4. romanforsøk fra skrivebordsskuffen
Da russetiden var overstått og jeg kunne nyte sommerferien, fikk jeg ny romanidé. Det begynte med at jeg hadde en drøm i juli 1997, eller en slags visjon i halvsøvne, om en mann som ble skylt i land på et fremmed sted. Omtrent som det første Fantomet. Jeg leste på samme tid Victor Hugos roman 1793, som omhandler den rojalistiske oppstanden under den franske revolusjon, og den drømmeaktige visjonen utviklet seg til en ny røverhistorie i mitt hode.
Basert på den historiske konflikten mellom England og Frankrike skapte jeg to lignende fantasiriker, bare at begge var øyer, Terrania i vest og Bretagnia i øst. Terrania er en demokratisk republikk, mens Bretagnia har et føydalt klassesystem med konge og adelskap. Havet mellom de to øyene er nesten hele året fylt av de fryktede "titanstormene", hvilket gjør ferdsel mellom dem mulig kun i mai og juni. Landene er imidlertid arvefiender, siden de har så forskjellige styresett. De terraniske styresmaktene frykter en invasjon fra det meget større Bretagnia, og den bretagniske kongen og adelen lever i konstant bekymring for at revolusjonære elementer innenlands skal samarbeide med Terrania for å styrte aristokratiet.
Hovedpersonen er den tyve år gamle Christian Howard fra Terrania, løytnant i marineinfanteriet. Under en reise ombord på linjeskipet TCS Destruction havner han uforvarende i en titanstorm, og skipet forliser. På mirakuløst vis våkner han opp hjemme hos en kvinne (hva ellers?) på Bretagnias kyst, men han blir snart oppdaget av en militærpatrulje som tar ham for å være spion.
Jeg skrev vel 160 sider på denne romanen i løpet av 1997 og 1998, og det var mitt første langvarige skriveprosjekt. Jeg trodde fullt og fast at dette kunne realiseres som bok. Siden jeg satte historien i en oppdiktet verden, ble det nærmest som en fantasyroman, bare at den foregikk i siste halvdel av det 18. århundre og ikke i en idealisert middelalder. Jeg brukte mye tid på world building, tegnet kart, fant opp bynavn og så videre. Denne gangen hoppet jeg altså mer enn hundre år tilbake i tid og hengav meg til en verden av knestrømper, parykker og marsipankakesminke.
Men tidlig i 1999, vel halvveis i historien, gav jeg opp arbeidet, da jeg innså at dette bare var en røverroman. Ken Jensen sa det samme til meg da vi diskuterte manus over en hamburger. I dag minner det meg om noe jeg leste i Karl Ove Knausgårds Min kamp. Han begynte nemlig også med å skrive slike historier i ungdommen, men så fortalte hans fire år eldre bror ham at seriøs litteratur handlet om samtiden. Altså var ikke To øyer meningsfull kunstprosa, som jo var det jeg egentlig ville skrive. Sørgelige greier.
Under streken følger fire sider fra kapittel fire. Christian har nettopp slått opp øynene etter forliset, og jeg gjør samtidig oppmerksom på at denne serien med skrivebordsskufferomanforsøk nå tar en pause på et par-tre uker.
TO ØYER
KAPITTEL 4: Skibbrudden i fremmed land
30. juli
«Hvordan føler du deg?» var de første ordene jeg hørte da jeg våknet.
«Uh, jeg … jeg kan ikke se,» utbrøt jeg og gnidde meg i øynene.
«Du har nok fått mye saltvann innpå. Se her, la meg skylle dem,» sa den tilsynelatende kvinnelige stemmen.
«Hv-hvem er du?»
Jeg strakte ut hånden og prøvde å ta på henne. Jeg streifet så vidt håret og det myke kinnet hennes før jeg kjente rennende vann over ansiktet og en ulidelig smerte i øynene. Jeg slo meg for ansiktet i et forsøk på å døyve smerten. Den gav seg raskt, og et grøtet bilde av omgivelsene festet seg på netthinnen. Jeg lå i en seng i et rom, og det satt en ung kvinne ved siden av meg.
Etter som synet mitt klarnet, kunne jeg fornemme detaljer. Hun hadde brunt, halvlangt hår, mørkeblå øyne og vakre, utpregede ansiktstrekk. Hun satt på en stol ved siden av sengen jeg lå i, og smilte til meg.
«God morgen,» sa hun vennlig.
«God … god dag. Hvem er du?» gjentok jeg, fremdeles fullstendig forvirret.
«Jeg er Millicent Anderson.» Hun smilte. «Hva med deg, løytnant Howard, har du et fornavn?»
