5. romanforsøk fra skrivebordsskuffen
Etter et par ukers pause hvor jeg har vært beskjeftiget på annet hold enn det rent PC-messige, skal jeg nå vende tilbake til den vilt populære serien med romanforsøk som endte i den virtuelle skrivebordsskuffen. Neste mann ut er Historielæreren, en roman som jeg i ettertankens blekhet ikke helt forstår. Jeg tror det var en slags ungdomsroman om en høyst besynderlig lærer ved navn Ole Nilstrup Didriksen (O.N.D.), og om hvordan elevene taklet hans uhyggelige presens i klasserommet.
Historien foregikk i andre klasse på videregående høsten 1995, tilfeldigvis samme høst som jeg selv gikk i andre klasse på Kongsbakken vgs. Skolen i romanen var imidlertid den fiktive Alderdalen vgs.
Jeg begynte på historien lille julaften 1998 og holdt på utover våren 1999, da jeg etter atten sider gav opp tanken på at dette skulle bli en roman. Så gjorde jeg den til en novelle isteden. Men i denne bloggserien skal det jo handle om romanforsøk, og her følger første kapittel, vel seks sider.
HISTORIELÆREREN
I
Klasse 2B var samlet på rom 12. Det var tredje skoledag etter sommerferien, og første historietime skulle overværes.
Læreren var nyansatt ved skolen denne høsten, og det eneste elevene i 2B visste om ham, var initialene hans: OND. Kun initialer ble satt opp på klassenes lærerliste, og disse var selvsagt gjenstand for almen spøk blant elevene.
Mellom småprat, latter og flørting utbrøt Øystein Skogås, en tynn, liten fyr som fungerte som klassens klovn:
«Skal bli spennende å se om Dr. Evil er like ondskapsfull som Pedersen når det gjelder lekser.»
«Ja, da streiker jeg! Pedersen gir jo tyve nye sider til hver eneste dag,» sa en av jentene.
«Selv ti sider historie er verre enn tyve sider norsk, da,» fortsatte Øystein. «Tenk deg at du skal huske alle faktaopplysningene.»
«Pensum er helt på trynet,» bemerket Stein Ovesen fra pulten bakerst til høyre i klasserommet. Han satt godt tilbakelent med hendene bak hodet. Stein var kjent som det selvsikre, kunnskapsrike skolelyset med fem og seks i alle fag. Likevel var han Alderdalen videregående skoles største kritiker av fagplanene og skolevesenet generelt.
Skolen skinte gjennom vinduene, og noen av jentene gikk for å trekke for gardinene. Det hadde nettopp ringt inn.
«Unge damer!» lød en skarp, høylytt stemme. Alles oppmerksomhet ble rettet mot døråpningen, hvor en lang, tynn skapning stod med bøker under armen og en kaffekopp i hånden. «Jeg synes virkelig vi skal slippe solen inn i vårt sinn på en så nydelig dag som denne. Å sitte i knugende mørke med nesa i en historiebok er efter min mening noe av mest gufne som finnes.»
Jentene stirret målløse på den nye historielæreren og trakk så gardinene tilbake med et rødskjær i kinnene. Deretter gikk de sporenstreks til plassene sine. Alle var stille og satt med rett rygg og underarmene på pulten, slik god skoleskikk fordrer. Læreren smilte mens han betraktet dem fra døråpningen. Da han endelig fant det for godt å gå til kateteret, så elevene at han var kledd høyst besynderlig, i en gammeldags sort dress og vest. Kjeden til lommeuret hang tvers over mellomgulvet. Mannens ansikt var glatt, men hadde likevel aldrende trekk. Øynene var mørke, og leppene var blodrøde.
«God morgen, barn. Mitt navn er Ole Nilstrup Didriksen. Dere kan kalle meg Ole, men den første som gjør det, stryker på historieprøven dere skal ha på mandag.» Han smilte bredt og blottet store, regelmessige tenner, og bare de fremste elevene la merke til et kvalmende gulskjær.
Øystein, som satt midt i klasserommet på andre rad, og som alltid pleide å være den første til å reagere, stirret opp på læreren. «Historieprøve på mandag? Det går ikke an! Det er jo fredag i dag.»
