3. romanforsøk fra skrivebordsskuffen
Denne romanen utspiller seg i Romania i 1927. Jack Helmerson fra New York, eier av en velstående gullsmedkjede, har kjøpt et slott i Carpatia – høyt oppe i de transylvanske alper. Om høsten drar han og familien til sin nye eiendom sammen med sin sønns guvernante. Hans søster, Elizabeth Jenson, og hennes mann, Thomas Jenson og Jacks barndomsvenn, John Ferguson, og hans familie kommer også dit for å beundre det eksklusive slottet. Det er duket for mystiske hendelser, hat og begjær når den tidligere slottsherren ikke er særlig villig til å la Helmersons beholde det slottet han måtte selge på grunn av presserende pengesorger...
Dette skrev jeg i mars 1997 som introduksjon til romanen kalt Slottet i Carpatia. Jeg kan knapt huske denne røverromanen. Men noe research må jeg ha gjort, siden jeg nevner et par geografiske navn fra Romania, elven Buzau (besynderlig nok kalt "Buzaul" i manus) og byen Brasov.
Fremdeles har jeg en hang til historisk setting, skjønt jeg denne gang har valgt mellomkrigstiden. Og nok en gang er det amerikanere i rollene. Jeg kan ikke helt pinpointe grunnen til dette, men mistenker at jeg gjorde det slik fordi jeg hadde lest mye amerikansk historie og mente at jeg hadde en slags innsikt i den amerikanske folkesjelen. Det kan også være at jeg ønsket å gi min litteratur en internasjonal flavør.
Jeg er usikker på om historien var ment å være en vampyrhistorie. Det kan unektelig virke sånn. Menneskelig konflikt kombinert med overnaturlige krefter. Men vi får bare et par hint siden jeg kun skrev fire sider på denne romanen før jeg gav opp. Russetiden og eksamenstiden var like rundt hjørnet, må vite. Hele romanen, alle fire sidene, er vedlagt her.
SLOTTET I CARPATIA
Kapittel 1: En langtekkelig togreise
«Lenge til vi er fremme?» Jim Helmerson lente seg bakover og gjespet. Toget tøffet sin vante gang over fjell og gjennom daler. Den 15-årige gutten var vant til kjedsomhet, ikke minst siden hans far var en av New Yorks rike forretningsmenn og eide en gullsmedkjede. Derfor var ikke alltid tilstelninger og reiser i forbindelse med den karrieren av det helt store og spennende for en tenåring.
Hans guvernante, Pauline Morgan, satt ved siden ham i kupéen, og svarte som hun hadde svart utallige ganger før:
«Vet ikke, Jim. Men jeg skulle tro at vi har passert grensen til Romania.»
«Flott!» sa Jim ironisk. «Antagelig bare en uke igjen da?»
Han snudde seg til siden og så ut av vinduet. Trær, telegrafstolper og ett og annet hus fór forbi mens han lot blikket ligge ufokusert over det glidende landskapet.
Pauline visste at Jim var en vilter og eventyrlysten 15-åring. Hun hadde vært hans guvernante i tre år, og følte at hun hadde lært gutten godt å kjenne. For å få litt tid for seg selv hadde hans foreldre bestemt seg for å overlate gutten helt og holdent til guvernanten på denne togreisen, så de hadde valgt en annen vogn.
Akkurat nå satt Jack Helmerson og hans kone, Ann, i spisekupéen og inntok lunch. Slottet de hadde kjøpt i Carpatia, ville de om snart være fremme ved. Riktignok hadde de sett bilder av det, og Jacks advokat, Richard Jackson, hadde allerede vært i Romania for å ordne med kontrakten. Han kunne for øvrig bekrefte at slottet var i tilsynelatende god stand, og at bildene de hadde fått av det, stemte i aller høyeste grad. Han kunne dermed fastslå med stor sikkerhet at de neppe hadde blitt utsatt for noen svindel. Akkurat nå ventet han på dem i Brasov, en by fjorten mil nordvest for Bucuresti. Derfra skulle de sammen reise til slottet, hvis beliggenhet var ved elven Buzaul i de transylvanske alper.
«Nehoiu er nærmeste by. Ikke særlig stor, men vi får nok alt vi trenger der,» sa Jack optimistisk til sin kone mens de nøt maten.
«Jeg vet ikke helt, Jack. Dette slottet har kostet mye penger...» Hun tok en pause og så ut av over de vakre rumenske landskapet. «Vel, jo da, jeg vet jo at forretningene har gått godt, og vi har hatt mye å rutte med i det siste. Men å investere alt i et slott – er det særlig klokt egentlig?»