Jeg strøk meg over pannen. «Christian … men hvordan visste du at jeg het —»
«Halskjedet ditt. ‘Løytnant Howard, kompani A, 1. Terraniske Marineinfanteriregiment.’ Så du er skibbrudden soldat fra Terrania? Jeg fant deg på stranden, og to gutter hjalp meg med å bære deg hit.»
«Jaså? Er jeg i —»
«Jøss, jeg har aldri møtt noen fra Terrania før! Velkommen til Bretagnia, løytnant!»
«Er jeg i Bretagnia!?» utbrøt jeg sjokkert.
«Ja – i Robertsville, en liten fiskerlandsby i Cravon.»
Nyheten om at jeg var i Bretagnia, kom til meg som lyn fra klar himmel. Jeg hadde vært sikker på at jeg hadde blitt skyllet i land hjemme i Terrania. Det virket litt for utrolig å skulle bli kastet inn på fremmed strand av de viltre bølgene, men titanstormen måtte sannsynligvis ha trukket skipet et stykke utover havet – det var tross alt ikke så mange dagsreiser mellom Terrania og Bretagnia.
Jeg betraktet den unge, vakre kvinnen, som altså bodde i dette aristokratiske diktaturet. Vårt forhold til Bretagnia var overhodet ikke varmt, og jeg følte plutselig at jeg satt fint i det. Ville jeg bli betraktet som spion? Hva kunne jeg risikere å utsette Millicent for?
«Jeg burde komme meg tilbake til Terrania så fort som mulig.»
«Det blir vanskelig, Christian. Med mindre du vil ta sjansen på titanstormene nok en gang.»
Hun smilte skjevt; det virket som om hun forsøkte å slå en uskyldig spøk, men dette var ingen spøk for meg.
«Jeg kan ikke tenke meg at jeg må bli her til tranquillitatis-perioden kommer!»
«Jo, dessverre. Tilpass deg forholdene, Christian. Og ikke la situasjonen fortvile deg.»
«Men hvordan klarer folk seg i et diktatur som dette? «
«Åh, vi klarer oss. Underklassefolk som meg blir ikke behandlet spesielt bra, men så lenge vi holder oss til ærlig arbeid og unngår trøbbel, kommer vi oss godt ut av det.»
Jeg så ned på uniformen min og observerte at det var lite igjen av den. «Har du noen klær jeg kan låne?»
«Nei, men jeg kan gå bort og kjøpe noen. La meg bare måle deg først …»
«Jeg kan ikke betale for dette …»
«Jeg ordner det,» sa hun lystig.
«Vel, jeg skal betale deg tilbake så fort som mulig.»
Hun trakk på skuldrene og hentet en tommestokk, som hun målte meg med, og skrev målene ned på en papirbit. «Du er ganske høy, Christian. Håper skredderen har noe passende på lager.»
«Hvordan kan du egentlig ha råd til klær til meg?» spurte jeg nysgjerrig, ettersom jeg tenkte at underklassefolk i Bretagnia knapt kunne ha råd til salt i maten.
«Jeg har litt sparepenger til uforutsette utgifter. Siden jeg bor alene, har jeg kun meg selv å stole på.»
«Har du ikke familie, mener du?»
«Mor, far og søsknene mine bor i Stonethrap, en temmelig stor by lenger sør i landet.»
«Vi er på vestkysten nå, altså?» Egentlig var det temmelig sannsynlig, men man kunne aldri vite.
Hun nikket. «I markiatet Cravon.»
«Slik å forstå. Ikke at jeg er så stiv i bretagnisk geografi.»
Hun smilte og skrev et par tall til på papirlappen. «Vel, da drar jeg til skredderen. Du får samle krefter imens.»
«Jeg kan ikke få takket deg nok, Millicent.»
«Tenk ikke på det.»
*
Idet Millicent var på vei tilbake til huset sitt, støtte hun på en gruppe bretagniske soldater. Kaptein John Meredith og noen menn fra kompaniet hans hadde blitt sendt ut av baronen for å kreve inn borgeravgiften, et beløp på fireogtyve shilling som årlig skulle betales til statskassen av hver husstand.
Kapteinen var en slesk, innsmigrende type med snurrbart og velstrøken, rød uniform. Da han fikk øye på Millicent, stilte han seg bredbent i veien for henne. «Hallo, Millicent. Vært ute og handlet i dag? Ny kjole kanskje?» Stemmen hans var åleglatt.
«Faktisk ikke akkurat det, kaptein Meredith. Hvis du vil unnskylde meg …» sa hun brydd.
«John, frøken! Kall meg John. Vi kjenner hverandre så godt; vi trenger vel ikke være så formelle?» Han gliste bredt og la armen om skulderen hennes.
«Takk for det, kaptein. Nå må jeg inn og finne frem pengene,» sa hun og gikk videre mot det vesle huset sitt.