Læreren pauset mens han betraktet den noe sjokkerte eleven. «Hva heter du, gutten min?»
«Øystein.»
«Nei, hva heter du?»
«Øystein Skogås.»
«Unge herr Skogås, har du lest historie før?»
«På grunnskolen.»
«Aldri på fritiden?»
Han ristet på hodet.
«Aldri på fritiden, spurte jeg. Jeg stiller et spørsmål med ord. Du svarer med ord. Er det klart?» Lærerens stemme ble bister.
«J-ja. Jeg har ikke lest historien på fritiden før,» svarte Øystein med skjelving i stemmen og så ned i pulten.
Læreren fridde den tommeltvinnende eleven fra sitt stive blikk og så ut over klassen. «Ethvert fattet menneske kjenner historien. Ethvert fattet menneske vet at uten historien kunne ikke samfunnet eksistere slik vi kjenner det. Ethvert fattet menneskes plikt er å forstå og lære av historien, så det kan bidra til utviklingen av fellesskapets storhet. Dere, kjære elever, er intet unntak. Jeg er her for å gjøre dere til solide byggestener i samfunnspyramiden. Jeg blir ikke fornøyd før alle her har luket vekk sine enere, toere, treere og firere. Forøvrig interesserer det meg ikke hva dere har i andre fag. Historie er grunnen til at vi er her, og aldri, aldri skal jeg høre at noen ikke har gjort leksene på grunn av ekstrakurrikulære aktiviteter eller problemer med de øvrige fags pensum.
Det blir historieprøve på mandag. Vi har to timer i dag, og dem skal vi bruke til å se på Romerrikets tilblivelse. Slå opp i …»
Han nølte da en jente rakk opp hånden. Mari var den typisk pliktoppfyllende eleven som alltid sa ifra når det ikke kom noen lærer, og som alltid sladret hvis noen hadde gjort noe galt.
«Unge dame, hva heter du?»
«Mari Bekkemyr. Jeg —»
«Og hva gjelder det, frøken Bekkemyr?» Læreren myste på henne.
«Jeg ville bare si at ifølge læreplanen skal vi ikke ha om Romerriket før til våren.»
«Læreplanen er forandret. Vi starter med romertiden. Slå opp i verdenshistorien, fjerde kapittel.»
Som lydige hunder fulgte elevene ordren. Lærer Didriksen satte seg til rette bak kateteret og med en irriterende slurpelyd inntok han kaffen. Han smattet og dunket koppen ned i bordplaten. Enkelte elevers blikk ble rettet mot ham, og jenta som satt helt fremst, nærmest kateteret, rykket svakt til. Læreren betraktet den spinkle, forknytte pikekroppen. Jenta lot som om hun ikke merket det, mens hun hele tiden forsøkte å holde øynene på teksten i kapitlet om Romerriket. Hun begynte til og med å lese, som i et forsøk på å overse lærerens oppmerksomhet.
Klassens harde kjerne satt på bakerste rekke, et par meter til venstre for Stein Ovesen, og bestod av et knippe gutter som ikke brydde seg meget om skolearbeid, men som alltid holdt sammen og dikterte klassen. Dersom man ikke holdt seg på god fot med dem, var man i trøbbel. Disse begynte nå å prate lavmælt seg imellom om hvorfor læreren ikke hadde innledet første time med en presentasjonsrunde, slik det var vanlig på skolen.
«Det virker som om barna på bakerste benk er rådville med hensyn til det de har fått beskjed om.» Læreren reiste seg og pekte på en elev som satt inntil veggen. «Du! Navnet ditt?»
«Jeg? Ehm … Marius Hanssen.»
«Vennligst gjenta beskjeden jeg gav overfor klassen.»
Marius var en av de sjenerte og tilbaketrukne i klassen. Han hadde få venner og holdt seg mest for seg selv. Han rødmet og skalv lett; tanken på å prate høyt i klassen var alltid skremmende. «Slå … slå opp i fjerde kapittel … r-romertiden,» sa han lavmælt.
«Hørte ikke?» Lærer Didriksen vendte øret i retning eleven. «Bruk stemmen, gutt!»