Hennes mann fikk et tankefullt blikk og strøk seg under nesen med pekefingeren.
«Vi fikk slottet for bare to hundre tusen dollar. Det er nok mye penger, men til å være prisen for et slott, er det meget billig. Hvis vi finner ut at vi ikke trives, kan vi bare selge det videre og tjene på det.»
«Jack, synes du ikke at vi har snytt baron Malvinov. Pengesorger tvang ham til å selge til så lav pris. Du visste det, og utnyttet ham.»
«Jeg var interessert i slottet, selvsagt, og baronen klarer seg utmerket med to hundre store, som Richard formidlet ham. Nå er slottsherren sannsynligvis på vei til Bucuresti for å betale sin gjeld, kan jeg tenke meg,» sa Jack og tømte kaffekoppen i en håndvending.
***
Jeg måtte selge, og den griske mammondyrkeren utnyttet det. Men han skal ikke slippe så lett. Slottet Malvinov har alltid tilhørt én familie, og slik skal det fortsatt være. Jeg kommer tilbake en dag og sørger for det – vær sikker!
I gamle dager eide Malvinov store områder rundt elven Buzaul. Efter at vi kastet av oss det osmanske åket femti år tilbake, øket våre inntekter og innflytelse i denne regionen; vi hadde makt. Men da kongen innførte jordreformene, og vi mistet landområdene, forsvant vårt herredømme. Ved min fars bortgang, ble jeg slottsherre, men de økonomiske problemene overøste meg og min familie. Min kone døde som følge av tuberkulose, og nå bor min sønn hos hennes familie – til jeg klarer å ordne opp i dette.
Jeg angrer allerede på at jeg solgte, men slik situasjonen var, hadde jeg intet valg. Mine tro tjenere fortsatte å jobbe i slottet, som jeg ønsket. Dette er ikke deres skyld, så jeg vil ikke at de skal lide noen overlast på grunn av mine problemer. Tiden vil nok komme. Da skal all denne mammons urett rettes, og da skal den ubøyelige amerikaner bøyes.
***
«Jeg lurer på noe,» erklærte Jim til sin guvernante, som satt og døste i eftermiddagssolen der flommet inn i kupéen.
«Hva da?» spurte guvernanten idet hun gjorde en grimase og gned seg i det ene øyet.
«Ligger slottet vi skal til, langt fra folk?»
«Det ligger en by, eh... Nehoiu het den, ikke så langt unna. Fem-seks kilometer, tror jeg.»
«Hva med andre folk? Bor det ikke noen nærmere slottet?»
«Ikke så vidt jeg vet. Den byen utgjør nok den nærmeste bebyggelse.»
Gutten rynket litt på pannen og sukket. «Dette betyr vel at jeg kommer til å kjede meg i hjel mens vi er der?»
«Ikke glem slottspersonalet. Skal vi se... det var en kokk ved navn Alma, en hovmester ved navn Maurice, og det var en tjenestepike som het Sofia.»
«Er det alle? På et slott?» spurte Jim vantro.
«Baronen hadde ikke råd til flere grunnet de økonomiske vanskelighetene han slet med, men det var nok flere ansatte i Malvinovenes glansperiode.»
«Glansperiode?»
«Ja, den tiden da de var rike og eide store landområder.»
«Hvorfor er det ikke slik lenger?»
«Vel, da Romania fikk selvstyre, gjorde kongen det vanskeligere for godseierne.»
«Hvorfor det?»
«Kjære deg, jeg vet ikke mer. Jeg har ikke noe imot at du spør, men jeg er dessverre ikke særlig dyktig på dette området. Du får lese en bok eller spørre noen som har litt greie på dette.»
Jim trakk på skuldrene og så ut av vinduet. Guvernanten likte at han var oppvakt og kunnskapstørst, men han hadde en barnslig tendens til å gå rundt med den oppfatning at hun visste alt. Forgjeves hadde hun forsøkt å overtale ham til å lete efter svar på sine spørsmål i bøker. Var det noe han ikke kunne fordra, var det å tråle gjennom fagbøker. Skjønnlitteratur hadde han derimot sansen for. Mark Twain var uten sammenligning hans favorittforfatter. Likevel hadde Pauline håpet at han kunne få litt mer interesse for skolefag. Denne «ferien» i Romania skulle vare en måned, og hun hadde ansvaret for hans utdanning i denne perioden.
Plutselig åpnet kupédøren seg, og Jims far kom inn.
«Hei, sitter dere bare her?» spurte han med et smil.
«Ser slik ut, ja. Jim kjeder seg noe grusomt, mr. Helmerson. Vet du om det er lenge til vi er fremme?»