Kapteinen ropte etter henne: «Ja, det er fornuftig. Borgeravgiften innkasseres i dag, vet du!»
Kaptein Meredith vinket på løytnant Lennart, som raskt var på pletten.
«Nå, sir, har du kjangs på henne?» spurte han med et flir.
«Bare vent, skal du se,» gliste Meredith og rettet på kraven sin. «Men send en eller annen etter henne for å sjekke hvorfor hun har kjøpt herreklær!»
*
Utslitt som jeg var etter forliset, hadde jeg duppet litt av mens Millicent var borte. Så kom jeg til å tenke på kameratene mine. Bildene fra forliset raste gjennom hodet mitt. Mick og Tom! Kapteinløytnanten! Mannskapet! Druknet de alle sammen? Kom de seg tilbake til Terrania? Eller ble de også skyllet i land i Bretagnia? Den lunefulle titanstormen hadde stilnet av et øyeblikk. Jeg husket bare at jeg hadde klamret meg til masten; alt annet var borte for meg.
Akkurat da kom Millicent inn. «Her skal du se,» sa hun, og tok frem et par sko, et par bukser, en skjorte og en jakke.
«Du så vel ingen andre skibbrudne på stranden?»
Hun så ut til å tenke et øyeblikk. «Nei, bare deg og en del vrakrester. Du klamret deg til en del av en mast. Jeg fikk de to guttene til å hjelpe meg —»
«Du er sikker?» spurte jeg oppspilt.
«Ja, det var ingen andre her i nærheten.»
«Da er de nok døde, eller så har de kanskje drevet i land et annet sted langs kysten,» mumlet jeg til meg selv.
«Kom og prøv klærne. Du blir sikkert fin i dem.»
Det ble jeg faktisk. De hvite buksene, den hvite skjorten og den blå jakken lignet litt på løytnantsuniformen min, men med et mer sivilt preg.
«Hvor mye kostet det?»
«Det kom på tolv shilling.»
«Skriv det opp, så skal jeg betale straks jeg har fått meg en jobb og tjent litt penger. Jeg kommer meg ikke herfra før til neste år, så jeg må antagelig finne meg et sted å bo også.»
Hun nølte litt, men sa endelig: «Du kan godt bo her så lenge du vil.»
«Jeg kan ikke be deg om å huse meg!»
«Hvorfor ikke? Det hadde vært hyggelig med litt selskap – hva sier du?» spurte hun forventningsfullt og smilte.
«Hvis du gjerne vil det, så …»
I det samme banket det på døren.
Millicent ble plutselig oppjaget. «Det er soldatene som skal kreve inn borgeravgiften,» hvisket hun. «Gjem deg på kjøkkenet – fort!»
Jeg oppfattet ikke helt situasjonen, men gjorde som hun sa, og stilte meg bak kjøkkendøren for å lytte.
Millicent tasset nervøst bort til døren og åpnet den. «Der var dere, ja.»
En glattslikket mannsstemme snakket: «Selv ikke byens vakreste kvinne slipper unna, snuppa. Har du de fireogtyve shillingene klar?»
«Her, ta dem, blodsugere!» sa hun sint, og jeg kunne høre at hun slengte en pose mynter i hånden på noen.
Posen ble åpnet, og jeg hørte at en eller annen telte myntene. «Alt er der, kaptein.»
«Utmerket,» sa den glattslikkede stemmen. «Kryss av på listen, løytnant.»
«Skal bli, sir,» sa nok en stemme.
Jeg forstod det slik at det måtte være en hel rekke soldater i døren.
«Det var det,» sa Millicent. «Nå kan dere gå.»
Den glattslikkede stemmen snakket igjen: «Åh, vi skulle gjerne ha gjort det, men først ønsker vi å vite hva du skal med herreklær, frøken.»
«John … hva sier du?» Hun ble med ett spak i stemmen.
Den glattslikkede fortsatte: «Vi så meget godt hva du kjøpte. Hvem er det du skjuler?»
«Vel, altså … når du nevner det —»
«Få ham hit ut, ellers brenner vi ned huset!» brølte mannen.
Min samvittighet sa meg at jeg ikke kunne la Millicent få trøbbel med soldatene for min skyld, så jeg skrittet ut av kjøkkenet for å gi meg til kjenne og berolige soldatene. «Jeg er mannen dere søker.»
Millicent snudde seg med et forferdet blikk og ristet på hodet. Soldatene stirret på meg som om jeg var et spøkelse.
«Grip ham!» ropte den fremste av dem.
De tre nærmeste soldatene skjøv Millicent til side og kom løpende mot meg. De omringet meg, grep meg i armene og førte meg ut av huset.