«Fjerde kapittel. Romertiden.» Marius’ stemme ble monoton og mekanisk. «Slå opp.»
«En eiendommelig uttrykksmåte, men budskapet er klart. Var det noe mer kanaljene ikke forstod?»
Den uoffisielle ‘lederen’ for klassens harde kjerne, en mørk og velbygget kar, tok endelig ordet, etter å ha målt læreren helt siden han kom inn. «Herr Didriksen, det er vanlig praksis på denne skolen å åpne første time med en presentasjonsrunde av elevene.»
Guttene rundt ham kniste. De kjente Franks metoder for å gjøre nye lærere og vikarer usikre og hale ut tiden. Frank spilte rollen med overbevisende naturalisme og fortrakk ikke en mine.
Læreren smilte. «Klasseforstanderen deres sørger for at eventuelle nye elever blir kjent med de gamle, så det er bare jeg som trenger å vite noe om dere. Og jeg kan love dere at jeg finner ut alt som er nødvendig å vite. – Hva heter du, unge mann?»
«Frank Mikalsen, til tjeneste.»
«Betryggende. Da kan du lese første avsnitt om Romerriket, efter innledningen.»
«Ganske som du vil: Da den siste etruskiske konge av Roma ble avsatt 510 f.Kr., ble et aristokratisk-republikansk styre innført med to konsuler som høyeste embedsmenn og senatet som representasjon for de ledende slekter. Senere kom Roma i krig med etruskerne, noe som førte til at Veji og sørlige Etruria ble erobret.»
«Helt korrekt. Du leser godt. Resten av timen skal dere lese på egen hånd. Og da skal det være helt stille. Jeg kommer til å stille spørsmål i neste time.»
Ingen av elevene syntes det var verd å diskutere med denne læreren, selv om det i andre fag alltid var noen som fremsa bedre forslag til hva man kunne gjøre. Mens elevene leste (noen noterte også), satt læreren helt rolig bak kateteret. Øynene var lukket; det kunne se ut som om han sov. Men så plutselig spratt øyelokkene opp, og lærer Didriksens blikk fór over elevenes ansikter som en kald vind, før han igjen lukket dem og gikk inn i en meditasjonslignende tilstand.
Omtrent en halvtime etter ringte skoleklokkene. Elevene så umiddelbart opp fra boken og skulle til å reise seg.
«Sett dere!» Det var ikke et rop, men en kraftig befaling. Fremdeles var øynene lukket.
Elevene stirret på læreren, og noen ristet på hodet og så rart på hverandre. Lærer Didriksen åpnet øynene og reiste seg, samtidig som elevene falt ned på stolen i oppgitthet.
«Legg dette på minnet; brenn det inn: Det er ikke frikvarter før jeg sier at det er frikvarter.» Læreren lot blikket gli langsomt over klassen. «Nu er det frikvarter.» Han tok bøkene og kaffekoppen og forlot klasserommet med bestemte skritt.
Elevene reiste seg og smilte underfundig til hverandre. De gikk sammen i forskjellige grupper og begynte å diskutere den nye læreren.
«Han er ikke vettig,» sa en jente.
«Psykopat,» mente en av guttene.
Frank, som alltid ble hørt når han talte med sin velsmurte tunge, gikk frem til kateteret og henvendte seg myndig til klassen: «Han må spøke når han sier at vi skal ha prøve på mandag. Men hvis ikke, har vi rett til å klage. Ingen kan gi oss prøve etter to timer undervisning.»
Øystein nikket ivrig. «Jeg synes absolutt vi bør klage – til rektor.»
Frank så på Maris runde, vakre ansikt. Han skulle gjerne bedt henne med ut, hvis det ikke var for at gjengen så på henne som en enfoldig sladrekjerring. «Mari, gå og snakk med rektor, du.»
«Må jeg?» spurte hun bedende og så opp på ham med dådyrøyne.
Frank tvilte først, men da gutta på bakerste rekke nikket med rynkede øyenbryn, visste han at det ikke var noen vei utenom. Som klassens leder måtte han være sterk.
«Du må. Dette er en prinsippsak.»