«I morgen, skulle jeg tro. Vi forlot nettopp Cluj, så alt skulle tyde på at vi er i Brasov i morgen.»
«Har vi stoppet ved en stasjon?» spurte guvernanten overrasket. «Det har jeg faktisk ikke lagt merke til.»
«Vel, det var bare et raskt opphold. Dere sov kanskje da?»
«Gud vet...» sa Jim og la seg over setene.
«Det er faktisk sovekupé her, Jim. Skal du sove, så kan du gå dit,» formante faren med ilter tone.
Men plutselig kom han til å tenke på noe, og skiftet sinnsstemning: «Ja, nå husker jeg hvorfor jeg kom. Jeg mottok to telegram i Cluj med positive svar på mine invitasjoner.»
«Hvilke invitasjoner?» spurte guvernanten overrasket.
Jim satte seg opp, og lyttet interessert.
«Før vi dro, spurte jeg min søster, Elizabeth, om hun og Thomas kunne tenke seg å komme til Romania og være sammen med oss mens vi er på slottet.»
«Jøss, det må jeg si. Det blir hyggelig å se mr. og mrs. Jenson igjen.»
«Joda, kjempehyggelig,» sa Jim skuffet, og kastet seg bakover på setene igjen.
«Det er ikke alt,» sa Jack og smilte lurt til sin sønn. «Jeg sendte også en invitasjon til John Ferguson og hans familie. De aksepterte og vil være her om en uke.»
Jim hoppet opp i gledesfylt forventning.
«Kommer Juliet også?»
«Selvsagt! Hele familien!»
Guvernanten kunne ikke annet enn le.
«Ja, ja, Jim! Bare oppfør deg som en gentleman, du! Ellers vet du hvordan jentene blir.»
«Vel... har en del erfaring med det,» sa Jim og rødmet litt.
«Nåvel,» sa faren og dro opp lommeuret. «Jeg går nå, men skulle det være noe, så vet dere hvor dere finner oss.»
«Det gjør vi nok,» sa Pauline høflig og nikket.
«Flott,» sa Jim til seg selv og kunne nesten ikke annet enn tenke på Juliet, som han hadde hatt et godt øye til i lang tid.
«Jeg gleder meg,» tenkte han med seg selv og så opp i taket.
***
Dagen efter gikk familien Henderson av toget i Brasov. Stasjonen var full av folk, men advokat Jackson var lett å få øye på. Den høye, tynne mannen med stor nese og utstående ører gikk alltid i sort dress og bar med seg en sort paraply.
«God dag, god dag,» sa han og kom mot de fire.
«Så, Richard, hvor er det blitt av den tidligere slottsherren?» spurte Jack.
«Han ble med meg hit for noen dager siden og dro forleden til Bucuresti.»
«Og hvor har du bodd mens du forhandlet med Malvinov?»
«På et vertshus i Nehoiu. Jeg reiste hit bare for noen dager siden sammen med baronen, som jeg sa. Hvordan det?»
«Pappa er redd for at han skal plage oss mens vi er på slottet, tror jeg.»
Richard så på Jim med et forundret blikk, og fokuserte derefter på faren hans med en forvirret mine.
«Han spøker bare,» forsikret Jack ham. «Jim liker å drive litt ap, Richard. Ikke noe å bry seg om.»
Den tynne advokaten rettet seg opp og klødde seg i det tynne håret. Han var rundt femti år, men allerede hadde alderens sne satt sine spor.
«Vel, hvis det er slik å forstå...» begynte han.
Familien så halvt medlidende, halvt spøkefullt mot ham.
«Ok, jeg vet... gutter i den alderen,» sa Richard og lo litt.
«Så sant, men er det ikke på tide at vi kom oss til Nehoiu nå?» sa Jack til sin kone.
«Joda, hvis vi skal komme frem før mørket setter inn.»
«Ja, vi får overnatte der og dra videre den siste biten i morgen tidlig.»
«Jeg har ordnet med alt,» sa Richard. «En bil venter oss.»
«Bil? Trodde ikke at det gikk an å kjøre med bil oppover i fjellene,» sa Ann overrasket.
«Trodde ikke de hadde biler i Romania,» tilføyde Jim.
«Det er vel ikke så dårlige veier her – selv om det er Romania,» sa Jack og smilte mens han løftet opp to kofferter og begynte å gå bortefter perrongen. Advokat Jackson gikk først og viste vei ut av jernbanestasjonen.
Da de kom ut, stod det en sort bil og ventet på dem.
«Er dette en slags drosje,» spurte Jack og så på Richard.
