6. romanforsøk fra skrivebordsskuffen
Våren 1999 strevde jeg med stadig nye romanforsøk og korttekster. Det var denne våren jeg forsøkte å komme inn på Skrivekunstakademiet i Hordaland, for jeg skulle uansett flytte til Bergen i juni. Uheldigvis kom jeg ikke inn, men etter et raskt blikk på de tekstene jeg sendte inn, har jeg full forståelse for opptakskomiteens avgjørelse.
Denne romanen, som jeg syslet med i et par uker i april 1999, fikk aldri noen tittel, men skilte seg likevel ut i den forstand at jeg nå begynte å interessere meg for samfunnskritisk litteratur. Før hadde det primært handlet om røverromaner, altså fantastiske og usannsynlige historier med innslag av melodrama, skrekk og spøkeri, gjerne satt i en eller annen fasjonabel og idealisert fortid.
Her skal jeg imidlertid gjøre en vri. Istedenfor å publisere fire sider med klisjéfylt dilldall om å være en ung, fremmedgjort mann i et moderne samfunn, skal jeg heller publisere de notatene jeg gjorde - i førsteperson - da jeg forsøkte å forme hovedpersonen, som fikk navnet Alexander Lind.
Velbekomme.
DANNELSESROMAN 1999
En studie av hovedpersonen
- Jeg heter Alexander Lind.
- Jeg er 25 år, født 17. mai 1974.
- Jeg bor i en av Norges store byer (vi skal finne ut hvilken), hvor jeg er født og oppvokst.
- Jeg har egen leilighet, 55 m², med stue og kjøkken i ett, soverom, bad med toalett, og en smal korridor ut til yttergangen. Jeg betaler 3500 kroner i måneden i husleie. Jeg har bodd her siden våren 1993.
- Min utdannelse består i grunnskole (9 år, 1981–1990) og almenfag på videregående (3 år, 1990–1993). Fikk 5 i eldre og nyere historie på videregående. Gjorde unna førstegangstjeneste 1993–1994, Jeg påbegynte historie grunnfag i 1994, men avsluttet ved jul. Dette fordi universitetets undervisningsform ikke huet meg. Har siden lest på egen hånd og opparbeidet meg vidtfavnende historisk kunnskap.
- Mine foreldre (Sigurd (49 år) og Ellinor (46 år) Lind) bor på en annen kant av byen. Jeg treffer dem sjelden. De besøker meg aldri.
- Jeg er enebarn, i likhet med begge mine foreldre. Mine tremenninger kjenner jeg ikke.
- Jeg har én besteforelder i live, farfar (76 år). Han heter Oddbjørn Lind, og var motstands-mann under annen verdenskrig og satt på Grini og i Sachsenhausen. Han pleier å fortelle meg historier fra sine opplevelser. Jeg besøker ham én gang i uken, helst torsdagene etter jobb.
- Jeg liker å høre på farfars historier og godt fortalte historier generelt. Jeg pleier å innbille meg at jeg er hovedpersonen eller en av heltene i disse historiene. Hvis fortellingene ikke gir rom for noen helt, skriver jeg historien om i mitt hode. Det må alltid være en helt. Og det må av og til være en verdig motstander. Motstanderen er basert på en bekjent/kollega/rival.
- Jeg har ikke noe godt drag på damer. Jeg vet ikke om det kommer av utseendet mitt eller oppførselen. Jeg blir gjerne nervøs i selskap med kvinner, og vet ikke hvordan jeg skal forholde meg til dem. Jeg har aldri hatt en kjæreste. Kvinner er for meg enten vakre gudinner som må beskyttes og oppvartes, eller de er stygge uvesener som jeg ikke vil ha noe med å gjøre. I min fantasiverden er det ofte en vakker kvinne til stede, og hun må enten reddes fra en fare, eller jeg må kjempe mot en verdig motstander for å få henne.
- Jeg har tre venner, som jeg ser et par ganger i måneden. Disse er Martin Viik (25 år, klassekamerat på vgs, kjent siden 1990), Erlend Mikkelsen (27 år, kollega, kjent siden 1997), Pål-Erik Severinsen (25 år, klassekamerat 3.–9. klasse). Martin og Pål-Erik var kamerater på skolen, og jeg ble kjent med Martin gjennom Pål-Erik. Nå misliker de to imidlertid hverandre og møtes aldri. Ellers er det ingen forbindelse mellom de tre personene.
- Jeg jobber deltid på et møbellager, 7,5 timer tre ganger i uken (mandag, tirsdag, torsdag), fra 08:00 til 15:30. Jeg tar buss begge veier. Jeg får omtrent 100 kroner timen, hvilket utgjør ca. 9000 kroner i måneden. Jeg får lønn annenhver torsdag. Jeg har jobbet her siden 1997.