Mari sukket og reiste seg. Hun luntet krumbøyd ut av klasserommet. Det slette, lysblonde håret lå helt ned på midten av ryggen. De fleste guttene var enige om at hun bar det vakreste håret i klassen.
Øystein satt tankefull på plassen sin og snakket ut i luften. «Jeg skulle aldri ha nevnt det om Dr. Evil. Dette er den verste læreren jeg noensinne har møtt.»
«Nonsens!» Nå tok også Stein Ovesen til orde. Han hadde reist seg fra sin ensomme plass bakerst til høyre og kom gående. «Jeg tror dette er en bra lærer. Han går rett til de virkelig interessante epokene i historien. Det tyder på en sterk bevissthet omkring faget.»
Stein var mer eller mindre isolert fra klikkene i klassen, men hans faglige dyktighet og selvstendige holdning gav ham respekt, selv hos Frank og den harde kjerne.
«Hva sier du til at han har tenkt å gi oss prøve over helgen?» spurte sistnevnte.
«Jeg tror dere gjør for mye ut av det. Det er sannsynligvis snakk om en liten test i ti–femten minutter, bare for å se hvor mye vi har forstått av det første vi har lest.»
Frank, Stein og Øystein utvekslet skulende blikk. Ingen av dem var perlevenner, men på en eller annen måte visste de nøyaktig hvor de hadde hverandre. Både Stein og Øystein stakk seg ut i klassen, og ble derfor behandlet med noenlunde respekt av Frank og de tre guttene som utgjorde den harde kjerne. Resten av klassen bestod av et dusin jenter og noen gutter som stort sett hverken nøt respekt eller hadde innflytelse.
De fleste jentene i klassen, som for eksempel Mari, så opp til Frank og den harde kjerne, mens noen stilte seg utenfor. Gabrielle var kanskje den mest sentrale i sistnevnte gruppe. Hun hadde alt en ung kvinne kunne ønske seg: Slank, veldreiet kropp, solide bryster, fast rumpe og ryggsvai; plettfritt ansikt, regelmessige tenner og brunt, bølgete hår; intelligens, sosiale evner og pen håndskrift. Mange i klassen mente at hun ville vært den perfekte til Frank, som ble ansett som den kjekkeste av guttene, hadde han ikke vært så skoletrett og doven.
Denne dagen hadde Gabrielle imidlertid ikke vært til stede. Hun var sjelden syk, så hennes fravær ble lagt merke til. Nå hadde likevel den nye læreren overtatt klassens oppmerksomhet.
Mari kom tilbake. Alles blikk ble naturlig nok rettet mot henne.
«Vel …?» begynte Frank.
«Rektor sier at Didriksen er ansatt for sine fremragende historiekunnskaper og pedagogiske evner, og at han i tillegg har fått dispensasjon til å begynne med hvilken pensumdel han ønsker. Dessuten mener rektor at vi tar for sterkt på vei for en liten lekseprøve.»
Stein nikket fornøyd. «Tenkte jeg det ikke?»
Enda noen minutter fortsatte elevene å prate seg imellom. Skoleklokken ringte, men klassen var vant til at det gikk et par–tre minutter før læreren kom, og merket ikke den høye figuren som var tilbake i døråpningen.
«Tar jeg feil når jeg påstår at elevene ikke har funnet sine respektive plasser?»
Elevene var forbauset over at lærer Didriksen allerede var til stede, men nå visste de bedre enn å forsøke på noen diskusjon. I løpet av tyve sekunder var det orden i rekkene.
«Det var bedre.» Læreren gikk til kateteret og satte ned kaffekoppen og bøkene. «Nu akter jeg å stille spørsmål fra kapitlet. Vi begynner med de tidligste romerske ekspansjoner.» Han snudde seg mot en nett, liten jente som satt på fremste rekke ved vinduet. «Ditt navn, frøken?»
«Berit Isaksen …»
«Frøken Isaksen, da Appenninerhalvøya var samlet under romerne, ble romernes øyne og ekspansjonslyst rettet hvor?»
«Sicilia …?»