«Eh, nei. Det er en privatbil. Jeg kom tilfeldigvis i kontakt med mannen som eier den. Han skulle til Nehoiu, og mot en liten pengesum er han villig til å ta oss med. Jeg har allerede betalt ham.»
«Utmerket!» sa Jack og gikk frem for å hilse på sjåføren, hvis navn var Alexander Bukovski.
«Kall meg Alex,» sa han med et bredt smil.
Den tykke mannen som skulle kjøre dem, hadde utstelt skjegg og en plagsom vane for å kremte og hoste stygt hele tiden. Efter å ha fortalt hvor bagasjen skulle stå, gikk han inn i bilen og startet opp.
«En liten biltur opp i fjellene er bare sunt,» sa han og lo fornøyd med seg selv.
Det var rene torturen å komme seg frem på de svingete fjellveiene som snodde seg.
Noen timer senere var de fremme i Nehoiu. En døsig liten by hvor tiden så ut til å ha stått stille i hundre år. Den eneste bilen som var å se, var den de selv kom med. Ellers var det en og annen hest og vogn som fartet langs de møkkete, uasfalterte veiene. Eftermiddagen gikk over til kveld, og gasslyktene ble tent.
«Vi får overnatte i et vertshus,» sa Jack. «I morgen drar vi videre til godset vårt.»
«Jeg lurer på noe,» erklærte Jim til sin guvernante, som satt og døste i eftermiddagssolen der flommet inn i kupéen.``
Dette er ypperlig...sånn skal det skrives!
Det gir litt gjenklang back to Hamsuns språk synes jeg, dengang norsk ennå hadde en viss magi og skjønnhet i seg ... før Arbeiderpartiet raserte språket sammen med sine andre såkalte reformer for å knuse borgerskapets kulturhegemoni og innførte arbeiderklassens steindøde harryformuleringer som gjeldende normer for rettskrivning etc.
Hadde de enda benyttet denne klassens frodige og sjarmerende gatespråk og slang som bærende elementer i det nye norske språket ville ikke vandalismen vært fullt så ødeleggende og tragisk...men selvsagt skjedde ikke det...
Takker og klukker, Poetrix. Jeg er selvsagt enig i alt du sier om språkraseringen.
Hver gang jeg skriver "klukker" i en oversettelse, så retter konsulenten dette konsekvent opp til "humrer".
Så på de siste 20–30 oversettelsene har jeg kuttet ut ordet "klukke", som selvsagt er et latterlig ord, så fremt det ikke er en høne eller Poetrixx på sporet av et spøkelse det dreier seg om.
Landgaard ... hvor mange ganger brukte du ordet ``klukke``i din eminente oversettelse av Nietzsches bok?
Jeg er meget nysgjerrig på den boken...hva om du vedla noen avsnitt av den her...så både Sørensen og vi andre får innblikk i hvordan en skikkelig oversettelse skal utføres?
Ja, det skal bli spennende å se hvorfor det ble med denne ene oversettelsen i herr Landgaards "karrière" som oversetter. 🙂
Ja det synes jeg også!
Men jeg begriper ikke hvordan du har magemål til å håne og disse Landgaard for denne oversettelsen...han har tross alt oversatt et av menneskehetens viktigste verker fra høytysk til sobert riksmål (formoder jeg) ... mens du etter hva jeg forstår bare har oversatt mer eller mindre lugubre underholdningsromaner og lignende likegyldig tidtrøyte skrevet av tredjeklasses amerikanske krimforfattere på det mest vulgære gatespråk, samt reklame for skalpeller og annet kirurgisk utstyr for fjerning av hemorroider og blindtarmer og annen styggedom?
Men nå venter vi spent på utdrag fra mesterverket Landgaard...:)
Jeg tviler ikke på at Landgaard har gjort en fenomenal innsats med oversettelsen av Nietzsche, men en svale gjør ingen sommer.
Jeg synes heller ikke det går an å kalle seg oversetter før man har minst 15–20 store verker bak seg.
Helst bør man ha levd av dette yrket i mange år.
Man bør også være medlem av Norsk oversetteforening. Der er det opptakskrav og oversettelsene blir vurdert av et faglig råd.
Hva slags bøker man oversetter, spiller liten rolle.
En hvilken som helst fagbok eller spennings- eller underholdningsroman kan være mer krevende enn Nietzsche eller Dostojevskij, for den saks skyld.
En god fagoversetter trenger ikke nødvendigvis å være en god skjønnlitterær oversetter eller vice versa.