Jeg hadde aldri sett bretagniske soldater før. De hadde hvite, tettsittende bukser i likhet med oss, men uniformsjakken var rød og mye mer utsmykket enn vår. To hvite bandolærer gikk på kryss over brystet på soldatene, mens de to offiserene jeg umiddelbart fikk øye på, hadde et enkelt bandolær som gikk fra høyre skulder til venstre hofte. Dessuten hadde ingen av dem skyggelue, men et gammeldags, trekantet hodeplagg.
Den fremste mannen, som hadde gitt ordrene, var kort og bredskuldret og hadde glattslikket snurrbart. Den dekorerte, dobbeltknappede jakken hans ble holdt på plass med et forgylt belte.
Vel ute av huset ble jeg dyttet mot husveggen og omringet av soldatene. Solen skinte sterkt her ute. Små, pittoreske hus gikk på rekke og rad oppover gaten fremfor oss. Det gikk også en landevei langs kysten både mot nord og sør. Lukten av saltvann og fjære stakk meg i nesen – jeg hadde fått nok av det for en stund. Millicents hus lå tett ved stranden, og et stykke nordover lå et lite slott eller en festning.
«Vel, jeg skulle gjerne vite hvem du er,» sa den glattslikkede offiseren. Han snudde seg et øyeblikk mot Millicent. «Frøken Anderson, du vet meget godt at det er forbudt å ha noen boende oss seg uten å rapportere det til de lokale myndighetene.» Det virket nesten som om han var skuffet og bedrøvet over det hun hadde gjort.
«Men kaptein, jeg har ikke – jeg mener …» begynte hun, og jeg forstod at hun ikke visste hva hun skulle fortelle dem.
«Jeg er Christian Howard fra Terrania,» sa jeg resolutt.
Kapteinen snudde seg langsomt mot meg og nikket skrått. «Så det er du …?» sa han langsomt, og tvinnet barten mens han betraktet meg granskende. Plutselig fikk han øye på halskjedet mitt. «Kanskje dette kan fortelle oss sannheten?» Han rykket halskjedet frem fra skjorten og leste høyt fra det. «Løytnant i Terranias marineinfanteri?» Han gjorde store øyne og stirret rett på meg. «Er du spion, kanskje?»
«Spion, nei? Skipet jeg var om bord på, sank i en titanstorm, og —»
«Løgner!» ropte en av de andre. «Ingen kapteiner, selv ikke fra Terrania, våger seg ut i titanstormene.» Den lille, tynne mannen som hadde anklaget meg, lot også til å være offiser.
«Vi skulle egentlig ikke inn i titanstormene, men vi kom ut for tåke og havnet ute av kurs.»
«Sludder,» fortsatte den energiske offiseren. «Kaptein, han har sikkert kommet i land her i løpet av tranquillitatis-månedene, og har skjult seg hos den forrædersken der. Revolusjonssympatisør, sikkert! Og hva mer —»
«Det greier seg, Lennart,» sa kapteinen. «Spekulasjoner nytter ikke hvis man skal komme til bunns i sannheten.» Han gransket meg nøyere. «Så, skipet ditt sank, sier du? Hvordan overlevde du?»
«Jeg vet ikke, men jeg klamret meg til en mast da fartøyet gikk ned, og ble skyllet i land her.»
«Det stemmer,» skjøt Millicent inn. «Jeg fant ham rett her nede i strandkanten. Fred og Alan hjalp meg med å bære ham inn. Du kjenner til dem, gjør du ikke, John?» Stemmen hennes var fremdeles spak.
«Jo, jeg vet hvem de er … Korporal!»
«Sir?» sa mannen som stod rett bak kapteinen.
«Finn Fred og Alan. Spør dem hva de gjorde i morges.»
«Ja vel, sir!» Korporalen gjorde honnør og la på sprang bortover gaten.
«Vi får håpe at det de sier, stemmer overens med deres versjon,» sa kapteinen og smilte ondskapsfullt.
Soldatene førte oss inn i huset og stilte seg på vakt rundt det. Kapteinen, Lennart og et par andre menn gikk videre til andre hus for å kreve inn borgeravgiften på fireogtyve shilling. Millicent og jeg samtalte nesten ikke. Vi var kanskje usikre på hverandre og den spente situasjonen. Hun satte seg på en stol ved bordet og foldet hendene foran haken – nærmest i bønn.
Etter hvert følte jeg at jeg måtte si noe. Tross alt var det min feil at hun hadde kommet i denne knipen. «Hør, Millicent, jeg har fått deg i trøbbel. Det beklager jeg.»
Hun så opp på meg med et ulykkelig blikk. «Det er ikke din skyld. Det er slik det fungerer her i Bretagnia. Uansett hva som skjer, blir det bråk av det.»