Læreren fikk et drømmende ansiktsuttrykk og betraktet utsikten gjennom vinduet. «Sicilia – en nydelig øy med hveteåkre store nok til å fø halve Romerriket, og enorme skoger som romerne hugget ned og brukte til å bygge sin mektige flåte. – Fortell om det pre-romerske Sicilia.»
«Sicilia var … gresk koloni?» Hun så ned i boken og søkte med øynene.
«Lukk den boken umiddelbart! Jeg vil se hva du er i stand til på egen hånd,» meddelte han kaldt og gjennomboret henne med blikket.
Hurtig slo hun boken sammen og satt tungpustet og tenkende.
«Sicilia var hva?»
En del hender våget seg opp i været, som om medelevene bare ønsket å befri Berit fra den offensive utspørringen. Lærer Didriksen enset dem ikke.
«Gresk koloni?» spurte Berit.
«Det er du som skal kunne dette. Jeg har ikke eksamen til våren.»
«Karthagisk koloni?»
«Vi nærmer oss, men du svarer som en ynkelig høne! Karthagisk og gresk koloni! Og hvem hadde størst kontroll over Sicilia?»
«Karthagerne.»
Læreren henvendte seg til klassen: «Fra nu av ønsker jeg korrekte og utfyllende svar prompte. Hvis det er slik å forstå at kunnskapen ikke går inn, har jeg metoder for å fjerne hindrene.»
Elevene betraktet lærer Didriksen i vantro eller redsel. I løpet av én time hadde han vist seg som en brutal tyrann.
«Hannibal!» skrek han og løftet knyttede never, hvoretter han strakte ut en pekefinger. «Du! Bakerst i hjørnet! Navn?»
«Stein Ovesen.»
«Hvem var Hannibal?»
«Karthagisk hærfører.»
«Hva regnes som hans største bragd?»
«Invasjonen av Romerriket over Alpene. Han kom så langt som til Roma, men uheldigvis skrantet forsyningene, og han stagnerte i en fåfengt beleiring i flere år mens han ventet på dannelsen av en anti-romersk allianse.»
«Hva skjedde så? Kom spanjolene og grekerne til hjelp og la Roma i ruiner!?»
«Nei, det italienske folket fryktet romerske represalier og unnlot å støtte karthagerne. I mellomtiden gjenreiste romerne sine styrker og sendte en ekspedisjon til Nord-Afrika for å invadere koloniene rundt Karthago.»
«Hva er Karthago? En dyrehage?»
«Nei, karthagernes hovedstad.» Stein Ovesen svarte prompte og presist, men den aggressive forhørsmetoden læreren brukte, etterlot ham svettende og stakkåndet.
«Hva gjorde Hannibal med det?»
«Han dro tilbake til Nord-Afrika for å forsterke forsvaret, men i år 202 før Kristus ble hele den karthagiske hæren beseiret og tvunget til overgivelse. Hannibal ble siden leder av et demokratisk reformarbeid i Karthago, men måtte senere gå i landflyktighet. For å unngå utlevering til Roma begikk han selvmord.»
Medelevene nikket anerkjennende til det utmerkede svaret Stein Ovesen hadde gitt. Stort sett var hans svar feilfrie og imponerende i alle fag.
Likevel så læreren misfornøyd ut. Han begynte å gå langsomt mellom pultene mens han forsøkte å få øyekontakt med elevene han passerte. «Stein Ovesen, du har lest om dette emnet før. Du vet mer enn hva som står i den ynkelige læreboken. Likevel tror du at du vet alt om historien. At ingen kan sette deg fast.» Han stoppet opp og stirret Stein inn i øynene. «Du aner ikke hvor lite du vet.»
Læreren fortsatte sin monolog og klasseromsvandring. «Om du bare visste hva Hannibal og hans menn måtte gjennomgå på sin ferd til Roma. Alpene holdt på å knekke dem alle. Har du noensinne vært i Alpene, Ovesen?»
«Nei …» svarte han nølende.