Landgaards oversettelse av Morgenrøde er, etter min mening, meget bra. Jeg er ikke stødig nok i tysk til å kunne sammenligne med originalen, men jeg syntes at boken fremstod i fin språkdrakt på norsk, minst like bra som de andre Nietzsche-bøkene i den serien. Landgaard har oversatt en del tekster fra tysk til norsk, for det meste artikler, så det har ikke blitt med denne ene boken.
Takk for det, Ken.
Her ligger et utdrag fra Morgenrøde, nærmere bestemt forordet Nietzsche skrev til annenutgaven.
Tja, hvorfor ble det bare med den ene bokoversettelsen? En av grunnene til at jeg ikke bad om å få oversette flere Nietzsche-bøker hos Spartacus, var at jeg ikke fikk betalt standardhonorar, men derimot royalties for salg. Slik måtte de gjøre det, hevdet de, siden de ikke fikk den finansielle støtten de hadde håpet på. Jeg spurte Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening om jeg burde godta dette, og de sa bemerkelsesverdig nok at jeg burde gjøre det, for hvis salget tok seg opp, ble det desto mer penger på meg.
Dermed tjente jeg rundt 15.000 kroner på denne boken, og et slikt honorar ansporer ikke til å kaste seg på flere oppdrag, i alle fall ikke hva Nietzsche og Spartacus angår. Jeg hadde trolig en timelønn på 5 kroner.
Noen år senere fikk jeg tilbud fra en privat aktør om å oversette en historiebok om jødene i Europa, men takket nei, siden jeg hadde full jobb i bokhandel og syslet med roman ved siden av. Jeg har derfor holdt meg til oversettelse av korttekster.
Da jeg sto fullstendig på bar bakke her i landet for noen år siden, oversatte jeg ni (9) store romaner for godt under halvparten av tariff, dvs. 70 og 80 kroner per tusen tegn.
Må man, så må man.
Jeg var dog bare glad for å få disse oppdragene, selv om de ikke akkurat brakte meg ut av mitt økonomiske uføre, men snarere forverret det.
Nå får jeg heldigvis full sats igjen, og det har jeg fått på de siste 8–9 bøkene, dvs. ca. 200 kroner per 1000 tegn.
Har også fått en del stipender fra Oversetterforeningen de siste årene, og det hjelper selvsagt på.
Men det går opp og ned, og "avtalen" du ble tvunget til å inngå med Spartacus, viser bare at deler av bokbransjen iblant ikke står tilbake for byggebransjen når det gjelder ulovligheter og utnyttelse av arbeidskraft.
Selv om det må sies at ting på mange vis er blitt bedre.
Hvilke store romaner var dette?
Jeg mente her store i betydningen mange sider. For eksempel en bok på 630 sider som jeg måtte oversette på to og halv måned.
https://roarsorensen.wordpress.com/
I et ledig øyeblikk leste jeg gjennom disse fire sidene, Stian, og det er slett ikke ueffent. Bytter du ut persongalleriet med noen farveklatter fra den norske fauna og kler det hele i en moden og mer moderne språkdrakt, kan du fort ha en røverroman verdig en utgivelse her. Det forutsetter naturligvis at du oppgraderer historien til vår tid og gjør den miljøaktuell eller i det minste tilstrekkelig venstrevridd til at den kan få innpass i den minimalistiske forlagskabalen her til lands. Romfolket har jo vært i vinden som aldri før de siste årene, og hva er vel mer provoserende og salgspotensielt enn en økotriller om en skruppelløs norsk investor som overtar et slott fra en finansielt sønderknust rumensk familie for en slikk og en ingenting? Kanskje han til og med utnytter familiens femten år gamle datter ute i jordbæråkeren en solfylt ettermiddag, gjerne med det resultat at han setter barn på henne. Hun, sønderknust av skyld, forsøker å skjule det for familien, men sannheten kommer for en dag. Investoren er styrtrik og er attpåtil en megakjendis i Norge og er praktisk talt utilnærmelig for rettslig oppreisning, så familien/familiefaren har ikke noe annet valg enn å reise til sin tidligere eiendom, slottet i Carpatia, og utøve hevn gjennom å sette mannen på stake som den grusomme vampyr han er. Romanen kan slutte slik, eller så kan du ta den helt ut og la piken føde deres felles barn på liket av sin overgriper. Det er også et arvespørsmål oppi det hele. Uansett, husk at du fikk ideen fra meg.
Flere som tydeligvis har avslørt det "selvforherligende, konfliktsky, selvgratulerende, gjensidig bekreftende laugvesenet", som Myriam med flere har rådet alle til å unngå å kritisere.
Pål Gerhard Olsen mener noe annet.
