche understreker verdien ikke bare av saklig og velproporsjonert kritikk, men av dissens uten omsvøp og falsk beskjedenhet. Hvem lar seg skremme av rare tekster? «Morgenrøde» er ei bok man blar i, Nietzsche sier det selv. Lynet slår ned her og der, i et knapt fragment flankert av kursiver og utropstegn, eller i en lang pastisj over «filosofi» som samtidig syder av vilje til å ikke stagnere i en «påstand» eller en «teori», men heller skeier ut i en sjelden kombinasjon av selvsikkerhet og skråsikkerhet, eller en like sjelden kombinasjon av selvironi og ydmykhet. Den veldige tiltalen i «Morgenrøde», til et «dere», plasserer Nietzsches verk like nær varseltydingens profetiske kunst som vitenskapens falsifiserbare hypoteser -- nærmere krigsropet enn møtereferatet. Deri ligger også en påstand om at enhver tekst er et brev. Samtidig demolerer Nietzsche ideen om samtale: Hvorfor bedra seg selv til å tro at det å snakke omtrent samtidig betyr å snakke sammen? Den andre er bare et speil for deg, eller mer presist: En skuespiller i et drama der du febrilsk prøver å være regissør. Denne vulgærpsykologien er i mine øyne det kjedeligste i «Morgenrøde». Jeg-et er et gissel for den andre, sa Levinas. Nietzsche sleper meg rundt i en speilhall der forvrengningene etter hvert blir manér. Som leser er jeg hans gissel, men jeg aner at hans oppheng i speil/skuespill-figuren er banal mani, at hulen der han holder meg fanget, er en spøkelsestunnel på tivoli: Den skremmer meg, men bærer også i seg nøkkelen til tivolikritikk: Jeg må bli så grenseløs at jeg mener det jeg sier -- ingenting provoserer folk mer enn det. Espen Grønlie |
Friedrich Nietzsche
Nietzsche har ufortjent dårlig rykte. «Det hører til en mesters humanitet å advare sine elever mot seg selv,» skriver han. Og han gjør virkelig det. Man må lese hans begreper om «raserenhet» og «sunnhet» som paradokser, ellers tar man ikke på alvor det han skriver: Begrepene er tømt for enhver klassisk mening -- snarere enn speil for verden er de vekkerklokker, de skal ikke gjengi noe som helst (hva skulle det være?), de skal bare røske tak i deg. Slik Nietzsche ser det, forfaller mennesker når de dyrker sine identiteter og forutsigbare «reaksjoner» -- de har hikke og trenger et sjokk for å kunne fordøye noe nytt.