«Mange steder lå sneen så høyt at soldatene ikke klarte å følge stiene. Lokale veivisere var ikke til å stole på og førte dem ofte på villspor. Hannibal og hans menn var fra varme strøk og var ikke vant til den bitende fjellkulden, og det var nesten umulig å finne mat og ly. Du vet kanskje at Hannibal hadde syvogtredve stridselefanter i sin hær? Stundom kom hæren til gapende kløfter og måtte bygge broer som var sterke nok til å bære elefantene. Andre ganger måtte de rydde ny vei der det hadde gått sneskred. Ofte traff de på stenblokker svære som hus, som fullstendig blokkerte veien. Hannibal beordret store bål tent rundt stenen, og når den var rødglødende, pøste de skinnsekker med eddik over den. Dette fikk stenen til å sprekke, slik at den kunne slåes i stykker med hakker og slegger. Men som om ikke naturens ubarmhjertighet var nok: Hæren ble angrepet av lokale stammefolk, som lå i bakhold og rullet svære stener ned på dem, hvorefter angriperne styrtet frem og gjorde ende på mange. Kan du forestille deg angsten soldatene i Hannibals hær led under? Kan du begripe det umenneskelige slitet og den konstant overhengende faren som alltid gjorde seg gjeldende?»
Stein Ovesen gulpet. Han hadde ikke ord.
Læreren hadde avsluttet sin vandring og var fremme ved kateteret igjen. «Hannibal mistet nesten halve hæren i Alpene. Han efterlot seg en sti av forfrosne lik. Da hæren endelig nådde toppen av det siste passet, viste han soldatene dalen under dem. ‘Der er Italia!’ ropte han triumferende. ‘Der er veien til Roma.’ Han falt på kne i sneen og gråt av glede. Da hæren hans kom ned i lavlandet, slo han de overrumplede romerne i slag efter slag. Hannibal var sin tids største feltherre.»
Hakene satt løst i rekkene. Elevene var imponert som de aldri før hadde vært overfor en lærer, og ærefrykten fylte de fleste av dem til randen. Lærer Didriksen fortsatte resten av timen i samme stil, og lirte iblant av seg tirader hvis innhold virket så autentisk og levende, at man skulle tro læreren hadde opplevd det selv. Etter timen var det unison enighet om at han måtte være skolens mest kunnskapsrike historielærer. Selv Stein Ovesen, som alltid hadde ansett lærere for firkantete bokormer uten virkelig kjennskap til faget, innrømmet at lærer Didriksen befant seg i en annen liga.
Likevel la Frank og den harde kjerne vekt på at læreren overhodet ikke eide respekt for elevene, og at hans pedagogiske metoder var skremmende og tyranniske. De elevene som i løpet av timen hadde blitt utsatt for Didriksens utspørringer, sluttet seg til dette og foreslo at man skulle ta saken opp med fylkesskolesjefen.
«Jeg synes vi skal gi ham én sjanse til,» sa Frank. «Det kan jo være at han bare slår ned på oss så ettertrykkelig den første dagen, slik at han kan nyte respekt resten av året.»
Klassen sa seg enig og skiltes; historie var det siste faget på fredager.
Alderdalen var navnet på et lite, isolert tettsted og den omgivende dalen. Skolen lå ensom ute på en gresslette med noe skog omkring, og en vei gjennom øde trakter førte til bebyggelsen. Elevene bodde spredt omkring i dalen, og mange måtte bruke skolebuss. Frank bodde utenfor sentrum av Alderdalen, mens kameratene hans bodde på gårder et stykke fra tettstedet. De fire gikk alltid sammen helt langs den øde veien til de kom til et veikryss hvor Frank måtte ta til venstre og de tre andre til høyre. På ungdomsskolen var gjengen hans stadig i trøbbel med en rivaliserende gjeng fra parallellklassen, og en gang for tre år siden, da Frank nettopp hadde skiltes fra de andre, ble han overfalt og banket opp av dem. Siden den gangen hadde han vært engstelig hver gang han kom til veiskillet, noe kameratene hans ikke visste noe om.
«Da snakkes vi i morgen kveld, Frank!» sa Gunnar.
Han og de to andre ruslet av sted til høyre, mens Frank måtte ta til venstre. En ekkel følelse gikk som vanlig gjennom ham til å begynne med, men straks han var kommet seg et stykke og tettbebyggelsen ble synlig bak skogen, følte han seg tryggere.