Ken Jensens forslag er for øvrig glimrende. Det er nettopp sånt de fleste forlag i dag vil ha.
http://www.aftenposten.no/kultur/-Konfliktsky-krim-kollektiv-619955b.html
Takk for utmerket forslag, Ken. I 1997 hadde jeg nok ikke hatt wherewithal til å tenke ut, enn si skrive, en slik historie. Akkurat den delen med å la piken føde barnet på liket av sin overgriper tenker jeg går litt for meget i retning av det groteske, slik vi husker det fra En syk mann og hans tanker. (That's why they call me Ken Jensen. I'm back, I'm back ...)
Også en god artikkel fra hin Pål Gerhard Olsen. Den årvisse debatten om hvorvidt krim er litteratur, er over oss.
Problemet er at 10-15 norske krimforfattere i dag lever ekstremt godt på at de fleste forlag og bokhandler nesten utelukkende ønsker å utgi og selge lettlest, åndsforlatt fjas som knapt minner om litteratur.
Dette er enklest å omsette og gir mest penger i kassa.
Det siste disse forfatterne vil ha, er en diskusjon om kvaliteten på det de driver med.
Derfor blir det aldri noen debatt heller.
Den drepes effektivt av Egeland hver gang.
Så hva er det Egeland sier? "Jeg vet at jeg ikke skriver nobelprislitteratur, men leserne liker bøkene mine, så hva er problemet"?
Kveler Egeland debattene? Det har jeg i grunnen ikke fått med meg. Men nå skriver han langt bedre enn snittet av norske krim- og spenningsforfattere. Han ligger vel helt i toppsjiktet, så vidt jeg kan bedømme. Har lest de fire første bøkene hans. Debuten var helt grei, og de to neste meget bra. Var derimot ikke så begeistret for romanen med Bjørn Beltø i hovedrollen, men det er ikke verre enn at jeg kan tenke meg å lese mer av Egeland, gjerne enda en Beltø-thriller.
Ingen fare på den fronten. Neste Beltø-thriller, Lasaruseffekten, utkommer til høsten - komplett med skummel munkeorden.
Oversatte engang en bok med tittelen "Lasarus' hevn".
Kanskje det er den som nå kommer i ny utgave.
Samme dag som Pål Gerhard Olsen skrev kronikken sin i Aftenposten, skrev jeg på tidslinja hans at jeg visste hvem som nå ville bli intervjuet, nemlig Egeland.
Jeg fikk rett.
Det gikk bare to dager, og så kommer selvfølgelig et intervju nettopp med Egeland på Bok365, like selvfølgelig ført i pennen av den gamle NRK-våpendrageren hans, Atle Nielsen.
Problemet med Egeland er han alltid framstiller seg selv som en godslig potet som alltid vil det beste og skal hensyn til alles smak, behag og næringsbehov. Konflikt og krangling er det verste som kan skje i hans verden.
På denne måten gjør han seg selv uangripelig. Dessuten sitter han med mer makt og innflytelse enn noen andre i bransjen. Mye mer makt og innflytelse enn noen skal ha i en bransje.
Slik opprettholdes selvfølgelig status quo, for det gavner ham selv og bestselgerkameratene hans best.
Og liker du det ikke, så er du bare en misunnelig dritt som ikke unner andre suksess.
Det skal litt til for å gjennomskue dette spillet.
Nå synes jeg ikke at Egeland skal nevnes i samme åndedrag som andre forfattere. Å gå i rette med en mann som har vært med i Star Wars, er bare tøvete. Det er Egeland, og så er det resten av røkla.
Godt å se den gamle, gode irrasjonelle Ken Jensen stige ut av skapet i all sin prakt.
Trodde et øyeblikk at fornuft og forstand hadde grepet deg med årene, men heldigvis var det ikke så vel.
Bøkene til Egeland er ikke interessante i denne sammenheng. Det er derimot måten han dreper enhver debatt på. Dette er nemlig ikke første gang.
For har vi hørt noe mer om dette etter at Egeland kom på banen?
Selvfølgelig ikke. For da må man gå i rette med en fyr som, med sine utallige hatter og posisjoner og sitt enorme nettverk av kontakter, nærmest kontrollerer hele den norske bokbransjen.
Det våger ingen. Dermed blir det heller ikke noen debatt om dette "selvforherligende, konfliktsky, selvgratulerende, gjensidig bekreftende laugvesenet", som bare er en evfemisme for korrupsjon og kameraderi.