- Før jeg begynte på lageret, tok jeg strøjobber (1994–1995) og arbeidet fast på en fiskefabrikk (1995–1997). Jeg klarte imidlertid ikke å ha fast arbeid, og måtte skaffe meg deltidsarbeid. A4-arbeid av denne typen er ikke noe jeg trives med, men jeg avfinner meg med det, ettersom jeg bare arbeider deltid. Deltidsarbeid medfører mindre lønn, men mer tid til å lese og fantasere.
- Fantasiene er min drivkraft i tilværelsen. Det er i mine fantasier jeg er. Der kan jeg bli hva det skal være. Der er jeg min egen herre. Jeg har hatt fantasier siden jeg gikk på ungdomsskolen, men det var først etter militæret de begynte å utvikle seg til schizofreniske scenarier.
- Jeg leser mye historie, og jeg leser helst om historiens store menn. Nådeløse menn. Tapre menn. Ettertraktede menn. Sterke menn. Disse er mine forbilder. Spesielt fascinert er jeg av Keiser Augustus, Napoleon og Adolf Hitler. Men dette forandrer seg over tid. En periode var jeg ytterst betatt av den amerikanske borgerkrigen. Scenariet ved Gettysburg er en av mine favorittfantasier.
- Jeg ser mange krigsfilmer og heltefilmer. Blant de nye er Braveheart, Saving Private Ryan, The Thin Red Line (kanskje); blant de gamle er Ben-Hur, Spartacus, Lawrence of Arabia. Jeg foretrekker amerikanske filmer, ettersom norske filmer er impresjonistiske og amatørmessige. Secondløitnanten og Ni liv holdt for eksempel ikke mål. Science-fiction av typen Star Wars står også høyt på listen. Favorittskuespillerne mine inkluderer Arnold Schwarzenegger, Sylvester Stallone, Charlton Heston, Harrison Ford, Nicholas Cage, Sean Connery, Mel Gibson, Bruce Willis, Kevin Costner, m.fl.
- Noen ganger er jeg ikke selv helten i slike krigsfilmer. Jeg kan også være heltens støttespiller, og da er det gjerne slik at jeg er avgjørende for heltens suksess. Det kan hende at jeg må omskrive historien slik at min rolle vektlegges. Jeg er aldri klønete, uintelligent eller svak i mine fantasier. Dersom jeg feiler, kommer det enten av svik, dårlig planlegging av mine eventuelle overordnede, eller uforutsigbare hendelser. Jeg kan til tider være overmodig, men da bare for å redde en kvinne eller en svakere person. Mot mine fiender er jeg sjelden overbærende. Nådeløse helter er de sterkeste.
- Det kommer ofte en overordnet skikkelse inn i bildet, og jeg er gjerne i konflikt med ham. Selv om jeg prøver å ‘skyve vekk’ denne skikkelsen, er han nesten alltid der og stiller spørsmål ved min integritet, stikker kjepper i hjulene for meg, osv. Metodene er mange. Imidlertid vinner jeg alltid, ettersom det er min fantasi og jeg når som helst kan overta Guds skikkelse.
- Jeg kan av og til la meg dø i fantasiene, men sjelden. Og når jeg dør, skal det være fordi jeg ofret meg for å redde manges liv. Noe lignende av astronautene i Deep Impact og Bruce Willis’ rolle i Armageddon.
- Som regel kommer fantasiene etter et RL-nederlag. På en måte rekonstruerer jeg episoden hvor jeg led nederlag, i et annet miljø, i en annen tid, o.l., men i min fantasi ender det med nederlag for motparten, evt. en seier for meg. Personene som var involvert i RL-nederlaget, blir også rollefigurene i fantasirekonstruksjonen.
- Nederlagene er ofte der. Det være seg sosialt, på jobben, eller hvor det er kvinner til stede. Når jeg derimot lykkes IRL, kommer ikke fantasiene, for da er de ikke nødvendige. Nøkkelen til å gjøre ende på fantasiene ligger i å leve et vellykket, behagelig liv.
- Fantasiene kan komme når jeg legger meg ned med lukkede øyne og dagdrømmer. De kan også foregå foran mine øyne, i rommet. En vegg kan forsvinne og avdekke en hærstyrke i det fjerne. En stol kan bli en enorm bygning. En tannkremtube kan bli et romskip. En kost kan bli et gevær.
- Fantasiene kommer også når jeg går meg en tur eller sitter på bussen. Spesielt når jeg går tur alene, fantaserer jeg. Kanskje leder jeg en hærstyrke langs veien. Kanskje løper jeg i skjul for forfølgere. Kanskje forfølger jeg. Kanskje et romskip flyr over meg, eller kanskje et skip ute i sundet/fjorden bombarderer byen.