Forlagsbransjen er fullstendig gjennområtten. Talentløst skrevet krim- og spenningslitteratur av forfattere som Jo Nesbø, Anne Holt og en del andre, har nærmest monopolisert markedet. Det er selvsagt ikke disse forfatternes feil. Hovedansvaret ligger hos konsumenten, hovedsakelig den norske husmor, som kjøper triviallitteratur i bøtter og spann for barnetrygden. Forlagene vet å spinne på kombinasjonen av et kjent tryne og lavpannet underholdning for de brede massene. Er du kjendis, kan du utgi hva som helst, og det vil selge som hakka møkk. Det trenger ikke engang å være bra. Det er i grunnen bare en fordel at det ikke er bra, for da får folk mer å snakke om. Sladder er god reklame.
Samtidig blir en haug med gode manuskripter refusert, fordi de ikke er kommersielle nok, fordi språket er for godt, eller fordi det ikke er krim. Smal litteratur eller genrelitteratur som ikke er innenfor serie- eller krimsegmentet, blir så godt som aldri utgitt, annet enn som et kunstnerisk alibi en gang i ny og ne for å opprettholde de statlige støtteordninger.
Den gode, gamle forlagsmodellen er dessverre død. For de aller fleste av oss er det ingen vits i å sende noe til norske forlag. Det er bortkastet. Man må enten utgi selv og selge to eksemplarer til venner og bekjente, tre eksemplarer til slekt og familie, samt ti eksemplarer til senile eller nærsynte bokkjøpere som kommer i skade for å forveksle deg med Jussi Adler-Olsen, eller så må man skrive på et annet språk og friste lykken i utlandet. Det er den harde realiteten. Med andre ord, vi kan flagge ut, gi opp og legge pennen på hyllen eller fortsette med å produsere tekster for skrivebordsskuffen.
Der var det mye sannhet på en gang, dessverre.
Det smerter meg dessverre å gi deg medhold i det, Roar. Jeg skulle ønske jeg tok feil. Det er synd for Stian, som har noen refusjoner i vente - og påfølgende rasering av sin fiktive verden.
"Talentløst skrevet krim- og spenningslitteratur av forfattere som Jo Nesbø, Anne Holt og en del andre, har nærmest monopolisert markedet. Det er selvsagt ikke disse forfatternes feil."
Det siste er jeg ikke umiddelbart enig i. Det blir total ansvarsfraskrivelse. Adelen, de geistlige og kongen i Frankrike, og de hvite i Sør-Afrika og i sørstatene i USA, kunne selvsagt også påstå at det ikke var deres feil at systemet var som det var.
Men selvsagt hadde de et medansvar. Det har man alltid når man tjener seg rik og skaffer seg stor makt gjennom et system som er dypt urettferdig, for ikke å si korrupt.
Da blir man selv korrupt, og derfor fikk også kongen, de geistlige og adelen i Frankrike svi. Ikke fordi de nødvendigvis var dårlige mennesker, de fleste besto helt sikkert av godslige egelander, holter og horster som bare ville alle vel.
Hvis jeg skulle ha begynt å selge hundretusener av bøker gjennom nettopp dette systemet, ville jeg også ha blitt korrupt. No way around it. Man kan ikke stå med beina i begge leire.
Så kunne jeg kanskje ha vist solidaritet og gitt meg selv litt bedre samvittighet gjennom å påpeke skjevhetene i bransjen, men like fullt måtte jeg ha godtatt stempelet som korrupt.
Det må selvfølgelig også dagens bestselgerforfattere akseptere etter at de ved hjelp av media, kjeder og forlag har "monopolisert markedet", som du kaller det.
De som virkelig kan gå med hodet hevet, er forfattere som Hege Storhaug, som har solgt enormt, ikke på grunn av det herskende systemet, men på tross av det.
Jeg har aldri hørt om Hege Storhaug, men er imponert over engasjementet hennes. Det står respekt av det hun har utrettet og den kampen hun fører.
Ellers har du rett i det du sier om "korrupsjonen" i bransjen. Jeg hadde heller ikke veltet meg rundt i protest om jeg hadde solgt i voldsomme opplagstall. Men det er ikke det dette handler om. Problemet er systemet, og det faktum at forlagene ikke lenger utgir annet enn krim og annen junkfoodlitteratur. Å skrive gode manuskripter er ikke lenger en garanti for utgivelse. Man kan selvsagt klandre bransjen for dette, men det blir egentlig feil. Det hele koker ned til det faktum at det norske folk ikke lenger kjøper bøker i samme grad som før. I fjor forsøkte jeg å selge en haug med brukte bøker (de så splitter nye ut, akkurat som de gjorde da jeg kjøpte dem), de fleste av dem innbundet og skrevet av populære forfattere. Jeg prøvde å selge dem samlet, det var vel en tyve-tredve titler, for tre hundre kroner. Så to hundre kroner. Først da jeg tilbød hele samlingen for en femtilapp, fikk jeg tilslag fra en som var på utkikk etter pynt til sin nye bokhylle fra IKEA. For ti år siden kunne jeg ha solgt bøkene for femti kroner per stykk. I våre dager er folk for opptatt med å oppdatere Facebook-kontoen sin til å lese bøker. Og om de først leser, må det være noe kjapt og lettfordøyelig. Mye av det samme er tilfelle med musikk, filmer og TV-serier. Folk forventer å få dette gratis. Det er først og fremst dagens mennesketype det er noe galt med. Bransjen er nødt til å forholde seg til det. Derfor utgir de dritt som holder skuta flytende. Vi er blitt til et gatekjøkkenfolk hvis hovedbeskjeftigelse er å ta selfies.
Dessverre mye sannhet igjen. Derfor kommer jeg med 90 prosent sannsynlighet til å utgi den neste romanen min selv.
Dette blir nok veien å gå for de fleste etter hvert.
Å utgi selv er ingen enkel sak, Roar. Jo da, du kan få manuskriptet korrekturlest og ombrukket for en relativt billig penge. Men hva med redaktørarbeidet? Legg alt dette og trykkekostnadene sammen og du har en utgivelse som allerede har kostet deg en mindre femsifret sum. Og hva med distribusjon? Hvordan skal du få bøkene ut til bokhandlene, både de fysiske og de på nett, fra ditt reir i Asia? Hvor skal du lagre opplaget? Og så er det dette med skatt og regnskap, moms og ikke moms.
Det er mye å sette seg inn i og tenke gjennom før man gir seg i kast med selvpublikasjon, men det er en besnærende tanke.
Nei, men iblant har man ikke noe valg. Blir det avslag hos de store forlagene, er det rent selvmord å utgi på noen av de små, hvis de skulle være interessert.
Dette har jeg gjort flere ganger, så det vet jeg bedre enn de fleste.
Problemet i bransjen er at hundrevis av virkelig gode bøker aldri får en reell sjanse til salg og oppmerksomhet. Vender kjedene tommelen ned, så er boken død, uansett hvor god den måtte være.
Et annet problem er at alle disse forbigåtte forfatterne, som hvert år blir usynliggjort, egentlig ikke er interessert i å kjempe for større rettferdighet. De er livredde for å tråkke noen på tærne og komme på kant med noen.
De synes det er morsommere og mer bekvemmelig å få stipend av kameratene sine og være "store" på fester og festivaler, og i intervjuer, enn å kreve at bokhandlene organiseres slik at bøkene deres også får en plass i sola.
Resultatet er at de sitter der lutfattige bak ølglasset og tenker bitre tanker, men smiler kokett og innsmigrende hver gang en egeland, nesbø, horst eller holt, som alle skriver mye dårligere bøker enn dem selv, kommer svinsende forbi og vil være kamerat med dem.
Denne atferden beveger ikke akkurat verden framover, men man slipper selvsagt sinte og kalde blikk når man kommer til Lillehammer.
Invitasjoner til alle mulige lanseringer, festivaler, fester og messer får man nok også bare man er underdanig nok og ikke bruser med fjærene.
Det forundrer meg litt at ikke Tranås kommenterer ditt siste innlegg, Roar. Det er beklageligvis mye sannhet i det du skriver. Å utgi på et lite forlag kan være lønnsomt, så lenge man ikke delfinansierer utgivelsen selv, men generelt sett selger man i beste fall kanskje ut førsteopplaget på fem hundre eksemplarer, og så blir det med det. Et lite forlag vil være fornøyd med det, for da blir det pluss i regnskapet og grunnlag for videre drift. Å trykke opp et andreopplag vil være altfor risikabelt. Forfatteren tjener trolig noe som tilsvarer en standard norsk månedslønn på en bok han antageligvis har brukt minst ett år på å skrive, og det er ikke akkurat noe å rope hurra for.
Utgir man selv, kan man bestemme alt selv, men man vil fremdeles slite med synligheten. Å nå ut til folk er ekstremt vanskelig, for de fleste bryr seg ikke om at du er aktuell med en ny bok. Folk leser ikke i samme grad som før. Har du hundre Facebook-venner, vil kanskje en eller to av dem kjøpe boken din (dette er et optimistisk anslag). Andre vil klappe deg virtuelt på ryggen og ønske deg lykke til, men de fleste vil late som om du og boken din ikke eksisterer. Og så sitter du der med en bok du har betalt skjorta for å utgi, og som ikke selger. Det er den harde virkeligheten.